|
Bimala Budha Magar er førti år gammel. Hun bor i vestre Nepal, hun er uutdannet og arbeider som innhøstingsarbeider på en plantasje. Arbeidstiden er åtte timer om dagen, seks dager i uka. Hovedarbeidsstilling: Bøyd rygg. Lønn: Fire kroner timen.Paragraph. Klikk her for å redigere.
 Avguder og ofringer Bamala forlot da hun tok imot Kristus Bimala ble tidlig gift. I Nepal er det vanlig at foreldrenes interesse og vilje betyr mer enn døtrenes ønsker når deg gjelder tidspunkt for bryllup og valg av ektefelle. Mannen hennes var mye borte; som så mange nepalere dro han til nabolandet India for å jobbe og tjene bedre enn hjemme. Men han var hjemme innimellom, og etter et par år ble de to foreldre til ei jente som fikk navnet Sita. To år senere ble en gutt født: Nabin. Selv med en far som måtte jobbe borte fra hjemmet i perioder, burde alt ligge til rette for et lykkelig familieliv, med mor og far og datter og sønn. Men der var et men: Bimalas ektemann ble mobbet av venner og naboer. Grunnen? At han hadde giftet seg med ei kvinne som var så mørk i huden. Det er ikke så sjelden vi hører snakk om «hvite rasister», men rasismen fins i sannhet ikke bare i den vestlige verden. Graden av hudens mørkhet ser ut til å ha et stort fokus overalt. Situasjonen utviklet seg slik at Bimalas mann begynte å hate henne. Han ble lenger borte på jobb enn før, og etter hvert kom det frem at han hadde funnet seg en annen kvinne. Snart ble det også slutt på at han sendte penger for å forsørge familien sin. En ung kvinne satt igjen med to små barn, så fattig at det bokstavelig talt var et spørsmål om å kunne ha mat til å overleve. Bimalas foreldre prøve å hjelpe henne med det de kunne. De ga henne ei geit, og ba henne bruke denne til å skaffe seg inntekt – fra salg av melk, sannsynligvis. Men det strakk ikke til. En dag fikk hun tilbud om vaskejobb på en internatskole et godt stykke unna bostedet deres. Hun dro dit med de to barna sine, men i porten fikk hun beskjed om at «vi kan bare akseptere at du har med deg et barn.» Bimala hadde ikke noe annet valg enn å sende fra seg Sita. Den lille jenta endte opp hos et eldre ektepar som var blitt engasjert av en organisasjon for å ta seg av henne. Bimala jobbet og slet hardt som renholder på denne skolen. Hver gang hun ringte dattera si, var det bare gråt i andre enden av telefonen. Etter en tid ble Sita flyttet til besteforeldrene sine i Rukkum. Her vokste hun opp, og i starten av tenårene ble hun kjent med Jesus gjennom ei tante som var kommet til tro. Bimala selv og hele familien var hinduer, som de fleste i Nepal. Da Sita bestemte seg for å bli en kristen, valgte hun også å endre navnet sitt – fra Sita til Tasii. Grunnen var at «Sita» er navnet på en kjent hindugudinne, noe den unge jenta nå ville ikke assosieres med. Det ble knapt med skolegang på Tasii og broren, Nabin, men de overlevde og vokste til. Etter mange år som renholder på skolen, var Bimalas hender så utslitt at hun ikke klarte mer. Hun fikk seg etter hvert arbeid på plantasjen der hun fortsatt jobber.
I 2021 kom Tasii til Kathmandu, og i januar 2022 møtte hun en gruppe fra AsiaLink som var samlet der. Hun fikk tilbud om å bli en del av KingLove-teamet vårt, og har vært det siden den gang. Tasii vitnet for sin mor og oppfordret henne mange ganger til å forlate hindugudene og følge Kristus, men det ville hun ikke. Helt til en dag i 2024 da Davees Rokka, en av de andre nepalske medarbeiderne våre, kom på besøk til henne. Davees er virkelig en evangelist, og etter mye bønn og lange samtaler, bestemte Bimala seg for å bli et Guds barn. To dager senere ble hun døpt, og i oktober 2024 ble hun også med på AsiaLinks misjonsreise til Kailali i Nepal. Førti år gammel som menneske og et halvt år gammel som disippel av Jesus fikk Bimala sin første opplevelse med en kristen konferanse.  Bimala blir døpt av Davees, to dager etter sin omvendelse
0 Comments
Av Øystein Åsen - Fokus på Filippinene
Det er tirsdag ettermiddag, vi er på vei til en landsby som heter Barangay Suawan, i Mindanao på Filippinene. Jeg er sammen med Jay og Monica Condez, AsiaLinks faste partnere her. Denne kvelden skal vi ha det de kaller «crusade» – et åpent evangeliserende møte hvor AsiaLink og en rekke menigheter i området står sammen om å forkynne navnet Jesus og invitere mennesker til frelse. Når vi kommer frem, litt etter klokka fem, begynner det allerede å skumre her. Like overfor idrettsplassen hvor møtet skal være, ligger en kirke. Vi blir tatt med inn dit, for å møte lokale pastorer og ledere som skal være med å be for og veilede mennesker som søker frem til forbønn. En ung kvinne ordner med noen praktiske ting fremme i kirkerommet, jeg tenker at hun kanskje er en kirketjener eller bare en medhjelper. Helt til Monica forteller meg at dette er Windelyn Van. Hun er 24 år gammel og pastor i menigheten som samles her. Windelyn er yngst av fem søsken, og far hennes er også pastor. Hun forteller at han har bedt til Gud i alle år om at minst en av barna hans må bli pastor, slik som han. Nå har han fått bønnesvar – med minstejenta. Etter en stund der i kirka, med praktisk informasjon om hvordan ting skal gjøres, går vi ut og krysser gata til møteområdet. Mange har allerede vært her i flere timer for å forberede. Plattform, lydutstyr, instrumenter, stoler og mere til. Noen har også hatt i oppgave å klargjøre hundrevis av enkle middagsmåltider; bestående av ris og en liten kyllingbit. For folk her er ikke det noen liten gave. Mange her er fattige. Når klokka runder seks, begynner sang og musikk på plattformen. En varm, vakker stemme, akkompagnert av myk og godt balansert musikk, fyller området. Det er Christine Banggan som synger; hun kommer fra en stamme her i området som heter Obo-Manuvu. Christine er både sanger og lovsanglseder, og selv om ikke jeg forstår ordene, forstår jeg det nærværet av himmel som hun har med seg. Vi har tidligere presentert pastor Efren Mande her i bladet. Han er her i kveld for å tolke når jeg taler. Etter at jeg har presentert meg, introduserer jeg budskapet slik: «I dag har vi et nydelig tema: Helbredelse av våre hjerter og våre hjem! Jeg tror dere alle vil forstå det jeg skal dele. For vi har alle et hjerte. Ikke bare det fysiske hjertet som pumper blod, men når vi sier hjerte, mener vi det vi tenker og det vi har inni oss. Vi har også alle et hjem. Spørsmålet blir: Hva er det som fyller våre hjerter? Og hva er det som fyller våre hjem? Vi har valgt en tekst fra Lukas kapittel 15. Der finner vi fortellingen om en familie. En veldig kjent historie. Vanligvis kaller vi dette for fortellingen om den bortkomne sønnen, og ofte snakker vi bare om denne sønnen som drar bort fra sin far. Men denne historien handler også om et hjem. Om en familie. I alle familier skjer det forskjellige ting.» Jeg tar disse spørsmålene videre i en dialog med forsamlingen: Hva fyller våre hjerter? Hva fyller våre hjem? Svarene på de to spørsmålene vil være forskjellige for oss alle, men en ting kan jeg forsikre alle som er til stede her: Jesus både kan og vil fylle hvert eneste hjerte og hvert eneste hjem – med sin kjærlighet. Vi må bare invitere ham og slippe ham til.  Etter talen går vi direkte til invitasjon. Folk stormer ikke frem, men litt etter litt løsner det. De lokale pastorene kommer frem for å ta imot mennesker, be for dem og følge opp slik det trengs. Jeg har ikke noe tall på hvor mange som kom for å bli frelst, eller for å for forbønn for sykdommer og problemer. Det er ikke viktig; ofte er denne tellingen vår en avsporing. Gud vet om alt og har god kontroll. Vi skal forkynne evangeliet, nøde mennesker til å vende om og tro og legge til rette for det. Resten må vi overgi til Den hellige ånd og det enkelte menneske. Når forbønn og betjening er ferdig, er det tid for å servere mat. De 800 porsjonene som er gjort klar forsvinner lett inn i munner og mager. Når vi i AsiaLinks team setter kursen mot Davao rundt halv elleve på kvelden, toner sangen og musikken fortsatt ut her i Suawan. Vi har fått være med å dele ut Guds kjærlighet og levende håp. Mitt indre er så mett på Guds godhet. Hjertet er så fylt av takknemlighet. Til Gud. Og til alle i AsiaLink-familien som gjør dette mulig. Paragraph. Klikk her for å redigere. Av Øystein Åsen - Fokus på India  Ankit ble kristen i 2014. Vi møtte ham på bibelskolen som vi støtter, hvor vi fikk høre hans vitnesbyrd. Les og gled deg!
«Jeg var religiøst anlagt helt fra barneårene. Jeg pleide å faste allerede som liten gutt, og var veldig tiltrukket av hinduritualene. Familien min er av høykastebakgrunn, så jeg var også oppdradd som hindu. I 2009 ble jeg syk. I fem år levde jeg med konstante, sterke magesmerter. Jeg forsøkte absolutt alle muligheter for å bli frisk. Jeg var på sykehus, hvor de prøvde mange ulike behandlingsmetoder. Jeg gikk til templene for å få hjelp, gjennom hindurituelle ofringer. Jeg gikk til og med til moskeer for om mulig å få hjelp – men til ingen nytte. Fra leiligheten min kunne jeg se en kirke. En dag jeg satt der, hørte jeg en stemme inni meg som tydelig sa: «Du må gå til kirken, det er bare der du kan få hjelp». Det vokste frem en slags tro i meg på at jeg kunne få hjelp om jeg oppsøkte kirken. To dager senere gikk jeg dit og snakket med pastorene der. De ba for meg med en gang, og jeg begynte å gå ofte til kirken. Litt senere ble jeg med på en tredagers ungdomskonferanse i Siliguri. Det var da jeg skjønte at jeg måtte akseptere Jesus som min personlige Frelser. Predikanten profeterte over meg at Jesus og hans frelse ikke bare var for meg, men også for min familie. Da jeg hørte dette, bestemte jeg meg for å ta imot. Tre måneder senere bestemte jeg meg for å bli døpt, men først ville jeg snakke med min far. Det ble veldig vanskelig, for han sa at hvis jeg ble døpt, måtte jeg forlate hjem og familie. Han var rasende på meg og sa at jeg ikke fikk komme inn i hans hus om jeg gjorde dette. Men jeg måtte bare si til ham: ‘Hvis det er din bestemmelse, så er min bestemmelse å bli døpt. Jeg kan ikke forlate Jesus’. Så jeg dro hjemmefra og fikk lov å bo hos en kvinne som skjønte situasjonen min. Jeg ble døpt i Daarjeling. Jeg var jeg fortsatt syk, men jeg merket at jeg var blitt fylt av en åndelig kraft til å kjempe mot min sykdom. Det var ikke som andre sykdommer; det var en intens smerte døgnet rundt og året rundt – helt uutholdelig. I oktober 2014 deltok jeg på et seminar om Den hellige ånd i Darjeeling. Da ble jeg fylt av Åndens ild; det kjentes som en brann inni brystet mitt. I samme øyeblikk kjente jeg at jeg ble helbredet. Det var slutten på fem år med kontinuerlig smerte. En dag kom min far til meg og sa at min mor var syk. Jeg gikk med ham hjem og så at hun var blitt mentalt syk og helt sanseløs, så hun kjente meg ikke igjen. Jeg er overbevist om at det var demoner. Jeg kontaktet pastoren min og ba ham komme med meg for å be for mor. Fra begynnelsen av tillot ikke min far oss å be for henne, men til slutt var mor så dårlig at han aksepterte det. Vi gikk dit, og pastoren ba for henne. Hun var helt utilregnelig og trodde jeg var ute etter å drepe henne, så hun reagerte på en sykelig måte. Men etter pastorens forbønn ble hun umiddelbart helbredet. Til denne dag er sykdommen helt borte. Min far ville fortsatt ikke tro på denne tiden, så jeg fortsatte å bo hos den kristne kvinnen som hadde gitt meg husly. Noen dager senere, mens jeg fastet, hørte jeg en røst ved seks-tiden på ettermiddagen. Stemmen sa: «Din far har falt ned». Men jeg ignorerte ordene. Neste morgen dro jeg hjem tidlig på morgenen. Da skjønte jeg at stemmen jeg hadde hørt var sann, min far hadde falt ned og brukket to ribben. Jeg dro med ham til doktoren for å få behandling. Han ble isteden boende en måned på et sykehjem. I hele denne perioden var det ikke noen i landsbyen som besøkte ham, så da bestemte jeg meg for å være der sammen med ham. Folk fra menigheten vår kom også og besøkte ham og ba for ham. På grunn av dette skjønte han at det er noe med disse kristne og det de tror på som er helt annerledes. Enda en måned senere spurte min mor sin mann om hun kunne gå i kirka, og han sa ja. Uka etter kom også min far til menigheten, og de tok begge imot Kristus. Tre måneder senere ble de døpt. Også min yngre bror er blitt frelst, så nå er hele familien troende. Han ble også frelst gjennom et mirakel: Han var blitt syk i Punjab, der han bodde, og jeg fikk telefon fra min far om dette mens jeg var på gudstjeneste. Men jeg sa til pappa: Ikke vær bekymret, vi skal be for ham. Så vi ba for ham mens gudstjenesten ennå pågikk, og min bror ble da umiddelbart frisk fra dengi-feber. Etter dette tok han imot Kristus og ble døpt. Jeg begynte å forkynne evangeliet til mine naboer, og åtte-ni familier har tatt imot; fem-seks medlemmer i hver familie. Så 40-50 mennesker er blitt frelst i landsbyen min. Men nå er jeg på bibelskole, etter at min pastor anbefalte meg det.»
Av Monica og Jay, oversatt av Øystein - Fokus på Filippinene Vi som representanter for AsiaLink her på Filippinene har nå delt ut første opplag med radioer for evangelisering. Vi har gjort dette i samarbeid med pastor Efren Mandi og stammeleder Rody Mandi, som de kaller «Datu Rody». Totalt delte vi ut 40 radioer med ekstra batterier til 40 ledere i det lokale stammesamfunnet. Det er ytterligere 60 ledere som fortsatt venter på å få en radio. Vår plan er å gi to radioer til hvert av de 50 småsamfunnene som holder til i et utilgjengelig fjellområde utenfor Davao, hvor vi bor. Målet er at lederne for hvert småsamfunn kan samle sammen dem de har ansvar for, så de kan høre Guds ord forkynt på radioen hver søndag. Det er kristne programmer som går fra 03:00 på morgenen og helt til kvelden. Tjue pastorer fra ulike stammer og menigheter rullerer på å forkynne. Vi vil snart starte utdeling av bibler også. Ledere i disse stammeområdene har bedt til Gud om å få flere bibler så de kan fortsette å dele evangeliet med dem de har rundt seg. Vi tenker å dele ut 500 bibler til disse 50 småsamfunnene, slik at pastorene kan ha noe å gi til dem som tar imot frelse og trenger en bibel. De første 40 radioene med ekstra batteri kostet litt over 6000 kroner, og vi gleder oss til å kunne dele ut flere radioer og bibler. Takk til AsiaLinks givere som på denne måten hjelper oss å vinne flere for Jesus! Av Øystein Åsen - Fokus på Malaysia Sheue Ling, ofte omtalt som ”Gremans kone”, satte sine føtter på europeisk og norsk jord for første gang den 2. mars i år. Ikke bare det; hun opplevde også – for første gang i sitt 49-årige liv – SNØ. Sheue sier hun har bedt om at det måtte være snø her når hun skulle komme til Norge. Den bønnen må ha nådd fram, for på Sørlandet ligger det fortsatt metertykke lag nå i midten av mars…  Under en turné med AsiaLink har Sheue fortalt fra sin egen livshistorie flere steder. Hennes trosvitnesbyrd har grepet meg sterkt, og jeg vil gjerne dele det med dere lesere. Spesielt rørende er det når hun forteller om hvordan hun har bedt familiemedlemmer frem til Jesus-tro. Det er en sterk oppmuntring til oss alle om å stå på i bønnearbeidet! Sheue Ling har ingen kristen bakgrunn. Hun er tredje-generasjons kineser på Borneo, og ble oppdradd i taoistisk tro. Der er fedredyrkelse et viktig element, og dessuten troen på reinkarnasjon. Sheue forteller at bestefarens død var det som for alvor satte tanker i sving hos henne. Bestefaren var en svært hellig mann, som ba to ganger hver dag. Sheue var 15 år da han døde, og en av Sheues tanter fortalte kort etter at hun hadde hatt en drøm. Hun drømte at bestefaren nå var blitt en edderkopp med sju ben. Samme dagen som tanta delte denne drømmen, fortalte også en onkel at han hadde drept en slik sjubent edderkopp. Dette hendte få dager etter bestefaren var død, og innen den sjudagersperioden som taoistene tror at de dødes ånd fortsatt befinner seg i hjemmet. Dette gjorde sterkt inntrykk på Sheue. Hun tenkte: Hvis dette er måten min bestefar blir behandlet på, han som har levd et så fromt liv, så vil jeg aldri i verden tro på reinkarnasjon. Da hun var 17 år gammel, fikk Sheue en bibel og en andaktsbok av noen naboer som var nominelt kristne. Hun begynte å lese, og opplevde at hun i Bibelen møtte en personlig og levende Gud som talte til henne. Sheue sier at troen på Gud vokste gradvis fram i henne. Hun ble døpt som 20-åring og ble medlem i en evangelisk menighet. Moren hennes ble da med i kirken under dåpshandlingen, mens faren satt på utsiden og ventet i bilen. Etter en tid kjøpte Sheue en bibel som hun hadde tenkt å gi til sin mor. Bibelen lå på et bord i huset, og søstera til Sheue fortalte at moren pleide å smuglese i den, for så å legge den tilbake på plass. Faren virket ikke å være interessert, men etter en tid sa han til Sheue med faderlig myndighet: Du må kjøpe en slik bibel til meg også som du har kjøpt til din mor. Sheue sier at hun måtte be i ett og et halvt år for foreldrene før de ble frelst. Det skjedde på et evangelisk møte, hvor taleren inviterte mennesker til å ta i mot Kristus. Da reiste begge foreldrene seg og gikk frem for å bekjenne troen. Sheue kan også fortelle om flere andre i familien hennes som ble bedt frem til tro. Spesielt sterk er bestemorens frelseshistorie. Sheue ba for henne i årevis, uten noen synlige tegn til forandring. Etter åtte år sa hun til Gud: ”Nå vil jeg ta deg på alvor. Jeg vil se bestemora mi i Guds rike. Jeg gir deg 48 timer med total faste og bønn”. Sheue startet fasten sin kl. 0700 denne morgenen. Da hun hadde fastet et døgn, kjente hun det som om at gjennombruddet var et faktum. Hun opplevde at seieren var vunnet. Men fordi hun hadde lovet Gud 48 timer, ville hun ikke avslutte fasten. Ikke ville hun risikere å bli lurt av djevelen heller. Så hun bestemte seg for å fortsette. Men da hun tok frem bibelen for å ha sin morgenandakt, åpnet den seg bare ”tilfeldigvis” på Johannesevangeliet kapitel 21, hvor disse ordene slo mot øynene hennes: ”Kom og spis”. Dette var Jesu hilsen til disiplene som hadde vært ute og fisket forgjeves hele natten. På dette ordet avbrøt Sheue fasten, trygg i sinn. Tre måneder senere ble bestemoren syk. Sykdommen forverret seg, og hun var etter hvert døende. Sheues onkel sa til henne at hun måtte forberede bestemorens begravelse. Men i sitt hjerte fastholdt Sheue: Nei, ikke ennå. Hun må bli frelst før hun dør. Til slutt var bestemoren så syk at hun verken kunne snakke eller spise. Den siste natten da hun, menneskelig sett, skulle ha dødd, var Sheue alene sammen med henne. Hun sa da til den døende: Du må bekjenne at Jesus er Herre. Sheue så at bestemoren prøve å si noe, men hun kunne ikke få det fram. Tunga var helt stiv og krøllet; hun fikk bare til å lage noen rare lyder. Etter lang tids strev, ca. en halv time, klarte hun endelig å få sagt frem ordet ”Lord” – på norsk, Herre. Umiddelbart løsnet tungen og hun kunne snakke igjen. Sheue sier at hun opplevde dette som en åndelig kamp mellom lys og mørke, som begge ville ha bestemorens sjel. Bestemora sa da frem hele setningen ”Jesus er Herre”. Istedenfor å dø, snudde helsetilstanden og hun kom gradvis tilbake til livet. Fire år til fikk Sheues bestemor leve. Etter fire år ble hun syk igjen. Hun var da 78 år gammel, og ble stadig svakere. En dag sa hun til Sheue: ”Nå har jeg nok. Jeg vil hjem. Kan du be for meg at jeg får dø?” Dette skyldes ikke at hun hadde smerter; hun var bare mett og ville flytte. Men Sheue sa: ”Nei, jeg kan ikke be om at du får dø. Det må du selv spørre Jesus om.” Med sine enkle ord ba da bestemor om å få flytte; Sheue hørte denne bønnen. Hun sa ganske enkelt disse ordene: ”Herre, ta meg hjem”. Fire dager senere, etter å ha spist et godt måltid, sovnet hun inn. Sheue satt der og så da hun reiste. Så fredfullt, så vidunderlig.  Av Øystein Åsen - Fokus på Bhutan  Bhutan er noe for seg selv. Det lille kongedømmet befinner seg høyt til fjells, midt i Himalaya. Landet har nære bånd til nabolandet i sør og øst – India, og ikke fullt så nære bånd til Nepal, som ligger lenger vest. I nord grenser Bhutan mot Tibet, som i praksis vil si Kina. I motsetning til de fleste land i denne delen av verden, har Bhutan ikke mer enn drøyt 700 000 innbyggere. Landet er sterkt preget av buddhistisk tro og kultur, noe som blant annet kommer til uttrykk gjennom den pågående byggingen av en gigantisk Buddhastatue i fjellsiden nær hovedstaden Thimphu. Bhutanere flest er fattige og lever enkelt, men når det gjelder fullføringen av det nye nasjonalsymbolet, spares det verken på gull eller penger. Kun to religioner er lovlige i Bhutan: buddhismen og hinduismen. Den regjerende kongen er nummer fem i rekken; en ung mann i 30-årene. Faren overlot formelt makten til ham for 6-7 år siden, men det blir likevel sagt at alle vesentlige avgjørelser i praksis må godkjennes av den fjerde kongen – altså far i huset. Da Bhutan begynte å åpne seg for omverdenen på 1960-tallet, under den tredje kongens regjeringstid, kom det inn folk fra andre land for å bidra med opplæring og utvikling. Særlig viktig var det å skaffe lærere i engelsk, og India og Canada var blant de landene som bidro med ekspertise. Mange av canadierne var kristne, og for en periode var det mulig for vestlige misjonærer å arbeide i landet. Norske misjonærer var blant dem som virket i Bhutan i regi av det som den gang het Santalmisjonen. På 80-tallet ble det en endring på dette, forteller AsiaLinks nasjonale medarbeider, Timothy. Da det ble kjent at innbyggere i det buddhistiske kongeriket begynte å konvertere til kristendommen, bestemte den fjerde kongen – altså far til den regjerende – at kristen misjon ikke skulle være lov. Den bhutanske varianten av buddhisme blir av Timothy beskrevet som svært fredfull. Ikke desto mindre ser det bhutanske lederskapet på seg selv som en viktig forsvarer av buddhistisk tro, dermed ble de kristne misjonærene etter hvert betraktet som en trussel mot Bhutans nasjonale kultur  Den første kristne menighet i Bhutan som ble etablert av en nasjonal bhutaner, så dagens lys i 1999. Grunnleggeren var nettopp AsiaLinks medarbeider Timothy, eller Tim som vi ofte kaller ham. Siden den gang har antallet menigheter og antall troende økt markant. I 2009 ble det for første gang arrangert en konferanse for unge kristne bhutanere i hovedstaden Thimphu. Tim og menigheten han er pastor for, var vertskap. Siden har det blitt arrangert en slik samling annethvert år, og på årets konferanse, sommeren 2015, var det rekordmange ungdommer til stede. Hovedtema var «The Chosen Generation», eller «den utvalgte generasjon». Jeg var med som hovedtaler, sammen med Moses Largado, en pastor fra Singapore. Moses hadde med seg et timanns sterkt team, og jeg hadde min kone Kate Lisbeth med meg.  Vi hadde ikke truffet Moses Largado tidligere. Vi hadde heller ikke kommunisert rundt hva vi skulle forkynne om før vi møttes – samme dag som konferansen startet. Konferansen var imidlertid forberedt i forbønn mange måneder i forveien, og det gir alltid resultater. Vi nordmenn og de fra Singapore smeltet sammen på en fantastisk måte. Vi fikk betjene Bhutans kristne ungdommer med forkynnelse om Gud som vår kjærlige Far, Gud som vår mektige Skaper og også om Gud som vår rettferdige dommer. Alle disse aspektene hører med til et fulltonende evangelium. Mellom undervisningsøktene var det satt av tid til lovsang, fremvisning av nasjonale danseinnslag og selvsagt måltider. Kulturelt sett er bhutanerne beskjedne og forsiktige, men jeg skal si vi fikk se en forsamling av unge kristne som ikke sparte på lyd og uttrykk når de sang, danset og priste Gud. Selv i et lite og dårlig ventilert rom, tettpakket med folk, klarte flokken å lovsynge og tilbe i en full klokketime
En gigantisk Buddha-statue i åssiden ned mot Bhutans hovedstad, Thimphu. Den første kristne menighet i Bhutan som ble etablert av en nasjonal bhutaner, så dagens lys i 1999. Grunnleggeren var nettopp AsiaLinks medarbeider Timothy, eller Tim som vi ofte kaller ham. Siden den gang har antallet menigheter og antall troende økt markant. I 2009 ble det for første gang arrangert en konferanse for unge kristne bhutanere i hovedstaden Thimphu. Tim og menigheten han er pastor for, var vertskap. Siden har det blitt arrangert en slik samling annethvert år, og på årets konferanse, sommeren 2015, var det rekordmange ungdommer til stede. Hovedtema var «The Chosen Generation», eller «den utvalgte generasjon». Jeg var med som hovedtaler, sammen med Moses Largado, en pastor fra Singapore. Moses hadde med seg et timanns sterkt team, og jeg hadde min kone Kate Lisbeth med meg. Ungdomsleir i Thimphu. Mange av disse ungdommene opplever press fordi de er kristne. Noen fra familien sin; noen fra lokalsamfunnet. På skolen er de pålagt å ta del i buddhistisk religionsundervisning. Mulighetene for utdanning og jobb er begrenset, så de har mange utfordringer. I tillegg er de vokst opp i den samme typen kultur som asiater flest; altså en oppvekst der uttrykt kjærlighet i familien er stor mangelvare. Da vi inviterte dem til å bli bedt for og la vår omfavnelse være et uttrykk for Guds farskjærlighet, strakk ikke tiden til for alle dem som gjerne ville komme og gråte ut sin smerte – selv om hele Singapore-teamet deltok sammen med oss to fra Norge. Det gode er at vår store Far i himmelen ikke har begrensninger. Han virket mens vi var der, og vi vet at han virker videre. Vi dro fra Bhutan, beriket og takknemlige over å få være med å utruste den kommende generasjon bhutanere for Jesus – i et land og en kultur som i kristent perspektiv er helt i sin spede begynnelse. Takk til alle dere givere og forbedere som gjør dette mulig! Av Øystein Åsen - Fokus på Vietnam  Jeg heter H’sia og bor i Đăk Nông. Jeg er 21 år gammel og jobber med kaffedyrking sammen med mine foreldre. Vi er sju søsken i familien, og jeg er den yngste. Min far var kristen før, men på grunn av vanskeligheter han møtte, vendte han seg bort og elsker ikke lenger Gud. Etter at det skjedde, ble det vanskelig for meg å vise ham kjærlighet. I perioder var jeg så deprimert at jeg ikke ønsket å gå i kirken. Bitterheten fikk stadig større makt over meg, til det punkt at jeg ikke klarte å snakke med min egen familie. Ikke bare det; hvis noen kom og ville fortelle meg noe om Jesus, så kjente jeg hat mot den personen også. En dag annonserte en ungdomsleder i menigheten at det skulle arrangeres en stor ungdomsleir med mange mennesker; det var i 2019. Jeg ba og sa til Gud at om det var hans vilje, måtte jeg få dra på denne leiren. Jeg snakket med pastoren vår og fortalte ham om problemene jeg sleit med. Jeg sa til ham at jeg ikke visste hvordan jeg skulle takle alle hindringene i livet mitt, men at jeg kjente en tro på at Gud ville bruke denne sommerleiren til å helbrede meg og fortelle meg at jeg var elsket. Etter denne samtalen med pastoren vår, følte jeg meg så lettet og glad. Jeg dro på sommerleir, og der talte Øystein fra Norge om Guds farskjærlighet. Mens jeg hørte på dette, kunne jeg kjenne hvor stor kjærlighet Gud har til meg. Etter at talen var ferdig, omfavnet Øystein meg. Da kom Den Hellige Ånds kraft over meg. Umiddelbart forsvant all bitterhet og depresjon. Det ble en sterk manifestasjon av at jeg var elsket. På grunn av dette, kunne jeg nå også vise min kjærlighet både til familie og venner. Da jeg kom hjem fra leiren, sa jeg til min far: «Pappa, jeg elsker deg og det gjør Gud også. Jeg tror at en dag vil du oppgi alle de verdslige tingene du nå holder på med og komme tilbake til Herren». Han svarte ingen ting, men det kom tårer på kinnene hans. Jeg tror nok han skjønte at han hadde gjort ting i forhold til barna sine som var veldig feil. I tillegg til at jeg nå kunne elske menneskene rundt meg, hadde jeg også fått en mye større kjærlighet til Gud. Min ånd var blitt så fornyet og forandret i løpet av leiren. En dag kom pastoren og sa til meg at han kunne se Guds salvelse i meg, så han lurte på om jeg ønsket å tjene Herren. Etter å ha brukt tid i bønn til Gud om dette, svarte jeg ja. Jeg fortsatte å spørre Gud hva han ville jeg skulle gjøre. En dag traff jeg en gutt som jeg hadde fortalt om Jesus noen ganger tidligere. Nå tok han imot Kristus, og jeg fulgte ham opp og lærte ham ting ut fra Bibelen. Etter noen måneder var det en leder i menigheten som sa til meg: «H’sia, du har en gave til å oppmuntre!» Min første tanke var at det kunne jeg ikke tro. Jeg var en stille person og ikke spesielt god til å kommunisere, så hvordan kunne jeg være til oppmuntring for andre? Men jeg fortsatte å be rundt dette, og pris skje Gud: Han sendte meg noen gutter som jenter med nedbrutte hjerter. Da jeg delte med dem om Guds kjærlighet og ba for dem, opplevde de Guds berøring og helbredelse. Jeg takker Gud for hans styrke, at jeg kunne gjøre dette. Han har også gitt meg åndelige ledere som ber for meg og gir meg råd. Til denne dag har min kjærlighet til Gud bare vokst seg sterkere og sterkere. Mitt største ønske er å tjene Ham mer. Jeg vil virkelig gi hele livet mitt til Ham, og bare Ham. Og jeg tror virkelig at den dagen kommer da hele familien min skal tjene Gud sammen! Av Øystein Åsen - Fokus på Vietnam Ly Van Quan var en meget kjent og populær trollmann på hjemstedet sitt. Han hadde sitt eget tempel med alt utstyret som skulle til for å utføre magiske handlinger og håndtere åndene.  Men for en del år tilbake skjedde det ting som for alltid forandret livet, ikke bare for ham, men for mange. Vi lar Ly fortelle selv. «I 1998 bestemte jeg meg for å selge oksen og bøffelen jeg hadde, fordi det var så få i min familie at vi egentlig ikke maktet å ta hånd om dyrene. Jeg fikk 10 millioner dong for dem (3000 kroner). Ei drøy uke etter dette kom det to eldre menn på besøk til meg. De kjente til meg, og hadde nok hørt at jeg hadde solgt dyrene mine. Nå kom de for å fortelle om en god mulighet til å investere penger som kunne gi god avkastning. De ville ha meg med til området hvor en annen stamme bor, Tay-stammen. Det gikk nemlig rykter om at Tayene hadde funnet masse mynter som de mente amerikanerne hadde gravd ned under krigen, og at disse kunne tas med til byen og selges for mange penger." "Jeg ble med de to mennene, og underveis fortalte de meg at sist de hadde vært i Tayområdet, ville ingen av folkene der be til åndene mer. De ville bare be til himmelens Gud. Jeg går ut fra at de ville informere meg om dette siden de visste at jeg var trollmann." " Ingen av folkene der ville be til åndene mer. De ville bare be til himmelens Gud." "Da vi kom til Tayområdet, fant vi ikke denne mannen som skulle selge oss mynter. Men vi traff folk i familien hans, og de sa at dette med myntene ikke var sant. Vi dro derfor tilbake, og underveis stanset vi i og spiste hos en familie som fortalte masse om Gud. Der og da bestemte jeg meg for å tro på Jesus Kristus, og jeg inviterte disse menneskene til å komme til hjemstedet mitt for å rive ned åndetempelet jeg hadde laget." "Disse menneskene som hadde fortalt oss om Gud, var imidlertid redde for å komme hjem til meg – redde for myndighetene. Flere ganger lovet de å komme og hjelpe, men ingen av dem kom. Til slutt tok jeg saken i egne hender. Jeg samlet alt av avgudsgjenstander i en stor sekk, tok den på ryggen og bar den 100 kilometer inn i skogen, før jeg brente den. Jeg visste ikke bedre, så jeg måtte bare gjøre det på en måte. Jeg ville være på den sikre siden." "To dager etter fikk hele landsbyen vite hva jeg hadde gjort. Halvparten av dem sa at de også ville kvitte seg med sine avguder, men de ville vente til etter 15. juli samme år, fordi det er en viktig dato for dem i forhold til deres overtro. Bare tre dager etter dette kom imidlertid politiet til landsbyen. De hadde fått vite hva som hadde skjedd, og nå fikk folk klar beskjed: De av dere som velger å følge eksempelet til Ly, vil bli kastet i fengsel. Dette skremte alle i landsbyen, så ingen av dem ville ta imot Jesus likevel." "Jeg samlet alt av avgudsgjenstander i en stor sekk, tok den på ryggen og bar den 100 kilometer inn i skogen, før jeg brente den."  "Myndighetene var nå ute etter meg hele tiden. For at jeg skulle kunne lære mer om troen, måtte jeg oppsøke en kristen som bodde i en landsby 24 kilometer unna. Det var 5-6 timers gange dit, og jeg måtte alltid gå om natta. Tidligere hadde jeg vært livredd for mørke, men nå gikk jeg hele natta uten frykt. En gang hver uke tok jeg denne turen for å få opplæring i Bibelen." "Da jeg hadde besøkt denne kristne lederen ni ganger, bestemte jeg meg for å begynne å vitne om Jesus i andre landsbyer. Jeg ble arrestert og fengslet fem ganger. Første gangen ble jeg holdt innestengt i ni døgn. Andre gangen var det bare to dager, men da ble jeg bundet til et tre midt i parken til skrekk og advarsel for alle innbyggerne: "Blir dere kristne, så gjør vi sånn med dere". Etter å ha stått bundet der hele dagen, ble jeg kommandert til å gå til fots tretti kilometer til et fengsel. Tredje gangen satt jeg inne sytten døgn, fjerde gangen seks dager og siste gangen bare en halv dag – det var i 2002. Noen ganger tvang de meg til å jobbe, og 45 ganger ble jeg slått og sparket." "Siste gang av totalt åtte som han ble innkalt til politiet, ble han spurt om han ville fortsette å tro på Jesus. I så fall lovet de ham enda mer forfølgelse. «Jeg svarte dem at jeg var glad for å bli spurt – for tidligere hadde jeg ikke hatt noen mulighet til å fortelle. Så ga jeg dem mitt svar: «Om dere så dreper meg, vil jeg på ingen måte slutte å tro på Jesus.» Jeg ble da bedt om å signere et dokument, og etter dette er jeg ikke mer blitt innkalt til politiet. Selv når jeg drar ut med evangeliet, rører ikke politiet meg. De bare sier stygge ting om meg i hjemlandsbyen min, men når jeg er ute og evangeliserer får jeg være i fred. Bortsett fra en gang jeg kom til en landsby; da sto tretten menn med stokker sto klare til å jule meg opp – så da måtte jeg rømme til et annet sted." "Etter dette er jeg ikke mer blitt innkalt til politiet. Selv når jeg drar ut med evangeliet, rører ikke politiet meg." For tre måneder siden dro Ly for å holde trening på et sted, i en menighet han har kontakt med. Distriktspolitiet kontaktet da det lokale politikontoret på dette stedet og ga beskjed om at de ville komme og arrestere Ly. Det sentrale politiet hadde imidlertid uflaks, for den lokale politimannen de traff på da de ringte, var en kristen. Han varslet Ly, så like før politiet ankom, var Ly forduftet. Nå er denne frimodige evangelisten på bibelskolen for å få mer trening. Etter det skal han tilbake til tjenesten – men han vet virkelig ikke hva han skal velge, pastor eller evangelist. «Jeg vil både dele evangeliet og jeg vil ha omsorg for medlemmene» sier 56-åringen med et stort smil.
|
Arkiv
March 2025
Kategorier
All
|
RSS Feed