Kunstnere uttrykker seg gjennom det de maler eller former. «Et bilde kan si mer enn tusen ord» heter det i ordtaket. Mange ganger kan vi lese hvilke tanker og følelser som må ha vært i skulptørens eller tegnerens sinn da kunstverket ble til. Kunstens tale er tidløs og varig. En preken som pågår.

Den største kunstneren av alle er Gud, vår Skaper. Han er all kunstnerånds og kunstnerhånds opphav, enten det er musikk, bilder, formingskunst eller hva. Gjennom skaperverket holder Gud en evig preken som vi alle kan få del i om vi bruker sansene og tenker. Hver morgen som gryr hvisker med stille ord: «Gud er lys! I ham finnes det ikke mørke!» Hver knopp, på lur bak visnende blader, vitner og sier: «I ham er liv, og livet er menneskenes lys!» Luften som omgir oss hele tiden medvirker i den store Kunstnerens preken – oksygenet er nærmere oss enn vår egen hud, for vi drar det til og med inn i kroppen. Hvert pust vi trekker inn gjentar sitt livslange vitnesbyrd: «Det er i ham vi lever, beveger oss og er til!»

Er det ikke fantastisk å studere Guds preken gjennom kunstverket hans? Skaperverket er verdens største utstilling, og vi er midt inni den. Den består ikke av døde gjenstander, men av levende liv.

Gud holder også en vedvarende preken gjennom menneskene som er skapt i hans bilde. Hvert nyfødt barn som ømt omfavnes av sin mor, vitner om hva vi alle er skapt til. Hvordan livet i Guds kjærlighet var ment å være. Hver far som holder sitt løfte og lever i kjærlighet med sin kone og sine barn, er med å forkynne: «Gud er trofast! Han svikter aldri!» Hvert leende og lekende barn vitner om skjønnheten i Guds hjerte.

En sentral del av Guds kunstverk er ekteskapet. «Til mann og kvinne skapte han dem» heter det. Enkelt, naturlig og ikke til å misforstå. I Efeserbrevet løfter Paulus frem den dypeste dimensjonen i ekteskapet: «Dette er et stort mysterium; jeg tenker på forholdet mellom Kristus og kirken. » Guds store kjærlighetspreken omhandler én brudgom – Jesus Kristus, og én brud – hans menighet. Når mann og kvinne forenes i ekteskap, tar de del i vitnesbyrdet om det dypeste av alt i Guds hjerte – at han vil gi sin Sønn en unik brud som skal være hans for alltid.

Ånden og bruden sier: «Kom!» Og den som hører det, skal si: «Kom!» Den som tørster, skal komme, og den som vil, skal få livets vann som gave. (Åpenbaringen 22:17)

I oktober hadde vi besøk av familien til Daniel fra Nepal i to og en halv uke. Vi hadde mange møter, på Sørlandet, lenger østover og på Sandane i Sogn og Fjordane. Forkynnelsen var fantastisk, synet av de fire i familien som sang sammen likeså. Betjeningen i slutten av møtene var vidunderlig, og tilbakemeldingene har vært unisone: Disse menneskene representerer noe unikt.
 
Likevel har det som skjedde utenom møtene satt sterkest spor i Kate Lisbeth og meg. Vi hadde gleden av å ha familien boende hjemme hos oss, og tilbrakte også mange timer med dem i bil på vei til og fra møtene. Det er én ting å høre om mennesker som står opp ved 4-5 tiden om morgenen for å be i flere timer. Noe annet er å oppleve det. Sunammee er et bønnemenneske jeg knapt har møtt maken til. Grytidlig om morgenen satte hun i gang, og det virket for oss som at hun ba både i Ånden og med forstanden omtrent hele tiden.
 
Fredag 4. oktober skulle vi kjøre til Sandane. Klokka halv seks på morgenen ringte mobilen. Min åndelige far og mangeårige bror og venn Kjell Haltorp fikk da tatt sin første telefon ut av cellen han var plassert i etter å ha blitt arrestert ved ankomst til Jordan kvelden før.  Kjell ba om forbønn, men ønsket at jeg foreløpig bare skulle dele det her hjemme. Jeg fortalte om situasjonen ved frokostbordet, og fra vi satte av gårde ved sjutiden til vi ankom Sandane rett før møtetid på kvelden, var det kraftig bønnelyd i bilen nesten hele veien. Utpå dagen fikk VG og andre medier tak i denne fengslingssaken, men lenge før det var forbønnskjempene fra Nepal i gang. Kjell fortalte da han kom hjem hvor konkret han kunne kjenne at atmosfæren i cellen forandret seg etter at han hadde ringt.
 
Jeg er dypt berørt av å ha opplevd denne bønnens atmosfære. I nærheten av Sunammee og Daniel kom dette ordet stadig i tanken min: ”Be uavbrutt!” (1. Tess 5:17) Jeg har tenkt at det knapt lar seg gjøre i praksis, men nå har jeg sett noe annet. Da vi kommenterte dette at de så kontinuerlig lever i bønn, svarte de kort og talende: Vi har ikke noe annet. Vi har bønnen og Guds Ord – det er alt.  ”Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres” (Matt.  5:3) I fattigdom og under motstand som vi her i vest aldri opplever, har dette ekteparet trent over 500 menighetsplantere og evangelister. Bare siden mai i år, da det siste bibelskolekullet var ferdig, har de uteksaminerte elvene plantet åtte nye kirker. Mirakler og tegn følger der disse enkle vitnene går fra dør til dør og forkynner Guds Rike. Jeg kan ikke og vil ikke være den samme etter dette besøket. Jeg vil ta deres liv til eksempel, og mer enn noen gang tro på løftet om at ”den som ber, han får.” (Matt. 7:8) 

Denne utgaven av Rapport fra Asia er preget av at flere av oss relativt nylig er kommet hjem fra teamreise til Vietnam. Vi har hatt disse sommerturene i mange år, og vi møter stadig nye mennesker. Mange av deltakerne på ungdomsleiren til pastor Hung var blitt frelst i løpet av det siste året – vi takker og fryder oss over at Guds rike går frem!

"Menneskefiske" har vært et hovedtema for forkynnelsen denne gangen. AsiaLink er en misjonsorganisasjon. Vi vil tenke misjon overalt, i alt vi gjør. Når vi har med team ut til Asia, gjør vi det ikke først og fremst for opplevelsens eller spenningens skyld, men fordi vi vil fostre mennesker til å få en misjonærs hjerte. Det samme er hensikten med leirene og all annen virksomhet vi er involvert i blant asiatene. Vi er bitt av en "basill" – vi bare må øse ut Jesus-kjærligheten til dem som tørster etter liv og håp! Vi tror at Jesu kall til Peter og Andreas der ved Genesaretsjøen, er et kall til alle kristne:
«Følg meg, og jeg vil gjøre dere til menneskefiskere.»

Dette er også en hovedhensikt med å lage bladet du nå leser. Hver eneste abonnent på Rapport fra Asia er kalt til å være en menneskefisker. Sommeren er over, et nytt semester er i gang i menighet og arbeidsliv. Det er noe herlig ved det å starte med blanke ark etter sommerferie eller nyttårsfeiring, men Gud har en enda herligere ordning: Han starter nytt semester hver dag! Bibelen sier at «hans nåde er ny hver morgen» (Klagesangene 3,22–23).

Noe av det viktigste – og vanskeligste – for oss alle, er dette å trå ut av våre egne sirkler. Bare tenk etter: hvor lett er det ikke å sette seg ved bordet der noen kjente sitter? Hvor automatisk skjer det ikke at tenåringer tyr til tenåringer, unge mødre søker til andre unge mødre, eldre menn finner andre menn å prate med? Ingenting galt med det, men som kristne har vi i tillegg et kall til å overskride grenser for å kunne få kontakt med mennesker som ikke hører til i våre primære sirkler.

Når du nå skal lese artiklene om hva AsiaLink-teamet opplevde i sommer, er det vårt håp at du ikke bare nikker og tenker at dette var fint og bra, men at du også tenker:

Dette gjelder meg. Et hvert menneske jeg ser for mine øyne, er en fisk, og jeg er en menneskefisker.

Da blir du også et slikt menneske som tar kontakt med folk i andre grupper enn din egen – akkurat som Jesus!

■ Kina har 60 millioner muslimer.
■ 11 av Kinas 85 minoritetsgrupper er muslimer.
■ Muslimene finnes særlig blant hui- og uiger-folket. Hui (betyr muslim på mandarin) bor i provinsene Ningxia og
Gansu. Uiger-folket finner du i Xinxiang-provinsen.
■ Hui- folket kom til Kina fra Midt­østen for 1000-1300 år siden og har dels blandet seg med kinesere, men beholdt sin tro.