Buddhistmunken som ble en barnevenn!

Av Erik Jensen

Arn Saven er 30 år gammel. Jeg treffer ham i den kambodsjanske landsbyen hvor han ble født. Her vokste han opp i stor fattigdom; familien hadde ikke en gang mulighet til å spise ris hver dag. Arn var opptatt av religion, og i en alder av femten år hadde han oppnådd å bli buddhistisk munk.

Den tidligere sinnsforsyrrede buddhistmunken Arn er nå en fri, frelst og smilende mann.

Det var en nabo som anbefalte munkelivet for Arn da han bare var fjorten år gammel.  Arn visste ikke mye om hva dette innebar, men han bestemte seg likevel for å følge naboens råd. Før han kunne tituleres som munk, måtte han flytte til Pagoden (buddhistisk tempel) og bo der en stund. I denne perioden må kandidatene selv betale for sitt opphold, og naboen hjalp ham med det.  
 
Etter nesten et år med studium av de buddhistiske skriftene, ble han tatt opp som munk – i første omgang med en prøvetid på fem år. Før man fyller sytten år, bærer man tittelen «liten munk». Arn var liten munk i to år. Etter en liten pause fortsatte han, nå med den gjevere tittelen «Pikho», som betyr «å bli ledet». Etter ytterligere tre år som munk kan man, avhengig av dyktighet, oppnå å bli prest eller abbot.  
 
Arn forteller her hva livet til en Pikho består i: «Man står tidlig opp om morgenen, og siterer sanskrit (liturgisk språk innen hinduismen og buddhismen) i en times tid. Dette fungerer også som bønn. Deretter går man ut for å tigge mat, og så vender man tilbake til Pagoden for å gjøre rent og ivareta andre vaktmesteroppgaver. Noen ganger har man oppdrag i forbindelse med brylluper, innvielse av bygg og lignende, hvor munken siterer fra de hellige skriftene»
 
For å komme videre fra Pikho-stadiet til å bli prest, må man dra til en større Pagode. Arn hadde imidlertid ikke penger til dette, så han sluttet.  To år senere giftet han seg med en enke, og de fikk en datter sammen. Da denne jenta var seks måneder gammel, ville Arns kone skille seg fra ham – noe som ga ham store psykiske problemer. Kona dro til Malaysia, og han ble værende igjen i Kambodsja med ansvar for barnet. Livet var så fullt av bekymringer at han mistet nattesøvnen, ble svært deprimert og gikk til slutt inn i psykose. I denne tilstanden mistet han alle hemminger, kledde av seg og løp naken rundt i landsbyen. Befolkningen der behandlet ham svært dårlig; noen ganger bandt de hendene hans, spyttet på ham og skjelte ham ut. Selv om Arn bare erindrer bruddstykker av dette, husker han at det var svært ydmykende. Denne situasjonen vedvarte i flere måneder.
 
Mens dette pågikk, møtte han en dag svigermor til pastor Sim – en av pastorene tilknyttet vår samarbeidspartner Foursquare i Kambodsja. Hun fortalte Arn om Gud, noe som var helt nytt og ukjent for ham. De troende der ville gjerne hjelpe den stakkars mannen, men de måtte binde ham med tau fordi han var så voldelig. De ba for ham og tok ham også med til sykehus for å få behandling, men det hjalp ikke. Tvert om ble symptomene bare verre. Familien hans ga nå fullstendig opp og sendte ham av sted til barnehjemmet der pastor Sim leder sin menighet. Både pastoren og de troende begynte å be for ham både sent og tidlig, ikke minst var barna aktive i forbønn. Arn var da omkring 28 år gammel, men var i så dårlig forfatning at han var mer eller mindre bevisstløs hele den første uka. I fem måneder hold pastor Sim og menigheten på med å be for ham før han var helt frisk. I denne perioden tok han også imot Herren og ble frelst.
 
I dag er Arn en glad og tilfreds mann. Sterk, full av håp og visdom. Alle de alvorlige mentale problemene er borte, og han bruker ingen medisin. Datteren hans bor nå på barnehjemmet der pastor Sim virker, og hun har en nær og god relasjon med sin far. Mens vi sitter og prater med ham om den spesielle og fortvilte livshistorien, kommer stadig barn bort og vil sitte på fanget hans. Det er tydelig at Arn elsker barn og de elsker ham. Jesus har gjort den sinnsforstyrrede buddhistmunken til en glad og smilende barnevenn.