Dødsmarkene er blitt misjonsmark og Asian Outreach er selvsagt der - som på så mange andre «håpløse» steder i Asia.

For halvannet år siden fikk Asian Outreach beskjed om at ingen hjalp det vietnamesiske elvefolket i Kampuchea, hverken kristne eller humanitære organisasjoner.

Håpets båt
Asian Outreach kjøpte en tradisjo­nell enkel og smal elvebåt i desem­ber i fjor. I vår var ombyg­gingen ferdig og 17. mars ble den satt i drift. Båten er pent dekorert og navnet •Boat of Hope- skinner mot deg når du ser den. Ellers er det lite som pranger, men med denne båten rei­ser AO-medarbeidere nå rundt og sprer håp.

Den har ti soveplasser og er base for hjelpe- og misjonsarbeid langs tre elver: Mekong, Tonle Sap og Tonle Bassac. Alle elvene renner ut i Mekong-deltaet sør i Vietnam. Der Tonle Sap, som kommer nord-vest- fra, møter Mekong-elva fra nord-øst, ligger hovedstaden Phnom Penh.

-Formålet med båten er å bringe helbredelse og liv gjennom å vise barmhjertighet til de hundretusenvis av mennesker som lever på og langs disse elvene, sier Selwyn Jackson.

Han er en av AO's få faste medar­beidere i Kampuchea. Det vietname­siske båt- og elvefolket kan utgjøre omkring en av landets ni millioner innbyggere, selv om offisielle tall sier det bare er 300 000. Vietnam­eserne er målgruppe nummer en, men AO vil også gjerne nå en millio­nen av khmer- og cham-folkene som holder til i samme område.

AO har fått myndighetenes tillatel­se til å starte en mobil helseklinikk på elvene. Område er blottet for vei­er og båten eneste brukbare fram­komstmiddel for å nå landsbyene.

Sykdommer og miner
Selv i hovedstaden er det åpne kloakkssystemer, og i landsbyene langs elvene må folk lære grunnleggende personlig hygiene. Alle slags helse­problemer florerer her, særlig hud- og øyesykdommer. Barn blir blinde av «harm­løse" sykdommer som meslinger. Tarmsyk­dommer er utbredt på grunn av dårlig drikke­vann, parasitter og feilernæring dreper tuse­ner av barn. Medisiner finnes knapt. AIDS er blitt et alvorlig problem, kvinneoverskuddet fører til at menn har mange seksuelle forbin­delser. FN-styrkene har bidratt voldsomt til dette. I tillegg kommer skader fra landminer. Kampuchea er oversådd med dem.

Omkring halve befolkningen er barn under 15 år. De fleste barna langs elvene er halvnakne og skoløse. Fattigdommen er så enorm at alle som eier flere klær enn de står og går i, anses som rike.

Håpets Båt har lege, tannlege, sykepleiere og barnearbeidere ombord på sine reiser. Arbeidet er basert på personell som kommer og arbeider for en kortere periode, enten en uke eller mer. Både helse- og barnearbeidere er mangelvare».
Behovene er enorme, både kroppslig, sjele­lig og åndelig. Tusener på tusener trenger ekte og varm omsorg. De fleste familiene har sett med egne øyne at noen fra deres hjem er blitt drept av Røde Khmer. Mange trenger indre helbredelse fra hat og bitterhet.
 
Barnearbeid
Mens helsearbeiderne gjør sin jobb, samler barnearbeiderne de yngste for å forkynne, blant annet ved hjelp av video, dukketeater, dans og sang. Lokale medarbeidere vitner for lansbybeboerne og ber for dem.

På en nylig reise langs en av elvene besøkte båten fem landsbyer og behandlet 330 men­nesker på en liten uke. Barnearbeiderne had­de samlinger med omkring 700 barn. Halv­parten av dem bestemte seg for å ta imot Jesus! Det samme gjorde tretti voksne.

En rapport fra fjoråret forteller om en mor som søkte forbønn for sin 5-åring. Barnet ble straks helbredet og satt fri fra demoniske angrep. Da ga hele familien på syv livene sine til Jesus.
 
Starter menigheter
Menighetsplanting er ett av målene med arbeidet. Å vinne mennesker er viktig, men de må også ha et åndelig hjem og ledere som kan fostre dem. Nå finnes det nesten ikke kirker de kan gå til, men det er allerede star­tet noen husgrupper. Folk som kan bli framti­dige kirkeplantere er funnet. De har gått kurs ​på Great Commision Institute i sommer.
-Vi vil starte femti nye menigheter lands Mekong-elven, sier Selwyn Jackson.
Men AO’s langsik­tige mål er å plante menigheter i samtli­ge landsbyer langs elva.

Kanskje er han tjueen år, men ingen vet. Skolegang har han aldri fått, og han står ikke først i køen for få det. Da måtte det bli spesialundervisning, og det krever tid, personell og penger. Det er så mange andre av beboerne på Happy House som også trenger skolegang.

Gategutt
Men nå har Carlos i alle fall et hjem, et godt hjem. Det har han ikke alltid hatt. Gategutten var vel vant med mobbing, spark og slag. Det er ingen skånsel for «tullinger» på Filip­pinene heller, for Carlos er en av Guds aller minste. Men Gud har andre mål på smått og stort enn mennesker. Etter at pastor Elvie tok ham inn i huset, står han mye bedre rustet. Nå får han føde for kropp, sjel og ånd. Ikke minst det siste.

Bønnekriger
Toppen av Happy House er helt flatt - som i Midtøsten på Jesu tid Her er det stor aktivitet i døgnets løp. Carlos ber på taket, og han har taket på bønn. Selv om det er mye han ikke mestrer, bruker Gud ham til dette. Han har fått en viktig oppgave.
-Jeg har gjort ham til en bønne­kriger, sier Elvie med et smil. Pen­ger til kostbar skolegang kan hun ikke gi ham, men bønnetjenes­ten er mer dyre­bar.

Randi Nøren, norsk jordmor fra Hamar, ble vitne til Carlos' tjeneste da hun besøkte Ozamiz i vinter. Hun er vant med å ta imot alt slags folk, men har aldri sett et slikt bønne­møte som det Carlos hadde på taket av Happy House.
​
Ber for nasjonene
-Han lå på kne der og ropte til Gud. Elvie fortalte at denne til­bakestående gutten ber for nasjonene og om frelse for mennes­ker. Han har ingen skolegang, men bruker ord han ikke kan ha lært på naturlig måte. Det må være fra Gud. Han bruker mye tid i bønn, har nød for mennesker og gråt mens han ba. Det er det sterkeste bønnemøtet jeg har vært med på. Han ba også for Norge og familien min. Opplevelsen minte meg på det som står om at «det som går for å være uforstandig i verden, utvalg­te Gud seg for å gjøre det vise til skamme». Dette viste meg hva Guds Ånd kan gjøre med et menneske Jeg ble «læregutt» i forhold til Carlos og reiste hjem med en fornyet tro på bønn, forteller Randi.

Gud lar seg ikke stenge ute fra kristenfiendtlige land. Det har Taimal opplevd. Siden han var åtte år gammel hadde han vært plaget av en sykdom som gjorde at han tidvis kastet opp blod.
Jesus vil helbrede deg
-Jeg hadde gjort alt jeg kunne for å bli frisk, forteller Taimal -Jeg hadde søkt leger, jeg hadde kjapt medisiner, jeg hadde gått til hindutempler og andre templer, men ingenting hjalp. På ungdomsskolen hadde en av lærerne fortalt meg om Jesus, men jeg brydde meg ikke om det. Men etter skolen fikk jeg arbeid i den bhutanske regje­ringen. En av arbeidskamerate­ne mine var katolikk. Da jeg fortalte ham om sykdommen, svarte han bare at jeg ikke skul­le være bekymret. «Tro på Jesus. Han vil helbrede deg», sa han og ga meg også et nytestamente.
Vekket
En natt våknet Taimal klokka ett av at noen snakket til ham:
-«Vær ikke redd, jeg er med deg!» Jeg kjente et eller annet i kroppen og sto opp, men jeg så ingen. Da jeg møtte den katol­ske vennen min, fortalte jeg hva som hadde skjedd og ba ham fortelle mer om Jesus. Han ba for meg, og sykdommen for­svant. Vennen min fortalte mer om Gud, jeg fikk en dypere for­ståelse av hvem Han er og ga livet mitt til Herren.
Arbeidskameraten satte ham i kontakt med en menighet og Gud hadde nådd et menneske i et kristenfiendtlig land.
Forkastet av familien
Etter at han ble døpt, bestemte Taimal seg for å bli evangelist. Da han fortalte familien at han var blitt kristen og at han ville si opp jobben og begynne på bibelskole i India, vakte det voldsomme reaksjoner.
-Familien min ga meg skriftlig beskjed om at jeg ikke tilhørte familien lenger, forteller Taimal.
Etter endt bibelskole giftet han seg med en pastordatter, stiftet egen familie og begynte å arbeide for Jesus på et lite sted i Bhutan.
Arrestert
-Jeg reiser fra landsby til landsby og spør høvdingene om jeg kan samle folk og fortelle om Jesus. Mange svarer nei. Da må jeg dra videre til neste landsby. En søndag hadde jeg og noen venner fått tillatelse til å ha en samling i en lands­by. Da kom politi og militære og arresterte oss. De hadde en nøyaktig liste over hvor jeg hadde vært og hva jeg hadde gjort. De fortalte meg at jeg ikke hadde lov til å drive slik religiøs propaganda. «Dette er en advarsel», sa de. «Hvis du gjør dette igjen, vil vi enten ta fra deg dine bhutanske papirer og kaste deg ut av landet, eller så blir du fengslet for livstid.
 
Herren har kalt meg
Dette er situasjonen i Bhutan, men hva med Taimals fremtid? Er han redd for å rei­se tilbake til landet igjen?
-Noen ganger er jeg selvføl­gelig redd. Men Herren har kall meg, han har holdt sin hånd over meg og han har vært med meg slik han har sagt. Uansett hvordan situasjo­nen blir i Bhutan, vil jeg fort­sette å forkynne evangeliet sammen med mine venner. Vi skal gå til de mest avsideslig­gende landsbyene. For å kom­me dit må vi gå i ni dager. Menneskene der skal også få høre om Jesus.

Vi skrev om Dan Eide også i forrige nummer av Rapport fra Asia. Nå bringer vi hans personlige historie som også er en fortelling om hvordan Gud arbeider i misjon for å nå «nye» folkeslag.

Tidlig kall
For høstens Herre har full oversikt over folkeslagene når selv de han vil bruke i innhøstningen mangler den. Dan Eide var en slik en. Han var ikke en gang villig til å dra ut i misjon. Til slutt falt han fra og levde et heller dårlig liv.
-Jeg hadde misjonærkall alt som 9-åring, men sa nei fordi jeg trodde Gud ville sende meg til Afrika, og dit ville jeg absolutt ikke, forteller han.

Frafall og omvendelse
Norsk-amerikaneren giftet seg tidlig med sin Jan, og de fikk nokså raskt sønnen Mikal. Med årene rant alkoholen inn, mens troen forsvant. Dan ble også vanerøyker og narkoman innen Gud snakket til ham den siste avgjørende gangen. 35-åringen var helt ute å kjøre. Omvendelsen ble fulgt av en full gjenopprettel¬se. Nikotin, narkotika og alkohol slapp taket uten ettervirkninger. Da var han blitt 28 år. Misjonærkallet sto ved lag og det første Gud talte om var muslimer, så om Kina, men Dan ante ikke at  dette faktisk var ett og samme kall.
Ikke rart det, for det er få som tenker på muslimer når de hører om Kina, men det er faktisk rundt 60 millioner av dem blant landets 1,2 milliarder.
-Dette ante vi ikke, så vi fikk ikke kallene til å samsvare. Samme kveld som jeg får kallet til Kina, ser vi tilfeldigvis på TV. Gjett hva programmet handlet om? Muslimer i Kina! Jeg hadde ingen anelse om det at de fantes. Men da hadde Jan allerede fått det samme kallet, men ventet på at Gud skulle snakke til meg, forteller Dan.

Ikke klart
Eide leder nå Hosanna-tjenesten i Asian Outreach Han har nærmet seg misjonsfeltet og bor i Hong Kong, men det er ikke klart for innhøstning der ennå.
-Vi forbereder oss, men Gud sier: «Ikke ennå. Dere har flere forberedelser igjen».
Familien Eide har sett seg ut en av de muslimske folkegrup­pene midt i sentral-Kina som sin målgruppe.
​
Det er kjent at Gud har lagt de muslimske kinesiske mino­ritetene på flere menneskers hjerter verden over. Det bor allerede minst 11 misjonærer blant en av folkegruppene. Mange kristne har også fått kall til å be for muslimene. Det er få som er blitt kristne i disse folkegruppene så langt, men Gud har sendt arbeiderne ut.

■ Kina har 60 millioner muslimer.
■ 11 av Kinas 85 minoritetsgrupper er muslimer.
■ Muslimene finnes særlig blant hui- og uiger-folket. Hui (betyr muslim på mandarin) bor i provinsene Ningxia og
Gansu. Uiger-folket finner du i Xinxiang-provinsen.
■ Hui- folket kom til Kina fra Midt­østen for 1000-1300 år siden og har dels blandet seg med kinesere, men beholdt sin tro.

Det er bare 28 kapitler i Apostgjerningene, men man kan likevel lure på om det ikke er fortsettelsen av boka man ser i Kina i vår tid. Her er urkirkens erfaringer med tegn og under sterkt til stede.

-Tegn og under forekommer ikke bare nå og da i Kina, men med en slik hyppighet at det ikke er noen overdrivelse å snakke om et nytt kapittel i Apostlenes Gjeminger, skriver Asian Outreach- medarbeideren Su Shan.
Hun forteller om et tilfelle av tørke i et strøk av det digre landet.
 
Mange kommer til tro
-Men regnet falt på de kristnes åkrer slik at det ikke ble tørke der. Naboenes brønner tørket ut, men de kristne hadde rent og godt vann.
Resultatet var at landsbyboerne ble slått av undring, og mange vendte seg til Gud.

Tilsvarende forteller Su Shan om byger med digre haggel som ødela åkrene over store områder i nordvest-Kina i 1991.

-Men ikke de kristnes. Gården til en kristen familie ble fullstendig berget. Ikke-troende nabo­er kunne fortelle at det så ut som det var en slags usynlig paraply over den kristne familiens land. Resultat: Enda flere vendte seg til Kristus.
Helbredelses- og utfrielsesfortellingene er tallri­ke. I ett tilfelle formet det seg vev på foten til en poliorammet mann for øynene på mange vitner slik at han kunne gå. Helbredelser er en naturlig del av den lidende kinesiske kirkes liv.

Alle helbredet
En amerikansk misjonær forteller fra menigheter han hadde ansvaret for på 40-tallet: -Alle i menig­hetene ble helbredet først og frelst etterpå. Det gjengis også mange tilfeller av demonutdrivelser.
​-Vi mangler bibler, pastorer, kirkebygg og mye annet. Så kanskje viser Gud oss ekstra mye nåde i på grunn av vår barnlige tillit til ham, undrer en eldre kinesisk pastor. Det er uansett ingen predikantkjendiser som utfører verket, men vanlige kristne som gir æren til Gud for alt som skjer.