AsiaFokus Juni 1992

Arkiv fra den gangen vi kalte oss Asian Outreach

«If the christian mission was something to be played, communication would be the name of the game”
​
David Hesselgrave sier delte I forordet til sin bok «Contmunication Christcross-cultural».  Misjonens egentlige oppgave er kommunikasjon, men hva skal vi som en kristen, misjonerende kirke kommunisere? Kristen kommunikasjon begynner ikke med å for midle et budskap, men med å være mottaker.
Den som formidler evangeliet uten først å motta ender med å kommunisere abstraksjoner og skygge­bilder, istedet for Guds konkrete kjærlighet.
 
Bibelen inneholder ikke bare misjonsbudskapets "hva" (innholdet), den sier også noe om misjonsbud­skapets "hvordan" (formidlingen). "Hvordan" har ikke bare å gjøre med sosialpsykologi og kommuni­kasjonsteori, men har også å gjøre med hvordan vi forholder oss til andre kulturer. 1 denne prosessen må vi lære å forstå og respektere ikke-kristne menne­skers kulturelle bakgrunn og identitet, deres tanker og forestillinger, seder og skikker. Vi skal holde fram for dem det som de har felles som mennesker, skapt av Gud og skyldig for Gud. Og vi skal forkynne evangeliet om Jesus Kristus slik at det blir forstått og mottatt.
 
Paulus' tale til atenerne på Areopagos er et godt eksempel på en slik kommunikasjons-prosess. Først møter han dem i deres situasjon og setter sitt budskap i relasjon til den, Apg.17,22-23. Så forkynner han skapelsens evangelium - ved å sitere noen av deres diktere, Apg. 17,24-29. Så proklamerer han evange­liet med ord og begreper de kan forstå, Apg, 17,30 flg. Vi har å gjøre med kommunikasjon mellom levende mennesker. Det er jo ikke slik at det vi putter inn i den ene enden kommer ut av den andre. Det er en foreldet aksjonsmodell som ser på kommunikasjon som en-veis trafikk, hvor en avsender overfører et budskap til en mottaker med det formål å oppnå en eller annen effekt.
 
Denne aksjonsmodellen svarer ikke til virkelig­heten. Mottakerne er ikke en sittende skyteskive for våre evangeliseringspiler. De gjør noe med det de hører. De filtrerer, forvrenger, fortolker og glemmer – avhengig av deres forutsetninger og behov.
 
I dag vet vi at kommunikasjon har å gjøre med vekselvirkning, en prosess som påvirkes av en lang rekke variabler. Variabler som har å gjøre med en sender og en mottaker, som kanskje har bakgrunn i ulik kultur og samfunnsliv.
 
Kommunikasjon av et budskap kan ta tid og det vil være en prosess, hvor respons har stor betydning fordi vi trenger å vite hvordan folk reagerer og hvor mye de forstår.Kommunikasjon forutsetter en grunnleggende mottaker orientering. Jeg må bruke mine lytteres referanseramme og  forholde meg til deres forståelsesbakgrunn. Å kommunisere rett vil si å vite hvem du kommuniserer med.

Dette har A gjøre med misjonens innerste vesen - å gjøre Jesus Kristus kjent. Mange blir kalt til å krysse kulturgrenser for å forkynne evangeliet, og det vil være nødvendig også i framtiden. Men den siste tiden har spørsmålet omkring norske misjonærer versus nasjonale arbeidere blitt reist. Er det riktig å bruke store deler av misjons-budsjettet på å ha mange norske misjonærer ute? Eller bør misjonsorganisasjonene i større grad bruke nasjonale ledere/evangelister/prester. Det finne selvsagt ikke noe enten-eller svar. Mange norske misjonærer er engasjert i pionerarbeid, hvor evangelie-formidlingen står og faller på at noen krysser kulturgrenser. Andre steder arbeider misjonærene i områder som har store lokale/nasjonale ressurser og hvor nasjonale kirker ikke får utnyttet sitt potensiale på grunn av en hierarkisk overbygning av utenlandske misjonærer.

Asian Outreach har som prinsipp å bruke nasjo­nale arbeidere, kinesere evangeliserer blant kinesere, filippinere blant filippinere. Evangeliet blir formidlet På deres egne premisser, På deres eget språk, inn i deres egen kulturbakgrunn. Vi i Norge kan støtte - i forbønn og givertjeneste, vi kan dra ut og være til hjelp i oppgaver som passer oss. Det viktigste er vi er sammen om det, går i takt med hverandre og er til gjensidig hjelp for hverandre.