ASIAS KIRKER VOKSER

Arkiv - Fra den gangen vi kalte oss Asian Outreach

Intervju med lederen for Asian Outreach David Wang
Verdens største vekkelse fortsetter med uforminsket kraft til tross for restriksjoner og forfølgelser. David Wang, internasjonal leder for Asian Outreach (og Norgesaktuell med besøk i september) forteller om hvorfor Gud virker på en slik dramatisk måte blant Asias troende nå.

Er dette et innhøstningens tiår for Asia?
-Jeg har vært involvert med evangelisering og misjon i Asia i 25 år. Jeg må innrømme at det har vært tider med motløshet, særlig mot slutten av 60-tallet. Vi hadde mange aktiviteter og gode forsøk, men ingen resultater på lengre sikt.
Likevel vil jeg si at vi i løpet av de siste 20 årene har sett en enorm respons på forkynnelsen av evangeliet. Dette skjer ikke bare i Korea og Singapore, som opplever en fenomenal vekkelse, men også i land som tradisjonelt er stengt for evangelisering, f.eks. Kina og Vietnam. Vi ser at Den Hellige Ånd virker sterkt blant folkene, og dette resulterer i omvendelser og kirkevekst med tegn, under og mirakler. Ordet "vekkelse" kan ikke beskrive det som skjer i Asia. Jeg vil heller betegne det som "Den store innhøstningen"! Dette skjer t.o.m. i tradisjonelt vanskelige land som Thailand og Japan. Jeg besøkte disse landene nylig, og misjonærer og nasjonale leder rapporterte om enestående gjennombrudd for evangeliet flere steder.

Hva er årsaken til at Asias kirker nå opplever en slik dramatisk vekst?
-Vi må se dette bl.a. i forhold til de misjonærer som tidligere arbeidet, ofret og døde mens de sådde evangeliet. Noen av frøene har ligget i dvale i mange år. Når Guds time nå er kommet over dette kontinentet bærer de frukt.

David Wang

Ved tegn, under og mirakler bærer endog noen hundre fold!
For det andre ser vi i dag en eksplosjon av kirker med nasjonalt lederskap. Gud reiser opp et utmerket asiatisk lederskap. Asiatiske arbei­dere evangeliserer, sender ut misjonærer og bringer inn en stor høst.
For det tredje har forfølgelse og lidelse forårsaket av kommunistiske eller ateistiske regjeringer og andre religiøse krefter fremmet kirkens vekst enda mer.
Den viktigste årsaken til den enorme kirkeveksten i Asia må være Guds suverene plan: Det kan se ut som om Han har en timeplan, og nå er tiden inne for den asiatiske kirke til å oppleve vekkelse, fornyelse og vekst. Det er Guds tid for dette kontinentet!
Du nevnte forfølgelse. Hva har det betydd for de kristne i Asia?
-Forfølgelser har brakt fram to ting i den asiatiske kirken. Først og fremst har den brakt fram Kristi skjønnhet i livet til de troende. Jeg vet om kristne som har blitt fratatt alt det vi betrakter som viktig og som virkelig må lide for sin tro. Likevel lever de et rent og ekte liv i Kristus. Slikt gjør et sterkt inntrykk på folk. Forfølgelse har også ført kirken tilbake til det grunnleggende i kristendommen. Det er ikke lenger prestene og pastorene som er viktige, ei heller bygningene. Det som teller er å ha et grunnleggende og oppriktig forhold til Jesus Kristus. Troende som har gått igjennom lidelse og forfølgelse har erfart at Jesus er helt virkelig for dem.

At de kristne lever et liv som gjenspeiler Kristi skjønnhet, samt at de har gått tilbake til det grunnleggende i kristen­dommen har resultert i masseomvendelser og vekkelser.

Vi leser om tusener av forfulgte troende som ofte bare har noen få Bibler på deling og ingen til å lede dem. Hva kan den frie verden gjøre for å møte det presserende behovet for å sette flere inn i en ledertjeneste?

-Dette er uten tvil det viktigste spørsmålet. Hvordan kan vi mest mulig effektivt nå inn i land som er mer eller mindre stengt for tradisjonell misjonsvirksomhet?

Først og fremst må vi forstå at det til sjuende og sist er Gud som gir vekst. Han er også opphavsmann og den som skal fullføre dette arbeidet. Vi er nødt til å gå til Ham og si: "Herre, det er din menighet. Det er din kropp. Det er ditt vintre. Du må ta vare på det." Dette ser ut til å være en grunnleggende filosofi blant kristne i øst. Når du snakker med ledere på landsbygda i Kina sier dc ting som f.eks.: "Enda en menighet har sprunget fram i den landsbyen der borte. Og en kirke på over 7000 har akkurat skutt opp fra ingensteds i det fjellområdet!" De takker Gud for hva Han har startet, og de overgir det til ham. "Herre, du må fortsette med å fullføre ditt verk." Jeg tror vi må lære å gjøre det samme.
 
På den andre side må organisasjoner  som Asian Outreach gå mer og mer over fra ren evangelisering til evangelisering og oppfølging/undervisning. Jeg antar at minst 50% av vår virksomhet i de såkalte «Restricted Access Nations» (land som er stengt for vanlig misjonsvirksomhet) er disippeltrening og oppfølging. Det er dette som er trenden i den delen av verden nå.

Hva kan troende i Asias tredje verden /and lære sine brødre og søstre i vest?

-I vesten, og i den frie verden i sin helhet, ser jeg at de kristne og menighetene gjerne identifiserer seg med den mektige og kraftfulle seieren Jesus vant når Han stod opp fra de døde. Et slikt forhold ønsker de å ha. De er ivrige etter suksess og fremgang, de gode tingene som har med den oppstandne Konge å gjøre. Få ønsker å kjenne "samfunnet med Hans lidelser" (Filipp. 3.10). 1 de asiatiske menighetene ser jeg det motsatte, særlig i land med begrensninger og restriksjoner overfor de kristne. Disse troende er villige til å ha samfunn med Kristi lidelser. For dem er det det største privilegium og belønning.
Nylig dro en av våre medarbeidere inn i Kina med en større sum penger for å kausjonere for en kristen arbeider. Hun hadde blitt dømt til fem år i en hard arbeidsleir i en fattig landsby. Noen få dager senere kom min medarbeider tilbake med pengene. Kvinnen hadde nektet å bli løslatt mot kausjon. Hun sa: "Be for meg, men jeg vil ikke vekk herfra. Det er her synderne er. Det er her de kriminelle er. Det er her Jesus ville ha kommet. Nå har Han sendt meg. Så vær så snill å ikke betal kausjonen!"

"jeg vet om kristne som har blitt fratatt alt det vi betrakter som viktig og som virkelig må lide for sin tro. Likevel lever de et rent og ekte liv i Kristus. Slikt gjør et sterkt inntrykk på folk."

Grunnleggeren av Asian Outreach, Dr. Paul Kauffman har uttalt at: "Det det koster å sende ut en vestlig misjonær til misjonsmarken ville dekke utgiftene ved å sende ut fem asiater. Burde vi sende ut flere asiatiske misjonærer?

-Både ja og nei. Når jeg ser tilbake på de siste 15 år oppdager jeg at den asiatiske kirken ​har beveget seg fra en "velsigne meg" posisjon til "velsigne verden" holdning. Nå har de både rett innstilling og ferdigheter nok. Kristne i Korea, Taiwan, Hong Kong, Singapore, Malaysia, Japan og til og med Thailand og Indonesia har kommet dithen at de kan be, de kan sende, de kan gi og de kan gå ut. Jeg ser mer og mer at den asiatiske kirken forandrer seg fra å være en som bare mottar misjonærer til å bli en som sender misjonærer.

Jeg må få komme med en advarsel. Misjon i den tredje verden har også sine vanskeligheter. Vi har vår del med svakheter og problemer. Vi sliter også med kulturell ufølsomhet. Vi lider under egosentrisk nasjonalisme. Vi snubler over de samme ting som vestlige misjonærer har slitt med tidligere. Kanskje er vi enda mere arrogante! Jeg tror at nøkkelen er at både vestlige og asiatiske menigheter sender ut misjonærer. Sammen kan vi samarbeide om å lære, undervise, forkynne og stå sammen, skulder til skulder, i gjensidig avhengighet til hverandre. Slik kan vi sammen ta ansvaret for å utføre misjonsbefalingen.

Burde vi sende asiatiske misjonærer til vestlige land også?

-Dette er noe vi virkelig må vurdere fra begge sider. Vi for vår del må slutte med å være nasjonalistiske. Slik det er i dag reiser Koreanske misjonærer til Koreanere i utlandet, Japanske misjonærer arbeider blant de Japanske, osv. Jeg ønsker å se at asiatiske misjonærer drar dit behov og mulighet er størst, det være seg i Vesten, i Afrika, Latin-Amerika eller andre steder.
Det er også på tide at dere i vest innser at misjon har gjennomgått en fundamental forandring. Det er ikke lenger "fra vesten til resten". I dag er misjon noe hele Guds menighet er engasjert i. Folk fra forskjellige nasjonaliteter må lære seg til å arbeide side ved side med å spre evangeliet. Så dersom tiden er inne for å sende asiatiske misjonærer til vesten, vel, la oss gjøre det!

​Har vi i Asia et lederskap med en slik global holdning?

-Stadig flere asiater spiller en viktig rolle i verdensevangelisering. Men sett under ett produserer for tiden den asiatiske kirken mest lokale ledere som er effektive i sin egen kultur, blant sitt eget folk. Bare noen få er i stand til å kunne fungere i en flerkulturell sammenheng. Men i tiden som ligger foran oss tror jeg at vi kommer til å se asiatiske ledere som er større enn sin egen menighet, ja endog større enn sine land. Noen av disse vil komme til å spille en viktig rolle i kristent lederskap verden over.

Hvordan vil asiatisk lederskap bli annerledes?

-I de siste hundre årene har kristne ledere hovedsakelig blitt trenet opp med en vestlig teologi. Denne teologi legger sterk vekt på evangeliet som kjennskap til Gud og Guds visdom. Men det er en generell mangel på å forstå og anvende evangeliet som Guds kraft, se 1. Kor. 1.24. På den måten har utbredelsen av evangeliet blitt basert på å gi informasjon og på mange måter "kraftløs". Asiatiske ledere har gjennom sin kulturelle og historiske bakgrunn en mye bedre forståelse for evangeliet som Guds kraft. Dette preger også det som skjer. Tegn, under og mirakler er en naturlig del av deres tankebaner og liv generelt. Dette har en balanserende effekt som gjør kirken i stand til å gjøre store fremskritt inn i mørkets verden.

Det er noen som tror at denne "kraften fra Gud" tilhører en annen tidsalder. Likevel hører vi mange historier om hvordan tegn og under i Asia fører til masseomvendelser. Gjør Gud noe annerledes i Asia?

-Gud er kreativ. Han trenger ikke gjenta seg selv på noen måte. Men jeg ser at Han har en måte å operere på når det gjelder det å bryte nytt land og åpne opp nye land.

Han tillater at nye tegn, under og mirakler skjer for å skape et veldig sterkt inntrykk. Den asiatiske kultur er tradisjonelt veldig påvirket av spiritisme og andre okkulte aktiviteter. Derfor bruker Gud tegn, under og mirakler på en helt spesiell og enestående måte for å demonstrere at det ikke er noen andre guder enn Han selv.

Jeg tror også at han vil demonstrere for menneskene i vest at Han er en Gud full av kraft og makt. Han er den store Legen. For mange her i vesten er ikke Gud vår eneste tilflukt, ofte venter vi med å gå til Gud med det som tynger oss. Vi kommer ikke fram for Gud så ofte og desperate som våre asiatiske søsken gjør. De søker Gud regelmessig for å se at Han handler overnaturlig. Et Bibelsk prinsipp er at jo mer du ber, desto mer vil du motta, jo mer du banker på, desto mere vil dørene åpnes for deg og jo mer du søker vil du finne. Dette er kanskje en årsak til at vi ser flere tegn, under og mirakler i Asia. De banker på mere. De søker mere. De ber mere.

Hvis Gud bygger opp sin menighet gjennom masseomvendelser og renser den gjennom forfølgelser, hvor fører Gud sitt folk?

-I lys av det vi ser skjer rundt oss vil jeg oppsummere Den Hellige Ånds virksomhet som "Immanuel og Maranata". Først, jeg ser at Gud er med oss. Gud er ikke bare med oss på en teologisk eller historisk måte. Ei heller ved at vi bare hører om hva Gud gjør noe her og noe annet der. Men Gud er med oss på en veldig sterk "Immanuel"—måte; personlig, engasjert og interessert. Og du vet det: Du føler det, du hører det, du ser det, og du rører ved det.
Jeg tror at nå vil Gud ved sin Ånd lede sitt folk til å få erfare virkeligheten i Jesus Kristus. Jesus er svært virkelig. Når jeg er sammen med kristne i Kina så hører jeg ikke folk si: "Vi hørte om det.." eller "Vi leste om ...", men heller "Jeg opplevde Ham, jeg berørte Ham, Han berørte meg, Han åpenbarte seg for meg, jeg så Ham og Han helbredet meg!" Han er Immanuel i første person, på en gripende måte.
På den armen side ser jeg "Maranata" Kristus kommer snart tilbake. Jeg tror jeg aldri har sett verden så rystet, så splittet, så forandret som i dag. Folk er forvirret, i stadig forandring og usikkerhet. Land og folk som tidligere ikke var noe særlig mottakelige for evangeliet er i ferd med å åpne seg. Med denne nye åpenhet er kirken stilt overfor en enestående mulighet: Forkynne de gode nyhetene og proklamere evangeliet til Han kommer igjen.
Dit hen er det jeg ser at Han fører sitt folk. Han gir sitt folk en sterk følelse for virkeligheten av Immanuel. Han gir oss også en sterk forståelse av Maranata. Noe virkelig stort kommer til å skje ganske snart!

Hvordan kan vest og øst arbeide sammen for å støtte og oppmuntre hverandre?

-I løpet av mine 25 år i tjeneste for Herren har jeg sett noen grunnleggende forandringer i forholdet mellom den asiatiske og vestlige kirke. I begynnelsen var det en total avhengighet av vestlige misjonærer når det gjaldt personell, underholdning og bønn. Alt var avhengig av vesten. Men så oppdaget jeg at pendelen svingte til den andre ytterlighet. Den generelle holdningen var: "Misjonærer, dra hjem!" Total avhengighet svingte til total uavhengighet.

Nå ser jeg en ny og balansert fase: en fase med gjensidig avhengighet. Jeg tror at både østlige og vestlige kirker har modnet slik at de aksepterer hverandres verdi, med de styrker og svakheter som måtte finnes. Jeg ser at de verdsetter hverandres talenter. Jeg ser mer og mer at det utvikler seg tette og varige forhold hvor man sier: "Du stoler på meg og jeg stoler på deg." Vi erkjenner at vi trenger hverandre for å overleve og kunne fortsette videre.

Jeg kaller ikke dette forholdet et vennskap eller avtale. Det er ikke en avtale vi gjør fordi det passer oss. Jeg vil heller se at det utvikler seg et slags ekteskapelig forhold hvor vi finner gjensidig overgivelse, forpliktelse og tillit. 

Jeg har sett asiater ta imot misjonærer fra vesten, og jeg ber om at vestlige kristne i stadig økende grad vil ta imot misjonærer fra Asia.

Hva er ditt største og viktigste bønnebegjær når det gjelder Asia?

-I Asia har jeg sett menigheter vokse fra ingenting til kanskje de største kirkene i verden, slik som Yonggi Chos kirke og kirker i Bangkok og Malaysia. Jeg så disse menighetene da de var små, og nå har de vokst enormt. Når jeg ser på dette fenomenet er det virkelig oppmuntrende å se på hvordan en slik menighet blir født, og hvordan den vokser. Det som bekymrer meg er at menigheter som startet opp som en organisme ofte forandres og ender opp som en organisasjon: de startet opp som et levende samfunn av overgitte mennesker, og ender opp som et kirkesamfunn.

Min bønn for Asia er at jeg ønsker å se det grunnleggende, vakre evangeliet om Jesus Kristus proklamert, og en enkel og ren brud rede for sin brudgom, Jesus Kristus. Det er min bønn.