-Pastor Elvie Go kom hit til Tonggo-landsbyen og talte om Gud. Mens jeg hørte på henne ble jeg overbe­vist. Hun sa at de som vandrer i mørket har ingen plass i himmelen, og jeg visste at jeg gikk i mørket. En måned senere bestemte jeg meg for å ta imot Jesus.

Det er Max Suminday som forteller oss dette. Han var 18 år den gangen. I dag elleve år senere er han pastor for menigheten i Tonggo, en landsby som ligger oppe i fjellene over to timer med bil fra Ozamiz på Mindanao på Filippinene. Pastor Elvie, som er grunnleggeren av Happy Church reiste denne veien flere ganger for å forkynne evangeliet i Tonggo-landsbyen hvor man den gangen ikke hadde hørt evangeliet. Forkynnelsen har båret frukt. En menighet ble plantet. Pastor Elvie reiser fortsatt til menigheten som nå teller 158, slik hun besøker de andre menighetene som er plantet ut fra Happy Church. Ikke nok med det, men menigheten i Tonggo har selv plantet en ny menighet i Dalingap. Max og hans medarbeidere må gå de ti kilometerne til denne landsbyen hvor det nå er en menighet på 70.

De aller fleste i Tonggo og Dalingap—landsbyene lever under fattigdomsgrensen. Dc fleste høster frukt som de selger. Hver dag er en kamp for å overleve.
 
-Målet vårt er å vinne alle de 170 hjemmene i Tonggo for Herren, sier Max Suminday.
Elvie og hennes medarbeidere i Happy Church følger opp denne målsettingen ved å samle Max og lederne for de andre menighetene til bibelundervisning en gang i måneden i Ozamiz. I tillegg hjelper de Tonggo-landsbyens fattige med ris og klær. For fattigdommen er et problem på Filippinene.

Kommunistgeriljaen New Peoples Army (NPA) utnytter situasjonen for å vinne tilhengere. De ser ikke med vennlige øyne på at folk blir kristne.

-De vil ikke tro på Jesus. NPAs Gud er våpen. Det er bare våpen som kan frelse geriljatilhengeme og dømme andre, sier Max Suminday, som

selv har vært med i geriljaen. Da han ble pastor i 1985, visste hans tidligere kamerater at de ikke ville få mer støtte fra Max. Geriljaens ledere bestemte at Max skulle drepes. De forsøkte to ganger med en måneds mellomrom, og begge gangene ba Max og de andre kristne om et mirakel, og geriljaens folk var ikke i stand til å gjøre det de skulle. De stod som lamslått, og de klarte ikke en gang å se på Max. Begge gangene dro de med uforrettet sak. En uke senere kom de for tredje gang:

-Mens jeg stod og talte under gudstjenesten, kom 26 bevæpnede menn og omringet kirken. Jeg så ut gjennom gluggene i kirkeveggen og oppdaget at de stod med fingeren på avtrekkeren klare til å massakrere hele menigheten. Jeg fortsatte å tale enda sterkere og høyere, samtidig som jeg ba om at Gud måtte gjøre et mirakel. Jeg vet ikke hva som skjedde med dem, men de forsvant. Senere fikk jeg vite at de hadde myrdet en mann i en annen landsby, men de var ikke i stand til å drepe noen av dekristne den dagen, sier Max. Men hvorfor ble han ikke redd og forsøkte å flykte for drapsmennene?
​
-Jeg har overgitt hele mitt liv til Herren, sier Max Suminday.

BURMA:
I jungelen i Nord-Burma er det plantet over 100 menigheter de siste årene. Mange tidligere hodejegere vender seg til Gud.
 
MONGOLIA:
Etter å ha vært hermetisk lukket i over 70 år kjente man for to år siden kun til fem kristne i dette landet som ligger inneklemt mellom gigantene Russland og Kina. I løpet av to år er det blitt startet fem nye menigheter i hovedstaden med mer enn 2000 kristne.
 
VERDEN:
Slik fordeler kirken i den vestlige verden sine midler: 95% blir brukt til kirken i vest. 4,5% brukes til å støtte kirker i resten av verden. 0,5% brukes til å utbre Guds rike blant unådde.
 
ASIA:
De fleste gruppene som ennå ikke er nådd med evangeliet bor i Asia. Blant disse er muslim­ene. De utgjør nesten 1/5 av verdens befolkning. Likevel er det bare 2% av alle misjonærer i verden som arbeider blant muslimer.

KINA:
I Kina regner man med at 30000 mennesker hver dag tar i mot Kristus. Kinesiske myndigheter har lenge benektet at antall kristne stadig vokser, men i en undersøkelse foretatt av det statlige statistiske byrået har man kommet frem til at det finnes 63 millioner protestantiske kristne i dette landet. Denne undersøkelsen er aldri blitt offentliggjort.

NEPAL:
I et område i Nepal er det de siste årene startet nye menigheter i 73 landsbyer. Tilsammen er det over 45000 kristne i disse landsbyene.

KINA:
På Hainan øya har to kvinner på 23 og 25 år i løpet av to år plantet 30 menigheter. Den minste kirken har 220 medlemmer mens den største har ca. 4900 medlemmer.

VIETNAM:
I fjor kom det meldinger om at i to provinser tok over 60 000 mennesker i mot Kristus. De kristne i dette kommunistiske landet lever fortsatt under et sterkt press fra styresmaktene.

MONGOLIA:
Den populære tv-serien for barn om Bibelen, "The Superbook" er oversatt til mongolsk. Myndighetene har gitt klarsignal om at programmene skal sendes over den statlige kanalen hver uke.

JAPAN:
Det er en bønnebevegelse på gang i Japan. Flere pastorer har deltatt på seminarer om bønn.

NEPAL:
Vekkelsens vind blåser over Nepal. Det meldes om store innhøstninger både i storbyer og på landsbygda. Flere av de nykristne gjennomgår et Bibelkurs. Den siste tiden har flere etniske grupper kommet til tro på Kristus. Tilsammen regner man nøkternt med at godt over 100.000 nepalesere nå har kommet til tro.

I Siliguri i India har Asian Outreach bygget et senter for å trene opp lokale kristne pastorer og arbeidere i områdene rundt Himalaya.

Gatene i Siliguri er tettpakket av folk, biler, laste­biler og trehjulinger - med og uten motor. I klarvær kan man skimte Himalaya-fjellene i nord. Språkfloraen er mang­foldig i det folk fra Assam, Bhutan, Sikkim, Nagaland og Nepal samles i Siliguri. Byen er et knutepunkt for disse fem landene/delstatene, og veien er ikke lang til Tibet. Derfor har også India en stor militærstyrke i Siliguri.

Asian Outreach har utnyttet denne sentrale beliggenheten og bygget lokaler for et Great Commision Institute (misjonsbefalings skole). Inntil september 1988 ble GCl arrangert som en internasjonal, intensiv opplæring av evangelister og menighets-plantere. GCl-kurset i Siliguri ble det første nasjonale opplæringstilbudet.
 
"Jeg vil takke for denne spesielle opplæringen vi har fått for å kunne fullføre misjonsbefalingen fra vår Herre og Frelser Jesus Kristus. Vi trenger mer av denne typen opplæring her," sa en av deltagerne etter det første månedslangc GCI-kursct.
 
-Flere av de som har vært på GCI i Siliguri kommer fra områder hvor de enten blir utstøtt eller fengslet for sin tro. To av deltagerne på den første GCI i 1988 ble fengslet på veien hjem, forteller lederen for GCI-kursct i Siliguri, pastor Lucky, som selv har sittet flere ganger i Nepalsk fengsel.
 
-En annen av GCI—studentene er pastor og kort tid etter kurset hadde han 50 nye troende i sin menighet!

De som kommer på GCI-kursene i Siliguri satser mye for å kunne være med.
Bare for å komme fram har noen måttet gå 40 kilometer for å komme til nærmeste bussholdeplass. Andre har sittet på bussen i to døgn. En annen av deltagerne hadde brukt en dag på å gå ned fra fjellene til bussen. Han hadde gått uten sko fordi han bare hadde et par gamle som han ville spare til hjemturen. Disse menneskene er virkelig Guds fotsoldater. De er fattige, men de har en levende tro, og de har en vilje til å satse alt, til og med livet, for å være tro mot misjonsbefalingen.

Jeg har vært involvert i evangelisering og misjon i Asia i over 25 år. Det har vært tider med motløshet og frustrasjon over små resultater i enkelte områder. Men i det store og hele har vi vært vitne til en enorm respons på forkynnelsen av evangeliet. Dette skjer ikke bare i åpne områder som Filip­pinene, Korea og Singapore, men også i områder hvor mar­xisme, hinduisme og islam dominerer. Aldri tidligere i kirkens historie har vi vært vitne til en større innhøstning. Vi er vitne til dramatiske gjennombrudd for evangeliet.
​
For en tid siden var jeg sammen med en del av våre asiatiske ledere. Ettersom de fortalte om hva Gud gjorde i deres områder var det noe som demret for meg. I det daglige arbeidet for å fremme Guds rike i nye områder er det de enkle, navnløse Jesu fotsoldater som bærer byrdene og som gjør jobben.
 
Selvfølgelig har jeg den største respekt for menn som Billy Graham, Louis Palau og Yongi Cho. De er alle mine personlige venner og deres tjeneste cr effektiv. Men i det lange løp, i det daglige arbeidet er det de enkle Jesu fotsoldater som når inn blant de unådde folkegrupper med evangeliet.

Evangelistene som vi støtter i Kina, Vietnam, Indonesia, Filippinene og i Himalaya er slike fotsoldater. Våre med­arbeidere som arbeider blant de utstøtte i Hong Kong og andre asiatiske storbyer er også slike fotsoldater. Mange av dem mangler utdannelse og vestlig ekspertise. Men de kjenner Jesus og er med på å utbre Guds rike på dramatisk vis.
 
Evangelist Roberto arbeider i fjellene på det sydlige Filip­pinene. Området er dominert av militante muslimer og den marxistiske geriljaen. Ingen vestlig misjonsorganisasjon vil sende sine vestlige misjonærer til dette området. Risikoen er for høy. Men stammefolkene i dette området er mottagelig for evangeliet. Roberto reiser fra landsby til landsby og forkyn­ner evangeliet, ber for de syke, døper de nyfrelstc og danner små menigheter. Han under­holdes av Asian Outreach med kr. 350,- pr. måned. Dette beløpet dekker både hans personlige underhold, reise­utgifter og tjenesteutgifter. Når du spør Robcrto om hva som er hans største behov svarer han: "Be for meg! Vær så snill å få mennesker til å be for meg!"

Vi ønsker å støtte slike som Roberto. Vi vil trene dem, vi vil gi dem veiledning og leder­skap. Vi vil sørge for økono­misk underhold, og vi vil mobilisere forbedere for dem. Vi vil gi dem de ressursene de trenger slik at de kan gjøre jobben. Eller for å si det mer korrekt; for at vi sammen kan gjøre jobben. Å bringe evangeliet ut til Asias millioner.

Hvorfor reiser dere til Kina med Bibeltransport når det trykkes Bibler i Kina? Vi er glad for at det trykkes Bibler slik at vi kan konsentrere oss om å skaffe til veie undervisningsbøker og annet materiell som ikke er tilgjengelig i Kina. Vi hadde ønsket oss at det kunne trykkes enda flere Bibler, sier Susan Pons i Asian Outreach. flere kineser, bosatt i Hong Kong hvor hun arbeider for å støtte de kristne i Kina med litteratur og på annen måte. I mai kommer Susan til Danmark og Norge.

En leder for 16 landsens menigheter sa til oss nylig: "Det er ikke så lett å få kjøpt Bibler som er trykket i Kina. Etter mye strev klarte en mann i Nanjing å få tak i noen eksemplarer til oss. Vi ba ham om å forsøke å skaffe enda flere. Alt i alt har vi 7000 troende i 16 menigheter. Når vil Bibel-forsyningen i Kina bli stor nok så hver kan få sin egen Bibel? Vi må fremdeles stole på at kristne utenfor Kina skal skaffe oss Bibler", sa denne lederen.

Susan har reist i Kina i flere år og kjenner forholdene svært godt: -Det er slik at kristne i de større byene hjelper kristne fra landet så de kan få kjøpt Bibler. Kristne fra landsbygda var lenge ukjent med at Bibler ble trykket i Kina. Det er fordi det er liten publisitet om Bibel-trykking i Kina. En av de kristne i en by sa det slik: "Dette blir i større grad publisert utenfor Kina. Vårt folk blir ikke informert om hvor og hvordan de kan kjøpe Bibler."

-De som er i husmenighetene og vet at de kan bestille Bibler, er noe tilbakeholdende. Myndighetene kan da presse dem til å la seg registrere og bli med i Tre-selv kirken som myndighetene har godkjent. Husmenighetene vil ikke dette, fordi de ser på Tre-selv kirken som et redskap myndighetene bruker for å kontrollere de kristne.
 
4000 kilometer etter Bibler
-Selv innen Tre-selv kirken har man vanskelig for å få tak i Bibler. I februar møtte jeg to kristne kvinner fra Mandsjuria (Dongbci). Menigheten deres som ligger i grenseområdet nord-øst i Kina, er en Tre-selv kirke uten Bibler. "Pastoren vår vil komme til Ghangzhou for å hente dem dersom dere kan bringe dem dit." Reisen fra Mandsjuria til Ghangzhou er en 4000 kilometer lang togtur - en vei! Det er både hjertevarmende og hjerteskjærende å vite at noen er klar til å reise så langt for å hente Bibler. Det viser hvor stor Bibel-mangelen er i deler av Kina, sier Susan.

"Tøffe Kristne"
Mange vil vel karakterisere henne som en tøff kristen. "Ettersøkt: TØFFE KRISTNE". Dette var tittelen på annonsen fra Asian Outreach da hun søkte jobb.

​-Jeg svarte på annonsen, ikke fordi jeg så på meg selv som en tøff kristen, men fordi jeg hadde lovet Herren å gå inn i heltids kristen tjeneste når han ville.

For Susan hadde ikke vært kristen hele livet. Hun ble født i Kina, men vokste opp i Hong Kong og gikk på universitet i USA. Senere flyttet hun til Paris hvor hun ble kristen for 16 år siden. Der møtte hun noen kristne som hadde kommet ut fra kommunist-Kina. Gjennom dem fikk hun vite at de kristne på deres hjemsted aldri hadde sluttet med å forkynne evangeliet i Kina, selv ikke da kulturrevolusjonen var på sitt mest intense. Biblene ble skrevet av for hånd, og møtene ble holdt ute i skogen før daggry. Dette var Susans første kontakt med kristne fra Kina.

I 1978 vendte hun tilbake til Hong Kong hvor hun begynte i Asian Outreach. I løpet av de femten årene som har gått, har hun og hennes medarbeidere tjent de kristne i Kina. 

Asian Outreach' internasjonale leder David Wang svarer på spørsmål omkringde betydningsfulle omveltningene som finner sted i Kina, og om den kinesiske kirkes fremtid.
 
-Hvorfor er Kinafremdeles hovedområdet for arbeidet til Asian Outreach?
 
I de senere årene har vi grunnlagt arbeid i Burma, Vietnam, Kambodsja, Laos, Nepal og nå nylig i Mongolia.
Selv om vi ser en god innhøsting i disse landene, bruker vi de største ressursene i Kina. Dette er ikke bare på grunn av den store befolkningen, som øker med 15 millioner i året. Det er også fordi kineserne virkelig lengter etter evangeliet, og dette har utløst en suveren og kraftig strøm av Den Hellige And.
 
Økonomisk er vi vitne til en mirakuløs forandring. Kinas årlige vekstrate er på tosifrede tall i løpet av de siste fem årene. Levestandarden, spesielt i sør og i byområdene har økt drastisk. Sosialt er dette et land der korrupsjonen har et godt fotfeste samtidig som kriminaliteten øker. Som en observatør på innsiden, uttrykte det litt bittert: "Korrupsjon er like omfattende og naturlig som å puste." Rent politisk har det kommunistiske partiet spilt fallitt. De har fremdeles makten, men Sovjetunionens fall har skapt frykt. Kommunistene forsøker å holde på makten, men forandringene kommer fra innsiden.
 
I Kina er man i ferd med å gå hodekulls inn i materialistisk nytelse. Rent åndelig ser menigmann fremdeles på kristendommen som det mest akseptable alternativet. Kirken vokser seg sterkere selv om den møter nye utfordringer.
 
-Hva mener du med "vokser seg sterkere"?
 
-En undersøkelse som nylig ble gjennomført av Kinas statlige statistiske byrå, viser at av Kinas 200 millioner religiøse troende utgjør de kristne 75 millioner. Det er nesten 25 millioner flere enn det er medlemmer i det kinesiske kommunistpartiet.

Mer enn 80 prosent av de troende tilhører husmenighetene. I noen områder blir de kristne fremdeles utsatt for overgrep og forfølgelser fra myndighetene. Offisielle arrestasjoner og fengslinger er blitt sjeldnere. Likevel beskrev en kristen leder Kina som det landet hvor det å bli ilagt bøter er blitt endel av den kristnes hverdag. "De gir oss kristne bot for å ha en bibel som er trykket utenfor Kina, og de gir oss bot for å høre på kristne radiostasjoner. De gir oss også bot for at vi samles ulovlig, og de bøtelegger de unge fordi de er med i bibelstudiegrupper." Han fortalte at dette var måten mange militære tjente litt ekstra så de kunne spe på en mager inntekt.
 
-Hva med Tre-selvkirken?
 
—Det er klart at Tre-selvkirken har mislykkes i å knytte sammen alle kristne i Kina. Det var regjeringens hovedhensikt med Tre-selvkirken. De er nå blitt en kulturell institusjon med en begrenset mulighet til å utøve enkelte religiøse aktiviteter som f.eks. å trykke bibler og drive noen bibelskoler. Innflytelsen på den kristne befolkningen blir mindre og mindre.
 
-Og husmenighetene?
 
-Vi har lagt merke til at husmenighetene er blitt mindre fiendtlig innstilt overfor Tre-selv kirken. Husmenighetene møter nå nye utfordringer bade innenfra og utenfra. Utenfra møter menigheten et voldsomt angrep av materialisme. Mangelen på lederskap og ledere som kan føre an i overgangen og opplæringen av nye unge ledere er bekymringsfull. De yngre lederne er utilfredse med de eldres loviske holdninger og den gammeldagse måten de ofte håndterer tingene på. "De vet hvordan de skal møte forfølgelse, men de vet ikke hvordan de skal forholde seg til det nye," hevdet en ung leder.
 
-Tror du at dette vil komme til å bli et problem ?

-Nei, ikke i ødeleggende betydning. Jeg kan ikke se at det er noen særlig konflikt mellom de to generasjonene enda. Det er mer en mangfoldiggjøring gjennom deling. Noen av de yngre lederne forlater de tradisjonsbundne felles­skapene og starter nye menigheter og oppretter møtesteder. Dette ser ut til å bli den nye måten husmenighetene vokser på.

-Skjer tegn, under og mirakler så ofte som før?

-Det finnes ingen statistikk som kan påvise om det er en økning eller ned­gang i tegn og under i den kinesiske kirken. Kristne på landsbygda vil fremdeles vise til at tegn og under er den sterkeste årsaken til kirkevekst. I byene er bibelstudiegrupper for ungdom et populært redskap for evangelisering og opplæring. Elever i den videregående skolen og universitets­studenter blir gjerne med på slike møter.

-Ser du noen forandringer i det kristne arbeidet som blir gjort overfor Kina?

-Ja, jeg ser en sunn tendens i at arbeidet nå dreier fra det tidligere "til Kina" til slik det er nå, "sammen med Kina". Det er viktig å erkjenne at vi må og kan samarbeide med de troende i Kina. Det var en lang periode da misjonsarbeidet i Kina ble drevet på grunnlag av avgjørelser og direktiver som ble gitt av kristne utenfor Kina. Før kunne man si: "Vi gir dere dette og vi vil lære dere dette." Etter som Kinas kirke blir sterkere, så har jeg gått inn for mer samarbeid. Selv om vi for eksempel sender mye kristen litteratur inn i Kina, så er det for det meste skrevet av kinesiske kristne. Vi forsøker også å samarbeide med husmenighetene så vi kan produsere litteratur inne i Kina.

-Tror du det kommer en tid da kristne i Kina vil drive virksomhet utenfor sitt lands grenser?

-Dette er allerede i ferd med å bli en realitet selv om det fremdeles er helt i begynnelsen Nå oppmuntrer vi den kinesiske kirken til å be for verden utenfor. Hvis det er noen kirke som skulle vite hvordan man ber, og hvordan man går inn i åndelig krigføring og forbønn, så er det den kinesiske kirken. Vi vil kringkaste enda flere bønnebegjær til Kina hvor vi utfordrer de kristne om å gå sammen med oss i en verdens­omspennende bevegelse i åndelig krigføring Den kinesiske kirken kan spille en stor rolle i verdensevangelisering på denne måten. Etter hvert som landet åpner seg, ser jeg for meg den dagen da kristne   fra Kina kan reise til den frie verden og gi Kirkene der et viktig budskap om "Enkelhet". I mange tilfelle er vi blitt altfor avanserte. Det er viktig at vi vender tilbake til en enkelhet i vår tro, i vårt forhold til Gud og til og med i vår respons på misjonsbefalingen.
 
-Hva er det største behovet i Kina i dag?
​
-Det må legges større vekt på undervisning, uten at vi skal la det gå ut over evangeliseringen. Grunnleggende undervisning for unge troende og systematisk, og enkel undervisning for kristne arbeidere er av stor betydning. Radiosendingene og litteraturen vår bør ikke bare undervise om Guds plan for frelse, men også gi undervisning om hvordan en lever et kristenliv overgitt til Gud. For den kinesiske kirken er det nå like viktig med undervisning i kristne verdier som teologisk opplæring. De kinesiske kristne blir bombardert med en stygg materialisme.
 
Den mest effektive måten å gi opplæring på er å sende kinesisk-talende team som kan bo og arbeide sammen med de unge arbeiderne. Vi må virkelig be for Kinas toppledere som kjemper med de forandringer som skjer i verden. Hvis de skal kunne overleve, må de tilpasse seg. La oss be om at de forandringer som de setter i verk skal føre til fred og gudsfrykt (l.Tim. 2,2-37) i dette enorme landet.

Da Asian Outreach (AO) startet virksomhet i Norge med Skandinavia som nedslagsfelt ble Torbjørn Killerud ansatt som daglig leder. Han fikk ansvaret for all informasjonsformidling og er bindeleddet mellom de ulike virksomheter til AO i Asia og norske menigheter og enkeltpersoner. Han har også ansvaret for å planlegge og organisere alle turneer med utenlandske talere i Skandinavia, og han står sentralt i opplegget når folk fra vår del av verden skal reise ut og tjenestegjøre i Asia. Hans oppgave er kort og godt å formidle Asia til Skandinavnia og Skandinavia til Asia.

Avtalen med hovedkontoret i Hong Kong var at Torbjørn Killerud skulle lønnes derfra i etableringsfasen. Nå er tiden kommet for AO-Norge å overta avlønningen av Torbjørn. Vi ønsker å etablere en givertjeneste for å kunne lønne vår daglige leder.
​
Vi vil gjerne utfordre våre lesere til å be over om de skal være med på dette. Dersom du ønsker i første omgang å være med i ett år å gi ett månedlig beløp, stort eller lite, til dette prosjektet så ta kontakt med oss.* Du vil da få tilsendt innbetalingskort. Pengene sendes til AO-Norge og vil utbetales til vår daglige leder som vanlig lønnsutbetaling. Han vil stå i et ansettelsesforhold til AO-Norge.
Vi i Asian Outreach ønsker å holde kostnadsnivået på et absolutt minimum. Ved å øremerke gavene på denne måten håper vi å kunne formidle en nærhet til arbeidet som du som giver vil oppleve positivt.

I februar reiste en gruppe nordmenn til Asia for å se Asian Outreach's arbeid på nært hold. Med Eivind Frøen som reiseleder fikk nordmennene selv se hva Gud gjør i Asia i dag. Høydepunktet var besøket i Happy Church på øya Mindanao på Filippinene. Dette er en menighet som Asian Outreach støtter. En av deltakerne på turen, Svein, pastor i Ullensaker Frikirke forteller:

Vi merket varmen fra Happy Church-menigheten allerede på flyplassen. Tyve fra menigheten møtte oss med et svært velkomstbanner, omfavnelser og blomsterkranser, før vi kjørte til menighetens hus. Der fikk vi programmet for oppholdet, og det tok nesten pusten fra oss. Vi gikk rett på TV-sending, som nådde to millioner seere, og vi norske skulle ha hele programmet. Kjære Gud, her gjaldt det å være rede i tide og utide.

Etterpå hadde vi en halvtimes pause. Den ble brukt til et husmøte ute i slummen hvor menigheten kjente en kristen mann. Han hadde invitert oss til "husmøte", som ble holdt på "gata" utenfor skuret hans. Omkring 25 av naboene var samlet. Vi sang og delte et kort vitnesbyrd, og 15 av naboene ga sine liv til Gud.

En av menighetens egne fikk umiddelbart ansvaret for å ta seg av disse nyomvendte. Dette var viktig. I løpet av de tre dagene vi var i menigheten så vi at 125 mennesker kom til tro, og oppfølginsarbeidet startet med en gang. Menigheten lykkes i dette viktige arbeidet. Av de som blir kristne, blir omkring 90 prosent bevart som troende. Det er noe av hemmeligheten til at menigheten har vokst til 3000 voksne medlemmer i løpet av ti år.
 
25 menigheter
Happy Church ligger i Ozamis, en havneby med 100 000 innbyggere. Byen preges av stor fattigdom og nød og underernærte bam. Menigheten ledes av pastor Elvic Go. Den andre dagen vi var i Happy Church møtte vi pastorene fra 25 menigheter omkring Ozamis, menigheter som pastor Elvic Go har grunnlagt.
Pastorene samles med konene sine en gang i måneden til fellesskap og undervisning. Denne lørdagen var det vi norske som skulle tale. Disse enkle menneskene gjorde et kolossalt inntrykk. Flere av dem lever under forfølgelse av den kommunistiske geriljaen som holder til i områdene rundt byen. Mange er blitt truet på livet og opplevd at noen i nær familie er blitt drept og kirker er blitt brent. Det så ikke ut til at

Til tross for fattigdom og vanskeligheter, det er glade barn i Happy Church på Filippinene!

dette hindret dem i arbeidet. De hadde ett mål: Å utbre evangeliet til stadig nye mennesker.
Senere på dagen var vi på møte sammen med en annen gruppe, taxisjåførene på sykkeldrosjene i byen. Mange av dem er blitt kristne, og nå sykler de rundt med evangeliet hele dagen. Dette var fattige, senete, gamle som unge, men disse menneskene hadde en glød og en hengivenhet som det stod respekt av.

Dåp og forfølgelse
Senere på dagen var vi med på nok et gatemøte i slummen hvor 30 mennesker kom til tro, før vi var med på bibelstudiegrupper i slummen på kvelden. Søndag var vi med på fire gudstjenester hvor vi talte, avla vitnesbyrd og sang. Siden det bare cr plass til 900 mennesker i kirken om gangen, får ingen "lov" til å gå på to gudstjenester. Kollekten gis enten i form av penger, bananer eller annen frukt.
Søndag ettermiddag fikk vi være med på dåp for 100 av de som var blitt troende i løpet av den siste tiden. Det var mest unge, men en del eldre. Pastor Elvie Go fortalte at mange av disse kom til å møte sterk motstand etter dåpen. Nå hadde de tatt skrittet fullt ut, og de kunne regne med å bli kastet ut hjemmefra. Det syntes ikke å bekymre så mange. Det var en del av det å bli kristen. "Hellig forfølgelse" kalte de det.

Kveldsgudstjenestens lovprisning ble ledet av tre barn på åtte, ni og ti år. På denne måten ønsker de å vise at de tar barna på alvor. Vitnemøtet etterpå ble ledet av en syv år gammel gutt, og mange barn helt ned mot fire—fem år vitnet om hva Gud hadde gjort for dem.

Ba for Norge
Mandagen, avreisedagen, ble vi møtt av flerstcmt sang i det vi kom ut av rommene. Staben i menigheten fortalte oss hvor mye besøket hadde betydd for dem. Vi følte oss nesten utilpass. Det var vi som hadde fått. Disse enkle unge filippinerne hadde gitt oss så mye. På morgenbønnen klokka fem denne morgenen ba de for oss og Norge. De ba om vekkelse og vekst i våre menigheter. Til slutt sang de en enkel bønnesang: "Vi ber ikke om rikdom, vi ber ikke om velstand, men vi ber om en nasjon, vi ber for Norge." Hvor mye kunne de ikke ha bedt Gud om å få det bedre materielt, men de ber heller Gud om en nasjon og at evangeliet skal lyde for stadig nye mennesker.