Mellom førti og femti vietnamesiske barn går på skole hos «Children for the Great Commission» i Phnom Penh. De er i alderen sju til sytten år, og deles i tre grupper. Dagen starter med lovprisning til Jesus, og barna synger av hjertens lyst. Thien Ai spiller key-board og leder an. Underveis siterer barna høyt sammen fra Bibelen, kjente vers som de har lært utenat. Noen elever får komme fram for å prøve seg som forsangere – iveren er stor, mange har lyst. Det yrer virkelig av liv her på CGC-skolen!

Når den første timen med lovprisning, bønn og Guds Ord er ferdig, er det min tur. Jeg vil dele litt med barna om Gud som den gode Far, så jeg spør dem hvordan de tenker at en god far skal være? Svarene er interessante: «En som ikke drikker», «En som ikke slår mamma», «En som ikke røyker». Forestillingen deres om den gode far, handler om hva han ikke skal gjøre. Jeg spør dem videre:  – Pleier pappa å fortelle deg at han er glad i deg?  Nei. Ingen svarer ja på det. – Pleier pappa å klemme deg? «Ja…» svarer noen, og jeg blir oppmuntret. Men gleden fordufter fort når siste del av svaret kommer: «…da jeg var liten.» – Hvor lenge er det siden du sist fikk en klem av pappa, da? spør jeg. Har det skjedd i år? «Nei.» – Ville dere like at pappa klemte dere? «Ja!» svarer de alle sammen. Og plutselig er det en elev som blir ivrig etter å si noe. Med et stort smil kommer det: «Her på skolen klemmer læreren vår oss hver dag!»

Det er bare første driftsår for denne skolen, men det er ikke vanskelig å se hvilken innflytelse stedet har på elevene. Hjemmet deres er landsbyen ved elvebredden, med all den elendighet som fins der. Typisk er det at foreldrene lever sine liv helt uten mål og mening. De fisker for å ha til livets opphold; noen plukker og selger søppel, mange bruker dagene på å spille om penger. Alkoholisme er utbredt, og – som vi har skrevet om tidligere – er salg av jentebarn til prostitusjon blitt en ny inntektskilde for fattige foreldre. I dette miljøet vokser barna opp, her lærer de livets betingelser. Noen av dem kan altså huske at de ble omfavnet da de var små, men ikke nå lenger. Til tross for at mange av dem ennå ikke er ti år gamle. Bruk av vold er utbredt, både koner og barn får unngjelde. Det meningsløse og retningsløse livet går i arv fra generasjon til generasjon. Derfor er kontrasten så enorm til et sted hvor barna blir sett, smilt til og omfavnet. Ikke fordi noen håper på å få noe fra dem, men fordi de simpelthen er elsket.

Utover dagen forflytter noen av elevene seg til andre etasje i CGC-bygget. Her blir det blant annet undervist i engelsk. Foreløpig er det enkeltord eller gloser; mange av barna kan verken lese eller skrive ordentlig ennå. Men når læreren holder frem et rødt ark, roper alle elevene i kor: «RED!» som altså er rød på engelsk. Slik fortsetter det med andre farger, og senere leser de enkle tekster fra arbeidsboken. I underetasjen fortsetter de yngre barna å bli undervist av en annen lærer. Når tiden for lunsj kommer, går barna hjem for å spise – det er bare noen få minutters gangvei. Men først tar de seg tid til å gjøre det de aller helst vil: Leke. I norsk sammenheng er jeg helt gjennomsnittlig høy, men her nede blir jeg nærmest som en kjempe med mine 180 centimeter. Barna skriker og ler mens de klatrer på meg. Det er ikke vanskelig å oppfatte at de elsker når vi voksne lar dem herje med oss, tuller og tøyser med dem, løfter på dem og svinger dem rundt.

Hvor mye kan elevene lære på et år her? Det vil sikkert variere veldig. Mange av dem møter svært trofast på skolen, mens noen har begrensninger hjemme som gjør at de ikke kan komme hver dag. Hvis far eller mor trenger deres arbeidskraft, er ikke terskelen særlig høy for å holde barna borte. Den ene av dagene jeg besøkte dem, var det en spesiell minnemarkering for de døde – i henhold til buddhistisk tro. Da var mange av barna nødt til å følge med foreldrene på dette.  Men uansett hvor mye faglig utbytte de sitter igjen med, disse barna, så er én ting hevet over tvil: De møter ekte kjærlighet. De får høre evangeliet om den Jesus som elsker dem så høyt at han ga sitt liv for dem. De får vite at det fins en annerledes måte å leve på enn det de selv er oppvokst med. Det fins en mulighet til å velge et liv der synd ikke skal sette betingelsene. Dette er CGC sin visjon, og dette er det vi er med på gjennom AsiaLink. Takk for trofast forbønn og støtte til skolen, til Thien Ai og medarbeiderne. Arbeidet bærer frukt!
 

I jula ble det for første gang arrangert en stor outreach for både barn og voksne i landsbyen i Phnom Penh. Thien Ai forteller at djevelen prøvde å ødelegge, for der de hadde planlagt å holde outreachen, skulle det være en seremoni for døde mennesker på akkurat samme tidspunkt. De hadde satt opp en høyttaler som spilte høy musikk og klagen over de døde. Thien Ai kalte sammen alle barna på skolen for å be til Gud om at høyttaleren måtte slutte å spille, og at hans ord måtte nå inn i menneskers hjerte. Rett før de skulle starte opplegget, stoppet musikken. Menneskene hørte Guds ord gjennom pastoren som var på besøk, og mange gikk frem for å ta imot Jesus. Det var ikke lenger noen lyd fra høyttaleren, men lyden av bønn ble løftet opp til Gud. De fikk en stor høst denne jula!

Ngoc (28) og ektemannen Truc (også 28) er begge tilknyttet CGC (Children for the Great Commission) i Phnom Penh, som AsiaLink støtter. Hun er leder på Grace Restaurant i sentrum av byen; han underviser i vietnamesisk på den nye skolen som startet i august i år. Det vietnamesiske paret har imidlertid en historie – med hverandre og med Gud – som er ganske spesiell. «Herrens veier er uransakelige» heter det. I sannhet er det tilfelle i forhold til hvordan de to møtte Jesus.

Ngoc – kona – vokste opp i en buddhistisk sammenheng. Faren var riktignok katolikk, men Ngoc bodde mesteparten av barndommen hos besteforeldrene sine, som var buddhister. Hun forteller at mor hennes var en veldig sint kvinne, så de to hadde aldri noe nært forhold. I stedet ble morens søster et forbilde for Ngoc; hun var snill og lett å være i nærheten av.

Da Ngoc var blitt atten, ble hun kjent med – og forelsket i – Truc. Han var en festløve som elsket å gå på bar, drikke og bruke penger. Faren hans var velstående, så Truc hadde mulighet til det. Om Nguc ikke akkurat likte livsstilen hans, var hun veldig glad i ham. Så de holdt sammen frem igjennom. Fire år senere kom far hennes på besøk til Ho Chi Minh City. Både han og kona hadde da tatt imot Jesus i Kambodsja. I typisk asiatisk foreldrestil fortalte faren henne at hun måtte begynne å gå i kirka. Ngoc var imidlertid ikke det minste interessert i det, og bare overhørte farens ord. Når foreldrene hennes prøvde å fortelle om Jesus, skjønte hun lite av det og brydde seg ikke. Faren oppfordret henne til å flytte til Kambodsja, men det ville hun ikke. Ikke før i 2008, da hun fikk vite at far hennes plutselig hadde dødd. Over en lengre periode vekslet hun mellom å bo hos moren i Phnom Penh og å dra til Ho Chi Minh City for å treffe Truc. Men til slutt ble hun så lei av kjærestens rotete livsstil at hun sendte en tekstmelding om at hun aldri mer ville komme tilbake til Vietnam. 

Da Truc fikk denne meldingen, dro han umiddelbart til Kambodsja for å finne henne, og for å spørre mor hennes om han kunne få gifte seg med datteren. Svaret var kort og klart: «Da må du først bli kjent med Jesus!» Truc aksepterte dette, og hans kommende svigermor delte evangeliet med ham. Hun engasjerte ham også til å hjelpe til i den lokale menigheten, blant annet med å kjøre ut evangeliseringsbøker til landsbyer der menigheten hadde utadrettede aksjoner. Truc forteller at drivkraften til å jobbe for menigheten, var at han absolutt ville gifte seg med Ngoc. Men en dag fikk den livsglade Truc erfare den levende Jesus på en måte som gjorde at livet hans fullstendig skiftet retning. Han var på vei til en landsby med masse traktater og bøker, og det begynte å regne. Alle som har vært på disse kanter av kloden, vet at her regner det ofte ikke med måte når det først begynner. Truc tenkte på at regnet ville ødelegge alt han hadde med seg, så han hørte han seg selv si: «Hvis du er sann Gud, som jeg har lest i boken, så vis det ved å stanse regnet». På et øyeblikk så Truc regnbuen, og plutselig stanset bare regnet opp, enda himmelen var kolmørk overalt . Dette overbeviste Truc, og nå ble han en ivrig etterfølger av Jesus.

Nå var svigermors betingelser oppfylt, og dermed ble det bryllup! Men den nybakte kona fikk seg en overraskelse. Hver eneste kveld ville Truc be til Gud, og hun måtte bare finne seg i det. Fordi hun var så lei av alle disse bønnene hans, begynte hun å lese i Bibelen for å få sove – mens han ba. Han spurte henne mange ganger om hun ville be med ham, men det var hun ikke interessert i. Bibelen derimot, hadde hun sans for. Den fungerte utmerket – som sovemedisin.
Truc fortsatte å dyrke livet med Jesus. Han fulgte en enkel oppskrift: Først å prise Jesus for hans kjærlighet, deretter be om tilgivelse for synd, og så legge andre ting frem i bønn. Omsider ga Ngoc litt etter og sa seg villig til å prøve å be; mest fordi hun følte det som en plikt å elske og ære mannen sin. Det gikk slik til at Truc skrev ned på papirlapper noen enkle bønner hun kunne si frem. Smått om senn vokste troen frem i henne, og under et besøk på en konferanse i Indonesia våren 2012 fikk Ngoc et markert gjennombrudd. Som hun sier: «Litt etter litt, som dråper i et beger, har troen vokst frem hos meg.» Hun forteller at hun kan se store forandringer både i mannens liv, og i sitt eget. Han pleide å være en skikkelig rebell før han kom til Kambodsja, så da hun så hvordan han la vekk alle de dårlige vanene sine, skjønte hun at det på en eller annen måte måtte ha noe med Jesus å gjøre.

Både Ngoc og Truc tar nå bibelskole via internett, fordi de ønsker å lære mer om Jesus. Begge er fulltids medarbeidere i CGC. Truc sier at hans visjon er å fullføre oppdraget Gud har gitt ham: Å forkynne evangeliet for alle folkeslag. «Jeg ønsker at jeg med frimodighet skal kunne dele evangeliet med både små og store.» Ngoc ønsker å se at barna i restauranten skal bli selvstendige både åndelig og menneskelig, og at foreldre og familier vil bli forvandlet gjennom barna. Hun vil være et forbilde for dem så de kan dra tilbake til landsbyene sine og være lys der.

Av Øystein Åsen ​ -   Fokus på Kambodsja

Her står et flere hundre år gammel monument der døden har vært tilbedt gjennom generasjoner. Kristne anser dette for å være et sterkt demonisk festningsverk i landet. Bønneteam har brukt mye tid her og begynt å påkalle og tilbe Gud der.

Hodeskaller
Haugene med hodeskaller fra Dødsmarkene som turiste­ne får se, er kanskje ikke så merkelige i dette lyset - kan­skje ikke all den død som har hjemsøkt landet heller?

Tilbedelsen av døden har dype røtter og henger sammen med tilbedelsen av Shiva som hersker over skapelse og ødeleggelse.

Kampuchea har vært ødelagt, men bygges nå opp igjen etter 25 år med krig. Spørsmålet er hvor stor plass kristen tro skal få i denne fasen. Dødsmarkene var begrepet som ble brukt på landet etter at Røde Khmer tok livet av omkring halvannen million mennesker. I denne prosessen ble også den kristne kirke omtrent utradert. Den katolske kirke har en hundre år lang historie i landet. Mellom 1970 og -75 antas det at tallet på kristne økte fra 700 til 6 000, bare for å bli nullstilt under Pol Pot. De fleste ble tatt av dage eller flyktet.

Religionsfrihet
I 1990 ble religionsfriheten gjeninnført og de få hemmelige kristne kom sammen for å tilbe Herren åpenlyst. «Lommer av kristne dukker opp over hele landet-, rapporteres det, blant dem returnerte flyktninger fra Thailand. Mange av dem danner husfellesskap som i sin tur vil bli menigheter.

Kampucheas innbyggere, (khmer, vietnamesere og andre) er nå åpne for Guds ord. Hundre- eller tusenvis av mennesker tar imot Jesus. Helseministeren har fått høre evangeliet og tre av barna hans er blitt kristne.

Mangler pastorer
Hovedutfordringen nå er å dekke behovet for hyrder. Kampuchea har nesten ingen menigheter eller pastorer, muligens bare 20 kirker og kun en håndfull heltidsledere. Av dem igjen har bare et par stykker pastorutdanning. Selv pastorer mangler de mest elementære bibelske kunn­skaper. Det kan gi seg slike utslag som at de ikke vet hvordan de skal døpe. I 1993 ble en pastor døpt med hele menigheten sin på 22.

Kampuchea-leder i Asian Outreach, Eric Fung, skriver om en visjon Gud ga ham:
-Høsttiden er nå. Herren har fortalt meg at det kommer en tid da ingen kan arbeide her. Hvis vi ikke høster inn, vil høsten bli revet bort! Evangeliet må ikke bare forkyn­nes, men også vises i praktisk handling, sier Fung.

Trenger alt
Landet trenger forbønn, penger og all slags materiell hjelp. Økt levestandard vil gjøre det vanskeligere for Røde Khmer å angripe sivile på den lutfattige landsbygda. Fred er en forutsetning for at evangeliske arbeid kan fortsette. Slik henger det ene sammen med det andre. Kam-puchea har desperat behov for fred - både jordisk og himmelsk.

• Forventet levealder i Kampuchea er snaut 50 år. Det sier noe om herjingene i landet; de samme tallene for Vietnam og Thailand er henholdsvis 67 og 66 år.
• Spedbarnsdødeligheten er på hele 120 pr. 1 000 levendefødte barn.
• Bare 12 prosent av befolkningen i landdistriktene har sikkert drikkevann, i byene er tallet 21 prosent.
• Elvene forurenses nå fordi erosjonen øker. Jordsmon­net vaskes ut i elvene pga. intensiv tømmerhogst. Røde Khmer står bak mye av den; de har åpnet dørene for thailandsk hogst mot å få militær hjelp.
• Kampuchea er et patriarkalsk land; menn har størst verdi. Likevel bærer kvinnene byrdene i næringsliv og landbruk. Etter «Dødsmarkene» utgjør de 65-70 prosent av befolkningen og har hovedansvaret for økonomien.
• Mange menn utnytter det store kvinneoverskuddet. Jenter ned i 13-årsalderen tvinges til prostitusjon. Samtidig som jomfruelighet settes høyt i kulturen, er urørte småjenter en ettertraktet salgsvare. Etter den sek­suelle utnyttingen går «markedsverdien» fort ned. Flerkoneri er tradisjonelt fremmed, men ikke uvanlig lenger.
• Halvannen million mennesker døde trolig på «Dødsmarkene». På grunn av alle land­minene, er landsbygda dødsmarker ennå. Kampuchea er infisert med miner. Det er minst fire millioner av dem. Det er ennå ikke gjort noen alvorlige forsøk på å fjerne dem.
• Hver måned må 300-700 mennesker amputere minst en fot på grunn av landmi­nene. Nesten fire av tusen innbyggere er invalide, viser statistikken.
• Et annet resultat av mineleggingen er økonomisk stagnasjon. Landbruket begren­ses sterkt inntil alle miner er ryddet vekk. Det tar tid, lang tid. I et land der 84 prosent av befolkningen lever av jordbruk, er dette katastrofalt. En kilde oppgir at gjennom­snittsinntekten i fjor bare tilsvarte 5-600 kro­ner i året.

​

Anne og Selwyn Jackson og de to barna deres kommer fra New Zeland. De er de første Asian Outreach har plassert i landet. De har base i hoved­staden Phnom Penh.

Eric Fung fra Malaysia er ansvarlig for arbeidet AO driver i Kambodsja. Han kunne for få måneder siden mel­de om to husfellesskap som er startet i landsbyer langs elvene der -Boat of Hope- brukes.
-Vi tror tiden er her nå da Herren skal velsigne denne nasjonen, sier Fung og etterlyser medarbeidere til helse-, tannlege-, bønne- og undervisningsteam.
 
Mange til tro
Familien Jackson er i alle fall fullt innstilt på det. De har allerede kom­met godt i gang med å lære seg språk. Ekteparet har mange år bak seg som ledere for Youth With A Mission (Ungdom i Oppdrag) på Filippinene. Anne, Selwyn og barna Luke og Helen har ikke vært mer enn sju måneder i Kambodsja.

Selwyn har blant annet ansvaret for å legge til rette for alle teamene som kommer til landet, og det er etter­hvert en del av dem. Han er også ansvarlig for elvebåt-tjenesten og han samarbeider med lokale pastorer og evangelister om å nå helt unådde områder av landet. Han arbeider også med opplæring av lokale ledere og menighetsplantere.
 
Lærer språk
Etter så kort tid i landet er likevel kanskje jobb nummer én å lære seg språket, for uten det er det umulig å få gjort det egentlige arbeidet. Samtidig søker familien å bli person­lig kjent med mennesker og drive AO’s nyopprettede senter i Phnom Penh.

Familien har fått lokale medarbeide­re til å hjelpe seg, men trenger en til som kan både khmer, engelsk og vietnamesisk. Det vil lette arbeidet mye. Anne arbeider med sprak på enda en måte: Hun lærer fra seg eng­elsk til kristne ledere. I tillegg driver hun grunnleggende helsearbeid i landsbyer.

1982: Sihanouk leder en kampu­cheansk motstandsbevegelse domi­nert av hans tidligere fiender, RK. Det har vært tidvis sterk strid innad i bevegelsen.
1989: Vietnam trekker seg ut. RK øker kampen mot Hun Sens regje­ring.
1991: Pga. handelsblokade fra FN og slutt på hjelp fra Sovjetunionen, tvinges regjeringen til våpenhvile og forhandlinger. Oktober: RK-koalisjonen undertegner en fredsavtale i Paris med Hun Sen.
1992: Februar: Flernasjonale styr­ker går inn på oppdrag fra FN for å danne en overgangsmyndighet av 18 måneders varighet for å iverk­sette Paris-avtalen.
1993: Valg 23.-27. mai. I septem­ber trekker FN-styrkene seg ut. 1994:Kampuchea har nå en «dobbeltregjering» med to statsministre, den ene er fra rojalistpartiet som vant valget, den andre er Hun Sen, som nekter å godta deres valgseier. Likevel er kongedømmet gjeninnført og Sihanouk tilbake på tro­nen. Røde Khmer er ikke avvæpnet slik Paris-avtalen sier, og det har vært harde militære trefninger med regjeringsstyrker. Det er gjennomgripende korrupsjon på alle plan og stigende anarki. Det fryktes at RK - med støtte fra Thailand - skal oppnå sitt mål om å komme til mak­ten på nytt. Situasjonen er usikker og ustabil. I Phnom Penh har det vært portforbud om kveldene i månedsvis.