Etter talen går vi direkte til invitasjon. Folk stormer ikke frem, men litt etter litt løsner det. De lokale pastorene kommer frem for å ta imot mennesker, be for dem og følge opp slik det trengs. Jeg har ikke noe tall på hvor mange som kom for å bli frelst, eller for å for forbønn for sykdommer og problemer. Det er ikke viktig; ofte er denne tellingen vår en avsporing. Gud vet om alt og har god kontroll. Vi skal forkynne evangeliet, nøde mennesker til å vende om og tro og legge til rette for det. Resten må vi overgi til Den hellige ånd og det enkelte menneske.
​
Når forbønn og betjening er ferdig, er det tid for å servere mat. De 800 porsjonene som er gjort klar forsvinner lett inn i munner og mager. Når vi i AsiaLinks team setter kursen mot Davao rundt halv elleve på kvelden, toner sangen og musikken fortsatt ut her i Suawan. Vi har fått være med å dele ut Guds kjærlighet og levende håp. Mitt indre er så mett på Guds godhet. Hjertet er så fylt av takknemlighet. Til Gud. Og til alle i AsiaLink-familien som gjør dette mulig.  ​
Paragraph. Klikk her for å redigere.

​Rudy tilhører en stamme som heter Matigsalug. De holder til i fjellene utenfor millionbyen Davao, på det sørlige Filippinene. Historisk er dette nomader som flytter rundt, og på grunn av det gikk Rudy første klasse tre ganger, forteller han mens han ler godt. Stammen har eget språk, egen religion og kultur og har tradisjonelt levd helt adskilt fra livet i byen. Rudys far var «chief» eller stammeleder i sitt område, med ansvar for et tusentalls mennesker. Han hadde tre koner og atten barn. Flerkoneri er normalt i stammen, særlig for folk med posisjon. Det ses på som et uttrykk for ære og makt at en mann har mange barn, og da kan det også være praktisk med flere koner. Det fins totalt elleve slike stammer i områdene rundt Davao, og sammen med muslimene er disse stammene unntatt fra det generelle forbudet mot polygami på Filippinene. ​

​Rudy var barn nummer sju i flokken, sønn av kone nummer to. Han forteller at kone nummer én alltid er den viktigste, men at slike høytstående menn gjerne skaffer seg en ny kone når de synes at den første begynner å bli gammel. Det er normalt arrangerte ekteskap der det ikke er noe alternativ for den utvalgte kvinnen å svare nei. I løpet av samtalen med Rudy får vi vite at hans far var 54 år gammel da han giftet seg med kone nummer tre – og hun var sytten. ​

​Selv om far til Rudy var både leder og relativt velstående, forteller han at de opplevde mye fattigdom i oppveksten, inkludert mangel på mat. Feilernæring var utbredt. De overlevde først og fremst på ris, men i perioder av året hadde de ikke noe annet enn ‘maruti’, en slags melblanding. Men, som Rudy sier: «Pris skje Gud, vi levde opp, alle atten». Han fikk mest kjærlighet fra sin biologiske mor, forståelig nok, men barna måtte la se oppdra av alle mødrene i huset. Far var fjern; han var stammeleder og brukte tiden på å ha møter med folk i lokalsamfunnet. Det manglet ikke på konflikter og stridigheter som måtte håndteres, både internt i stammegruppen og i forhold til andre stammer. Interessekonflikt rundt landområder var en gjenganger. ​

Tidlig en søndagsmorgen ankommer flyet vårt fra Manila. Vi blir hentet på flyplassen av pastor Jojo, og bragt rett til gudstjenesten som, allerede er godt i gang. Kirkelokalet ligger i en liten sidegate, ikke langt fra byens sentrum, og ser ganske forfallen ut på utsiden. Med en gang vi kommer innenfor, oser det imidlertid av gudsnærvær og kjærlighet. Etter en kort presentasjon av oss, ønsker pastor Jojo at en av oss skal preke. De 60-70 fremmøtte følger godt med. Etter talen er gudstjenesten over, og vi rekker en kort frokost før neste gudstjeneste begynner. På denne er det flere mennesker. Hoveddelen av disse er ungdom. En av sønnene til Jojo, Isaac, leder an i lovsangen. Det er fullt trøkk, og sangen åpner vei for et nærvær av Den Hellig Ånd. Unge jenter med tamburiner danser til Guds ære fremst i kirkesalen. Alle på «podiet» er ungdommer, og en tanke slår ned i meg mens jeg står her og nyter felleskapet med Gud og mennesker: «Mon tro om ikke disse ungdommene også kommer til å stå foran og lede lovsang i himmelen …..» Vi må preke på denne gudstjenesten også, og så er det forbønn. Mange blir betjent av Gud.
​
Etter lunsj denne søndagen fortsetter vi med møte for ungdommene. De kommer sammen hver søndag ettermiddag for å få undervisning og bli utrustet til tjeneste. 30 stykker har kommet, de fleste av dem har allerede fått med seg to gudstjenester denne dagen. Likevel er de tørste etter å motta mer fra Gud, og han fyller dem med Den Hellige Ånd.

Neste dag er mandag, og vi får være med Helen og Jojo ut i slummen for å se hvordan en del av barna som støttes av faddere i Norge har det. Vi besøker et område i byen hvor husene er bygd på stolper utover i vannet. De ligger tett i tett, oppå et pæle-system, med små gangveier mellom husradene. De fleste av husene er ikke mer en ca. 20 m2. En mor vi møter her lager små kurver av strå til å koke ris i. Dersom hun jobber hardt, kan hun klare å produsere 1000 slike kurver i løpet av en dag. Lønnen hun mottar er 70 peso - 10 norske korner. Jeg går videre med flau smak i munnen når jeg tenker på hvor lettvint jeg bruker en tier i Norge. Vi går rundt i området, smiler til mennesker, snakker med dem, ber for syke, og opplever at flere vil ta imot Jesus som frelser. Noen forteller at smertene de hadde, forsvant under forbønnen. Helen og Jojo er med og ser, og kommer til å følge opp når vi reiser.

Om kvelden er det møte og felleskap for alle menighetens ledere. Igjen merkes Gudsnærværet på en helt spesiell måte. Mange gråter, ler, faller, og mottar ny styrke til liv og tjeneste.

Tirsdags morgen har vi samling for en del av mødrene som har barn i skoleprogrammet. Disse samles ukentlig til undervisning og samtale. De tilhører de aller fattigste i byen, så det er fint med veiledning og fellesskap. Denne tirsdagen ønsker to av dem å ta imot Jesus som frelser. Også denne morgenen blir mange helbredet, blant annet en eldre kvinne som har vært døv på det ene øret fra hun var liten. Etter at møtet er slutt, kommer flere av mødrene tilbake med ektefeller eller naboer som de ønsker vi skal be for. Flere tar imot Jesus og blir helbredet. Møtet som skulle vare en drøy time har tatt hele formiddagen. Om kvelden samler barna seg rundt oss for lek og moro. Det er liv, latter og sang til sent på kveld.

Onsdag reiser vi til en av nabobyene, hvor ett av menighetens medlemmer; Johnny, arbeider med innsatte i det lokale fengselet. Han besøker fengselet hver uke, og har god kontakt med fangene. Et filippinsk fengsel er ganske annerledes enn et norsk. Her er det overfylte celler, med 25 fanger i hver. Du sover i køyesenger som står tett i tett, og det er liten gulvplass inne i cellene. Vi står i gangen mellom cellene og synger og deler Guds ord. Fangene står linet opp bak gitterdørene. De klapper og synger med. Johnny forteller at omkring 150 av de 172 innsatte nå har tatt imot Jesus som frelser.

Tidlig torsdag morgen skal vi reise tilbake. Vi har kun vært her i fire dager, og sitter igjen med stor takknemmelighet til Gud. Mange mennesker er blitt frelst og helbredet, og vi har fått oppleve en menighet som fungerer tilnærmet det vi kan lese om i Apostlenes Gjerninger. Alle medlemmene er med og bidrar flere ganger i uka. Menighetens visjon er å være med å endre livet til de minste og fattigste ved å strekke en hånd ut til barna. Ved å gi disse en mulighet til skolegang, ser vi at hele familier nås, og i neste omgang sprer dette seg til naboer og slektninger. Nøden er der fortsatt, og i Ozamiz by er behovene store og mange. «Vi kan bare hjelpe ett og ett barn, men vi ser at frukten av dette langt overskrider det man kan forvente» sier Jojo, «fordi Gud er med og velsigner».
 
Neste dag er mandag, og vi får være med Helen og Jojo ut i slummen for å se hvordan en del av barna som støttes av faddere i Norge har det. Vi besøker et område i byen hvor husene er bygd på stolper utover i vannet. De ligger tett i tett, oppå et pæle-system, med små gangveier mellom husradene. De fleste av husene er ikke mer en ca. 20 m2. En mor vi møter her lager små kurver av strå til å koke ris i. Dersom hun jobber hardt, kan hun klare å produsere 1000 slike kurver i løpet av en dag. Lønnen hun mottar er 70 peso - 10 norske korner. Jeg går videre med flau smak i munnen når jeg tenker på hvor lettvint jeg bruker en tier i Norge. Vi går rundt i området, smiler til mennesker, snakker med dem, ber for syke, og opplever at flere vil ta imot Jesus som frelser. Noen forteller at smertene de hadde, forsvant under forbønnen. Helen og Jojo er med og ser, og kommer til å følge opp når vi reiser.

Om kvelden er det møte og felleskap for alle menighetens ledere. Igjen merkes Gudsnærværet på en helt spesiell måte. Mange gråter, ler, faller, og mottar ny styrke til liv og tjeneste.

Tirsdags morgen har vi samling for en del av mødrene som har barn i skoleprogrammet. Disse samles ukentlig til undervisning og samtale. De tilhører de aller fattigste i byen, så det er fint med veiledning og fellesskap. Denne tirsdagen ønsker to av dem å ta imot Jesus som frelser. Også denne morgenen blir mange helbredet, blant annet en eldre kvinne som har vært døv på det ene øret fra hun var liten. Etter at møtet er slutt, kommer flere av mødrene tilbake med ektefeller eller naboer som de ønsker vi skal be for. Flere tar imot Jesus og blir helbredet. Møtet som skulle vare en drøy time har tatt hele formiddagen. Om kvelden samler barna seg rundt oss for lek og moro. Det er liv, latter og sang til sent på kveld.

Onsdag reiser vi til en av nabobyene, hvor ett av menighetens medlemmer; Johnny, arbeider med innsatte i det lokale fengselet. Han besøker fengselet hver uke, og har god kontakt med fangene. Et filippinsk fengsel er ganske annerledes enn et norsk. Her er det overfylte celler, med 25 fanger i hver. Du sover i køyesenger som står tett i tett, og det er liten gulvplass inne i cellene. Vi står i gangen mellom cellene og synger og deler Guds ord. Fangene står linet opp bak gitterdørene. De klapper og synger med. Johnny forteller at omkring 150 av de 172 innsatte nå har tatt imot Jesus som frelser.
​
Tidlig torsdag morgen skal vi reise tilbake. Vi har kun vært her i fire dager, og sitter igjen med stor takknemmelighet til Gud. Mange mennesker er blitt frelst og helbredet, og vi har fått oppleve en menighet som fungerer tilnærmet det vi kan lese om i Apostlenes Gjerninger. Alle medlemmene er med og bidrar flere ganger i uka. Menighetens visjon er å være med å endre livet til de minste og fattigste ved å strekke en hånd ut til barna. Ved å gi disse en mulighet til skolegang, ser vi at hele familier nås, og i neste omgang sprer dette seg til naboer og slektninger. Nøden er der fortsatt, og i Ozamiz by er behovene store og mange. «Vi kan bare hjelpe ett og ett barn, men vi ser at frukten av dette langt overskrider det man kan forvente» sier Jojo, «fordi Gud er med og velsigner».
 

Rosanna Amomonpon er seks år gammel. Hun er datter til Policarpio Cervas Amomonpon (65) fra hans andre dameforhold. Policarpio har en kone han er rettmessig gift med i Butuan City, men han forlot hele familien sin i år 2000 og dro til Ozamiz. Der begynte han å leve sammen med en 39 år gammel kvinne, og de fikk tre barn sammen. Rosanna var yngst av de tre, men siden hennes eldre søster døde av sykdom, er det nå bare hun og en bror som lever.   
​
Familien hadde det etter forholdene bra helt til Rosannas mor ble mentalt syk på grunn av narkotikabruk og prostitusjon. Situasjonen ble stadig verre. Moren ble til slutt fullstendig forstyrret, så Rosannas far bestemte seg for å flytte ut sammen med de to barna. Han tok med seg Rosanna og broren, men han var så fattig at han ikke eide en eneste peso til å kunne leie et bosted. Det fantes bare et alternativ, nemlig å sove på gata. På dagtid kjørte faren sykkeldrosje for å kunne tjene nok til å brødfø seg selv og barna. Ofte tigget de fra forbipasserende, og noen ganger stjal de penger fra kollektskålen i en katolsk kirke. Rosannas bror stjal noen ganger klær for å slippe å gå naken.

Helen og Jojo (AsiaLinks partnere i Ozamiz) kom i kontakt med Rosanna i forbindelse med utdeling av mat til byens gatebarn, som er noe de gjør til faste tider hver uke. I begynnelsen skjønte ikke Helen at dette var ei jente, fordi hun var kortklippet som en gutt. En dag under matutdelingen kom Rosannas far og spurte Helen om å ta seg av jenta. Helen opplevde ikke noen umiddelbar tilskyndelse til å gjøre dette, for hun kjente ikke til familiens situasjon og hun trodde – som sagt – at barnet var en gutt på grunn av det korte håret. Faren forklarte da at han hadde klippen henne slik for å skjule at hun var jente og dermed gi henne beskyttelse i gata.

Neste gang det var matutdeling spurte Policarpio på ny om Helen kunne ta seg av jenta hans. Helen svarte at de måtte gjøre dette formelt riktig, og hun kontaktet derfor det lokale sosialkontoret om saken. Etter ei uke var ting avklart, og Rosanna kunne flytte inn blant de andre barna og ungdommene som har tilhold i Flerbrukshuset (hvor AsiaLinks skoleprogram også holder til.) Rosanna har nå et godt liv, får god mat og et trygt sted å sove.  Hun har ennå ikke nådd skolealder, men er i ferd med å forberede seg til å begynne på skole når neste semester starter. 

AsiaLink og Hamar Frikirke hadde i 1994 en teamtur til Happy Church i Ozamiz på Filippinene.
Undertegnede – Unn og Geir – hadde selv ikke hadde økonomisk mulighet til å bli med, så vi ble veldig begeistret da noen meldte seg for å betale flybilletten. Vi regnet med at dette ville bli en engangsopplevelse for livet og visste lite om at det skulle komme til å forandre livet vårt så totalt.
 
Vi traff en gutt på 13 år som vi ble veldig knyttet til, og vi fikk ideen om at vi kanskje kunne hjelpe ham med skoleutgiftene – som var et stort problem for ham. Dette ble starten på skoleprogrammet. Da vi var vel hjemme igjen og fortalte om dette, ble vi spurt om det var flere barn der som trengte støtte til skolegang. Det ble starten på en fadderordning hvor man kan støtte et konkret fadderbarn gjennom hele utdannelsen.
 
I 1999 ble skoleprogrammet utvidet til barn også utenfor Happy Church og det ble opprettet et frittstående skolekontor i byen for å gjøre det tilgjengelig for flere. Det ble etter hvert ansatt en sosialarbeider som drifter skoleprogrammet lokalt, og i 2005 ble programmet knyttet opp til Ministeries Without Borders Philippines, som sørget for offentlig registrering.
 
Den tette oppfølgingen av hvert enkelt barn bidro til at det utviklet seg til en menighet hvor barn, ungdom og etter hvert også foreldrene søker frelse og fellesskap. Men selve skoleprogrammet støtter fattige barn langt utover den lokale menigheten.
 
I løpet av 20 år er det om lag 800 fattige barn som har fått hjelp til skolegang. Noen har vært i programmet bare noen år, mens andre ved hjelp av skoleprogrammet har fullført høyere utdannelse. På 20-årsjubileet i slutten av februar i år fikk vi mange vitnesbyrd om fullført utdannelse og om liv som var blitt forvandlet, både for den enkelte og faktisk for hele familien. På Filippinene er det slik at hovedmotivasjonen til å få seg en utdannelse er at de skal hjelpe familien sin ut av fattigdom. De uttrykte stor takknemlighet for at en fadder i et fremmed land langt borte var villig til å gi av sine midler slik at de fikk sjansen til å få seg en utdannelse. Så takk til alle faddere som har gjort dette mulig!
 
Foruten praktiske fag som bilmekaniker, hotellfag og servicefag så har skoleprogrammet vært med å gi utdannelse til revisor, politi, sosialarbeider, sykepleier, regnskapsfører, markedsfører, siviløkonom og lærere. 
 
Mange barn står fortsatt på venteliste. Det koster 200 kr mnd. å være fadder for ett barn. Kontakt Asia Link for nærmere informasjon om du vil være med!

Hvor viktig er ditt liv – for deg? Sikkert over all måte viktig! Sånn er det med alle andre også; ingenting her på jorden er mer viktig for oss enn oss selv, og vårt eget liv. Det er verd å minne seg selv på at denne opplevelsen gjelder alle – særlig i vår del av verden hvor vi er så vant til å ha alt, kunne velge og vrake; være tilgodesett med rettigheter og muligheter på alle plan.

Da jeg var med på 20-årsjubileet for AsiaLinks skoleprogram i Ozamiz i slutten av februar, fikk jeg oppleve en virkelighet i sterk kontrast til vestlig «selvfølgelighetstenkning».  Her møtte jeg en stor forsamling av unge, finkledde filippinere – menn og kvinner – som kom for å si takk. Da anledningen ble gitt til å dele personlige vitnesbyrd om hva skoleprogrammet hadde betydd for disse menneskenes liv, entret de talerstolen og tok mikrofonen, den ene etter den andre. Jeg tenkte da, og tenker nå, at dette skulle alle dere faddere ha fått vært med på! Så mange takknemlige ord. Så mange tårer som rant på kinnene da disse filippinerne fortalte om Guds velsignelse gjennom å få mulighet til skolegang. Jeg hadde unnet alle sponsorer å oppleve dette. Nå hadde de nådd sine mål; de er blitt politikonstabler, sykepleiere, sosionomer, jurister, lærere… Gjennomgangstonen blant dem var dette: «Tenk at det fins mennesker langt, langt borte, som ikke en gang vet hvem vi er eller hvordan vi ser ut, men som likevel er villige til å gi og hjelpe oss til en fremtid!»

Midt i fest og feiring gikk æren og takken med tydelighet til Gud. Samtidig ønsker jeg her å markere hvilken verdi og viktighet dere trofaste faddere representerer.  En stor takk, og et klart budskap med tykk understrek til dere som er – eller vil bli – med på sponsorsiden: Det nytter!

Filippinene er en øynasjon uten felles landegrense med noen annen stat. Landet har rundt 100 millioner innbyggere, som er ganske gjennomsnittlig i denne delen av verden. Mer enn ti prosent av filippinerne er til enhver tid utenlands, i hovedsak som fremmedarbeidere. De fins overalt; i Europa, Midtøsten, USA, Afrika, Australia eller i andre land i Asia. Filippinene består av omkring 7000 øyer med stort og smått, men landet er delt i tre hovedregioner. Lengst nord er Luzon, hvor hovedstaden Manila ligger. Her snakker de tagalog; et språk mange lenger sør i landet har vanskelig for å forstå. Den midtre regionen av Filippinene kalles Visayas, og her ligger landets nest største by, Cebu. Forholdet mellom Manila og Cebu er kanskje noe a la Oslo og Bergen; begge byene markerer sin egenart og selvstendighet og ligger i et visst konkurranseforhold med hverandre. Landets sørligste region heter Mindanao. Både her og i Visayas er «cebuano» det språket som dominerer. I motsetning til mange andre land, som aktivt motarbeider bruk av fremmede språk, har filippinske myndigheter gjort engelsk til offisielt språk. Ja, ikke bare det, engelsk er sågar hovedspråket det undervises på i den offentlige skolen. All skilting langs veiene her er også på engelsk, noe som er med å gjøre Filippinene til en turistvennlig nasjon.

Mindanao er den delen av Filippinene som i sterkest grad preges av konflikter. Jo lenger sør man kommer på øygruppen, desto større andel av befolkningen er muslimer. I tillegg til konflikten mellom dem og myndighetene i dette overveiende katolske landet, kommer problemene med kommunistiske opprørsgrupper. Korrupsjon og mafiavirksomhet er en landeplage her, men den sittende presidenten later til å ha tatt mål av seg til å komme dette til livs. Det er ikke noen liten oppgave; her i Ozamiz – hovedstaden i provinsen Misamis – er man eksempelvis velkjent med hva det kan koste om man legger seg ut med mafiaen. Bare for et par dager siden møtte jeg en mor i førtiårene som har mistet begge de to sønnene sine. Skutt og drept av bandittene.

Livet her er altså ingen lek. Det gjelder ikke bare risikoen for å bli tatt av dage om man skulle bli sett på som en fiende av mennesker med makt og posisjon. Ozamiz er også en by med mange fattige. Det skal sies at utviklingen går i riktig retning; gatebarna sitter ikke ute til klokka to om natta for å finne mat i restavfallet fra hurtigmatkjeden Jolibee – slik de gjorde for noen år siden. Men mange er virkelig fattige. Derfor blir all hjelp mottatt med stor takknemlighet. Jeg møtte på min forrige reise en gruppe pastorer fra ulike menigheter som var samlet til felles bønn og forbrødring. Da de hørte at jeg var tilknyttet AsiaLink, uttrykte de spontant sin begeistring for skoleprogrammet her. En av dem fortalte at det var fire sponsorbarn fra AsiaLink i hans menighet, og at de var til sånn velsignelse.
En av dagene dro vi på overraskelsesbesøk til en familie som har et tvillingpar i skoleprogrammet. Begge jentene var på skole da vi kom, men pappa ruslet for å hente dem, så de skulle få hilse på gjesten fra Norge. Foreldrene kunne ikke mye engelsk, men det var ikke vanskelig å se hvor takknemlige de var for støtten til barnas skolegang.  Denne familien lever av fiske og har sitt lille hus like ved sjøkanten utenfor Ozamiz.
​
La ditt rike komme! La din vilje skje på jorden, som i himmelen! Våre skolesponsorer i Norge tar del i denne store visjonen som Jesus Kristus delte med sine disipler – og med oss. ​

Da vi i AsiaLink informerte våre kontakter om muligheten til å bidra gjennom nettverket til Jerome Ocampo og Jesus RevolutionNow, lot reaksjonen ikke vente på seg. Det er kommet inn mellom 150 000 og 200 00 kroner til vår nødhjelpskonto, som videresendes uavkortet til hjelpearbeidet. JREV-teamet reiste med 32 personer fra 11 menigheter til de hardest rammede områdene, og jobbet side ved side for å bringe ut dette budskapet i ord og handling: Jesus er svaret!
              Jerome skriver: «I sann JREV-ånd (Jesus RevolutionNow) fokuserte teamet vårt på å betjene pastorer i ulike kirker i området. Vi så hvordan disse pastorene tjente menighetene sine så trofast at de så ut til nesten å glemme at de selv også hadde mistet mye i tyfonens herjing. Sammen delte de ut materialer og redskaper som hammere og sager, slik at familier selv kan bygge opp hjemmene sine. De hadde også med medisinsk hjelp og delte ut mat. I tillegg hadde de en spesiell gave med til flere kirker, nemlig gitarer! De ville at lovsangen igjen skulle lyde og dermed la Guds nærvær bli uttrykt gjennom musikk.»
              Til deg som har gitt, bedt og hjulpet til på den ene eller den andre måten, så skal du vite at du er en del av Guds barmhjertighet til menneskene i Tacloban og Tanauan. Tusen takk for at du er med! Gjenoppbyggingen på Filippinene vil ta lang tid. Bildene derfra lar oss forstå hvorfor.