|
Av Øystein Åsen På min Asia-reise i sommer hadde jeg en halv dags stopp i Manila, underveis til Ozamis. Denne mandags ettermiddagen og kvelden var jeg sammen med Jerome Ocampo, som mange AsiaLink-venner kjenner, både fra bladet og fra hans mange besøk i Norge og også på Færøyene. AsiaLink har støttet Jeromes tjeneste økonomisk og praktisk siden 2005. Vi ser at Gud har kalt og utrustet ham med en spesiell gave og salvelse, og vi ser at Gud virkelig utvider hans grenser. Det er i grunnen interessant, dette. Vår misjonsorganisasjon sender ikke ut «egne» misjonærer fra vest slik tradisjonell misjon har gjort i over hundre år. Derimot støtter vi nasjonale misjonærer eller evangelister i å nå ut med Guds Ord til sitt eget folk. Nå ser vi imidlertid at Gud også åpner dørene internasjonalt for flere av våre asiatiske medarbeidere. Broder Yuns tjeneste er velkjent. Nært knyttet til den har vi kinesernes misjonsvisjon «Tilbake til Jerusalem», som også mange har hørt om. Jerome Ocampo, og det Filippinene-baserte nettverket han representerer, når også stadig lenger ut. Jerome er grunnlegger av JesusRevolutionNOW – forkortet til JREV – og han er opphavsmann til den såkalte nasireertreningen, som vi har hatt i Norge flere ganger. Enkelt sagt handler den om en dyptgripende hellighets- og etterfølgelsesforkynnelse som utfordrer kristne til å leve radikalt annerledes.  Jerome og Annabelle Ocampo med sine tre sønner, mens forsamlingen overøser dem med bønn og kjærlighet - Manila i august 2013 Vi som har hørt Jerome undervise og forkynne, har merket den spesielle tyngden Gud har lagt på livet hans. Dét er noe et menneske ikke kan ta seg til, men en salvelse Herren gir. Gjennom vår støtte til tjenesten hans, når AsiaLink også langt ut. Jerome virker i så ulike land som Sør-Korea, Australia, Indonesia, USA, Norge, Thailand, Filippinene og Nederland. Neste år vil han besøke Burma og Malaysia. Da vi møttes denne ettermiddagen i slutten av juli, fortalte han at han også – til sin store overraskelse – var blitt kontaktet av kristne ledere i Japan, som ønsket at han skulle komme dit med nasireertreningen. Ny dører åpnes. Jerome rundet 53 like etter at jeg møtte ham. Det står virkelig respekt av livet hans. Siden han ble frelst under Jesus-vekkelsen på 70-tallet, har han gitt seg til å tjene Gud. Som 24-åring startet han kristen skole på Filippinene. Den drives fortsatt i beste velgående, og i tillegg er det gjennom årenes løp blitt flere skoler. Fra januar 2014 utvides denne delen av JREVs satsning ytterligere, ved at filippinerne går tungt inn i etableringen av en kristen skole i Kambodsja. Det skjer i samarbeid med Thien Ai og hennes organisasjon «Children for the Great Commission»; et arbeid AsiaLink allerede er involvert i. Vår organisasjon vil også være delaktig i det nye skoleprosjektet i Phnom Penh på forskjellige måter. Bak etableringen av slike skoler ligger det en langsiktig strategi om å reise opp kristne ledere med karakter. Ledere som vil være med å forme landet sitt. Noe av det som kjennetegner Jerome, er dette perspektivet på å se nasjoner transformert gjennom Jesu Kristi kraft. Målet er – som navnet sier – en «Jesusrevolusjon NÅ!» Med andre og litt mer velkjente ord: «La ditt rike komme og la din vilje skje på jorden.» På JREV-samlingen, som foregår i et kjøpesenter i Manila denne mandagskvelden, blir det klart at dette er mer enn luftige visjoner. Møtet starter med en time massiv lovsang og tilbedelse. Jerome oppildner forsamlingen ved å sitere fra Åpenbaringsboken om hvordan tilbedelsen er i himmelen. Deretter deler han et sterkt engasjerende budskap om å stå løpet og ikke gi opp drømmen om å se landet forvandlet. Midt i prekenen trekker Jerome forsamlingen med i et kraftfullt bønnerop for en navngitt person i den filippinske statsadministrasjonen – en evangelisk kristen – som jobber for å få bukt med korrupsjon. De ber for president Aquino, at han skal lykkes i sitt arbeid med å få landet ut av fattigdom, og de takker med begeistring for at den filippinske økonomien nå er en av de hurtigst voksende i Asia. Der er perspektiv over det den ungdommelige og energiske forsamlingen holder på med i kjøpesenteret denne kvelden, og det er mer enn fascinerende å være med på.  Jerome bak rattet i 'Metro-Manilas rushtrafikk' Hele familien Ocampo – Jerome, Annabelle og de tre voksne sønnene deres – er til stede og aktive i møtet. En av guttene leder lovsangen, en annen spiller gitar. Siden det bare er noen dager til Jerome runder år, får han overrakt kake der oppe på plattformen. Sammen med hele familien blir han velsignet og takket for hvilket forbilde han er for Filippinsk ungdom. Det å se de fem stå der sammen er virkelig et vakkert syn for øyet. Jeg vet ikke om jeg noen gang har hørt uttrykt en så ekte takknemlighet og kjærlighet til en leder som jeg gjør denne kvelden. En av ungdommene blir kalt frem for å be, og hun sier det omtrent slik: «Takk, Gud, for Jerome. Takk for den leder han er, det forbilde, den far han er for oss, veiviser, profet og hyrde. Takk for hans kjærlighet, trofasthet og inspirasjon – alt han og familien hans er for oss.»
Det er noe som heter at man skal stå sin prøve på hjemmebane. Jeg kjenner en dyp takknemlighet og stolthet over å få tjene sammen med sånne mennesker som familien Ocampo. Den hengivenhet og respekt de tre sønnene har til sin mor og far, og den måten Jerome og Annabelle gir livet sitt til den neste generasjon, er i sannhet et sterkt syn – både for øye og hjerte.
0 Comments
Av Øystein Åsen  Norvert sammen med Øystein Åsen fra AsiaLink, august 2013. Norvert Quiño er åtte år gammel. Han er nummer fire i en søskenflokk på seks. Bildet til høyre viser hjemmet deres, noen kilometer utenfor Ozamiz sentrum. Selv etter lokal målestokk her i området, er dette fattigslig. Like fullt er det blitt en vesentlig forbedring. Familiens tidligere hus var nemlig laget med vegger av plastsekker, og var så skakt at det holdt på å velte. Dette nye huset ble bygd med hjelp fra Norge i 2008, til en total byggesum av 30 000 pesos, som tilsvarer drøyt fire tusen norske kroner. Da var snekkerlønna inkludert. Bestemor bor også i dette huset, sammen med kjernefamilien på åtte. Størrelsen på huset? Vår medarbeider Jojo sier at det er firkantet, og antyder vegglengden til fire eller kanskje fire og en halv meter. Så i underkant av tjue kvadrat. Norvert har bare én søster, den eldste i flokken. Hun var tidligere med i AsiaLinks skoleprogram, men sluttet på skolen fordi hun etablerte familie i tidlig alder, allerede som sekstenåring. Den eldste broren til Norvert er fortsatt med i skoleprogrammet, og går nå på ungdomsskole. Så er det en gutt til, han som er hakket eldre enn Norvert. De to skulle normalt gå sammen til skolen, men fordi denne storebroren ikke liker skole, pleide han å bruke første og beste anledning til å stikke av og dra hjem igjen. Siden Norvert er så ung og liten, og skoleveien er lang og farlig, ble det da i praksis umulig for ham å komme seg på skole. Moren har to mindreårige sønner å ta seg av, så hun kan ikke gå sammen med ham, og pappa er på jobb, langt unna. Han er bare hjemme 4–5 dager i løpet av en måned. Som konstruksjonsarbeider tjener faren 190 pesos for dagen – altså knappe 30 kroner. Av dette må han bruke ti kroner til å kjøpe seg mat, så overskuddet etter en full dags tungt arbeid er en tjuekroning. Da Jojo og Helen Alvarez – som administrerer skoleprogrammet her – besøkte familien Quiño i starten av mai i år, spurte moren om Norvert kunne få lov å bo i Flerbrukshuset, slik at han kunne få mulighet til å gå på skole. Norvert er nemlig en kvikk liten gutt, som gjerne vil lære. Han har allerede sponsor i Norge, men bosted, lang skolevei og brorens manglende interesse for å lære gjorde det umulig for ham. Jojo forteller at Norvert smilte da han hørte moren stille dette spørsmålet. Han ville gjerne flytte til Flerbrukshuset. Svaret fra Jojo og Helen var positivt, og i starten av juni flyttet Norvert inn der. Fra før av bor det en drøy håndfull eldre barn og ungdommer i dette hjemmet – som en familie. Fra Flerbrukshuset er det bare noen titalls meter til nærmeste barneskole, hvor Norvert nå går i tredje klasse.  Her er Norverts hjem. Dette er det nybygde huset til familien, som består av mor, far og seks barn pluss bestemor. Norvert er liten av vekst. Selv til åtteåring å være, er han spinkel og kortvokst. Kanskje ikke så rart, for verken moren eller faren rager særlig høyt i landskapet. Men om han er liten av vekst, er han ressurssterk på mange måter. Jojo forteller at Norvert er veldig smart; han har lett for å organisere ting og skjønner beskjeder han får. Ved selvsyn fikk jeg se hvor ivrig han var til å rydde og ordne i Flerbrukshuset. Mens mange av de eldre barna satt og pratet eller gjorde ingenting, var Norvert i full gang med å stable stoler etter endt kveldssamling. Han er også glad i og flink til å stå der. Når jeg spør ham hvilket fag han liker best, svarer han «engelsk». Jeg vil gjerne rette en inderlig takk til Norverts sponsor – og til alle sponsorene til barna vi har i skoleprogrammet i Ozamiz. Vi ser ved selvsyn, og vi hører fra menneskene her nede, hvilken enorm betydning det har at et barn får hjelp på denne måten. Uten sponsorstøtte ville Norvert umulig ha kunnet gå på skole. Det skjønner nok alle hvis man tenker over at en familie på åtte mennesker skal leve på tjue kroner dagen. Da fins det ikke rom for penger til skoleuniform eller bøker. Skulle du kjenne lyst til og ha mulighet for å bli fadder til en av disse vanskeligstilte og fattige, har vi flere som venter på sponsor. Blant annet trenger vi fadder til Flora, som nå er på college. AsiaLinks skoleprogram har som mål å hjelpe flest mulig helt frem til de er ferdige med nettopp college, da det er den viktigste forutsetningen for at ungdommene skal kunne komme seg videre i livet – skaffe seg utdanning og en jobb som gir fremtid. Ta gjerne kontakt på telefon 372 36000 eller [email protected] hvis du vil vite mer om sponsorprogrammet.  Flora mistet pappa for fem år siden, og er foreløpig uten sponsor til å fullføre to år på college. Hvis noen vil hjelpe henne, er det bare å ta kontakt med AsiaLink. Av Svein Tore Martinsen Foran meg sitter en kvinne som heter Monica Miporanum. Hun er 22 år gammel, og er nettopp uteksaminert som sosialarbeider med gode karakterer. Med en slik utdannelse er muligheten for å få en jobb stor. Men livet har ikke akkurat vært en dans på roser for Monica. Her er hennes historie.  Dette er Monica, som nettopp er ferdig utdannet sosialarbeider. Da Monica var 13 år gammel døde faren hennes av hjernesvulst. Hun var eldstemann i en søskenflokk på 4, og har en søster og to brødre. Den minste broren var bar et par år gammel da faren døde. Under mesteparten av oppveksten hadde Monica bodd i bestemorens hus sammen med onkelens familie, ikke langt fra foreldrene. Dette er relativt vanlig på Filippinene når begge foreldre er ute i arbeid. Et halvt år etter farens død reiste moren til Manila for å finne arbeid der. Det er det siste Monica har hørt fra henne. Hun har visstnok stiftet nye familie der, men Monica vet ikke noe sikkert om det. Fra nå av var det onkelen (broren til hennes avdøde far) som hjalp Monica med penger til skolegang. Til de yngre søsknene var det ikke mer penger igjen, så ingen av dem har gått på skole. Det å vokse opp i onkelens hus var imidlertid ikke enkelt. Ofte var han beruset, og når han hadde drukket var han voldelig. Monica forteller om slag og trusler, både mot seg selv og mot småbrødrene. For å unngå dette dro hun på skolen tidlig om morgenen, og kom sent hjemom kvelden. Hun orket rett og slett ikke se på at småsøsknene hennes måtte lide. Hodet var fullt av bekymringer for dem – og hun ønsket at dagen kunne stoppe fordi hun ikke orket at en ny dag med problemer skulle komme. En kveld Monica kom hjem hadde onkelen funnet fram en trestokk med spiker i, som han gikk løs på barna med. Alle ble slått, blodet fløt, og til slutt klarte Monica å flykte ut av huset, barbeint og uten noen ting med seg. Jeg sitter lamslått og lytter. Tårene mine strømmer, og jeg ser at Monica også kjemper med gråten. Det er ikke enkelt for henne å gjenoppleve dette. Hun fortsetter, og forteller at hun fikk kastet seg på en motorsykkel som stod utenfor og ropte til sjåføren: «Kjør!» Hvor han kjørte og hva som skulle skje videre hadde hun ingen ide om. Imidlertid kom hun til å tenke på noe en klassekamerat hadde sagt til henne mange ganger. «Har du problemer, Monica, be til Gud». Og mens hun sitter på motorsykkelen roper hun ut; «Hvis du finnes Gud, vær meg nådig og hjelp meg». Plutselig stopper motorsykkelen utenfor et hus, og ber henne gå av. Uten å be om betaling kjører sjåføren, og Monica banker på døra i det huset hun var kommet til. Hun har aldri vært her før. En kvinne åpner og hun får komme inn. Så blir hun stelt, får vasket av seg det verste blodet, og får en stor klem. Monica oppdager at kvinnen som har tatt imot henne er moren til Isaac, klassekameraten som har vitnet om Gud og sagt at hun skulle be hvis hun fikk problemer. Isaacs foreldre er Helen og Jojo Alvarez, lederne for skoleprogrammet til AsiaLink. De tar med seg Monica til politiet, og anmelder onkelen. Så blir hun tatt med til et sted hvor mishandlede barn får være. En annen menighet i Ozamiz driver dette senteret. Mens hun er her opplever hun at hun ikke er alene. De fleste barna her er yngre enn Monica, og hun blir slått av forundring over å se og høre hvordan disse barna ber aftenbønn og har en glede til tross for det de har gjennomlevd. I løpet av de neste dagene er hun med på bibelstudium og klassekameraten Isaac kommer også på besøk. Så får hun tilbud om å flytte inn i huset hvor skolekontoret ligger. Her bor det 10 barn til enhver tid. Monica finner endelig et trygt hjem og en ny familie.  Monica og brødrene. Hennes største ønske er å hjelpe dem. Nå har Monica bodd her i 3 ½ år, og med hjelp fra en sponsor i Norge har hun fullført utdannelsen. Hun er blant de eldste i huset, og er aktivt med på å hjelpe de yngre som bor her. Blant annet bor hun på rom sammen med Maria Vina, som nylig har ankommet. Monica er nå med på å disippelgjøre henne. De mindre søsknene hennes bor fortsatt hos onkelen. Han har imidlertid måttet skrive under på et dokument hvor han lover aldri mer å mishandle dem. Gjør han dette en gang til må han i fengsel. Lillesøsteren har reist til Manila for å forsøke å finne moren der. Med den utdannelsen Monica har fått, har hun store muligheter til å få fast arbeid i Ozamiz. Hennes høyeste ønske å hjelpe brødrene sine. Onkelen har hun klart å tilgi, og hun har også et ønske om å hjelpe ham. Monicas øyne glitrer når hun forteller at mest av alt vil hun tjene Gud. Han har hjulpet henne, og ført henne ut av fordervelsen, gitt henne et helt nytt liv, en framtid og et fantastisk håp. Av Unn og Geir Gulbrandsen - Fokus på Filippinene Rey Gaviola er 16 år gammel og en av åtte søsken. Ikke så uvanlig på Filippinene, det. Rey har både mor og far, men forholdene hjemme er ikke bra. Faren er motorsykkeldrosjesjåfør. Han drikker mye etter jobb, og er da til tider aggressiv. Når faren er edru, har han og Rey det fint sammen; 16-åringen kjenner seg nært knyttet til pappaen sin.  Mor i huset har ingen jobb og sliter også med nerveproblemer på grunn av situasjonen. Familien bor i slummen; huset står på påler med en stige opp – og det består av ett rom. Maten kokes på åpen ild under huset. Ettersom taket ikke er tett, kan det være veldig vanskelig når regnet setter inn.
Arkiv - Fra den gangen vi kalte oss Asia Nord, en del av Asian Outreach Familien Gulbrandsen på Løten har fått et nytt portrett på stueveggen - av husets hittil ukjente sønn. Han heter Dodong og er filippinsk. Det går slik til når en norsk familie plutselig får et medlem på motsatt side av kloden: Hedmark-familien hører til i Hamar Frikirke. I vinter fikk mor og far Guldbrandsen sjansen til å bli med til Filippinene for å besøke søstermenigheten Happy Church. På noen få dager knyttet de uvanlig sterke vennskapsbånd til Dodong, en oppvakt 13-åring som pastor Elvie Go har tatt inn i det berømte Happy House. -Vi fikk så god kontakt med gutten og ble sittende og prate i timevis. Det førte til at vi ønsket å gjøre noe mer enn å sende menigheten en giro med penger. Dodong er blitt som en fostersønn for oss. Han kaller oss sin norske mor og far, og vi ser på han som et nytt familiemedlem, forteller De. De er sikre på at de vil reise ut igjen om ikke lenge og brevvekslingen er alt i gang. Dodong er en av dem Elvie har gitt en sjanse til utdannelse ved å flytte inn på Happy House. Han skiller seg ut som en ekstra gløgg gutt. Unn og Geir Gulbrandsen har fått en helt spesiell inspirasjon til misjon gjennom møtet med den filippinske 7.-klassingen. De har ikke bare et forhold til et prosjekt, men også til et menneske. -Vi vil være med og støtte Elvie når hun gir barn og unge mulighet til en utdannelse, sier ekteparet. Deres «nye sønn» er litt av en misjonær der han bor og har en forbønns- tjeneste. Han har sett mange helbredelser. -Han er en fotsoldat i Guds rike og våre føtter der ute. Og når vi går og legger oss om kvelden er det bønnemøte i Ozamiz. Da vet vi at det er noen som ber for oss, sier Dodongs norske foreldre.  SKOLEGUTT: Jyerex som han egentlig heter - er en ivrig skolegutt. Han står opp midt på natta for å lese lekser, for da er det stille i huset. Arkiv - fra den gangen vi kalte oss Asia Nord, en del av Asian Outreach Carlos vet ikke hvor gammel han er. Han har sovet under åpen himmel på gata i mange år. Fortsatt ligger han helst på gulvet, selv om han nå har et sted å bo. Men Gud kjenner sine og hører bønn, også fra en av disse sine minste - eller særlig dem?  CARLOS PA TAKET: Møtet med Carlos - bak til venstre - ble en åpenbaring for norske Randi Nøren. Her er hun på taket av Happy House sammen med den lille bønnekjempen, pastor Elvie (foran til høyre) og tre andre beboere på huset. Kanskje er han tjueen år, men ingen vet. Skolegang har han aldri fått, og han står ikke først i køen for få det. Da måtte det bli spesialundervisning, og det krever tid, personell og penger. Det er så mange andre av beboerne på Happy House som også trenger skolegang.
Gategutt Men nå har Carlos i alle fall et hjem, et godt hjem. Det har han ikke alltid hatt. Gategutten var vel vant med mobbing, spark og slag. Det er ingen skånsel for «tullinger» på Filippinene heller, for Carlos er en av Guds aller minste. Men Gud har andre mål på smått og stort enn mennesker. Etter at pastor Elvie tok ham inn i huset, står han mye bedre rustet. Nå får han føde for kropp, sjel og ånd. Ikke minst det siste. Bønnekriger Toppen av Happy House er helt flatt - som i Midtøsten på Jesu tid Her er det stor aktivitet i døgnets løp. Carlos ber på taket, og han har taket på bønn. Selv om det er mye han ikke mestrer, bruker Gud ham til dette. Han har fått en viktig oppgave. -Jeg har gjort ham til en bønnekriger, sier Elvie med et smil. Penger til kostbar skolegang kan hun ikke gi ham, men bønnetjenesten er mer dyrebar. Randi Nøren, norsk jordmor fra Hamar, ble vitne til Carlos' tjeneste da hun besøkte Ozamiz i vinter. Hun er vant med å ta imot alt slags folk, men har aldri sett et slikt bønnemøte som det Carlos hadde på taket av Happy House. Ber for nasjonene -Han lå på kne der og ropte til Gud. Elvie fortalte at denne tilbakestående gutten ber for nasjonene og om frelse for mennesker. Han har ingen skolegang, men bruker ord han ikke kan ha lært på naturlig måte. Det må være fra Gud. Han bruker mye tid i bønn, har nød for mennesker og gråt mens han ba. Det er det sterkeste bønnemøtet jeg har vært med på. Han ba også for Norge og familien min. Opplevelsen minte meg på det som står om at «det som går for å være uforstandig i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre det vise til skamme». Dette viste meg hva Guds Ånd kan gjøre med et menneske Jeg ble «læregutt» i forhold til Carlos og reiste hjem med en fornyet tro på bønn, forteller Randi. Arkiv fra den gangen vi kalte oss Asia Nord - en del av Asian Outreach Caleb og Josva er to av de heldige beboerne på Happy House. De er små, men store humørspredere. Noe fantastisk utgangspunkt i livet hadde de ikke. Tvillingbrødrene ble trolig utsatt for et abortforsøk, men unnslapp. En morgen ble de levert på døra hos pastor Elvie. Det var sannsynligvis det beste som kunne hende dem. Tvillingene er trolig fem-seks måneder gamle, men ingen vet sikkert. Caleb har en tå som er tydelig skadet. Det er derfor Elvie tror de har vært utsatt for et abortforsøk. Ellers er guttene friske som bare det. På Happy House får de all den omsorg og oppmerksomhet man kan tenke seg. Tallet er stort på villige «tanter» og «mødre» og «søstre». Full av barn Selv om Happy House ikke er noe barnehjem, er det fullt av barn. Noen vet ikke hvem foreldrene er, andre kjenner foreldrene sine, men har det bedre på Happy House. Noen har Elvie «berget ut av ilden», fra ublide skjebner på gata eller på horehus. Andre har en av foreldrene sine hos seg her i Gledens Hus.  HUMØRSPREDERE: Caleb (til venstre) og Josva får mye omsorg på Happy House. Pastor Elvie (til høyre) og «tante» Ninni er bare to av de mange som tar seav guttene. De ble levert som «pakkepost» på trappa en dag før jul. Krigere
Det er selvsagt ikke tilfeldig at Caleb og Josva har fått slike sterke bibelske navn som oser av kampglød. -Caleb og Josva skal bli mektige krigere for Gud, sier pastor Elvie og ler sin smittende latter. Straks hun får nye medlemmer i den store husstanden, har hun framtidsvyer for dem. Større barn får oppgaver som inkluderer dem i fellesskapet i huset. De fleste av dem får også skolegang. Det er ellers ingen selvfølge. Dessuten er de sikret mat hver dag. Elvie har personlig tatt til seg to jenter. En av dem led av underernæring da hun kom. Det er ikke uvanlig. Bygger karakter Barna får også pene klær, lærer elementær hygiene og god oppførsel. Det er lite slinger i valsen på Happy House. Elvie er en myndig dame, men alle formaninger gis med varme og omsorg. Elvie bygger selvsagt alt sammen på at barna får høre om Jesus. Hun oppdrar dem målbevisst for å gi dem en sterk karakter. Caleb og Josva har nok en stor framtid foran seg. Arkiv fra den gangen vi kalte oss Asia Nord - en del av Asian Outreach Alejandro frykter hverken ånder eller soldater lenger -Hvis vi skal ha tak i lege, må vi krysse seksten elver, så vi ber for folk i stedet, sier pastor Alejandro Rubio (41). Helbredelser i Jesu navn er en selvfølge for ham. Den tidligere animisten utfører et delvis livsfarlig evangeliseringsarbeid i et geriljaområde i Filippinene, men er ikke redd for livet sitt. -Det er jo ikke mitt lenger, sier han.  Forbønn: I Tonggo er det for langt til lege. så man ber for syke i stedet. Her er det ingen som spør om helbredelser ved bønn er mulig. Til høyre pastor Rubio, til venstre en norsk teamdeltager. Reisen opp i fjellene tar fire-fem timer med jeep. Turen går på veier som er elveleier i regntiden. Den lille landsbyen ligger så høyt at selv nordboer finner klimaet behagelig. Her i Tonggo, høyt oppe i de skogkledde åsene, bor det 1024 mennesker. Alejandro kjenner antallet på en prikk. Han er borgermester i Tonggo, subanu- landsbyen der han er født og oppvokst. Han skiller seg ut ved den fine fargerike skjorta. Han er en av pastor Elvies trofaste og betrodde medarbeidere. Menigheten i Tonggo heter også Happy Church, som modermednigheten i Ozamiz. «Salvation and Praise Fellowship» - frelses- og tilbedelsesfellesskap - står det over døra til den spinkle kirken. Foreløpig er bare tolv familier på tilsammen 110 mennesker kristne. Seks timer å gå Alejandro har vært pastor på heltid siden 1990, men ikke her. Tonggo har han overlatt til en yngre landsbybeboer. Selv går han i timesvis til nabolandsbyen hvor han har plantet og leder en menighet. -Hvor lang tid tar det å komme dit? -Seks timer. Tre hvis vi går fort. I frontlinjen Alejandro er blitt truet av geriljasoldater. De vil ha ham til å slutte med virksomheten. De har lite å hente hos folk som vender seg til Kristus i stedet for Marx. I Alejandros egen landsby har regjeringshæren en kontrollpost. Vi må skrive oss inn i en bok før vi får passere. Tonggo ligger i frontlinjen på så mange måter. Det er slett ikke ufarlig det Alejandro driver med, men han er ikke redd. Han har vært ute for verre fiender enn soldater. Og vunnet. -Før var jeg animist. Foreldrene mine førte meg inn i det. De sa det var helt nødvendig at jeg tilbad ånder som bor i trær, steiner, dyr og fjell for at vi skulle fa fred fra dem. Vi ofret til dem og tilbad ved fullmåne. Jeg følte at dette var det riktige. Foreldrene mine truet med at jeg snart ville dø hvis jeg ikke deltok. Som en lydig sønn, ble jeg med. Kristen etter helbredelse For tolv år siden ble Alejandro kristen. Tonggo ligger på toppen av en åsrygg med høye skrenter En mann hadde falt 60 meter ned og skadet seg stygt Alejandro var vitne til ulykken. Da noen kristne ba for den skadde, ble han helbredet. Det ble et sterkt vitnesbyrd for Alejandro som hadde vært stengt for evangeliet før. Nå åpnet han seg. fordi han skjønte at dette dreide seg om den høyeste Gud. -En stemme ringte i ørene mine. «Det finnes bare en sann Herre!» Helbredelsen var et mirakel så stort at det måtte være fra de kristnes Gud. Vi ba jo for folk til åndene også, men så bare helbredelser av små skader. Ikke å undres over al pastor Rubios favorittekst i Bibelen er fortellingen om Nebukadnesar som kastet de tre mennene i ildovnen, men uten at ilden skadet dem. Hatet av foreldrene Alejandros foreldre la ham for hal etter dette. De truet med a drepe ham hvis han ikke vendte tilbake animismen. Men han visste at det ville stjele den gleden han nå kjente. Elter mange år har foreldrene fått se sønnens sterke overbevisning og blitt kristne, men det skjedde først for kort tid siden. -Jeg husker hvor sinte de var. Nå ser jeg frukten av a bli stående fast på det man tror på, sier han. Angrepet av ånder -Da jeg ble kristen, kunne jeg passere offerstedene hvor jeg hadde tilbedt før og plutselig kjenne en smerte i magen eller andre steder i kroppen Jeg ble angrepet av ånder Men jeg vet at Jesus er større og jeg holdt fast på det. Etter en tid var det slutt på angrepene Jeg er for sterk i Herren nå til at de kan angripe meg, vitner han. I Vesten er man rask med a kalle slike ting overtro, men for Alejandro er onde ånder en realitet han har erfart. Hans spørsmål er ikke om de finnes, men om det finnes en som er større Alejandro har funnet demonenes overmann. Jesus er alltid her -Hvis vi skal ha tak i lege, må vi krysse seksten elver Det lar for lang tid. Pasienten kan være død før vi kommer fram, så vi ber for folk i stedet, sier pastor Rubio. - Vi ser mange helbredelser. Det beste er a ha en doktor som er her hele tiden, og det er Jesus, fortsetter han. Ikke mitt liv Det kan være farefullt både a bo langt fra jordiske leger og å bevege seg i geriljaland Men Alejandro er ikke redd. -Soldatene kan true meg, men det gjør ikke noe. Det arbeidet jeg driver, er ikke mitt. Livet er heller ikke mitt lenger, det er Herrens. Han har velsignet meg så mye og jeg er hans ydmyke tjener.  Uredd: -Livet mitt er ikke mitt lenger, så jeg er ikke redd for geriljaen, selv om de truer meg, sier pastor Alejandro, som også er borgemester i den lille landsbyen Tonggo. |
Arkiv
March 2025
Kategorier
All
|
RSS Feed