Bhutan er noe for seg selv. Det lille kongedømmet befinner seg høyt til fjells, midt i Himalaya. Landet har nære bånd til nabolandet i sør og øst – India, og ikke fullt så nære bånd til Nepal, som ligger lenger vest. I nord grenser Bhutan mot Tibet, som i praksis vil si Kina. I motsetning til de fleste land i denne delen av verden, har Bhutan ikke mer enn drøyt 700 000 innbyggere. Landet er sterkt preget av buddhistisk tro og kultur, noe som blant annet kommer til uttrykk gjennom den pågående byggingen av en gigantisk Buddhastatue i fjellsiden nær hovedstaden Thimphu. Bhutanere flest er fattige og lever enkelt, men når det gjelder fullføringen av det nye nasjonalsymbolet, spares det verken på gull eller penger.
​Kun to religioner er lovlige i Bhutan: buddhismen og hinduismen. Den regjerende kongen er nummer fem i rekken; en ung mann i 30-årene. Faren overlot formelt makten til ham for 6-7 år siden, men det blir likevel sagt at alle vesentlige avgjørelser i praksis må godkjennes av den fjerde kongen – altså far i huset. Da Bhutan begynte å åpne seg for omverdenen på 1960-tallet, under den tredje kongens regjeringstid, kom det inn folk fra andre land for å bidra med opplæring og utvikling. Særlig viktig var det å skaffe lærere i engelsk, og India og Canada var blant de landene som bidro med ekspertise. Mange av canadierne var kristne, og for en periode var det mulig for vestlige misjonærer å arbeide i landet. Norske misjonærer var blant dem som virket i Bhutan i regi av det som den gang het Santalmisjonen.

På 80-tallet ble det en endring på dette, forteller AsiaLinks nasjonale medarbeider, Timothy. 
Da det ble kjent at innbyggere i det buddhistiske kongeriket begynte å konvertere til kristendommen, bestemte den fjerde kongen – altså far til den regjerende – at kristen misjon ikke skulle være lov. Den bhutanske varianten av buddhisme blir av Timothy beskrevet som svært fredfull. Ikke desto mindre ser det bhutanske lederskapet på seg selv som en viktig forsvarer av buddhistisk tro, dermed ble de kristne misjonærene etter hvert betraktet som en trussel mot Bhutans nasjonale kultur

​Vi hadde ikke truffet Moses Largado tidligere. Vi hadde heller ikke kommunisert rundt hva vi skulle forkynne om før vi møttes – samme dag som konferansen startet. Konferansen var imidlertid forberedt i forbønn mange måneder i forveien, og det gir alltid resultater. Vi nordmenn og de fra Singapore smeltet sammen på en fantastisk måte. Vi fikk betjene Bhutans kristne ungdommer med forkynnelse om Gud som vår kjærlige Far, Gud som vår mektige Skaper og også om Gud som vår rettferdige dommer. Alle disse aspektene hører med til et fulltonende evangelium. Mellom undervisningsøktene var det satt av tid til lovsang, fremvisning av nasjonale danseinnslag og selvsagt måltider. Kulturelt sett er bhutanerne beskjedne og forsiktige, men jeg skal si vi fikk se en forsamling av unge kristne som ikke sparte på lyd og uttrykk når de sang, danset og priste Gud. Selv i et lite og dårlig ventilert rom, tettpakket med folk, klarte flokken å lovsynge og tilbe i en full klokketime
En gigantisk Buddha-statue i åssiden ned mot Bhutans hovedstad, Thimphu.
 Den første kristne menighet i Bhutan som ble etablert av en nasjonal bhutaner, så dagens lys i 1999. Grunnleggeren var nettopp AsiaLinks medarbeider Timothy, eller Tim som vi ofte kaller ham. Siden den gang har antallet menigheter og antall troende økt markant. I 2009 ble det for første gang arrangert en konferanse for unge kristne bhutanere i hovedstaden Thimphu. Tim og menigheten han er pastor for, var vertskap. Siden har det blitt arrangert en slik samling annethvert år, og på årets konferanse, sommeren 2015, var det rekordmange ungdommer til stede. Hovedtema var «The Chosen Generation», eller «den utvalgte generasjon». Jeg var med som hovedtaler, sammen med Moses Largado, en pastor fra Singapore. Moses hadde med seg et timanns sterkt team, og jeg hadde min kone Kate Lisbeth med meg.

Ungdomsleir i Thimphu.
Mange av disse ungdommene opplever press fordi de er kristne. Noen fra familien sin; noen fra lokalsamfunnet. På skolen er de pålagt å ta del i buddhistisk religionsundervisning. Mulighetene for utdanning og jobb er begrenset, så de har mange utfordringer. I tillegg er de vokst opp i den samme typen kultur som asiater flest; altså en oppvekst der uttrykt kjærlighet i familien er stor mangelvare. Da vi inviterte dem til å bli bedt for og la vår omfavnelse være et uttrykk for Guds farskjærlighet, strakk ikke tiden til for alle dem som gjerne ville komme og gråte ut sin smerte – selv om hele Singapore-teamet deltok sammen med oss to fra Norge. Det gode er at vår store Far i himmelen ikke har begrensninger. Han virket mens vi var der, og vi vet at han virker videre. Vi dro fra Bhutan, beriket og takknemlige over å få være med å utruste den kommende generasjon bhutanere for Jesus – i et land og en kultur som i kristent perspektiv er helt i sin spede begynnelse. Takk til alle dere givere og forbedere som gjør dette mulig!

​Jeg heter H’sia og bor i Đăk Nông.  Jeg er 21 år gammel og jobber med kaffedyrking sammen med mine foreldre. Vi er sju søsken i familien, og jeg er den yngste.

Min far var kristen før, men på grunn av vanskeligheter han møtte, vendte han seg bort og elsker ikke lenger Gud. Etter at det skjedde, ble det vanskelig for meg å vise ham kjærlighet. I perioder var jeg så deprimert at jeg ikke ønsket å gå i kirken. Bitterheten fikk stadig større makt over meg, til det punkt at jeg ikke klarte å snakke med min egen familie. Ikke bare det; hvis noen kom og ville fortelle meg noe om Jesus, så kjente jeg hat mot den personen også.

En dag annonserte en ungdomsleder i menigheten at det skulle arrangeres en stor ungdomsleir med mange mennesker; det var i 2019. Jeg ba og sa til Gud at om det var hans vilje, måtte jeg få dra på denne leiren. Jeg snakket med pastoren vår og fortalte ham om problemene jeg sleit med. Jeg sa til ham at jeg ikke visste hvordan jeg skulle takle alle hindringene i livet mitt, men at jeg kjente en tro på at Gud ville bruke denne sommerleiren til å helbrede meg og fortelle meg at jeg var elsket.

Etter denne samtalen med pastoren vår, følte jeg meg så lettet og glad. Jeg dro på sommerleir, og der talte Øystein fra Norge om Guds farskjærlighet. Mens jeg hørte på dette, kunne jeg kjenne hvor stor kjærlighet Gud har til meg. Etter at talen var ferdig, omfavnet Øystein meg. Da kom Den Hellige Ånds kraft over meg. Umiddelbart forsvant all bitterhet og depresjon. Det ble en sterk manifestasjon av at jeg var elsket. På grunn av dette, kunne jeg nå også vise min kjærlighet både til familie og venner.

Da jeg kom hjem fra leiren, sa jeg til min far: «Pappa, jeg elsker deg og det gjør Gud også. Jeg tror at en dag vil du oppgi alle de verdslige tingene du nå holder på med og komme tilbake til Herren». Han svarte ingen ting, men det kom tårer på kinnene hans. Jeg tror nok han skjønte at han hadde gjort ting i forhold til barna sine som var veldig feil.
​
I tillegg til at jeg nå kunne elske menneskene rundt meg, hadde jeg også fått en mye større kjærlighet til Gud. Min ånd var blitt så fornyet og forandret i løpet av leiren. En dag kom pastoren og sa til meg at han kunne se Guds salvelse i meg, så han lurte på om jeg ønsket å tjene Herren. Etter å ha brukt tid i bønn til Gud om dette, svarte jeg ja. Jeg fortsatte å spørre Gud hva han ville jeg skulle gjøre. En dag traff jeg en gutt som jeg hadde fortalt om Jesus noen ganger tidligere. Nå tok han imot Kristus, og jeg fulgte ham opp og lærte ham ting ut fra Bibelen. Etter noen måneder var det en leder i menigheten som sa til meg: «H’sia, du har en gave til å oppmuntre!» Min første tanke var at det kunne jeg ikke tro. Jeg var en stille person og ikke spesielt god til å kommunisere, så hvordan kunne jeg være til oppmuntring for andre? Men jeg fortsatte å be rundt dette, og pris skje Gud: Han sendte meg noen gutter som jenter med nedbrutte hjerter. Da jeg delte med dem om Guds kjærlighet og ba for dem, opplevde de Guds berøring og helbredelse. Jeg takker Gud for hans styrke, at jeg kunne gjøre dette. Han har også gitt meg åndelige ledere som ber for meg og gir meg råd. Til denne dag har min kjærlighet til Gud bare vokst seg sterkere og sterkere. Mitt største ønske er å tjene Ham mer. Jeg vil virkelig gi hele livet mitt til Ham, og bare Ham. Og jeg tror virkelig at den dagen kommer da hele familien min skal tjene Gud sammen!

​I mange land i Asia går evangeliet frem med stormskritt.  Vi kan spekulere på hvorfor, og sikkert finne mange årsaker.  Åpenbare mirakler er vanlig.  Søster Tham, som nylig besøkte oss, fortalte for eksempel om en ung menighetsleder som døde i april.  Familien og menighetsmedlemmene fikk ham til et sykehus, men legens kommentar var bare: ”Han er jo død!” Mens de var der i sykestua, åpnet den døde plutselig øynene, rettet seg opp og spurte: ”Hvor er jeg?”  Han hadde aldri vært i et rom med så mye lys før, fordi han holdt til i fjellområdene der det ikke er strøm.  Vennene hans fortalte at de hadde brakt ham dit fordi han døde.  Da demret det for den unge pastoren: ”Ja, det stemmer” sa han.  ”Jeg døde og jeg kom til himmelen.  Men der ble jeg møtt av to engler som sa til meg: ”Du kan ikke komme hit nå.  Menigheten din er svak, du må tilbake og hjelpe dem”.  Så puttet en av englene noe i munnen hans – kanskje et blad fra livets tre – og dermed våknet han der i sykestua.  Han er nå i full sving igjen.
Slike hendelser gjør naturligvis inntrykk.  Andre synlige effekter av at evangeliet går fram, er at økonomien bedres - rett og slett fordi folk begynner å gjøre slik kristne gjør: Jobbe og ikke stjele, ta ansvar og ikke sløse vekk pengene på alkohol og tull.  Mennesker lærer i stedet å bry seg om hverandre.  Kynisme byttes ut med barmhjertighet.  Det bygges barnehjem, folk får hjelp til skolegang, mennesker ser hvor godt det er å hjelpe enker og farløse, slik Bibelen beskriver.
Det er sikkert også andre årsaker til kirkeveksten i Kambodsja, Kina, Vietnam og mange flere steder.  Ikke minst er det noe som heter ”Guds time”, en størrelse vi aldri får full innsikt i.  Likevel er det slående å betrakte kontrasten mellom den begeistring Guds Ord og de kristne møter blant asiatene, og den forakt som blir Bibelens verdier og troens folk her i landet til del.  Kristentroens verdier er åpenbare for alle; de kan leses svart på hvitt i vårt grunnlagsdokument – Bibelen.  Noen av de viktigste er, stikkordsmessig og i tilfeldig rekkefølge: Kjærlighet, fred, glede, frihet, vennlighet, godhet, sannhet, barmhjertighet, håp, trøst, mildhet, tilgivelse, forsoning.  Dette er uslåelige verdier som bygger livet. En kan være fristet til å spørre nå når stortings- og verdivalget nærmer seg: Hvorfor er noen mot noe sånt?
”Sterkest har møtet vært med asiatiske kristne” uttalte tidligere leder i AsiaLink, Torbjørn Killerud, i sitt avskjedsintervju.  Den kanskje viktigste faktoren som gjør at evangeliet mottas med slik begeistring, er at det totalforvandler menneskene.  Ordet blir kjød.  Nye holdninger.  Ny adferd.  Ny språkføring.  Ny utstråling.  Hvorfor og hvordan?  Fordi de nærer seg med Guds Ord, hengir seg til det, underordner seg det, prioriterer det.  De gjør et godt valg.  Daglig.  Noe om også er vår mulighet.  I dag...

​Da Ånden begynte å manifestere seg blant medlemmer av CMA i 1988, ble det vanskelig for lederskapet.  Det endte med at de som ikke ville frasi seg Åndens manifestasjoner – blant annet tungetale – ble ekskludert fra kirken.  De utstøtte etablerte så husmenigheter, og livet i husmenighetene er kjennetegnet av sterk misjonsiver, utholdenhet under prøvelser og stor vektlegging av dette å lytte til hva Den Hellig Ånd taler til menigheten og hver enkelt.  Både Hung og Tham forteller at de selv var skeptiske til dåpen i Den Hellige Ånd, men at Ånden selv til slutt overmannet dem.  Ikke minst gjorde det dypt inntrykk på dem å se den kjærligheten, gleden og kraften som kom over disse brødrene og søstrene som var blitt berørt av den karismatiske bølgen.
​
I dag er forholdet mellom CMA og husmenighetene vesentlig mindre anspent, særlig blant de yngre pastorene, og det fins flere kristenledere som opererer i begge leire.  Som vi også kjenner til i Norge, er det store personlige og lokale forskjeller på åpenheten for Åndens dimensjon.

Tilbake til vekkelsen i Vietnam de siste årene.  Det som satte fart i veksten, var Åndens initiativ overfor de hellige.  Tent av denne ilden, startet mennesker et omfattende evangeliseringsarbeid, blant annet mot unådde stammer i Nord- og sentralvietnams fjellområder.  Tham forteller følgende:
En av våre evangelister – broder Thom – kom til en fjerntliggende landsby, ca. 120 km fra Saigon og nær Kambodsjas grense.  Stammen kalles ”Stieng”, og i denne landsbyen med ca. 150 innbyggere var det bare fire kristne.  Thom forkynte evangeliet for innbyggerne, og spurte så om de ville ta imot.  Svaret han fikk, var at de ikke kunne ta i mot evangeliet før en bestemt person hadde gjort det.  Thom spurte så hvem denne personen var, og de førte ham da til ei hytte i utkanten av landsbyen.  Han stakk hodet inn i denne hytten, og fikk se ei dame i 60-årene som satt og svingte i ei hengekøye.  Straks denne kvinnen fikk se evangelisten, satte hun i et høyt skrik og kom imot ham som en vill tiger.  Hun kastet seg mot misjonæren og ville klore og slåss mot ham.  Thom ba Gud om beskyttelse under Jesu blod, og på grunn av dette greide ikke kvinnen å komme nær ham.  Det hele pågikk i nærmere en time, det var som om Thom var omgitt av et beskyttende gardin, forteller søster Tham.  Så plutselig hørte Thom at Ånden talte til ham: ”Se opp!”  Han kikket da opp, og så kvinnen stå der og alle landsbyboerne sto halvvegs på spranget; fulle av frykt, men samtidig nysgjerrige på hva som kom til å skje.  Drevet av Ånden sa Thom da til alle som var der: ”Nå kan ingen lenger være her inne som ikke vil be til Gud.  Alle som er redde, og alle som ikke vil be til Gud, må bare gå ut!”  Kraften i evangelistens ord gjorde at en del av de skuelystne forsvant, mens andre ble værende.  Til sin overraskelse fikk han så se at kvinnen begynte å bøye seg fremover med hendene samlet, som i bønn.  Thom talte da disse tre ordene til henne: ”I Jesu navn!” – og hun sank umiddelbart sammen på gulvet.  Evangelisten kastet ut demonene av henne, og da hun kom til seg selv igjen, var hun helt normal.  Ikke aggressiv, heller ikke full av voldsomme krefter slik hun tidligere hadde vært.  Som en vennlig eldre dame satte hun seg opp, og tok straks imot evangeliet.  Dette var første gang folk i området så en heksedoktor bøye seg for en evangelist, derfor bekjente de alle som én at himmelens Gud er Gud!

Slike kraftkonfrontasjoner er helt normale.  Denne trollkvinnen eller heksa, hadde fullstendig dominans ikke bare på dette stedet, men også i flere omliggende landsbyer.  Etter at hun hadde tatt i mot evangeliet, ville alle i landsbyen ha Thom til å be for seg.  Evangelisten fikk da visdom til å annonsere en konkurranse.  Han sa: ”De som først får kastet ut av huset sitt alle gjenstander som har med fedredyrkelse og onde ånder å gjøre, skal jeg først komme og be for!”  Hele landsbyen kom i full røre; folk løp av sted og bar ut alle avgudsgjenstandene og plasserte dem på utsiden av husene.  Da Thom kom rundt for å be for dem, lå de allerede på kne – unge som gamle – og bare ventet på å bli bedt for og velsignet.  I tolv timer, fra lunchtid og til midnatt, holdt Thom på med forbønn og brenning av avgudsutstyr.

Men historien stopper ikke der.  For den nyomvendte trollkvinnen sa: ”Jeg har også mange tilhengere i andre landsbyer her omkring – nå må vi gå til dem!”  I den sene nattetimen, etter at bønnearbeidet i landsbyen omsider var ferdig, dro hele flokken av sted gjennom rismarkene, ledet av den tidligere heksen.  Hun gikk foran med en fakkel, bak henne gikk evangelisten og så fulgte alle de andre etter.  Unge og gamle, barn og voksne, alle måtte være med på dette.  De var verken sultne eller trøtte, til tross for det som hadde pågått i så mange timer.  Kraften var over dem, og slik gikk de fra sted til sted, hvor denne kvinnen hadde innflytelse, og forkynte evangeliet.  Den nyomvendte kvinnen vekket opp sine tilhengere midt på natten og fortalte dem om Himmelguden, og at de måtte tro på ham.  Nesten 10 000 er kommet til tro i dette området.  Disse sprer nå evangeliet til Kambodsja.

”Jeg er en av de verste Gud har kalt fra ateisme og kommunisme. Jeg hadde ingen respekt for menneskerettigheter. Jeg besøkte fengsler hvor gode kristne ble sendt på grunn av sin tro.  Jeg kunne snakke i timevis om menneskerettigheter i Vietnam.  Jeg var 30 år i kommunistpartiet;  formann i en fagforening i en statsbedrift.  Soldat i hæren var jeg også; i Quanzi sloss jeg mot amerikanerne.  Jeg er ikke stolt av dette i det hele tatt, men det er sant.  Ved Guds nåde kan jeg si at jeg aldri drepte noen. 
 
Kommunisme er det samme som ateisme.  Det er som en murvegg.  Jeg trodde ikke på vitnesbyrdene fra de kristne, ikke i det hele tatt.  Jeg var oppflasket på ateismen: Et menneske var et produkt av evolusjon, med utgangspunkt i apekattene. Kriger var nødvendige for å bringe oss videre.  Men Guds nåde knuste denne murveggen. Kjærligheten er totalt annerledes…” forteller den tidligere kommunisten Huan.
 
Han fortsetter: ”Det at jeg ble kristen er virkelig et mirakel for meg.  Det var ingen kristne i min familie, men jeg fikk høre om Jesus av en fange i en fangeleir i Hong Kong.  Jeg ble frelst i 1998 og døpt i Den Hellige Ånd i 1999, et år etter.  Jeg gikk også gjennom en trening i min lokalmenighet.  Jeg skjønte at jeg trengte å lære mer for å kunne leve helt for ham.  Den første jeg vitnet for var kona.  Og hun tok imot Kristus.  Det samme gjorde dattera mi.  Men den eldste sønnen er ennå ikke kristen.  Han har gaver innen musikk; er lærer og en kjent musiker i provinsen der han bor.  Min bønn er at han skal tjene Gud med sine gaver.  Etter at jeg ble frelst har jeg delt mitt vitnesbyrd, og ni mennesker utenom familen min er kommet til tro.  En av dem er høyt plassert i kommunistpartiet.  Han lever som Nikodemus; tror i hjertet, men har ikke stått frem og er ikke døpt ennå.”
 
Og Huan fortsetter: ”Det var helt utenkelig for folk at jeg kunne ta imot evangeliet.  Jeg var så ivrig i alle slags sosiale aktiviteter for partiet.  Foreninger for veteraner, pensjonister osv.  Noen ville jeg skulle bli leder for en av arbeidstakerunionene.  Men nå har jeg bare en union, og det er Guds familie. Jeg elsker å tilbe. Leser Bibelen hver dag.  Min byrde er å se mennesker frelst.  Aller mest brenner jeg for at den eldste sønnen min skal bli frelst. Jeg bruker tiden til å preke for mine eks-kolleger i kommunistpartiet.  Blant annet nestlederen i sjøforsvaret.  Ofte forbanner og jager disse kommunistene de kristne som prøver å vitne for dem, men takk til Gud: det har jeg ennå ikke opplevd.  Min lidenskap er å dele evangeliet.  Så lenge jeg lever vil jeg gjøre dette!  Min lidenskap er å gjøre dette blant kommunistene, midt i vanskelighetene.  Ånden har sagt til meg at jeg må elske alle mennesker. Det er vanskelig, men jeg må prøve.  En dag brant naboen min gummi. Jeg snakket til ham, men han ville ikke høre på meg når jeg sa at dette var ulovlig, og at det forpestet luften for hele nabolaget.  Han kom for å slå meg, og han truet meg.  Jeg ble såret innvendig og sa: Herre, vis meg at du er med meg, at jeg er i din hær.  Tre dager senere falt denne naboen fra en konstruksjon og knakk flere ribben.  Jeg ba for ham hjemme, og han ble helbredet. Guds nåde er nok for meg.”
 
”Fra begynnelsen av”, forteller Tuan, ”gjemte jeg Bibelen når jeg gikk til kirken.  Men en gang talte Jesus til meg i en drøm.  Han sa: ’Ingen ting i hele verden er verd din sjel’.  Nå bærer jeg Bibelen under armen har gitaren over skuldra på motorsykkelen min stadig vekk.  Etter at jeg ble frelst kan jeg snakke om Jesus hele dagen, hele uka.  Livet mitt er så totalt annerledes enn før.  Jeg vet at Gud har en konkret plan for meg.  Jeg vil tjene ham full tid – hvorfor kan jeg ikke det?  Jeg tror Gud har mer å lære meg, for jeg har vært en VELDIG stolt person.  Det er ikke lett å forandre vaner, men Gud kan.  Vi er som leiren i pottemakerens hand”, sier Huan
 
Og han fortsetter: ”Ofte gråter jeg om nettene når jeg blir liggende å tenke på hvordan Gud kunne elske meg sånn.  Gud bare elsker sånn som han gjør, jeg kan ikke forklare.  Jeg vil bare dele dette, men jeg føler meg som et lite barn som bare må få og få og få.  Jeg vil ha ei fiskestang for å fiske selv, ikke bare motta et måltid fisk.  Ofte er jeg så utålmodig – men Jesus sier: ’Jeg kan! Bare 3 av 33 år fikk jeg tjene!’.  Jeg elsker Gud SÅ mye!  Jeg er så glad for at de jeg ble døpt i Den Hellige Ånd, at jeg fikk kjenne Guds kjærlighet på dypet.”
 
Huan, som er fotograf av yrke, forteller at en mann en gang sa til ham: ’Du er blitt hjernevasket av yngre mennesker.’  Og den tidligere kommunisten fortsetter: ”Denne mannens sønn døde av AIDS to år etter at jeg ble frelst.  Jeg var ikke hjemme, men jeg gikk for å dele min medfølelse etter begravelsen.  Da ville de vise meg stedet hvor de ofret røkelse for den døde, slik buddhistene pleier, men jeg sa jeg ikke ville se noe offersted – bare Gud skal tilbes.  Så vitnet jeg for ham; og det endte med at han omfavnet meg og spurte om jeg ikke hadde noen dokumenter om Jesus.” (typisk for kommunister: alt som er viktig må det finnes dokumenter på. red.anm.)
 
Jeg spør Huan om forholdet til kommunistpartiet i dag, og han svarer: ”Hvis noen i kommunistpartiet ikke deltar på aktivitetene som tilrettelegges i en periode på tre måneder, kan de utvises av partiet.  Men jeg rev i stykker både medlemskortet og eksamenspapirene fra filosofi- og marxismestudiet og brant dem med en gang.”
 
Han sier at om han må lide for Jesu skyld så vil det være ham en stor ære. Livet hans er virkelig blitt forandret!
​