Det er blitt slutten av september. I dag har jeg sittet og systematisert bilder fra sommerens tur til Asia; det er en sånn jobb som man bare må bestemme seg for å gjøre – ellers blir det ikke…

Hver tur til de fjerne himmelstrøk gjør livet rikere. Et nytt møte med mennesker vi har truffet før, eller et første møte med helt nye ansikter. På den forrige reisen fikk jeg og teamet bli med til et sted jeg aldri før har vært. Ikke har jeg sett maken heller, i hvert fall ikke på nært hold. Vi var i Phnom Penh og besøkte skolebarna på CGC-skolen, som Thien Ai leder. Det er en opplevelse i seg selv å se disse fattige barna svare høyt i kor når læreren stiller spørsmål, der de sitter på enkle plaststoler eller på gulvet. Det er rørende å se hvordan de tar del i lovsangen og bønnen, og hvor mye glede de viser når de møter Guds kjærlighet i en lærers smil og omfavnelse. Totalt forskjellig fra det de normalt opplever hjemme, der arbeidsløshet, drikk og gambling ofte setter dagsorden. «Hvert hår dere har på hodet er talt» sa Jesus. Tenk at det gjelder hvert eneste menneske på denne jord, hvor det nå er mer enn sju milliarder av oss.
​
Dette arbeidet for vietnamesere i Phnom Penh som AsiaLink er støttepartner for, har flere siktemål. Barna og familiene deres skal få høre evangeliet i ord og handling, så de kan ha mulighet til å vende om og la seg frelse fra den synd og elendighet som gjennomsyrer livene deres. Barna lærer også grunnleggende ferdigheter som å lese og skrive. De får en mulighet til å ha mål i livet, så de kan slippe å videreføre foreldrenes livsstil og ende opp i en tilsvarende håpløs livssituasjon. I tillegg er det et uttalt mål å bidra til at flest mulig jenter skal unngå å bli pyntet opp og solgt som sexslaver til pengesterke menn uten moral. 

Venner i Norge bidrar til at flere unge jenter har et meningsfylt arbeid å gå til på denne skolen. To av dem er Ngung og Tyuen. I sommer fikk vi lov å besøke hjemmene deres i landsbyen. Ngung bor i et hus som står på påler, slik de mer velstående blant de fattige gjør. Pålene er en fordel når elva til tider stiger flere meter. Moren hennes har bygget et av landsbyens fineste hjem, og hun tok vel i mot oss der. Ikke så rent lite bismak blir det like fullt når vi vet at prisen er betalt av de tre eldste søstrene til Ngung, som alle er blitt sexsolgt for å betale familiens gjeld. Presset på Ngung har vært og er stadig sterkt, så hun trenger virkelig forbønn. Til nå har hun stått imot og holdt fast på Jesu beskyttelse.
​
For å komme til det stedet der Tyuen kommer fra, måtte vi snirkle oss mellom påler, søppel og mennesker helt ned til elvebredden. I sivet dukket det opp en bambusstamme, som viste seg å være eneste vei til hjemmet hennes. Heldigvis var det en slags form for rekkverk å holde seg i, ellers tror jeg ikke vi nordboere hadde kommet oss dit. Vi balanserte på toppen av disse runde trestammene – det måtte da være hundre meter minst ut dit – og til slutt kunne vi sette føttene på et båtdekk. En smilende kvinne hilste oss velkommen; det var mor til Tyuen. Under det lave taket på denne husbåten, bor det mange mennesker sammen med katter og hunder. Båten ligger fast og går opp og ned med vannstanden. Hva slags sanitæropplegg de har, følte jeg ikke for å spørre om. Sannsynligvis er det elva som håndterer alt, fra vask til drikkevann og avløp. 

Den smilende kvinnen ba oss ta plass på noen matter. Jeg tror alle vi på teamet hadde en nesten ubeskrivelig følelse der vi satt. Vi pratet om det etterpå – og flere av oss sa til hverandre: «Tenk, dette er deres hjem! Her lever de. Dette er alt de har…» Ingen av oss fra Vesten kunne snakke med de som bodde der, men Thien Ai var med og tolket. Vi var der bare et kvarters tid, men det tok ikke mange minuttene før smilet var vendt til tårer i denne mammaens ansikt, da hun delte sin store hjertesorg: Mannen min har reist fra meg og barna. En kan bare forestille seg en slik situasjon. Så fattige mennesker, med mange barn å ta hånd om – og så forsvinner hovedforsørgeren. Hva sier man da? Hva gjør man?
​
Vi visste ikke noe annet å gjøre enn å bære denne tunge byrden til Jesus. Vi tok hverandres hender, der vi satt i sirkel på dette båtdekket, og forente oss i bønn til ham som fortsatt har all makt i himmel og på jord. Nei, det var kanskje ikke så mye. Men det var det vi kunne gjøre. Vi kunne vise vår kjærlighet ved å komme på et besøk. Dele våre smil og godhet. Lytte til de triste ordene som ble delt. Sukke dypt til Gud og forene oss i bønn. Det underlige er at i slike situasjoner, når ting oppleves som mest fortvilet og hjelpeløst, kan et stille nærvær av Guds kjærlighet fortsatt merkes. Vi merket det, alle sammen. Og vi dro fra dette hjemmet med en ny dimensjon i livet. Fattigere i oss selv. Merket av nærmøtet med denne avmakten som nettopp kan bane vei for avhengighet av Gud og tro på ham. Rikere på takk og ærefrykt. 

For en tid siden ble jeg – av en av Rapport fra Asias oppvakte lesere – gjort oppmerksom på et nytt begrep innen reiselivsbransjen: «barnehjemsturisme». Jeg må ærlig si at jeg aldri hadde hørt om dette før, så jeg skaffet meg derfor magasinet vedkommende hadde henvist til. Artikkelen satte fokus på økonomisk utnyttelse av barnehjemsbarn – nærmest som en attraksjon – og det ble referert til flere aktører som tar avstand fra denne typen «turisme». Etter å ha lest om saken er det ikke vanskelig å si at også AsiaLink tar avstand fra en slik kommersialisering av vanskeligstilte menneskers situasjon.  

Hva er så forskjellen på såkalt «barnehjemstursime» og de reisene vi i AsiaLink arrangerer når vi besøker barnehjem i Kambodsja?

For det første er det viktig å understreke at AsiaLink ikke driver kommersiell virksomhet. Vi tjener aldri penger på teamturene våre, men vi tilstreber at de som reiser med oss skal bære sine egne utgifter.  Teamturene er en mulighet for våre lesere til å engasjere seg personlig i et arbeid man støtter både i bønn og økonomisk. Noen av dem har en yrkeskompetanse de ønsker å bruke, og det forsøker vi å legge til rette for fordi vi vet at våre partnere der ute ønsker det. Det er ikke slik at hvem som helst bare kan melde seg på og så reise med et AsiaLink helseteam til Kambodsjas barnehjem; de som drar med oss er mennesker vi gjør oss kjent med og som velges med omhu.

Som sagt besøker vi barnehjemmene fordi vi blir bedt om det. Vi har i mange år stått nær dette arbeidet som drives av Foursquare under ledelse av Ted Olbrich, og undertegnede sitter i organisasjonens internasjonale styre. Teambesøkene til barnehjemmene er viktig på mange måter. Ted er svært tydelig på at arbeidet hadde aldri kommet dit man er i dag uten Guds hjelp og støtten fra oss som står med. Besøkene har mange funksjoner. Vi kommer inn som en forsterkning i et arbeid som drives av lokale arbeidere. Det er de som holder i trådene og viderefører arbeidet når vi drar; vi kommer inn og tar noen topper for å gjøre helheten lettere. Vi bringer inn spesialkompetanse på områder som til tider ikke finnes nasjonalt eller lokalt. Vi er med å gi barna en viktig verdi simpelthen ved å besøke dem. Som barnehjemsbarn har de ikke mange privilegier. I buddhismens kultur av skjebnetro fins det ikke mye sympati for foreldreløse. Sannheten er snarere at ingen vil ha noe med disse ungene å gjøre. Vi er inne i et arbeid som omfatter 106 barnehjem i hele landet. Her drives det under krevende forhold, og det at vi kommer og tar del i arbeidet oppleves av barna som en sann oppmuntring. Vi blir en viktig pusselbit i en stor helhet for dem.

Dødsmarkene og tempelbyen Angkor Wath er trolig de tingene flest mennesker forbinder med Kambodsja. Det siste er nostalgisk; det første nesten for grusomt til å tro. Bøker er skrevet og filmer produsert for å bringe for dagen den ufattelige lidelse som folket i Kambodsja gjennomlevde i tiden 1975-79, mens Pol Pot og hans Røde Khmer jobbet for å gjennomføre sin politikk. Helt til våre dager har det pågått en gigantisk rettssak for å stille lederne til ansvar for sine gjerninger, og to av de mest kjente gjenlevende Røde Khmer-toppene ble nylig dømt til livsvarig fengsel.
 
Det fins ulike anslag på hvor mange som mistet livet under regimet til Pol Pot, men en rekke forskere er enige om at bortimot en tredjedel av befolkningen – anslagsvis 2,5 til 3 millioner mennesker – ble brutalt drept. Det er et av de verste folkemordene i moderne historie.

På bildet her står jeg og teamet sammen med en kambodsjansk lege, doktor Lina. Vi befinner oss like utenfor landsbyen hvor vi nå skal ha helseklinikk, og hvor Lina vokste opp. Den ligger bare en times kjøring fra Kampong Thom, hvor Pol Pot ble født.  På dette stedet får lidelsen i Kambodsja et ansikt. Høsten 1978 var Dr. Lina bare en liten gutt, og da sto han omtrent her vi nå står – sammen med sin mor. Hun holder ham i hånden; de skjuler seg for Røde Khmer-soldatene som har tatt familien hennes til fange. Moren er utdannet sykepleier; søsknene hennes er vanlige bønder. Mannen hennes jobbet som professor på universitetet, men han ble drept av Røde Khmer allerede i 1976. Nå roper soldatene ut sine trusler: «Vi dreper søskena dine om du ikke kommer frem fra skjulestedet ditt». Plutselig kjenner den lille gutten at mors hånd slipper taket. Han dyttes forsiktig bort til en slektning med beskjed om at de skal flykte. De løper av sted, krysser elven og Lina blir smuglet ut av området i en vogn med mangofrukt. Familien forteller hvordan moren hans modig går soldatene i møte, i håp om at de skal spare henne og søsknene. Det som da skjer, er nesten for brutalt til å beskrive. Først blir hun voldtatt. Deretter skjærer de av henne armer og ben, før de dreper henne.
 
Dette er ennå ikke 40 år siden – og nå er vi her hvor Dr. Linas mor led en slik gruvekkende skjebne. Hun var ikke alene; over tusen mennesker i denne landsbyen ble drept bare fordi de var vennlig innstilt til kongen. Vi står bokstavelig talt på en massegrav. Hva gjør man i møte med slike dype sår? Slike alvorlige hendelser? På bildet ses fra venstre en lokal pastor, deretter AsiaLinks Eivind Frøen, så Dr. Lina og søsteren hans. Undertegnede er for anledningen fotograf. Vi holder hverandre i hendene og ber. Ber om at Guds rettferdighet skal gjelde, ber om tilgivelse, ber om nåde, ber om visdom for dagene vi skal ha klinikk i dette området. Kan vår kjærlighetsgave bli som et motstykke til det som ble demonstrert på dette stedet for noen få år siden?
 
Til klinikken kommer det flere buddhistmunker, en trollkvinne, folk fra det militære, politiet – ofre og overgripere. Alle får hjelp, alle møter kjærlighet i praksis av stab og helsepersonell. Vi ser at det er i denne runden er det ikke ondskapens makt, men Guds Rike som seirer. Mer enn 150 mennesker gir også sine hjerter til Jesus i løpet av dagene klinikken pågår. Den smilende legen som har det overordnede medisinske ansvaret her – doktor Lina – gir både lidelsen og Guds makt et ansikt. ​

Vi har vært på reise i nesten fire uker. Vi har sett alt fra den vietnamesiske storbyen til jungelen i Borneo. Vi har sett ufattelig fattigdom og vi har sett Guds uendelige rikdom. Jeg har gått fra å være en veldig sjenert ungdom, til å bli en som kan stå foran mange mennesker og fortelle min historie.

Vi kom til Ho Chi Minh by (Saigon) lørdag den 28. juli. Der hadde vi to dager til å slappe av etter den lange reisen, før vi på mandags morgen ble hentet til ungdomsleiren et lite stykke utenfor byen. Da vi kom dit ble vi møtt av ca 150 ungdommer som satt på gulvet og hørte på og lærte lovsang. Etter en liten stund skulle vi hilse på dem. Jeg var veldig tilbaketrukket i starten og klarte ikke å åpne meg for dem. Flere av de andre på teamet skulle dele sin historie, men jeg sa til meg selv at «aldri, aldri, aldri vil jeg gjøre det.» Ungdomsleiren varte frem til torsdag. Det er en underdrivelse å si at de vietnamesiske ungdommene forandret seg foran øynene våre; de var rett og slett ikke til å kjenne igjen. Første dagen var de aller fleste av dem stille og sjenerte. Den siste dagen danset de rundt som bare en flokk viltre ungdommer kan gjøre det, mens de lo og sang, de bar oss fra vesten rundt på skuldrene sine, og alt var glede – Guds glede. På fredagen dro vi til stranden med ungdommene hvor vi badet og koste oss, pluss at omkring 40 mennesker ble døpt i sjøen.

Så hadde vi en helg i Saigon, der vi slappet av, før det bar av sted til neste programpost – barneleiren. Her ble vi møtt av ca. 40 barn og ungdom, som alle har mistet en eller begge foreldrene. Her skjedde enda et av Guds mirakler; jeg stilte meg frem foran disse barna og fortalte min historie. Vi hadde flere runder der vi ba for og trøstet barna. En hendelse som virkelig satte sitt spor i meg, var når en liten jente jeg hadde bedt for, kom bort og ga meg en klem og sa: «I love you» (jeg er glad i deg). Det er noe jeg aldri kommer til å glemme.

Etter tre dager på barneleir kjørte vi bil i fire timer, tilbake til Saigon. Deretter satt vi på buss i seks timer til for å komme til Phnom Penh i Kambodsja, der vi skulle besøke «School of Tomorrow» – en skole for vietnamesiske barn i Kambodsja. Det var virkelig inspirerende å se hvor viktig denne skolen er for barna der. Vi var også på besøk hos flere av familiene i området. Det var noe helt spesielt å se hvor utrolig fattige de er, de har bokstavelig talt ingenting. Det fikk oss til å forstå hvor utrolig velsignet vi er her i Norge, hvor vi egentlig ikke mangler noe.

Etter tiden i Kambodsja skulle vi ta flyet til Øst-Malyasia, den delen av landet som ligger på Borneo. På vei til flyplassen fikk jeg virkelig føle Guds nærvær. Motorsykkeldrosjen hadde kommet halvveis til flyplassen da jeg til min forskrekkelse ikke kunne finne passet mitt. Det var for sent å snu, men uten pass ville jeg ikke kunne kommet inn i Malaysia. Resten av denne drosjeturen gikk med til bønn, og da vi kom fram til flyplassen fant jeg passet mitt igjen. Takk Gud!
​
Vel framme i Malaysia kom vi til hotellet hvor vi skulle være i et par dager. Der skulle vi slappe av, før siste del av turen. To dager senere ble vi hentet til en Baptistmenighet i hovedstaden Kutching. Der var vi gjester den siste helgen, og her skjedde det som for meg var det største mirakelet på denne teamturen. Jeg som bare to uker tidligere hadde sagt at jeg aldri ville snakke foran en forsamling, og som bare en uke tidligere motvillig hadde snakket foran førti barn, jeg sto nå frem foran en fullstappet kirke med rundt to hundre mennesker og delte min historie. Det er noe jeg aldri i livet hadde trodd jeg skulle gjøre! Så kom dagen da vi skulle reise hjem. Etter tre og en halv uke på farten var vi kommet til slutten på en helt utrolig reise, der jeg har blitt mye bedre kjent med Jesus og også blitt utfordret på mange forskjellige måter. Jeg kan trygt si at denne reisen har forandret meg.
 

Ted Olbrich har i 15 år jobbet i Kambodsja etter at Gud kalte han dit. Ted vil være den første til å påpeke at han ikke er noe annet enn en helt vanlig mann, men på grunn av sin kjærlighet og lydighet til Gud, har han og hans kone Sou opplevd de mest utrolige ting. Foursquare-menighetene de har plantet teller over 1 million medlemmer, i et land med 15 millioner innbyggere.

Over 15 000 barn har vært innom på de mange barnehjemmene. Blant dem har Gud virket med stor kraft. De har gått fra å være skitne gatebarn til å bli mektige krigere for Gud. Da Ted var på besøk i Norge i april, fortalte han at det de opplever i Kambodsja er dette som blir beskrevet i 1. Samuels bok 2,8: «Han reiser den svake opp av støvet og løfter den fattige fra dyngen. Han lar dem sitte blant stormenn og gir dem en ærefull plass.» Ted fortalte flere historier sist han var her, og vi gjengir noen av dem:
En av de eldste foreldreløse Ted har tatt til seg, var en 18 år gammel gutt som var lam fra brystet og ned. Hans yngre bror dro ham gatelangs på en planke, og de fikk tak i mat ved å lete i søpla eller tigge. En dag dro broren ham til et av barnehjemmene og banket på. Lederen som kom ut, la hendene på gutten og ba for ham. Øyeblikkelig ble gutten helbredet og gikk inn i barnehjemmet. Ted så raskt at han hadde gode lederegenskaper, og gjorde ham til ungdomsleder. I løpet av et år hadde han fått en gruppe på 75 ungdommer. Ikke lenge etterpå møtte han ei jente fra et av de andre barnehjemmene. De ble forelsket og giftet seg da han var tjue år gammel. Ted forteller at de har et så desperat behov for pastorer, at de hadde sagt til gutten: «Nå er du gift, da er du kvalifisert til å være pastor.» Så sendte de ham til et – åndelig talt – mørkt hull langt nord, 250 km fra Phnom Penh. Etter ett år hadde han plantet 125 menigheter. Etter to år doblet antallet seg og innen han var blitt 25 år gammel hadde han plantet over 400 menigheter. Da insisterte Ted på å få ham ned til hovedstaden igjen, slik at han kunne påvirke resten av dem. I dag er han 32 år gammel, generalsekretær i det nasjonale Foursquare og har over 6000 menigheter under seg.

Denne samme mannen har også startet en brann blant de unge. For tre år siden kom han til Ted og spurte om han og rundt seksti unge voksne kunne starte en klubb kalt «Young Tigers» - altså Unge Tigere. De hadde alle vokst opp på barnehjemmene og så på Ted som sin far. Ted svarte at det var greit, men lurte på hva de skulle gjøre. Det visste de ikke, men de ville bruke noen dager sammen og spørre Den Hellige Ånd. Etter en måned får de en idé: de‘stjeler’ en buss som Ted har, og kjører av sted. Etter en uke kommer de tilbake og Ted spør dem hvor de har vært. De forteller at de har ledet 250 mennesker til frelse, døpt dem i vann og sett samtlige bli fylt med Den Hellige Ånd. Ut av disse ble det sju nye menigheter. Teds respons var: «Stjel en bil til!»

En ung gutt som heter Tami har fått høre om «Young Tigers», og da vil han også starte en gruppe. Noen ledere påpeker at de er for unge til det, men Tami insisterer. Han sier at det ikke er alderen som er viktig, men at Den Hellige Ånd kommer. Dermed starter han en gruppe med ungdommer og kaller dem «Young Lions», Unge Løver. De går ut med samme kraft over seg som «Young Tigers». Tami har aldri latt seg stoppe av utfordringer. Da han kom på barnehjemmet, begynte han i første klasse som 14-åring. Etter det første året gikk han ut av femte klasse. Etter det neste året var han ferdig med ungdomsskolen og etter det tredje året hadde han bestått videregående. Nå tar han master i internetteknologi.

Det er ikke bare barnehjemsbarn som har utrolige historier. Han som er assisterende pastor i Phnom Penhs største menighet, fikk aldri muligheten til å begynne på skole, men ble dratt inn i militæret på 70-tallet. Alle som kan litt om Kambodsjas historie, vet at den var svært blodig og brutal fra 1970 og frem til 1990-tallet. Denne mannen har vært med på de mest brutale ting, og i 1995 hadde han vært soldat mesteparten av livet sitt. En dag treffer han på en misjonær som leder ham til frelse. Med det samme kjenner han et kall til å evangelisere. Men over alt hvor han kommer til menigheter og kristne organisasjoner er det ingen som vil bruke ham, siden han verken kan lese eller skrive. Helt til han møter Ted, som sier til han: «Vi tar hvem som helst! Har du et kall, skal du få jobb!»

Dette er bare tre historier blant tusener. Kambodsja er i enorm vekkelse, og det hele startet med at en grisebonde i Amerika var lydig mot Gud.

Den 1. mars i år ble «Morgendagens skole» (School of Tomorrow) offisielt åpnet i Phnom Penh, Kambodsja! Faddere i Norge bidrar til at tjue vietnamesiske barn, fra fattige og nærmest håpløse familier, nå vil få sitt livs mulighet til et verdig og meningsfylt liv. Skolen sorterer under den internasjonalt anerkjente ACE-modellen, som kan vise til meget gode resultater. Barna er valgt ut med omhu av Thien Ai og hennes stab, og det er gjort et så godt forarbeid som mulig for å sikre at foreldrene følger opp ved å støtte barnas skolegang. Det er i seg selv en stor utfordring i et miljø der det meste handler om å overleve neste dag.  Stå med denne skoleklassen i bønn! Tenk hvilken mulighet disse barna har, når de nå både får en høykvalitets faglig opplæring og samtidig er omgitt av mennesker som aktivt deler Jesus Kristus og hans kjærlighet med dem, i ord og handling! Takk til alle sponsorer og givere! Takk til Lourdes Caganes fra JREV-nettverket som Jerome Ocampo leder, for at hun har tatt utfordringen om å flytte fra Manila til Phnom Penh for å bidra til den faglige oppbyggingen av skolen. Vi vil se Gud forvandle liv!

Vi fryder oss over å høre at tusener av mennesker kommer til tro på Jesus – selvsagt! Så er det en annen side som ikke alltid oppleves like frydefull: Ted Olbrich forteller i sin månedsrapport fra Kambodsja både om fantastiske resultater, og om prisen de betaler for å se Guds Rike bryte frem. Vi deler noen glimt fra den siste rapporten hans:

«Hvorfor er det sånn at store seire alltid kommer sammen med en høy pris? Desember 2013 var den mest fruktbare måneden i hele vårt kirkesamfunns femten år lange historie. Vårt anslag er at omkring 50 000 mennesker kom til Kristus i løpet av denne julesesongen. Nærmere 6000 tok imot evangeliet på en eneste dag i Cham Chao. Det skjedde den 22. desember, og mange av disse var ungdommer i slutten av tenårene eller i tyveårene. Over hele landet foregikk det tilsvarende møter og samlinger i ulike lokalmenigheter, der både hundretalls og tusentalls mennesker kom til liv i Gud.
​
Men: Denne store innhøstningen skjedde ikke uten en pris. Et gammelt visdomsord sier at «ingen god dyd skal gå ustraffet hen.» Det fins en sannhet i dette, men folk flest har ingen anelse om hva det egentlig handler om – de ser bare på det som en morsom kommentar. Jesus var imidlertid klar på dette: «En tjener står ikke over sin herre. Har de forfulgt meg, kommer de også til å forfølge dere…» (Johannes 15:20). Vi hadde mange problemer i desember. En trofast områdeleder døde etter å ha kjempet mot kreft, tross våre bønner. Vi hadde rekordlave temperaturer og mange syke. En voksen gutt fra et av barnehjemmene var ute og kjørte i en av bilene våre. På vei for å levere julehefter til en kirke, ble han truffet av en motorsykkel. Sjåføren var sørpe full og kjørte fra side til side på veien før han smalt rett inn i fronten på bilen vår – og døde. Gutten fra barnehjemmet vårt ble satt i fengsel, anklaget for drap. Det tok oss to døgn og kostet oss nesten to tusen dollar å få ham ut. FCOP Kambodsja ønsker deg et gledelig, rikt og velsignet 2014!»

Mange av våre lesere har stiftet bekjentskap med Thien Ai – som også pryder forsiden av dette bladet. Noen har møtt henne de gangene hun har besøkt Norge, og langt flere har lest om henne her i Rapport fra Asia. Det er ikke vanskelig å bli imponert over hva denne unge kvinnen står for og hva hun gjør for Herren. For seks år siden kom hun til Phnom Penh for å hjelpe en menighet med musikk og lovsang. Så skjedde det ting som gjorde at hun ble grepet av Guds kall til denne byen, og til menneskene her. Møtet med de unge jentene som var blitt solgt som sextjenere, knuste hennes hjerte. I de årene hun har holdt på, har det ikke manglet på stormer og motvind, men Thien Ai har stått fast. Hun er blitt sterk i Herren. Nå leder hun arbeidet i organisasjonen Children for the Great Commission (CGC). Siden høsten 2012 har de blant annet drevet en enkel skole, hvor 40-50 lutfattige barn samles til undervisning og opplæring i kristen tro. Og likevel: For oss som kjenner Thien Ai og har fulgt henne over tid, er det én ting denne jenta først av alt er: En sann evangelist.
​

Thien Ai har lært seg hvordan hun kan dele evangeliet med mennesker, og hun gjør det overalt. Det er ikke få ganger jeg har vært vitne til hvordan hun har tatt initiativ overfor drosjesjåføren når vi har hatt noen minutter til rådighet i bilen på vei et eller annet sted. Eller på bussen fra Saigon til Phnom Penh. Mang en flypassasjer har fått høre evangeliet før de kom ned på landjorda igjen, takket være denne unge vietnamesiske evangelisten vi i AsiaLink samarbeider med. Det er både imponerende og utfordrende å være vitne til mennesker som så instinktivt deler troen på Jesus over alt. Jeg reiser med mange kristne ledere både her og der, men det er ikke ofte jeg ser noen med en slik bevissthet og iver etter å vitne. For egen del må jeg skamfullt innrømme at jeg ligger langt bak, men jeg ønsker virkelig å ta eksempel av slike som Thien Ai.
I april i fjor besøkte jeg Phnom Penh og CGC. En av dagene, etter at vi hadde brukt tid med barna på skolen, ville Thien Ai vise oss landsbyen der de bor, disse barna hun jobber blant. Tvers overfor skolen var det en slags gangbro av tre. Den var såpass spinkelt bygd og svaiet så mye mens jeg gikk på den, at jeg hadde min tvil. Men det gikk bra, og broen ledet ut til det som viste seg å være et hjem for en vietnamesisk storfamilie. Mye kunne vært skrevet om forholdene der, men det mest uforglemmelige med denne korte visitten, var husets oldemor. Hun satt i sin hengekøye med et par kjempetykke briller på. Thien Ai hadde allerede delt evangeliet med henne, og hun hadde tatt imot Kristus i sin høye alder! Etter over 80 år som buddhist, fylt av tanker om at hun ville bli født på ny som en eller annen slags skapning et eller annet sted, hadde hun nå grepet troen på et evig liv hos Jesus. Gamlemor smilte fra øre til øre, og pekte opp mens hun fortalte at dit skulle hun dra den dagen hun ikke lenger var her. 

Jeg vet ikke helt hvem som ville hatt mot til å begynne å dele evangeliet med en slik gammel kvinne. Mange ting taler mot: høy alder, dårlig syn, tunghørthet, fastgroddhet … Men Thien Ai gjorde det. Og Gud grep denne kvinnens hånd og hjerte. 

Thien Ai besøkte Norge i november 2013. I den forbindelse presenterte hun et nytt skolekonsept som kalles «School of Tomorrow». Foreløpig er det tjue elever som vil få tilbud om plass på denne nye skolen. Dette er en internasjonalt anerkjent utdanning som vil gi elevene formell kompetanse og mulighet for videreutdanning og jobb. Prosjektet er et samarbeid mellom tre parter: CGC under ledelse av Thien Ai, JREV Filippinene under ledelse av Jerome Ocampo samt oss i AsiaLink. Vår bit er først og fremst å skaffe finansiering, og i løpet av de 10 dagene Thien Ai besøkte Norge i høst, fikk vi på plass sponsorer til alle de tjue barna.