Bhutan er noe for seg selv. Det lille kongedømmet befinner seg høyt til fjells, midt i Himalaya. Landet har nære bånd til nabolandet i sør og øst – India, og ikke fullt så nære bånd til Nepal, som ligger lenger vest. I nord grenser Bhutan mot Tibet, som i praksis vil si Kina. I motsetning til de fleste land i denne delen av verden, har Bhutan ikke mer enn drøyt 700 000 innbyggere. Landet er sterkt preget av buddhistisk tro og kultur, noe som blant annet kommer til uttrykk gjennom den pågående byggingen av en gigantisk Buddhastatue i fjellsiden nær hovedstaden Thimphu. Bhutanere flest er fattige og lever enkelt, men når det gjelder fullføringen av det nye nasjonalsymbolet, spares det verken på gull eller penger.
​Kun to religioner er lovlige i Bhutan: buddhismen og hinduismen. Den regjerende kongen er nummer fem i rekken; en ung mann i 30-årene. Faren overlot formelt makten til ham for 6-7 år siden, men det blir likevel sagt at alle vesentlige avgjørelser i praksis må godkjennes av den fjerde kongen – altså far i huset. Da Bhutan begynte å åpne seg for omverdenen på 1960-tallet, under den tredje kongens regjeringstid, kom det inn folk fra andre land for å bidra med opplæring og utvikling. Særlig viktig var det å skaffe lærere i engelsk, og India og Canada var blant de landene som bidro med ekspertise. Mange av canadierne var kristne, og for en periode var det mulig for vestlige misjonærer å arbeide i landet. Norske misjonærer var blant dem som virket i Bhutan i regi av det som den gang het Santalmisjonen.

På 80-tallet ble det en endring på dette, forteller AsiaLinks nasjonale medarbeider, Timothy. 
Da det ble kjent at innbyggere i det buddhistiske kongeriket begynte å konvertere til kristendommen, bestemte den fjerde kongen – altså far til den regjerende – at kristen misjon ikke skulle være lov. Den bhutanske varianten av buddhisme blir av Timothy beskrevet som svært fredfull. Ikke desto mindre ser det bhutanske lederskapet på seg selv som en viktig forsvarer av buddhistisk tro, dermed ble de kristne misjonærene etter hvert betraktet som en trussel mot Bhutans nasjonale kultur

​Vi hadde ikke truffet Moses Largado tidligere. Vi hadde heller ikke kommunisert rundt hva vi skulle forkynne om før vi møttes – samme dag som konferansen startet. Konferansen var imidlertid forberedt i forbønn mange måneder i forveien, og det gir alltid resultater. Vi nordmenn og de fra Singapore smeltet sammen på en fantastisk måte. Vi fikk betjene Bhutans kristne ungdommer med forkynnelse om Gud som vår kjærlige Far, Gud som vår mektige Skaper og også om Gud som vår rettferdige dommer. Alle disse aspektene hører med til et fulltonende evangelium. Mellom undervisningsøktene var det satt av tid til lovsang, fremvisning av nasjonale danseinnslag og selvsagt måltider. Kulturelt sett er bhutanerne beskjedne og forsiktige, men jeg skal si vi fikk se en forsamling av unge kristne som ikke sparte på lyd og uttrykk når de sang, danset og priste Gud. Selv i et lite og dårlig ventilert rom, tettpakket med folk, klarte flokken å lovsynge og tilbe i en full klokketime
En gigantisk Buddha-statue i åssiden ned mot Bhutans hovedstad, Thimphu.
 Den første kristne menighet i Bhutan som ble etablert av en nasjonal bhutaner, så dagens lys i 1999. Grunnleggeren var nettopp AsiaLinks medarbeider Timothy, eller Tim som vi ofte kaller ham. Siden den gang har antallet menigheter og antall troende økt markant. I 2009 ble det for første gang arrangert en konferanse for unge kristne bhutanere i hovedstaden Thimphu. Tim og menigheten han er pastor for, var vertskap. Siden har det blitt arrangert en slik samling annethvert år, og på årets konferanse, sommeren 2015, var det rekordmange ungdommer til stede. Hovedtema var «The Chosen Generation», eller «den utvalgte generasjon». Jeg var med som hovedtaler, sammen med Moses Largado, en pastor fra Singapore. Moses hadde med seg et timanns sterkt team, og jeg hadde min kone Kate Lisbeth med meg.

Ungdomsleir i Thimphu.
Mange av disse ungdommene opplever press fordi de er kristne. Noen fra familien sin; noen fra lokalsamfunnet. På skolen er de pålagt å ta del i buddhistisk religionsundervisning. Mulighetene for utdanning og jobb er begrenset, så de har mange utfordringer. I tillegg er de vokst opp i den samme typen kultur som asiater flest; altså en oppvekst der uttrykt kjærlighet i familien er stor mangelvare. Da vi inviterte dem til å bli bedt for og la vår omfavnelse være et uttrykk for Guds farskjærlighet, strakk ikke tiden til for alle dem som gjerne ville komme og gråte ut sin smerte – selv om hele Singapore-teamet deltok sammen med oss to fra Norge. Det gode er at vår store Far i himmelen ikke har begrensninger. Han virket mens vi var der, og vi vet at han virker videre. Vi dro fra Bhutan, beriket og takknemlige over å få være med å utruste den kommende generasjon bhutanere for Jesus – i et land og en kultur som i kristent perspektiv er helt i sin spede begynnelse. Takk til alle dere givere og forbedere som gjør dette mulig!

Gud lar seg ikke stenge ute fra kristenfiendtlige land. Det har Taimal opplevd. Siden han var åtte år gammel hadde han vært plaget av en sykdom som gjorde at han tidvis kastet opp blod.
Jesus vil helbrede deg
-Jeg hadde gjort alt jeg kunne for å bli frisk, forteller Taimal -Jeg hadde søkt leger, jeg hadde kjapt medisiner, jeg hadde gått til hindutempler og andre templer, men ingenting hjalp. På ungdomsskolen hadde en av lærerne fortalt meg om Jesus, men jeg brydde meg ikke om det. Men etter skolen fikk jeg arbeid i den bhutanske regje­ringen. En av arbeidskamerate­ne mine var katolikk. Da jeg fortalte ham om sykdommen, svarte han bare at jeg ikke skul­le være bekymret. «Tro på Jesus. Han vil helbrede deg», sa han og ga meg også et nytestamente.
Vekket
En natt våknet Taimal klokka ett av at noen snakket til ham:
-«Vær ikke redd, jeg er med deg!» Jeg kjente et eller annet i kroppen og sto opp, men jeg så ingen. Da jeg møtte den katol­ske vennen min, fortalte jeg hva som hadde skjedd og ba ham fortelle mer om Jesus. Han ba for meg, og sykdommen for­svant. Vennen min fortalte mer om Gud, jeg fikk en dypere for­ståelse av hvem Han er og ga livet mitt til Herren.
Arbeidskameraten satte ham i kontakt med en menighet og Gud hadde nådd et menneske i et kristenfiendtlig land.
Forkastet av familien
Etter at han ble døpt, bestemte Taimal seg for å bli evangelist. Da han fortalte familien at han var blitt kristen og at han ville si opp jobben og begynne på bibelskole i India, vakte det voldsomme reaksjoner.
-Familien min ga meg skriftlig beskjed om at jeg ikke tilhørte familien lenger, forteller Taimal.
Etter endt bibelskole giftet han seg med en pastordatter, stiftet egen familie og begynte å arbeide for Jesus på et lite sted i Bhutan.
Arrestert
-Jeg reiser fra landsby til landsby og spør høvdingene om jeg kan samle folk og fortelle om Jesus. Mange svarer nei. Da må jeg dra videre til neste landsby. En søndag hadde jeg og noen venner fått tillatelse til å ha en samling i en lands­by. Da kom politi og militære og arresterte oss. De hadde en nøyaktig liste over hvor jeg hadde vært og hva jeg hadde gjort. De fortalte meg at jeg ikke hadde lov til å drive slik religiøs propaganda. «Dette er en advarsel», sa de. «Hvis du gjør dette igjen, vil vi enten ta fra deg dine bhutanske papirer og kaste deg ut av landet, eller så blir du fengslet for livstid.
 
Herren har kalt meg
Dette er situasjonen i Bhutan, men hva med Taimals fremtid? Er han redd for å rei­se tilbake til landet igjen?
-Noen ganger er jeg selvføl­gelig redd. Men Herren har kall meg, han har holdt sin hånd over meg og han har vært med meg slik han har sagt. Uansett hvordan situasjo­nen blir i Bhutan, vil jeg fort­sette å forkynne evangeliet sammen med mine venner. Vi skal gå til de mest avsideslig­gende landsbyene. For å kom­me dit må vi gå i ni dager. Menneskene der skal også få høre om Jesus.

Undervisning, undervisning, undervisning. Dette er omkve­det nesten hvor du kommer i vekkelses-Asia. Fordi tallet på kristne vokser hele tiden, sak­ker man mange steder akterut med oppfølgingen. Derfor tas det nå et krafttak på dette området bla. i Himalaya og Burma.

Moa Pangnem var nylig i Norge på møte-turné. Han kunne blant annet fortelle om de store vekkelsene i Burma. Moa er fra Nagaland, og hans landsmann pastor Masa, står i et effektivt kirkeplantingsarbeid i nabo­landet Burma.

Masa har plantet 80 kirker sammen med sine medarbeidere i et område på 2000 landsbyer. Målet er å plante en i samtlige landsbyer! Syv hundre men­nesker blir kristne hver dag i området.

Vekt på undervisning
Det er lett å la seg blende av store tall. Baksiden av medaljen, hvis man kan snakke om det, er at mange blir gående uten undervisning.

-Dette blir det vi kommer til å legge vekt på i tiden framover, sier Moa.

Problemet for Masa er at han holder på å slite seg ut. Han er 65 år gammel og har vondt for å reise mye. Nå vil Masa trene ledere som kan trene andre til å bli ledere. Så slipper han å reise selv. Danske givere har gitt 110 000 kroner til et treningssenter i Nagaland, på grensen til Burma.

I Himalaya, der Moa reiser mye, er det også stor undervisningstørst.

-De vet ikke hvordan de skal få mangfoldiggjort søknadsskjemaene til kursene våre, så de setter på en masse navn på hvert skjema, forteller Moa.

Mange undere
Gud gjør mange undere i området. Dette er med og fremmer vekkelsen.
-En mann fra Bhutan, som nå kaller seg Simon, ble mirakuløst helbredet. Han hadde en sjelden sykdom i en fot. Den svulmet opp, og heksedoktorer og vanlige leger kunne intet gjøre.

Han bestemte seg for å gå på et kris­tent møte og bli bedt for. Etterpå kun­ne han gå for første gang på tyve år, forteller Moa.
Det er slikt det blir vekkelser av.