-De fleste tenker umiddelbart på Bibel- transport når de hører om Hosanna, og det er ikke så rart siden det var dette Hosanna begynte med da tjenesten ble startet for fem år siden, sier Hosanna- leder Dan Eide.
-Men siden den gangen har vi gradvis forandre og utvidet vår tjeneste i takt med de kulturelle og politiske end­ringene i Kina. For noen år siden utvidet vi virksomheten til også å gjelde evangelisering og forbønn, eller kall det gjerne åndelig krigføring, gjen­nom bønn. Vi opplevde at Gud ledet oss til å betjene kirken i Kina på en mer aktiv, men stillferdig måte, sier norsk-amerikanske Dan Eide.
 
Ikke bare Kina
Mange tror også at Hosanna bare arbeider i Kina, men det stemmer heller ikke. Selv om Kina nok er litt av et hjertebarn, betjener Hosanna også andre land som Vietnam og Kampuchea. Men det er naturlig at Kina kommer sterkt i fokus, både fordi det ligger «et steinkast» fra Hosanna-basen i Hong Kong og fordi Kina er så stort og har så mange behov.

Asian Outreach har et eget Kina- kontor som også holder til i Hong Kong og som selvsagt samarbei­der nært med Hosanna.   

Gud gir vekst - gjennom bønn
Hosannas bønne-team består av grupper med kristne fra forskjelli­ge land og er de første som sen­des inn i et område, før noe annet arbeid kan utføres der. Det har ingen hensikt å arbeide på en «rismark» som ikke er vannet, pløyd og gjødslet på forhand. Men når dette er gjort, viser mange eksem­pler at Gud gir vekst.

I Kina er det f.eks. mange byer eller regioner der det knapt har steget noen bønner opp til Gud fra kristne på lang, lang tid. Derfor utfører Hosannas forbønnsteam mange steder et helt nød­vendig forarbeid. I neste runde kan sjeler høstes inn - men ikke før. Bønn er helt nødvendig og gir resultater, mange blir kristne, og tørsten etter un­dervisning er enorm.
 
Ikke smugling
Det er faktisk til­latt i følge kinesisk lov å frakte Bibler til landet. Mange - også misjonsvenner - kaller dette smug­ling, men det er det ikke. Hosan­nas Bibelkurérer er bare reisende i lovlig litteratur.

Dan Eide imøtegår på det ster­keste påstander om at de kristne i Kina ville ha det bedre dersom "smuglingen" opphørte.
-Det er helt galt. Den offisielle Tre Selv-kirken i Kina kan ikke møte behovet for Bibler. Samtidig sier myndighetene at det bare er 20 millioner kristne der, mens for­siktige anslag tyder på at det er minst 50 millioner, sannsynligvis mange flere, sier Eide.

-Den som bare kunne se ansiktet til en kristen kineser som får sin første Bibel! Mange av dem har ikke råd til å kjøpe en Bibel fra den offisielle kirken. Våre koster ingenting, fortsetter Eide og spør:
​
-Hvis det er slik at Kina har reli­gionsfrihet, hvordan kan da vår virksomhet være til skade for de kristne? Bibel-kurérer kan vanske­lig ha negativ effekt på noen - med unntak av Djevelens herre­dømme! Vi leverer bare det de kinesiske kristne trenger for å vokse åndelig.

Jon Helge har vært med på pinse­vennenes Team Action sist vinter og vår. Til og med julaften tilbragte han på den andre siden av jorda. På den­ne måten har han også vært midlerti­dig medarbeider i Asian Outreach.

Smugling
19-åringen har vært ansvarlig for en del av virksomheten hos Hosanna-tjenesten i Hong Kong. Han har fraktet bibler og kristen litteratur over grensa til Kina. Bibler er faktisk en lovlig vare der, men Jon Helges virksomhet blir for smugling å regne, for politi og tollere beslaglegger bibler som de vil hvis de finner noen. Både transporten inn i Kina, med vesker fulle av bibler, og de hemmelige avleveringene, har gitt mye spenning og ansvar. Ikke rart det heter Team Action.
Team Action gir ungdom en første smak av evangelisering og bønn, f.eks. på misjonsmarken. Jon Helge startet sist høst sammen med 24 andre og hadde først tre måneders «bibel­skole-. Han lærte også om hvordan man forholder seg til fremmede kul­turer. Det har han hatt bruk for, i møte med mennesker og fremmed mat. Han har savnet melk og brunost, men aller mest kjæresten Anette.

Angrer ikke
Jon Helge har altså ofret et og annet, og han har satset en del kroner på disse to semestrene i livets skole.
-Det angrer jeg ikke på, forsikrer han. -Jeg ville brukt en del penger på et studieår hjemme også, sier han for å sette utleggene sine til misjonsvinteren i Hong Kong litt i relieff.

Her står et flere hundre år gammel monument der døden har vært tilbedt gjennom generasjoner. Kristne anser dette for å være et sterkt demonisk festningsverk i landet. Bønneteam har brukt mye tid her og begynt å påkalle og tilbe Gud der.

Hodeskaller
Haugene med hodeskaller fra Dødsmarkene som turiste­ne får se, er kanskje ikke så merkelige i dette lyset - kan­skje ikke all den død som har hjemsøkt landet heller?

Tilbedelsen av døden har dype røtter og henger sammen med tilbedelsen av Shiva som hersker over skapelse og ødeleggelse.

Kampuchea har vært ødelagt, men bygges nå opp igjen etter 25 år med krig. Spørsmålet er hvor stor plass kristen tro skal få i denne fasen. Dødsmarkene var begrepet som ble brukt på landet etter at Røde Khmer tok livet av omkring halvannen million mennesker. I denne prosessen ble også den kristne kirke omtrent utradert. Den katolske kirke har en hundre år lang historie i landet. Mellom 1970 og -75 antas det at tallet på kristne økte fra 700 til 6 000, bare for å bli nullstilt under Pol Pot. De fleste ble tatt av dage eller flyktet.

Religionsfrihet
I 1990 ble religionsfriheten gjeninnført og de få hemmelige kristne kom sammen for å tilbe Herren åpenlyst. «Lommer av kristne dukker opp over hele landet-, rapporteres det, blant dem returnerte flyktninger fra Thailand. Mange av dem danner husfellesskap som i sin tur vil bli menigheter.

Kampucheas innbyggere, (khmer, vietnamesere og andre) er nå åpne for Guds ord. Hundre- eller tusenvis av mennesker tar imot Jesus. Helseministeren har fått høre evangeliet og tre av barna hans er blitt kristne.

Mangler pastorer
Hovedutfordringen nå er å dekke behovet for hyrder. Kampuchea har nesten ingen menigheter eller pastorer, muligens bare 20 kirker og kun en håndfull heltidsledere. Av dem igjen har bare et par stykker pastorutdanning. Selv pastorer mangler de mest elementære bibelske kunn­skaper. Det kan gi seg slike utslag som at de ikke vet hvordan de skal døpe. I 1993 ble en pastor døpt med hele menigheten sin på 22.

Kampuchea-leder i Asian Outreach, Eric Fung, skriver om en visjon Gud ga ham:
-Høsttiden er nå. Herren har fortalt meg at det kommer en tid da ingen kan arbeide her. Hvis vi ikke høster inn, vil høsten bli revet bort! Evangeliet må ikke bare forkyn­nes, men også vises i praktisk handling, sier Fung.

Trenger alt
Landet trenger forbønn, penger og all slags materiell hjelp. Økt levestandard vil gjøre det vanskeligere for Røde Khmer å angripe sivile på den lutfattige landsbygda. Fred er en forutsetning for at evangeliske arbeid kan fortsette. Slik henger det ene sammen med det andre. Kam-puchea har desperat behov for fred - både jordisk og himmelsk.

• Forventet levealder i Kampuchea er snaut 50 år. Det sier noe om herjingene i landet; de samme tallene for Vietnam og Thailand er henholdsvis 67 og 66 år.
• Spedbarnsdødeligheten er på hele 120 pr. 1 000 levendefødte barn.
• Bare 12 prosent av befolkningen i landdistriktene har sikkert drikkevann, i byene er tallet 21 prosent.
• Elvene forurenses nå fordi erosjonen øker. Jordsmon­net vaskes ut i elvene pga. intensiv tømmerhogst. Røde Khmer står bak mye av den; de har åpnet dørene for thailandsk hogst mot å få militær hjelp.
• Kampuchea er et patriarkalsk land; menn har størst verdi. Likevel bærer kvinnene byrdene i næringsliv og landbruk. Etter «Dødsmarkene» utgjør de 65-70 prosent av befolkningen og har hovedansvaret for økonomien.
• Mange menn utnytter det store kvinneoverskuddet. Jenter ned i 13-årsalderen tvinges til prostitusjon. Samtidig som jomfruelighet settes høyt i kulturen, er urørte småjenter en ettertraktet salgsvare. Etter den sek­suelle utnyttingen går «markedsverdien» fort ned. Flerkoneri er tradisjonelt fremmed, men ikke uvanlig lenger.
• Halvannen million mennesker døde trolig på «Dødsmarkene». På grunn av alle land­minene, er landsbygda dødsmarker ennå. Kampuchea er infisert med miner. Det er minst fire millioner av dem. Det er ennå ikke gjort noen alvorlige forsøk på å fjerne dem.
• Hver måned må 300-700 mennesker amputere minst en fot på grunn av landmi­nene. Nesten fire av tusen innbyggere er invalide, viser statistikken.
• Et annet resultat av mineleggingen er økonomisk stagnasjon. Landbruket begren­ses sterkt inntil alle miner er ryddet vekk. Det tar tid, lang tid. I et land der 84 prosent av befolkningen lever av jordbruk, er dette katastrofalt. En kilde oppgir at gjennom­snittsinntekten i fjor bare tilsvarte 5-600 kro­ner i året.

​

Anne og Selwyn Jackson og de to barna deres kommer fra New Zeland. De er de første Asian Outreach har plassert i landet. De har base i hoved­staden Phnom Penh.

Eric Fung fra Malaysia er ansvarlig for arbeidet AO driver i Kambodsja. Han kunne for få måneder siden mel­de om to husfellesskap som er startet i landsbyer langs elvene der -Boat of Hope- brukes.
-Vi tror tiden er her nå da Herren skal velsigne denne nasjonen, sier Fung og etterlyser medarbeidere til helse-, tannlege-, bønne- og undervisningsteam.
 
Mange til tro
Familien Jackson er i alle fall fullt innstilt på det. De har allerede kom­met godt i gang med å lære seg språk. Ekteparet har mange år bak seg som ledere for Youth With A Mission (Ungdom i Oppdrag) på Filippinene. Anne, Selwyn og barna Luke og Helen har ikke vært mer enn sju måneder i Kambodsja.

Selwyn har blant annet ansvaret for å legge til rette for alle teamene som kommer til landet, og det er etter­hvert en del av dem. Han er også ansvarlig for elvebåt-tjenesten og han samarbeider med lokale pastorer og evangelister om å nå helt unådde områder av landet. Han arbeider også med opplæring av lokale ledere og menighetsplantere.
 
Lærer språk
Etter så kort tid i landet er likevel kanskje jobb nummer én å lære seg språket, for uten det er det umulig å få gjort det egentlige arbeidet. Samtidig søker familien å bli person­lig kjent med mennesker og drive AO’s nyopprettede senter i Phnom Penh.

Familien har fått lokale medarbeide­re til å hjelpe seg, men trenger en til som kan både khmer, engelsk og vietnamesisk. Det vil lette arbeidet mye. Anne arbeider med sprak på enda en måte: Hun lærer fra seg eng­elsk til kristne ledere. I tillegg driver hun grunnleggende helsearbeid i landsbyer.

1982: Sihanouk leder en kampu­cheansk motstandsbevegelse domi­nert av hans tidligere fiender, RK. Det har vært tidvis sterk strid innad i bevegelsen.
1989: Vietnam trekker seg ut. RK øker kampen mot Hun Sens regje­ring.
1991: Pga. handelsblokade fra FN og slutt på hjelp fra Sovjetunionen, tvinges regjeringen til våpenhvile og forhandlinger. Oktober: RK-koalisjonen undertegner en fredsavtale i Paris med Hun Sen.
1992: Februar: Flernasjonale styr­ker går inn på oppdrag fra FN for å danne en overgangsmyndighet av 18 måneders varighet for å iverk­sette Paris-avtalen.
1993: Valg 23.-27. mai. I septem­ber trekker FN-styrkene seg ut. 1994:Kampuchea har nå en «dobbeltregjering» med to statsministre, den ene er fra rojalistpartiet som vant valget, den andre er Hun Sen, som nekter å godta deres valgseier. Likevel er kongedømmet gjeninnført og Sihanouk tilbake på tro­nen. Røde Khmer er ikke avvæpnet slik Paris-avtalen sier, og det har vært harde militære trefninger med regjeringsstyrker. Det er gjennomgripende korrupsjon på alle plan og stigende anarki. Det fryktes at RK - med støtte fra Thailand - skal oppnå sitt mål om å komme til mak­ten på nytt. Situasjonen er usikker og ustabil. I Phnom Penh har det vært portforbud om kveldene i månedsvis.