Barna som var i Himmelen

Av Øystein Åsen ​ -   Fokus på Kambodsja

elefonen ringer. Ted ser på klokken, den er ni på kvelden. Ingen i Kambodsja pleier å ringe så sent. Han løfter røret og hører en panisk stemme i den andre enden: ”Pa Thom, du må komme, jeg tror jeg har forgiftet barna!” Ted gjenkjenner stemmen til barnehjemslederen Peter. Han prøver å samle seg: ”Hva sa du?” Peter forklarer: ”Hele barnehjemmet har vært i faste og bønn de sist tre dagene, og vi avsluttet i dag med en suppe til kvelds. Da vi så gikk til salen for å be, falt den ene etter den andre om. Nå ligger alle barna på gulvet, det må ha vært noe galt med suppa”.

Sou, kona til Ted, kjører gjennom byen i full fart. Når hun er fremme og kommer inn i rommet hvor barna er, brer det seg et smil over leppene hennes. Hun ser på Peter og sier: ”De er ikke forgiftet; de er fylt med den Hellige Ånd!” Synet som møtte Sou var helt utrolig. Alle de førtito barna lå rundt i rommet, helt i sin egen verden. Det var tydelig å se, av kroppsspråket og av ordene som fra tid til annen kom over leppene deres, at de hadde en sterk opplevelse av å være i Herrens nærvær
 
Sakte, men sikkert, kom de ”til seg selv”, en etter en. Alle hadde utrolige historier å fortelle.  Samtlige hadde hatt et personlig møte med Jesus og fått et kall til tjeneste. Noen hadde opplevd å være i himmelen, andre hadde fått se fortapelsen. Noen av barna hadde fått et spesielt kall til å tjene Gud i bønn.
 
Noen dager etter dette får Ted en ny telefon. Denne gangen er det lederen på barnehjemmet i Siem Riep. Han forklarer at de har et problem med det nye barnehjemmet som snart skal tas i bruk – det spøker der.  Dette var så åpenbare ting at folk i nabolaget pleide å samles utenfor eiendommen på kvelden for å se på de overnaturlige manifestasjonene.

 
Foursquare Kambodsja hadde fått kjøpt tomten til dette barnehjemmet veldig rimelig. Ted undersøkte litt rundt dette, og fant ut at det var hadde en bestemt grunn: en massegrav fra Pol Pot-tiden lå på dette stedet. ”Hvis det er den slags ånd som manifesterer seg, vet jeg neimen ikke hvem av oss som kan håndtere det”, sa Ted litt oppgitt. Peter, som er nasjonal leder i Foursquare Kambodsja, kjente seg heller ikke kvalifisert for dette, men så fikk han en idé: ”Hva med de barna som var i himmelen? Kanskje de kan ta i tu med disse kreftene?”
 
 Ted var ikke spesielt begeistret for forslaget; å sende unger i møte med de åndsmaktene som sto bak Røde Khmers folkemord – det måtte da være i meste laget for barn. Peter minnet ham imidlertid om at disse barna, som nettopp hadde vært i himmelen, også hadde fått et spesielt kall av Gud til å be. Dermed ble de enige om at dette kunne være en mulighet.
 
Det var til sammen åtte barn i alderen ni til tretten år som ble spurt om de ville ta på seg dette spesielle oppdraget. Barna svarte at det ville de gjerne, men at de trengte å faste og be i tre døgn før de kunne gjøre det.  Som sagt, så gjort. Etter tre dager med bønn og faste, tok Sou de åtte barna med seg på en dagstur med båt til Siem Riep. Hun hadde tenkt å dra direkte til barnehjemmet, men da sa barna at de ønsket å faste og be og i tre dager til for å få en plan.
 
Etter ytterligere tre dager med innvielse, var de klare. De reiste til eiendommen, og Sou skulle til å gå inn gjennom porten da barna igjen stanset henne: ”Vi må først marsjere rundt bygget sju ganger.” Barna marsjerte rundt huset, den ene runden etter den andre. Etter den syvende runden gikk de inn i barnehjemmet. Der ba og befalte de; de salvet vinduer og dører med olje, leste bibelvers og sang, og vandret inn og ut av rom etter rom. Etterpå tok de også for seg uteområdet på eiendommen. Da barna var ferdige, senket det seg en fred over hus og folk. Den lokale turistattraksjonen hadde mistet sin kraft. Guds Rike hadde inntatt barnehjemmet, og barna kunne flytte inn. Etter dette har det aldri vært problemer på barnehjemmet i Siem Riep. ​