I dag har jeg vært på bønnemøte i vår lokale predikantforening, noe jeg normalt er hver onsdag. Der sang vi flere av de gode, gamle sangene – og jeg kjente at det gjorde så godt! «O Jesus, åpne du mitt øye», «Når jeg ser min kjære Frelser», «Tenk, hvilken nåde det er av Gud at vi får være hans sendebud»… Jeg elsker lovsang, men noen ganger kjennes det – i overført betydning – som at man har spist kjøtt i så mange uker at hele systemet bare roper: Nå vil jeg ha fisk! For den som ikke forsto lignelsen: Det kan bli så massivt mye av våre dagers tidstypiske lovsang at sjel og ånd bare higer etter gode, gamle, innholdsmettede og oppbyggelige salmer og sanger.

En av dem starter slik: «Kvardagskristen vil eg vera». Kvardagskristen – hva vil det si? Det kan det skrives mange bøker om, så de tankene jeg deler her, dekker langt fra alt som er å si om saken. Men det er altså mitt privilegium å kunne dele fra hjertet akkurat nå og her, og din mulighet å la deg nære som best du kan.

Tenk deg å begynne dagen med å se seg selv i speilet og si frem Guds sannhet. Hvis jeg bruker meg selv som eksempel: «God morgen, Øystein! Du er en Guds mann. Du er en ny skapning. Det gamle er borte, og alt er blitt nytt. Du er blitt erklært rettferdig av Gud. Du er kjøpt av Kristus, og prisen er betalt med hans eget blod. Du tilhører ikke lenger deg selv, i dag skal du leve for ham. Alle dine ord, tanker, holdninger og valg har som mål å spre Guds kjærlighet». En sånn start på dagen tenker jeg at passer godt til ordet «kvardagskristen»!

Hvis du har kone, mann, barn, foreldre eller andre i huset, kan du være tidlig på ‘an med å si noe godt til dem. Fortell at du er glad du har dem. Med mindre de er av den veldig morgengretne typen, kan du gjerne gi bort en klem. Si at du er glad i dem. Smil til dem. Et stryk på kinnet – gjør det som du tror vil være godt for din mann, kone, sønn, datter eller hvem du bor sammen med.. Ikke forvent fra de andre; bare begynn du. Akkurat som Gud er den som alltid tar initiativ først. Vær kvardagskristen!
​
Det faktum at du bor i Norge er en utrolig gave! Hvis du også har borgerrett i Guds Rike, er du så rik at det nesten ikke kan beskrives. Det å åpne munnen og si frem takkens ord, er hverdagslivets sikreste vinnerlodd! Hva har vi ikke å takke for! Mat hver dag, hus, klær, frihet, fred, ren luft, rent vann, helsetjenester, forsikringer, elektriske hjelpemidler… Jeg pleier å si det slik: Blir du ikke rik på aksjer, olje eller gull, så kan du uansett gjøre deg selv rik – på takk til Gud! Bare se rundt deg, tenk et øyeblikk og åpne så munnen og la takken strømme! Det er kvardagskristendom!

I fjor fikk vi flere henvendelser fra våre partnere om å vi kunne gi akutt hjelp i uforutsette og kritiske situasjoner. Det gjaldt ettervirkningen av tyfonen på Filippinene, det gjaldt krisen på grensen mellom Nord-Irak og Tyrkia, der titusener av kristne flyktninger var i desperat behov for hjelp, og det gjaldt rishøsten i Kambodsja, som gikk tapt ikke mindre enn to ganger på samme år. Takket være rask og god respons fra dere, våre givere, kunne vi bidra med hjelp på alle disse stedene. Våre partnere har sendt oss varm takk, og vi sender den videre til dere. Fra Filippinene har vi fått en bildepresentasjon på papir som viser litt av hva Jerome Ocampo og bevegelsen han leder, har kunnet gjøre – blant annet takket være hjelpen fra AsiaLink. Her er noen glimt fra boken vi fikk fra Filippinene.

«Gled dere i Herren alltid. Igjen vil jeg si: Gled dere!» Filipperbrevet 4:4 er et favorittvers! Like etter følger enda en oppmuntring: «Vær ikke bekymret for noe, men legg alt dere har å be om, frem for Gud i bønn og påkallelse, med takk. Og Guds fred som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus».

Jeg elsker disse glade ordene. Ikke er jeg et spesielt bekymret menneske heller. Like fullt vil jeg dele med deg noe som gjør meg dypt urolig. Som trofast møtegjenger i ulike menighetssammenhenger, har jeg i økende grad begynt å tenke over hva slags temaer og vinklinger forkynnelsen dreier seg om. Og – enda mer – hva jeg omtrent aldri hører. 
​
Gjennomgangstonen i dag virker å handle om at Gud er «den gode Far som alltid elsker og alltid vil hjelpe og støtte deg, uansett hva du har gjort og uansett hvordan ting går». Alle som leser Rapport fra Asia, vet at «Guds farshjerte» er et av mine favorittema, som jeg stadig underviser om. Rett forstått er det sant at Gud elsker, støtter og hjelper oss uansett. Men der er et men. Skriften presenterer en Gud med flere farger. Den samme Bibelen som sier at «Gud er kjærlighet», forteller også at «Gud er en fortærende ild». Den snakker om «Guds vrede», som er verre å bli rammet av enn alt annet vi kan tenke oss. Bibelen sier at ingen kan tjene to herrer. Paulus henviser til alvorlige ting som skjedde med Guds folk i den gamle pakt, og skriver til de kristne i Korint: «Disse hendelsene er advarende eksempler for oss. De skal lære oss ikke å ha lyst til det onde, slik de hadde» (1. Kor 10:6). Vår gode Jesus snakket mye om helvete. Han advarte kraftig. Han forutsa at falske profeter vil komme. At mange vil bli ført vill. At det gjelder å være våken. At det ikke hjelper å komme med gode rapporter om demonutdrivelser og sterke helbredelser – hvis man ikke lever rett. I Åpenbaringsboken ser vi at den milde Jesus ikke går av veien for å refse de fleste av menighetene kraftig, med klare advarsler om konsekvensene av å være ulydig.

​Når hørte jeg sist disse sidene ved vår tro bli forkynt like klart som de er beskrevet i Bibelen? Uten omsvøp og tillempning? Tør vi som forkynnere å tale alvor? Tåler Guds menighet alvor? Eller er vi blitt så preget av Hollywood-kulturens krav til «Happy Ending» – at alt må ha en lykkelig slutt – at det ikke er rom for hele sannheten i våre forsamlinger? I så fall bygger vi Guds tempel med høy og halm. Det kommer til å brenne opp, og vi blir dyrt ansvarlige for hvordan det går med oss selv og andre når prøvelsens tid kommer. Midt i min glede over Herren og hans løfter, gir dette meg en dyp uro. Det er tid for oss til å rope: «Gud, hjelp oss å omfavne hele sannheten i ditt Ord!»

Vil du være med på noe stort som skjer akkurat nå? En verdensomspennende hendelse sammen med millioner av andre? Da kan du bli en del av GLOBAL BØNNEDAG for unådde folkegrupper, som går av stabelen 26. oktober 2014. 

AsiaLink og våre kontakter i Asia arbeider sammen for å bringe evangeliet til dem som aldri noensinne har hørt de gode nyhetene. Som en har sagt: «Hvorfor skal noen høre evangeliet så mange ganger, når så mange ikke har hørt det én gang?» Oppdraget med å forkynne til unådde folkegrupper er en sammensatt og kompleks oppgave, og det trengs mange medhjelpere. Her er noen av utfordringene.

1. Be for nasjonene!

 
Be om at Jesus må få sin arv blant verdens unådde folkeslag. «
 

1. Be for nøkkelpersoner blant nasjonenes ledere!

 
Be for statsledere og autoritetspersoner, for alle som har avgjørende innflytelse, at de må bli frelst. «
 

1. Be om at Guds kraft blir åpenbart!

Be om at menneskers første kontakt med Jesu navn må være omgitt av Guds nåde og et merkbart nærvær av Den hellige ånd! «Da jeg kom til dere, søsken, var det ikke med fremragende talekunst eller visdom jeg forkynte Guds mysterium. For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet. Svak, redd og skjelvende opptrådte jeg hos dere. Jeg forkynte ikke mitt budskap med overtalende visdomsord, men med Ånd og kraft som bevis. For deres tro skulle ikke bygge på menneskelig visdom, men på Guds kraft.»

Jesus og apostlene snakker mye om arv. En dag ble jeg sittende og grunne på hva dette egentlig er. Har du tenkt på det? Hva konkret mener Peter når han skriver om «en arv som aldri forgår, aldri skitnes til og aldri visner. Den er gjemt i himmelen for dere, dere som i Guds kraft blir bevart ved tro så dere når fram til frelsen. Den ligger alt ferdig til å bli åpenbart ved tidens ende»? (1. Peter 1:4-5). Eller Paulus, som forteller at han ber slik for de hellige: «…at dere må få lys til hjertets øyne så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig hans arv er for de hellige» (Efeserne 1:18).

Det virker som at disiplene til Jesus har en veldig klar forståelse av hva denne arven er, og at det dreier seg om noe konkret. Paulus uttrykker også et sterkt ønske om at de troende må få innsikt i dette med arven, fordi det er noe fantastisk! Jeg tenkte at det sikkert måtte finnes mer konkret kunnskap om hva arven for Guds barn består i hvis jeg slo opp i Studiebibelen eller Illustrert Bibelleksikon, men der fant jeg ikke mye. Så nå holder jeg på som Paulus, og ber om å få «den Ånd som gir innsikt og åpenbaring». Så herlig at vi har direkte tilgang til Ham som utforsker alt, endatil dybdene i Gud!

Folk liker gjerne å tenke på arven sin, i hvert fall hvis de har rike foreldre. Som kristne har vi en styrtrik Far! Hvorfor ikke dvele ved arven, i stedet for å gjøre slik vi ofte har en tendens til – å rote i «arkivet»? Altså å se på de tingene som ligger bak, og da spesielt det vi ikke er glad over. Djevelen elsker å lete i våre arkiv. Han er som en slem journalist, som elsker å finne alle feil og mangler og brette dem ut på midtsiden. Ofte får han lurt oss med på sine betingelser, men Gud har et helt annet perspektiv på sine barn. Han gleder seg til å gi oss sin arv, og oppmuntrer oss til å fokusere på den. «Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd» heter det i Kolosserbrevet 3:1. Og i Filipperbrevet 3:13-14 skriver Paulus med frimodig tone: «Én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus.»
​
Valg av fokus har enorm betydning for hvordan livet vårt arter seg. Dagens oppmuntring er: Ikke grav i arkivet – begynn heller å «grave» i arven og se hva du finner der!

«Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn» var Jesu svar til djevelen da han prøvde å få ham til å byde stener bli til brød (Matteus 4:4). Guds Ord er altså mat. I de kristne riksmediene har det i lengre tid vært mye debatt om bibelsynet ved våre teologiske skoler. En tanke har dukket opp i hodet mitt etter å ha lest et anselig antall innlegg, skrevet av mennesker med høy utdanning og gode stillinger: Mat kan virkelig behandles på to helt forskjellige måter!

Det fins noe som kalles «ernæringseksperter». Deres oppgave er å analysere ingredienser, slik at de eksempelvis kan fremlegge oversikt og dokumentasjon på hvor mye fett, karbohydrater og proteiner som fins i en bestemt matrett. Det er selvsagt ikke noe galt med ernæringseksperter; det er bare viktig å forstå hva som er deres oppgave og deres tilnærming til næringsmidler.

En helt annen tilnærming til mat vil det menneske ha som holder på å dø av sult. En slik person vil ikke være særlig interessert i å vite hvor mye fett eller sukker det er i brødskiva han ser foran seg. Han vil ganske enkelt spise for å leve.

Som et eksempel: Når jeg leser – i Matteus 11:28 – «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» så er det ikke viktig for meg å høre menneskers tanker og gjetninger om hvordan disse ordene ble skrevet ned en gang for lenge siden. Det viktige er at min sjel får spise. At det fins en Gud som har en sånn holdning at han inviterer meg til å lempe alle mine byrder oppi hans fang! Det viktige er at jeg faktisk tygger og fordøyer disse ordene, noe som skjer når jeg vender mitt hjerte i bønn til denne milde Gud og gir ham alt jeg strever med, slik at jeg kan kjenne hans hvile.

Jeg er vel sånn midt på treet i forhold til utdanning og evner. Adjunkt og kateket med noen studieår på universitet – to av dem med kristendom – og ellers normal utrustning. Jeg forakter ikke kunnskap, men jeg har valgt å legge meg følgende ord, av en svært kunnskapsrik mann, tungt på sinne: «Om noen mener å ha forstått noe, da har han ennå ikke forstått det slik han burde.  Men den som elsker Gud, er kjent av ham» (1. Kor 8:2-3). Hensikten med Guds Ord er å gi mat til sultne sjeler; ikke å produsere åndelige ernæringseksperter.

Vil du gjøre noe virkelig kraftfullt i hverdagen, skal du takke Gud. Ofte, mye og gjerne høylytt. Da Gud skapte oss mennesker i sitt bilde og ga oss taleorgan, var hans plan at det første som skulle komme ut av munnen vår var – nettopp – «Takk, kjære Far!»

Like sikkert som at vann er sunt for kroppen, er takk sunt for sjelen. Vi er simpelthen skapt til å takke. Derfor er det ingen liten avsporing når takken for maten uteblir rundt matbordene i hjem og kafeer. Når takken stilner, tar to ting over: Klagen og selvfølgeligheten. Begge deler skader oss og våre omgivelser, og ærekrenker Gud. «Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urett hos mennesker som holder sannheten nede i urett. For det en kan vite om Gud, ligger åpent foran dem; Gud har selv lagt det åpent fram. Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning. De kjente Gud, men likevel lovpriste og takket de ham ikke som Gud. Med sine tanker endte de i tomhet, og deres uforstandige hjerter ble formørket.» (Rom. 1:18ff)

Når mennesker ikke takker Gud, ender man i tomhet. Når vi takker Gud, fylles våre hjerter med glede og tilfredshet. Takk og glede hører nært sammen. Bibelen sier: «Takk Gud under alle forhold! For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus» (1. Tess 5:18). Det er naturlig at vi som kristne tenker på hva Gud vil med livet vårt. Vi har forskjellige kall, utrustning og visjon, men her finner vi én viktig sak som gjelder absolutt alle: Gud vil at vi skal takke.

Det er utrolig mye kraft i å uttrykke takk! Det er stor forskjell på å tenke at du er takknemlig, i forhold til å si det høyt. Ei kone som lager middag til mannen sin hver dag vil ikke ha mye nytte og glede av at mannen sitter med takknemlighet i hjertet, hvis han ikke sier det. På samme måte vil Gud høre vår takk. Det er i det øyeblikk vi gir takknemligheten lyd, at den virkelig får makt. Ja, uttrykt takknemlighet har så mye Gudskraft i seg at mange mennesker reagerer med irritasjon. Det blir en kollisjon mellom åndelig krefter, mellom to riker som ligger i strid.
​
Det er mai måned. Fins det noen bedre tid på året å takke Gud enn nå? For oss nordmenn er dette tiden vi minnes frihetsdagen i 1945. Det er den måneden vi feirer vår nasjonaldag. I år er det 200 år siden vi fikk vår grunnlov. I naturen «livnar det i lundar og lauvast i li». Det er virkelig sant for oss som får leve i Nordens lune hjørne: Vi har hundre tusen millioner grunner til å juble og takke! Når vi gjør det, får vi erfare takkens kraft!