|
Av Øystein Åsen - Fokus på India  Ankit ble kristen i 2014. Vi møtte ham på bibelskolen som vi støtter, hvor vi fikk høre hans vitnesbyrd. Les og gled deg!
«Jeg var religiøst anlagt helt fra barneårene. Jeg pleide å faste allerede som liten gutt, og var veldig tiltrukket av hinduritualene. Familien min er av høykastebakgrunn, så jeg var også oppdradd som hindu. I 2009 ble jeg syk. I fem år levde jeg med konstante, sterke magesmerter. Jeg forsøkte absolutt alle muligheter for å bli frisk. Jeg var på sykehus, hvor de prøvde mange ulike behandlingsmetoder. Jeg gikk til templene for å få hjelp, gjennom hindurituelle ofringer. Jeg gikk til og med til moskeer for om mulig å få hjelp – men til ingen nytte. Fra leiligheten min kunne jeg se en kirke. En dag jeg satt der, hørte jeg en stemme inni meg som tydelig sa: «Du må gå til kirken, det er bare der du kan få hjelp». Det vokste frem en slags tro i meg på at jeg kunne få hjelp om jeg oppsøkte kirken. To dager senere gikk jeg dit og snakket med pastorene der. De ba for meg med en gang, og jeg begynte å gå ofte til kirken. Litt senere ble jeg med på en tredagers ungdomskonferanse i Siliguri. Det var da jeg skjønte at jeg måtte akseptere Jesus som min personlige Frelser. Predikanten profeterte over meg at Jesus og hans frelse ikke bare var for meg, men også for min familie. Da jeg hørte dette, bestemte jeg meg for å ta imot. Tre måneder senere bestemte jeg meg for å bli døpt, men først ville jeg snakke med min far. Det ble veldig vanskelig, for han sa at hvis jeg ble døpt, måtte jeg forlate hjem og familie. Han var rasende på meg og sa at jeg ikke fikk komme inn i hans hus om jeg gjorde dette. Men jeg måtte bare si til ham: ‘Hvis det er din bestemmelse, så er min bestemmelse å bli døpt. Jeg kan ikke forlate Jesus’. Så jeg dro hjemmefra og fikk lov å bo hos en kvinne som skjønte situasjonen min. Jeg ble døpt i Daarjeling. Jeg var jeg fortsatt syk, men jeg merket at jeg var blitt fylt av en åndelig kraft til å kjempe mot min sykdom. Det var ikke som andre sykdommer; det var en intens smerte døgnet rundt og året rundt – helt uutholdelig. I oktober 2014 deltok jeg på et seminar om Den hellige ånd i Darjeeling. Da ble jeg fylt av Åndens ild; det kjentes som en brann inni brystet mitt. I samme øyeblikk kjente jeg at jeg ble helbredet. Det var slutten på fem år med kontinuerlig smerte. En dag kom min far til meg og sa at min mor var syk. Jeg gikk med ham hjem og så at hun var blitt mentalt syk og helt sanseløs, så hun kjente meg ikke igjen. Jeg er overbevist om at det var demoner. Jeg kontaktet pastoren min og ba ham komme med meg for å be for mor. Fra begynnelsen av tillot ikke min far oss å be for henne, men til slutt var mor så dårlig at han aksepterte det. Vi gikk dit, og pastoren ba for henne. Hun var helt utilregnelig og trodde jeg var ute etter å drepe henne, så hun reagerte på en sykelig måte. Men etter pastorens forbønn ble hun umiddelbart helbredet. Til denne dag er sykdommen helt borte. Min far ville fortsatt ikke tro på denne tiden, så jeg fortsatte å bo hos den kristne kvinnen som hadde gitt meg husly. Noen dager senere, mens jeg fastet, hørte jeg en røst ved seks-tiden på ettermiddagen. Stemmen sa: «Din far har falt ned». Men jeg ignorerte ordene. Neste morgen dro jeg hjem tidlig på morgenen. Da skjønte jeg at stemmen jeg hadde hørt var sann, min far hadde falt ned og brukket to ribben. Jeg dro med ham til doktoren for å få behandling. Han ble isteden boende en måned på et sykehjem. I hele denne perioden var det ikke noen i landsbyen som besøkte ham, så da bestemte jeg meg for å være der sammen med ham. Folk fra menigheten vår kom også og besøkte ham og ba for ham. På grunn av dette skjønte han at det er noe med disse kristne og det de tror på som er helt annerledes. Enda en måned senere spurte min mor sin mann om hun kunne gå i kirka, og han sa ja. Uka etter kom også min far til menigheten, og de tok begge imot Kristus. Tre måneder senere ble de døpt. Også min yngre bror er blitt frelst, så nå er hele familien troende. Han ble også frelst gjennom et mirakel: Han var blitt syk i Punjab, der han bodde, og jeg fikk telefon fra min far om dette mens jeg var på gudstjeneste. Men jeg sa til pappa: Ikke vær bekymret, vi skal be for ham. Så vi ba for ham mens gudstjenesten ennå pågikk, og min bror ble da umiddelbart frisk fra dengi-feber. Etter dette tok han imot Kristus og ble døpt. Jeg begynte å forkynne evangeliet til mine naboer, og åtte-ni familier har tatt imot; fem-seks medlemmer i hver familie. Så 40-50 mennesker er blitt frelst i landsbyen min. Men nå er jeg på bibelskole, etter at min pastor anbefalte meg det.»
0 Comments
Av Erik Jensen - Fokus på India
Av Øystein Åsen - Fokus på India Sonia og Grace er gift med to brødre, Charanjit og Navjit. De er sønnene til Sukpal Kaur og Rim Bahadur – som er pastorpar i The God’s Grace Church i Bathinda, i den indiske delstaten Punjab. De fleste her er sikher, men begge disse to unge kvinnene har bakgrunn fra hindufamilier. Da jeg besøkte Bathinda for et drøyt år siden, satte jeg meg ned for å spørre hvordan de har opplevd overgangen til kristen tro.
Grace: I hinduismen kan man besøke alle slags gudshus, det syntes jeg var fint. De forbød oss ikke å gå inn i noe slags gudshus. Diwali er en av de viktigste festivalene for hinduer, og da pynter de hjemmene, gjør rent, kjøper nye ting og søtsaker – mye likt det kristne typisk gjør til jul. Dette syntes jeg var koselig. Men ikke nå lenger. Sonia: Jeg likte mye i mitt liv som hindu. Først og fremst hadde vi mange festivaler. Vi pleide å komme sammen som storfamilie, og min mor laget spesiell mat. Egentlig var det samlingen i familien som jeg likte, mer enn selve innholdet i festivalene.
Grace: Det vanskeligste var å måtte forlate alt på en gang. Ikke noen gradvis overgang, men alt. Jeg fikk jobb på skolen der Charanjit var ansatt, og etter en tid begynte han å snakke med meg. Vi likte å prate sammen, og han fortalte at han var kristen. Vi snakket på telefon, og han ba noen bønner for meg som fikk meg til å føle veldig godt. Så sa han til meg at den eneste betingelsen for at vi kunne gifte oss, var at jeg måtte bli kristen. Jeg spurte om jeg kunne få lov å ta ting litt etter litt, men svaret var nei: Det er meg eller hinduismen. Jeg spurte om betenkningstid, og han ga meg femten minutter. «Ikke noen vits i å sløse vekk tiden», var holdningen hans. Jeg bestemte meg, selv om det var tøft, siden mine foreldre ikke aksepterte mitt valg om å gifte meg med en kristen. Sonia: Det var veldig vanskelig i begynnelsen. Jeg var ikke religiøs og gikk ikke i templene, men da jeg ble kristen måtte jeg begynne å gå regelmessig i kirke hver søndag og vi måtte be ofte. Jeg pleide å like å ligge lenge om søndagen, men nå måtte jeg opp for å komme i kirka. Det var en plikt for meg i starten, ikke en glede. Jeg giftet meg med ham fordi jeg elsket ham, og jeg visste at det ville innebære at jeg måtte bli kristen, men jeg forutså ikke helt hvordan det ville bli. Vi fastet begge to hver onsdag i to måneder før vi giftet oss, for at Gud skulle hjelpe oss så alt ville bli rett. I utgangspunktet reagerte familien min med å si «Hva?» da jeg fortalte at jeg ville gifte meg med en kristen. Men da de møtte kjæresten min og familien hans, ble de så overrasket over at de var så ydmyke, og at kjæresten min var helt annerledes enn slik gutter typisk er – ikke røykte han, ikke drakk han, og han var veldig høflig og ordentlig. Da de opplevde dette, aksepterte de ekteskapet vårt veldig fort, og vi giftet oss etter to måneder.
Grace: Når jeg har problemer, så ber jeg, og da får jeg en løsning. Jeg elsker å be og tilbe, og jeg elsker å synge sanger. Når jeg står opp om morgenen, synger jeg ofte mens jeg lager mat. I hinduismen har vi ikke noe sånt, da er det bare ved spesielle tilstelninger at man tilber, og det er ikke noe liv i det. Det er bare tradisjoner. Sonia: Jeg pleide å være en veldig sint person, noe som var veldig ødeleggende for familien. Jeg var også veldig gnien og likte ikke å dele ting med andre. Gjennom bønn er dette helt forandret, og i dag forstår jeg at kristendom handler om kjærlighet. Til og med familien min sier at de ser jeg er helt forandret, og de undrer seg over at jeg kan være så ydmyk, jeg som pleide å være så snappsint. «Mor»* har også betydd veldig mye for meg, hun har lært meg masse (* «Mor» er pastor Sukpal; hun er mor for hele storfamilien og hele menigheten).  Av Øystein Åsen - Fokus på India  Illustrasjonsbilde Angel er en ung jente fra Sikkimstammen i India. Hun var en del av en buddhistisk familie. Sikkim er et sted hvor størsteparten av befolkningen er buddhister. Hun forteller sitt vitnesbyrd: I 2008 tok jeg imot Jesus som min personlige frelser. Jeg, som datter av en Buddhistisk overprest i min landsby var over hode ikke tillatt å konvertere til noen annen religion enn Buddhismen. Etter et år fikk alle i landsbyen, inkludert min far vite at jeg hadde skiftet tro. Jeg hadde så lyst til å gå i en kirke, og det samme ønsket min søster. Det var min søster som fortalte meg om Jesus, så jeg ble en kristen. Jeg pleide alltid å si til min far at jeg skulle dra til byen for å se etter noen småjobber, men egentlig var jeg på kristent møte. Da min far og resten av landsbyen fikk vite at vi pleide å gå i kirken fikk jeg og søsknene mine hele landsbyen imot oss, og vi ble ofre for en sosial boikott. Vi gjennomgikk mye tortur i løpet av den tiden, ofte ville de piske oss, og de brukte et forferdelig språk mot oss. Alt dette var på grunn av vår tro på Jesus, men selv om de torturerte oss mye var jeg aldri redd, for jeg kjente at Gud var med meg med sin fred, og jeg var aldri fristet til å gi slipp på troen på Gud. For meg betydde det ingenting om vi fikk være i landsbyen eller ei. Foreldrene mine gikk gjennom mye problemer på grunn av meg, men mitt ønske var bare at de også skulle komme til tro på Jesus, og at vi alle kunne leve fredelig sammen. Vi måtte til slutt reise fra landsbyen, for vi kunne ikke være der lengere på grunn av vår tro, men jeg har alltid bedt for familien min at de skal bli frelst. I 2010 fikk jeg bønnesvar, da min yngre bror tok imot Jesus. Etter dette begynte mange av søskenbarna mine også å gi livene sine til Jesus. Det var overaskende for landsbylederen å se så mange som konverterte til kristen tro, og de bestemte at ingen som hadde tatt imot Jesus fikk lov å bli værende i landsbyen. Mange ble stilt i veldig vanskelige situasjoner, fordi de ikke kunne være med familien sin lenger, men Gud la til rette så vi fikk en hytte vi kunne bo i. Mange år gikk, og vi ble stadig sikrere i vår tro på Jesus. Vi fortsatte å be, så flere og flere i landsbyen ble frelst. Vi ga aldri opp håpet og troen. Resultatet er at nå har så mange blitt kristne i landsbyen, at de ikke lengre kan holde oss borte, og vi kan bo sammen med familiene våre igjen. Gud forlot meg aldri alene. Han har gitt meg muligheten til å jobbe i tjeneste for Ham, og nå jobber jeg ved Guds nåde som en del av staben i et stort nettverk i India. Hun ber pent om forbønn for seg selv, og for de i landsbyen som fremdeles ikke tror.Paragraph. Klikk her for å redigere.  Av Erik Jensen - Fokus på India  Seksim er fra Nagaland i nordøst India, men snakker heller om Nagalim som et større område med mennesker som tilhører Naga-stammen. De holder ikke bare til i India, men bor også langt inn på landområder som tilhører Myanmar eller Burma. Landegrensene ble fastsatt av britene, noe som fikk mange merkelige konsekvenser. Et eksempel er at hytten til en landsbyhøvding ble delt i to. Han sover i India, men spiser i andre enden av det lille huset – som ligger i Myanmar. Selv om grensen er der, overholdes den ikke spesielt nøye av Nagafolket i området. Grensebevoktningen er også ganske sporadisk, så folket krysser vanligvis grensen uten vanskeligheter. En annen sak er at dette er et svært vanskelig tilgjengelig område for alle. Seksim forteller at han ofte må spasere i dagevis for å komme til de stedene han skal preke – det fins ikke noe annet transportmiddel enn føttene som kommer frem i dette området. Nagafolket har hatt to sterke vekkelser de siste hundre år. Den første var da baptistmisjonærer kom til området fra midten av 1800-tallet, og den siste foregikk fra 1960-årene og helt frem til på 80–tallet. Dette var en gjennomgripende vekkelse som virkelig nådde Nagafolket, noe Paul Hattaway har dokumentert i boken ”From Headhunters to churchplanters”. Her omtales statistikk fra 13 stammer i Nagaland med en samlet befolkning på nesten 900 000 i 1997; av disse er 86,5% kristne. Noen av stammene, som for eksempel Konyak, er oppe i 99,3%. Av totalt 115 000 mennesker var iver 114 000 kristne ifølge Hattaways undersøkelser. Denne vekkelsen har påvirket hele befolkningen i dette område positivt på alle måter. De problemene vi sliter med i våre sekulariserte samfunn finnes knapt blant Nagaene. Tilbake til samtalen med Seksim. Mitt møte med ham har virkelig satt spor i meg. Seksim er for tiden stasjonert i regionen Dimapur; han har nå vært i tjeneste i 26 år. Her er noen av de miraklene han fortalte meg at han har vært vitne til de siste årene. Guds mirakel med enkelte. Seksim og noen av hans medarbeidere kom til en landsby hvor to personer var svært syke. Den ene var allerede i koma, den andre kunne bare blinke med øynene som respons på deres spørsmål. Begge de syke lå på samme rom. Så begynte de å be for de syke. Etter en halv times tid kom Guds kraft og gikk rett gjennom den ene av dem. Han reiste seg opp og kom straks til krefter. Den andre, som lå i koma, lå fortsatt urørlig. De fortsatte imidlertid å be, og etter halvannet døgn slo han plutselig opp øynene, kom til seg selv og satte seg opp – helt frisk. Guds mirakler med massene. En annen gang ble Seksim tilkalt til en militær leir hvor 450 soldater var syke. Ledelsen hadde forsøkt å få heksedoktorer til å hjelpe, men til ingen nytte. De hadde også prøvd å tilkalle andre kristne, men de hadde ikke turt å gå dit på grunn av heksedoktorene som var i området. Da Seksim kom, samlet han alle til et møte. En uke tidligere hadde han nemlig hatt en drøm, hvor Gud viste ham hvordan dette skulle løses. Hele natten før han dro til militærleiren, hadde han vært i bønn. Da alle soldatene var samlet, ba Seksim for dem en halv times tid. Deretter holdt han en kort tale, hvor han utfordret dem til å ta imot Jesus som frelser. Alle sa ja. Etter dette ba han alle løfte en hånd i været. Mens de holdt hånden opp, ba Seksim for de syke. Deretter sa han at hver enkelt av dem skulle legge hånden sin på det syke sted på egen kropp. Evangelisten ba en kort bønn om at Jesu herlighet skulle åpenbare seg, og avsluttet så møtet. Det ble avtalt et nytt møte en uke senere. Da han kom tilbake og møtte flokken igjen, var alle tilstedeværende blitt friske med unntak av sju personer. Disse sju hadde imidlertid ikke vært med på det første møtet. Da Seksim ba for disse sju, ble de alle momentant helbredet. Guds skapende mirakel. En siste historie Seksim fortalte, var fra ca. ti år siden. En kristen søster hadde fått en visjon en dag, hvor Herren viste henne et blad fra et tre som skulle være til legedom for mennesker. Hun stusset over dette, men ble minnet om livets tre i Åpenbaringsboken hvor bladene var til legedom for folket. Denne kvinnen reiste sammen med Seksim til en landsby hvor ble de møtt av en gruppe spedalske som ba om hjelp. Straks ble hun minnet om visjonen hun hadde hatt. Hun gikk for å lete etter det bladet Herren hadde vist henne. Hun plukket slike blader og laget en deig, som hun så smurte på de spedalske. De andre på teamet lurte på om hun ikke skulle bruke hansker. Nei, det hadde ikke Herren vist henne, så det fikk være, sa hun. Ikke bare stanset spedalskheten, men Gud lot fingre og negler vokse ut i løpet av noen dager. Flere som hadde vært lamme ble også helbredet, blant annet en kvinne ved navn Kaita som hadde vært lam i 21 år. En annen kvinne som hadde gått med en sykdom i ti, ble også helbredet. Evangelistene benyttet anledningen til å forkynne Kristus, og de døpte over 700 personer på en dag i denne byen. En mann var låst inne i et bur fordi han var livsfarlig og helt ute av kontroll. Da de snakket med ham om Jesus, bekjente han sine synder og tok imot Frelseren. Da de kom tilbake til landsbyen noen dager senere, møtte de mannen igjen. Nå var han velstelt og ved sine fulle fem. Takk, Gud, for at du gjør mer enn vi kan forstå!  Av Øystein Åsen - Fokus på India Mennesker er forskjellige. Noen er rolige, noen oppfarende. Noen er beskjedne, mens andre kan være til de grader frimodige. Maya Tamang hører til den siste gruppen. Det er nok ikke så mange i India som ville finne på å lage seg et flagg, male et kors på det, marsjere direkte til nærmeste hindutempel med flagget høyt hevet, og samtidig rope ut: "Dette er flagget til Jesus Kristus, den eneste sanne Gud som er herre over alle guder! Ingen har rett til å si noe imot det!" Nidkjær og ivrig Når den førtiåtte år gamle Maya Tamang skal fortelle sin historie om hvordan hun fant Kristus, og hva han betyr for livet hennes, går munnen i ett kjør. Tolken sliter med å holde henne igjen, og jeg som skal prøve å skrive ned det hun forteller, har enda større problemer med å henge med. For Maya er energisk, hun nøler ikke, hun vet hvem hun tror på og har ikke tenkt å tie stille om ham. Som indere flest vokste også Maya Tamang opp i en hindufamilie. Hun forteller at hun var religiøs av natur, og begynte allerede fra barndommen av å ta aktivt del i dyrkingen av de mange hindugudene. Samtidig var hun etter hvert stadig mer plaget med masse tanker og spørsmål. Som voksen møtte hun mange problemer i livet. Mannen hennes drakk stadig mer; han dro hjemmefra og ble borte i dagevis, mens hun måtte ta seg av hus og barn. Livet var trist. Hun begynte også selv både å røye og drikke, for å døyve sorgen. Maya opplevde også å miste flere barn. Nå er ikke det så uvanlig i disse traktene, men smerten for en mor blir ikke mindre av den grunn. Satt fri umiddelbart Etter en tid tok en av døtrene hennes imot troen på Jesus. Maya selv fortsatte å dyrke sine guder, men hun snappet likevel opp et og annet av hva de kristne trodde. Da hun mistet sitt fjerde barn i 2003, samtidig med at mannens alkoholproblemer bare ble verre og verre, ropte hun en dag ut til den Herren dattera trodde på: "Hvis du er en sann Gud, så hjelp meg ut av denne situasjonen!" Maya forteller at en kraft umiddelbart fôr inn i henne. Hun sluttet med en gang å drikke og røyke, og begynte å følge Herren. Problemene i familien tok ikke slutt, og mannen hennes er nå død på grunn av alkoholmisbruket. Men Maya sier at hun har fått og stadig får mange oppmuntringer av Herren. Hun fikk seg etter hvert en liten butikk i hjemmet sitt, hvor hun kunne selge forskjellige ting for å tjene til livets opphold. Alltid når kunder kommer for å kjøpte noe, får de også høre om Jesus. Lærte å lese Maya var analfabet. Etter at hun ble omvendt, kjente hun et enormt begjær etter å lese Bibelen. I starten var hun avhengig av at andre leste for henne. Derfor tok hun med seg Bibelen sin rundt og spurte folk om å lese høyt. Samtidig hadde hun med seg traktater, som hun delte ut. Hun stilte seg slik at hun kunne følge med på teksten mens folk leste, og på denne måten begynte hun etter hvert selv å forstå bokstavene i alfabetet. Nå er hun selv i stand til å lese sin Bibel, og det gjør hun også til stadighet. Tydelig markering Den ivrige kvinnen la merke til hvordan religiøse hinduer pleide å sette flagg på husene sine for å markere at de dyrket og respekterte sine guder. Nidkjærheten grep henne en dag, så hun gikk og kjøpte seg et stykke hvitt tøy. Hun klippet det til i passe størrelse, og malte et kors midt på flagget. Så satte hun det på en stang, løftet det høyt opp og begynte å marsjere med det langs hovedveien. Mens hun gikk med flagget høyt hevet, ropte hun ut: "Dette er flagget til Jesus Kristus, den eneste sanne Gud som er herre over alle guder! Ingen har rett til å si noe mot det!" På grunn av denne tydelige markeringen, har folk begynt å håne henne og kalle henne overreligiøs og gal. De har også gitt henne klengenavnet Gud-Gud, men Maya tar ikke det tungt; hun vet å svare for seg: "Jeg er ikke noen Gud, jeg er bare et menneske" sier hun, "men alt min Herre sier jeg skal gjøre, det gjør jeg". Etter at hun hadde marsjert ovr en kilometer med dette flagget, helt til hun nådde et av de mest kjente hindutemplene i området, gikk hun hjem igjen og plasserte flagget på taket av sitt eget hus. "Jeg har sånn et begjær etter å løfte opp Herren", sier hun. Som nevnt har Maya en datter og svigersønn som er kristne. Hennes øvrige barn har ennå ikke tatt imot troen, men de respekterer henne. Det gjør imidlertid ikke de to søstrene hennes; Maya forteller at de ikke liker henne i det hele tatt. Men så har hun fått en ny familie, i menigheten. Hun forteller at hun stadig deler vitnesbyrdet sitt med alle hun kommer i kontakt med, og at hun har sett Herren gjøre mange mirakler og helbredelser. "Det er slutt på å tilbe døde guder; nå tilber jeg bare ham som er den eneste sanne Herre" sier Maya med ettertrykk. Hun har virkelig en frimodighet på Jesu vegne som er beundring verdig.  Bildet er sladdet på grunn av sikkerhet. Av Øystein Åsen - Fokus på India Mahesh Joshi er en ganske uvanlig mann i sitt hjemland. Han er nemlig albino; huden er uten pigmenter. Det er ikke mange i India med dette fenomenet. Så har da også hudfargen fått konsekvenser for livet hans. Her er hans historie i korte trekk. Mahesh vokste opp i et hinduistisk hjem. Familien var ganske velstående. I barneårene hadde han det greit, men ved 13-årsalderen begynte han å legge merke til at han var annerledes. Folk omtalte tilstanden hans som en forbannelse, forårsaket av en eller annen synd som hans forfedre hadde gjort seg skyldig i. Dette ble et større og større problem både for Manesh og familien. Hjemme var det stadig krangling og bråk. Faren hans banket opp moren flere ganger, og noen ganger ble hun kastet ut på gaten midt på natten. Det var aldri fred å få. Manesh selv del søkte trøst i alkohol og narkotika, for da glemte han hvilken farge han hadde. Problemene ble imidlertid bare større og større, og han gjorde flere forsøk på å ende sitt liv. Faren hans hadde også en kone til, og hun hadde to sønner som var kristne. Den ene av disse hadde gått på bibelskole. Denne gutten delte evangeliet med Mahesh, men han var lite villig til å høre. Manesh oppfattet kristendommen som en fremmed religion for mennesker som spiser ku; et dyr som betraktes som hellig av hinduene. Hvis Manesh omga seg med kristne, kunne han risikere å bli utstøtt og behandlet som den laveste klassen, en gruppe som andre ikke en gang får lov å komme i berøring med i India.  Manesh kunne imidlertid ikke unngå å legge merke til at disse menneskene var svært lykkelige, enda de var fattigere enn hans familie. En dag inviterte de ham til et møte, og han gikk med dem. Manesh ble svært overrasket over å se så mange glade mennesker. De hadde noe som han ikke hadde. Senere, da han nok en gang var blitt med på et kristent møte, begynte han bare å gråte. Det skjedde helt uten forvarsel, og han klarte ikke slutte. Da han kikket seg rundt, så han at det var flere som bad for ham. Dagen etter dette ble han en kristen.
Nå ble situasjonen hjemme virkelig alvorlig. På grunn av Manesh sin omvendelse og forbannelsen (den hvite huden) ble moren hans banket opp og torturert. Hun hadde ikke annet valg en å gi sønnen et ultimatum: Forlat troen eller forlat hjemmet. Manesh bad og gråt mye for familien i denne tiden, og Gud kom og hjalp ham. Det endte med at han flyttet hjemmefra. En dag ble faren hans alvorlig syk; han fikk en lammelse i halve kroppen. Som vanlig gikk faren til heksedoktoren og ofret dyr og penger for å blidgjøre gudene. Situasjonen ble imidlertid bare verre, og faren ble brakt til sykehus. Ikke bare ett, men til fem ulike sykehus. Familien brukte hele sin formue på dette, men det var ingen hjelp å få. Mahesh prøvde å dele evangeliet med sin far, men han gjorde alt annet enn å vende seg til Gud for hjelp. Til slutt, på sitt dødsleie, lovet han Mahesh at han skulle gå med ham til kirken. Dette skjedde kort tid etter, og der i kirken ble faren både frelst og helbredet. Han lever i dag i beste velgående. Dette har ført til en total forvandling av hele familien, bare med unntak av Mahesh sin eldste bror. Kranglingen i hjemmet har sluttet og man hører stadig sang og lovprisning i stedet. Det er som å ha beveget seg fra helvete til himmel. Mahesh har fått jobb som medpastor i en menighet, med ansvar for å følge opp nyfrelste. Hudfargen er ikke lenger noe problem; ”jeg tjener Gud uansett” sier han. Paragraph. Klikk her for å redigere.Paragraph. Klikk her for å redigere. Av Cornelius Subba - Fokus på india  Mitt navn er Cornelius Subba fra nord-øst India. Siden jeg var ungdom har jeg praktisert som heksedoktor, ettersom jeg ble født inn i og oppdradd i animistisk tro. Av yrke er jeg snekker. En dag kom en troende kristen til mitt sted og ville fortelle meg om Kristus. Jeg svarte ham at Jesus også er en av våre ca. 33 millioner guder og gudinner. Så vi hadde en liten diskusjon med hverandre. Mannen gav meg noen traktater før han dro.
Ukene gikk, til jeg en dag bare begynte å tenke på denne mannen som hadde delt traktater om Jesus med meg. Jeg bestemte meg for å kontakte ham for å bygge vennskap. Han fortsatte med å fortelle meg mer om Jesus, slik at jeg til slutt aksepterte Herren. Det gjorde imidlertid ikke min kone. Da jeg hadde tatt imot Kristus, merket jeg at noe skjedde i hjertet mitt. Men kona mi var ikke glad for dette, hun sa igjen og igjen at jeg måtte forlate denne Jesus. Det ble ufred i familien på grunn av dette. Jeg prøvde stadig å fortelle henne om Jesus, men hun ville aldri høre. Jeg gikk til kirken, mens kona og barna mine fortsatte å praktisere animisme. En dag jeg kom hjem fra kirken – jeg hadde ennå ikke latt meg døpe – så jeg en gruppe mennesker samlet ved hjemmet mitt. Det var på kvelden, og da jeg kom nærmere, så jeg at det var slektninger som var på besøk. Straks jeg var kommet hjem, sa kona mi til meg at jeg måtte velge enten å forlate Jesus, eller å forlate hjemmet. Jeg svarte at jeg verken ville forlate familien eller Jesus. Det ble igjen litt diskusjon, og plutselig begynte kona mi å slå meg med en stor stokk. Slektningene mine hjalp henne, og jeg kunne telle til 48 slag før jeg mistet bevisstheten. Da jeg våknet igjen, var jeg på sykehus. Jeg hadde sårmerker på hele kroppen, og bena mine var opphovnet så jeg ikke kunne gå på flere dager. Likevel begynte jeg aldri å hate kona eller slektningene mine. Jeg bare ba for henne og for barna våre. Da jeg kom hjem fra sykehuset, brukte jeg en god del tid i bønn, selv om jeg var svak. Jeg bestemte meg for å ikke snakke dårlig om kona mi. Etter en uke tok hun også imot Kristus, sammen med barna våre. Fra den dagen av har vi tjent Herren, og nå er vi mellom førti og femti troende i fellesskapet. Jeg priser Gud for alle disse! Jeg har nå også fullført evangelist og bibeltreningsskole, som har hjulpet meg masse med å komme videre i troen. Jeg snekrer fortsatt, samtidig som jeg arbeider for Herren. Vær snill å be for meg, min familie og de troende som er hos meg. Cornelius Subba |
Arkiv
March 2025
Kategorier
All
|
RSS Feed