Domingo smiler bredt når vi tar bilde av ham - men han gråter når han forteller om sin fortid. Den er blodig. For Domingo har mange liv på samvittighe­ten. Nei, forresten...

Jeg må ta meg i det, nok en gang. En tilgitt synder har jo ikke noe på samvittigheten. Det må gjelde tilgitte mordere også. Og Domingo Salvanera er en av dem. Han har møtt Jesus - så han har ikke noe på samvittigheten lenger.

Minner
Men minnene sitter. Det er de som gjør øyekroken våt når han forteller oss om hva han drev med før. Domingo var med i den kommunistiske NPA-geriljaen sør i Filippinene i fire år, fra 1972 til -76. Han var ansvarlig for 40 drap, de fleste som soldat. Men det gikk også med liv da han var med på et væpnet ran.

Den overbeviste kommunisten havnet i fengsel og satt først inne et halvt år. Han slapp midlertidig fri, men etter ranet ble han fengslet på nytt.

Fri fra fengslet
Domingo er med i Happy Church, den karismatiske menigheten i Ozamiz på Mindanao som pastor Elvie leder. Menigheten har en så sterk fengselstjeneste at de fleste innsatte blir kristne. Domingo er en av dem. Han ble til og med døpt i fengsel.
​
Elvie ba om et mirakel så han skulle slippe å sitte i inne. Samme uke ble han sluppet ut. Han skjønner ikke en gang selv hvordan det gikk til. Men i dag er han fri – på alle måter. Han strever hardt for sitt og familiens daglige brød som de fleste på Filippinene. Domingo tråk­ker som -sjåfør- på en av byens utallige sykkel- drosjer.

Overveldet
-Jeg er overveldet over hva Gud har gjort i mitt liv. Jeg vil ikke lenger tenke på min fortid, men takke Gud for forandringen i livet mitt, sier Domingo.

Folk pleide å frykte ham selv etter at han ble kristen, på grunn av hans bakgrunn. Men nå har han vært med å føre mange til tro, også slektninger som ikke ville ha noe med ham å gjøre.
​
-Hvis du er i Kristus, er du en ny skapning, sier Domingo. Han er en av dem som virkelig vet hva det betyr. Han håper norske kristne vil be om mer styrke i livet hans når de får lese om ham.

Utfordrende. Det er et hovedstikkord for Kei Steiners to uker i Norge i oktober. -Jeg liker å utfordre folk. Det er sånn jeg er, sier han med sitt karakteristiske glimt i øyet.

Steiner er både daglig leder for og forkynner i Asian Outreach på New Zealand og tok med seg noen av de viktigste poengene i arbeidet der til Norge.

Adoptere folkegrupper
-Jeg vil gjerne utfordre menigheter til å "adoptere» en folkegruppe og gå inn i forbønn for dem, sa han ved ankomsten til Fornebu der han satte foten på norsk jord for første gang.

Blant de motiverende historiene han fortalte om forbønn var det en om noen kristne som ba for den muslimske verden. Noen av dem dro til en landsby der som de «gjennomsyret» med bønn, gate opp, gate ned, og ved å gå rundt byen flere ganger. Her hadde en eldre mann fra deres egen menighet blitt drept fordi han kom dit for å forkynne evangeliet. Forbederne kom for å innta martyrens dødssted for Gud i bønn. Hele tretti år etter opplevde samtlige voksne i landsbyen på en eneste natt at Jesus viste seg for dem i drømme - og alle ble kristne.
-Et mektig eksempel på hva forbønn kan utrette, sier Steiner.
Han er ikke av dem som vegrer seg for å bruke militære termer når han snakker om bønn og misjon.

Se etter resultater
-I New Zealand snakker vi om kommando-bønnegrupper med kristne eller bønnekrigere. Hvorfor ikke? Det er jo en åndelig krig. Ett av våre satsings­områder er å finne unådde folkegrupper som vi kan gjøre til «våre». Da må lokalmenigheten som felles­skap fokusere på denne gruppen, være overgitt til å be for dem og støtte dem som drar ut for å nå dem - helt til de ser resultater. Det er ikke nok å bare sen­de ut et par misjonærer og la dem gjøre jobben.

Menighetene må støtte dem helt til resultatene kom­mer. En menighet kan på denne måten bli sitt eget bønnesvar når de er forbedere for et unådd folk, sier Steiner.

-Jeg vil utfordre kristne og menigheter til å bli med på noe slikt som dette. Det er slik jeg er - jeg utfor­drer mennesker. Dere har en tradisjon her i Norge for misjon, men jeg vil si til dere: La oss gjøre det større og bedre enn noen gang! Et annet mål må være at folk skal bli aktive og ikke bare overlate til pastorene å være engasjert i misjon. Vi trenger ikke folk i misjonen som bare henger med, men aktive overgitte kristne.

Vakkert, overfylt, storslått, møkkete, mangfoldig, stinkende, frodig, lar­mende, rikt, fattig, overveldende, for­urenset, vidunderlig og fillete. Dette er bare noen få, men brukbare uttrykk å ty til hvis man skal prøve å beskrive noe av det indiske subkontinent i dets intense og varierte vesen. Selv etter bare noen få uker her kan en rapport aldri bli annet enn over­fladisk.

Inntrykkene sitter dypt for syv nordmenn etter et møte med et helt ubegripelig mangfold av kulturer, religioner, språk og personligheter. Det første inntrykket som møter deg når du kommer til India, er at det er fullt, helt fullt. Inntrykk nummer to får du i trafikken. Dette sydende, larmende kaos av bevegelige deler som ikke lar seg fange av bilder eller ord. Et inferno som ubønnhørlig fanger alle dine sanser. Det slår sjelden feil: Akkurat når du tror du kan puste lettet ut, for nå er det jo umulig å kjøre forbi - da kommer forbikjøringen. At det er rødt lys, spiller overhodet ingen rolle. Tro endelig ikke at den møtende lastebilen har tenkt å gi seg. Den blir brutalt vrengt tilbake til riktig side av veien like foran den overfylte bussen og 10 cm bak rickshawen med 7 smi­lende indere, 20 kokosnøtter og 3 høner.

Tro heller ikke at du ende­lig kan trekke et lettelsens sukk, neste forbikjøring er for lengst i gang. Omkring 900 millioner mennesker bor i India - det er mer enn 1/6 av verdens befolkning. Her er enorm rik­dom og hjerteskjærende fat­tigdom side om side, og en voksende middelklasse med god materiell standard. En stakkars obser­vatør får aldri helt bestemt seg for om dette er et rikt land med mye fattig­dom eller et fattig land med mye rik­dom.

I India og Nepal møter vi Asian Outreach-medarbeidere med integritet og sterke ledergaver. Surene Kawas (24) er fersk pastor i en landsby nær Siliguri i Nordøst-India. Menigheten har han selv plantet. Vi får æren av å være de første «fremmede» som besø­ker den. Landsbyens stolthet er kirken. Den er meget enkel, men fungerer godt. Menigheten er ivrig etter å høre våre vitnesbyrd. Likevel vet vi at deres vitnes­byrd antakelig vil gjøre større inntrykk på oss enn våre på dem. En mann forteller hvordan hele lands­byen kom til tro. Han reiser seg med sin sønn på armen og forteller at han var en ivrig hinduist da han giftet seg første gang. Hans høyeste ønske hadde all­tid vært å få en sønn, og gleden var stor da familien endelig ventet sitt første barn. Til hele landsbyens store sorg mistet kvinnen barnet. Senere gikk hun gjennom 4 nye ufrivillige aborter før hun selv døde da hun skulle føde det femte barnet. Mannen giftet seg igjen, men da han mistet sitt sjette barn, raste hans verden sammen. De hadde prøvd alt fra vestlig medisin til heksedoktorer og ofring til gudene.

-Ingenting hjalp før jeg møtte noen som fortalte om Jesus, stråler mannen. -De kristne ba for oss, og da min kone endelig fødte denne velskapte gutten kun­ne vi ikke annet enn å ta imot Jesus! Han holder frem gutten, og er nærmest sprekkeferdig av stolthet. I et kort øyeblikk får vi et lite glimt av hva Gud vir­kelig ofret da han ga sin eneste sønn.

Surene har selv et sterkt vitnesbyrd. Han var 100 pro­sent lam fra halsen og ned inntil han fyke 11 år. Totalt oppgitt av leger og heksedoktorer ble han båret av broren i 4 timer for å komme frem til de kristne han hadde hørt om. De kristne ba for Surene, men ingenting skjedde, så broren måtte bære ham i 4 timer hjem igjen. De kristnes bønn hadde ikke gitt konkre­te resultater umiddelbart, men like fullt gjort dypt inn­trykk på Surenes eldre bror. Han bestemte seg derfor for å henvende seg til denne guden de hadde bedt til.

-Hvis du gjør min bror frisk i dag, vil jeg gi resten av mitt liv til å tjene deg, ba han. I løpet av 3 minutter var Surene fullstendig frisk. Han forteller at følelsen sakte begynte å komme i bena og armene og snart kunne han bevege fingrene, hendene og føttene. Ikke mer enn 3 minutter etter brorens inderlige bønn hadde han full førlighet i hele kroppen. I dag er både Surene og broren heltids-pastorer og kirkeplantere.

I Gorkha-dalen i Nepal møter vi en annen krikeplanter, Kali Bahada. På bare 10-15 år har plantet menig­heter i 72 landsbyer i området, og ca. 75 000 men­nesker er kommet til tro.
​
Han forteller om kvinnen fra en landsby noen dagsmarsjer unna som kom for å hente ham fordi mannen hennes var død. Kali Bahaju ble med kvin­nen, og ba for mannen som sto opp fra de døde og i dag lever i beste velgående.

Den lokale lederen for AO i Nepal, pastor Kaji var en av de 5 første som ble frelst i Nepal på 70-tallet. Han har opplevd forfølgelser og motgang. Kristendom var lenge strengt forbudt i landet.

I flere hjem blir vi ikke bare bedt om å innta målti­der tilberedt med den største kjærlighet, også penger ønsker de å gi oss. Vi lar noe av den overveldende rikdom i hjertene deres komme inn over oss og ten­ker på vår hjemlige behagelige hverdag. Da forstår vi litt mer av hva Herren selv mente når han sa,
-Du sier: "Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød" - og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken.

-Jeg er glad for at de som arbeider i Asian Outreach har en byrde for å nå de unådde folkeslag, sier Redio Bawan. Han er pastor for menigheten i Long Point-landsbyen på den filippinske øya Palawan.
​
Der bor Tagbanuafolket - en stamme som var unådd med evangeliet og uten menighet før Abel Custodio møtte denne stammen for første gang for litt over tre år siden.

Redio ser beskjedent ned når han snakker med oss. Selv om han er beskjeden har han målet klart: Flere skal få møte Jesus. Han var ikke så ivrig på å få høre om Jesus før han selv ble kristen.

-Noen kristne kom og forkynte en gang i uken på arbeidsplassen min, men jeg ville ikke høre på det, forteller Redio Bawan. Jeg spurte arbeidslederen hver dag i en uke om jeg kunne arbeide et annet sted for jeg ville ikke høre på det de kristne sa. Da ble jeg syk. Jeg var syk i ett år, og jeg brukte alle pengene på å bli frisk. Men medisinmannen kunne ikke gjøre meg frisk. En kristen mann som kom til meg, sa at heksedoktoren kanskje kunne helbrede meg, men at det var en ting han ikke kan gjøre noe med. Han kan ikke tilgi synd. Han ba for meg, og da kjente jeg at noe stort skjedde i livet mitt.

-Før så drakk jeg mye øl og brennevin, og når jeg var full ble jeg voldelig. Jeg takker Gud for at jeg tok imot ham, ellers hadde jeg sittet i fengsel nå. Før levde jeg et forferdelig liv. Jeg stjal, ranet og stakk folk med kniv.

-Arcila, kona mi, som ble kristent på samme tid, sa "takk" da jeg tok imot Jesus og Han forandret livet mitt. For vi kranglet

Pastor Redio Ban an med kona Arcila og barna i Long Point-landsbyen på Palawan
og hadde store problemer i familien, forteller Redio.

Han og Arcila flyttet sammen i 1977. De har tre bam: Ariene, Norman og Risan på henholdsvis 4, 6 og 8 år pluss 11-årige Cris som de har adoptert. Snart skal vi ha en bryllupssermoni og gifte oss. I Guds ord ser jeg at det er viktig, understreker Redio, som arbeider for at evangeliet skal komme til flere tagbanua-landsbyer.
Vi var sammen med Redio og hans menighet på et møte i Long Point-kirken i landsbyen hans. Da vitnet en av mennene om sin glede i Henen.

-Vi kjente ingen Gud, sa han. Vi visste ikke at Gud hadde skapt alt, men Gud sendte pastor Redio til oss. Da Redio vitnet for oss fant vi Gud som Herre og frelser. Det er bare i Jesus Kristus at vi har håp. Vi kan ikke bli frelst ved noe annet navn. Før hadde jeg syndige vaner, men Herren har arbeidet i meg. Jeg priser Gud for at jeg er født på nytt nå, og jeg bekjenner at jeg er hans sønn og at jeg har evig liv, sa Tagbanua-mannen som gledet seg over at Jesus hadde frelst ham.
 
Det er mange av Tagbanua-folket som gleder seg med ham fordi noen tok sjansen på å gå til dette folket med evangeliet og fordi folket selv bringer evangeliet videre.

Palawan er en vakker øy med kilometerlange kritthvite strender. Øya er den vestligste øya på Filippinene. Fordi Palawan har ligget utenfor alfarvei fra hovedbatrutene er den lite utviklet. For de fleste filippinere er Palawan kjent for å ha den største spedalskekolonien, den største straffeleiren og for malariajungelene.

1 fjellene livnærer de primitive stammefolkene seg ved enkelt jordbruk og ved å hente ut av skogen det den måtte gi. Disse stammene lever helt forskjellig fra det ordinære filippinske samfunn. Stammefolkene er animister og de var for inntil noen få år siden helt uevangeliserte. Målet for Asian Outreach er å nå disse menneskene med evangeliet. Abel Custodio og hans medarbeidere har til nå arbeidet blant Tagbuana-stammen og Tao't Bato-stammen. Mange i denne siste gruppen lever fremdeles i huler oppe i fjellene. Til nå har de startet fem menigheter blant disse folkene.
 
Akkurat nå arbeider Abel med å bygge opp et treningssenter i den største byen på Palawan. Her skal de kristne lederne fra forskjellige stammer og landsbyer få komme og få grunnleggende undervisning. Slik kan disse lokale lederne bringe evangeliet videre til alle de stedene hvor det ennå ikke er forkynt. På dette senteret vil de også få opplæring i helsestell, hvordan man kan forbedre de sanitære forhold og i jordbruk.
 

Veien fram til å bli misjonær var vanskelig, men han ga Gud et løfte som han har holdt. Denne misjonæren er Abel Custodio fra Filippinene. I november kommer han til Norge og vil tale i flere menigheter.

Som 22-åring falt Abel i den samme grøft som mange unge filippinere gjør. Han begynte å misbruke alkohol og narkotika. Han gikk etter hvert over til kraftigere stoffer som marihuana og heroin. Dette førte til at han flyttet hjemmefra for å bo hos noen narkomane venner. Han besøkte ikke familien sin på to år, men han møtte mora som foreslo at han skulle gå til lege. Da han gjorde det, hadde familien sørget for at legen sendte ham på et rehabiliteringssenter.

Rehabilitering på Filippinene er en hard kur, flere begår selvmord for å slippe fra det. Abel ble meget sint, for han følte han var blitt bedratt. Han forsøkte å ta livet sitt ved å slutte å spise, men han ble sendt på sykehuset hvor han ble behandlet. Han var fortsatt sint på familien som hadde lurt ham på rehabilitering. Men midt i for­tvilelsen skjedde det noe.

-Min beste venn sendte meg et brev, forteller Abel. Han fortalte om frelsen i Jesus Kristus. Jeg leste brevet og ordene om at Jesus er håpet selv om det er håpløst trengte igjennom i hjertet mitt. Vennen skrev brev etter brev der han fortalte om Jesus. Den 23. mars i 1978 knelte jeg gråtende ned for Gud og ba han om tilgivelse og at han skulle komme inn i mitt liv og bli frelser. Det ble vendepunktet i livet mitt.

-Jesus ga meg et ønske om å arbeide hardt for å komme ut av narkotikaens grep. Fire måneder senere var jeg ferdig ved rehabili­teringssenteret. Vanligvis tar det fire år. Jeg var virkelig forandret, og det var Herrens verk. I løpet av de fire månedene ba jeg til Gud at hvis han fikk meg ut derfra, ville jeg tjene ham resten av livet. Jeg reiste direkte til kirken hvor jeg takket Gud for det han hadde gjort, og mor og far gråt, forteller Abel, som begynte på en bibelskole.

I løpet av tida på bibelskolen vokste det fram et ønske hos Abel om å plante menigheter. En tid etter bibelskolen grunnla han en menighet i Manila som vokste til 270 medlemmer. Å være pastor i den menigheten var en kamp.

-Naboene som ikke var kristne, likte ikke måten jeg for­kynte på, forteller Abel. De slo meg med stokker og truet meg med pistol, for de ville skremme meg. Forfølgelsene økte i intensitet, men jeg sa at Gud har satt meg her, og det er han som skal flytte meg. I løpet av den tiden plantet vi seks menigheter.

-Men Gud kalte meg til misjon, og jeg skrev avskjedsbrev til menigheten seks ganger, men menigheten ville ikke at jeg skulle reise. Siste gang måtte jeg bare si at jeg måtte følge Herren. Det var en stor kamp, og en stund trodde jeg at det var en gal avgjørelse. Jeg ble med i en misjon som arbeidet med menighetsplanting i Baguio City, forteller Abel.
​
Han arbeidet i den misjonen i tre år før han sent på året i 1988 reiste på ferie til Palawan, en øy helt vest på Filippinene. Der møtte han for første gang noen fra Tagbanuafolket. Disse menneskene kunne han ikke glemme. De måtte få høre om Jesus! Noe senere gikk han på en av Asian Outreach' Great Comission Institute-skoler. Der la han opp planen for hvordan han skulle nå dette unådde folkeslaget, og hvordan det skulle plantes menigheter. Kort tid etter reiste Abel tilbake til sine nye venner på Palawan. Det hadde vært en lang vei å bli misjonær blant de unådde folkeslag. Inntil i dag har Abel og hans medarbeidere plantet fem menigheter blant stammefolk på denne øya.

I flere år har jeg hatt et ønske om å få reise til Asia og se vekkelsen på nært hold. Jeg hadde et desperat ønske om å få være sammen med de lokale kristne, og se hvordan de lever sitt hverdagsliv med Kristus.v Av tv pastor John Henry, styremedlem i AO Norge

Mange her hjemme har en lengsel etter å se en gjennom­gripende vekkelse over vårt land. Hvordan kan det skje? Finnes det noen oppskrift for at noe slikt kan skje her hjemme? Hva er forskjellen på det kristne arbeid i Asia i forhold til her hjemme?

Mitt mæte med Asias hverdagskristne ble et møte med Guds fotsoldater. De har ikke et kjent navn. Ei heller er de trekkplastre på våre store konferanser. Nei! De er ukjente, vanlige menn og kvinner. De er i brann for Jesus. De leder tusener til frelse og planter hundrevis av menigheter i land hvor evangeliet er forbudt.
 
Nylig fikk jeg anledning til bl.a. å besøke en spennende menighet på Filippinene. På øya Mindenao finner vi en meget aktiv og dynamisk menighet som heter Happy Church. Vi oppdaget raskt at det virkelig var en "glad menighet". Til tross for at fleste­parten av menighetens medlemmer bodde i de verste slumkvarterene hadde de en inderlig glede og begeistring for Jesus.
 
Umiddelbart etter ankomst fikk jeg presentert programmet for de drøye fire dagene oppholdet varte. Jeg sperret øynene opp da jeg så det tettpakkete opplegget. Menig­hetens leder, pastor Elvie Go, så min reaksjon og forklarte med et smil: "Vi har ikke satt opp noe ekstra, dette er vår hverdag!"

Og kanskje her ligger noe av forskjellen mellom hverdags- kristenlivet hjemme og i Asia. De har overgitt hele sitt liv til Jesus. De har forstått 1. Joh. 3:16. "Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus gav sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi vårt liv for brødrene." Alt det de gjorde i denne menigheten, alle aktiviteter var innholdet i dette verset. De gav bokstavelig talt sine liv. La meg komme med et eksempel.

En natt ble jeg plutselig vekket av at det banket på døra. Klokken var 03.00. En stemme utenfor sa: "Skynd deg, de har allerede begynt med bønnemøtet oppe på taket!" Da vi kom opp på taket var det samlet ca. 40 mennesker til bønn og lovprisning. Til min for­bauselse fikk jeg høre at vi etterpå skulle på husbesøk(!) Rundt oss var det bekmørkt. Hvordan ville folk reagere på å at noen banket på døra midt på natta?

Vi reiste ned til et av slumkvarterene nede ved havnen. Stanken slo imot oss mens vi i nattmørket balanserte på de små plankene mellom stolpehusene. Jeg var spent på hvordan de hadde tenkt å evangelisere her når alle sov.
Vi stilte oss opp på en lang rekke på plankestien. Så begynte noen å synge. Sangen lød omtrent slik:

"Det er tidlig morgen. Månen er på vei ned, og sola er på vei opp Vi beklager å vekke deg opp, vi har et desperat ønske om å få dele Jesu kjærlighet med deg før dagen gryr. Om du vil slippe oss inn og la oss få dele evangeliet med deg så vær snill og åpne din dør."
 
Jeg kjente hvordan tårene mine ville komme. Der, i et stinkende og skittent slumområde stod jeg sammen med en gruppe men­nesker. Ikke velutdannede evang­elister med et kjent navn. Jeg stod sammen med mennesker grepet av Jesu kjærlighet. Mennesker som gav sitt liv. Denne morgenen, før sola hadde stått opp, var det sju mennesker som ga sine liv til Herren.
 
Jeg kunne ha fortsatt med å fortelle historier om hverdagslivet til de kristne i Asia. Men la meg til slutt komme tilbake til spørsmålet jeg stillte meg før jeg kom ut til Asia. Hva er forskjellen mellom de kristne i Asia og oss her hjemme? Svaret jeg kom frem til er enkelt, og det overrasker deg kanskje ikke: Vi har teorien, mens de handler og praktiserer den.
​
Det er ingen trylleformel eller oppskrift på hvordan vi kan få oppleve vekkelse. Den starter når vi kristne overgir oss til Herren og gir "våre liv for brødrene."

-Vi skal lære opp fotsoldater for Jesus. De mongolske kristne har behov for opplæring, sier Daniel, leder for Asian Outreach' arbeid i Mongolia.
​
-Dette landet har ingen kristen arv, slik som Norge. Det har vært liten kristen aktivitet i landet og få kristne inntil for tre år siden. Derfor er det viktig å bygge inn i de kristne en grunnleggende forståelse for hva kristendom er,
sier Daniel som nylig besøkte Norge.

-Derfor har vi gått til det skritt å leie mer lokaler i Ulaan Baatar, i den nest viktigste bygningen i byen. Vi har allerede hatt et kontor i hovedstaden, men når vi tar sikte på å drive opplæring av de kristne er det viktig å ha mer plass. Asian Outreach-senteret vil få navnet "Living Rock Foundation Centre" (Den levende klippe- senteret). Vi har to mongolske kristne arbeidere som vil være tilknyttet treningssenteret i tillegg til en familie fra USA, sier Daniel, som selv flytter fra Hong Kong, hvor han nå er, til Ulaan Baatar.
 
Asian Outreach driver nå radiosendinger til Mongolia. I tillegg har man delt ut 5000 traktater.

Vi har fått stor respons på både radiosendingene og traktatene, sier Daniel. Oppgaven er nå å følge opp de menneskene som vil vite mer. I tillegg til dette er vi i gang med å oversette litteratur til mongolsk. Derfor vil vi få en bokhandel i Asian Outreach-senteret.

-Vi er i ferd med å bryte nytt land for Guds rike i Mongolia, og det kan være hardt og vanskelig, sier Daniel, men Guds rike skal vokse i det landet. Derfor er det viktig for oss å ha et senter for arbeidet vi gjør sammen med mongolene. Driften av "Living Rock Foundation Centre" vil beløpe seg til litt over 3500 kroner i måneden.