-Jeg er glad for at de som arbeider i Asian Outreach har en byrde for å nå de unådde folkeslag, sier Redio Bawan. Han er pastor for menigheten i Long Point-landsbyen på den filippinske øya Palawan.
​
Der bor Tagbanuafolket - en stamme som var unådd med evangeliet og uten menighet før Abel Custodio møtte denne stammen for første gang for litt over tre år siden.

Redio ser beskjedent ned når han snakker med oss. Selv om han er beskjeden har han målet klart: Flere skal få møte Jesus. Han var ikke så ivrig på å få høre om Jesus før han selv ble kristen.

-Noen kristne kom og forkynte en gang i uken på arbeidsplassen min, men jeg ville ikke høre på det, forteller Redio Bawan. Jeg spurte arbeidslederen hver dag i en uke om jeg kunne arbeide et annet sted for jeg ville ikke høre på det de kristne sa. Da ble jeg syk. Jeg var syk i ett år, og jeg brukte alle pengene på å bli frisk. Men medisinmannen kunne ikke gjøre meg frisk. En kristen mann som kom til meg, sa at heksedoktoren kanskje kunne helbrede meg, men at det var en ting han ikke kan gjøre noe med. Han kan ikke tilgi synd. Han ba for meg, og da kjente jeg at noe stort skjedde i livet mitt.

-Før så drakk jeg mye øl og brennevin, og når jeg var full ble jeg voldelig. Jeg takker Gud for at jeg tok imot ham, ellers hadde jeg sittet i fengsel nå. Før levde jeg et forferdelig liv. Jeg stjal, ranet og stakk folk med kniv.

-Arcila, kona mi, som ble kristent på samme tid, sa "takk" da jeg tok imot Jesus og Han forandret livet mitt. For vi kranglet

Pastor Redio Ban an med kona Arcila og barna i Long Point-landsbyen på Palawan
og hadde store problemer i familien, forteller Redio.

Han og Arcila flyttet sammen i 1977. De har tre bam: Ariene, Norman og Risan på henholdsvis 4, 6 og 8 år pluss 11-årige Cris som de har adoptert. Snart skal vi ha en bryllupssermoni og gifte oss. I Guds ord ser jeg at det er viktig, understreker Redio, som arbeider for at evangeliet skal komme til flere tagbanua-landsbyer.
Vi var sammen med Redio og hans menighet på et møte i Long Point-kirken i landsbyen hans. Da vitnet en av mennene om sin glede i Henen.

-Vi kjente ingen Gud, sa han. Vi visste ikke at Gud hadde skapt alt, men Gud sendte pastor Redio til oss. Da Redio vitnet for oss fant vi Gud som Herre og frelser. Det er bare i Jesus Kristus at vi har håp. Vi kan ikke bli frelst ved noe annet navn. Før hadde jeg syndige vaner, men Herren har arbeidet i meg. Jeg priser Gud for at jeg er født på nytt nå, og jeg bekjenner at jeg er hans sønn og at jeg har evig liv, sa Tagbanua-mannen som gledet seg over at Jesus hadde frelst ham.
 
Det er mange av Tagbanua-folket som gleder seg med ham fordi noen tok sjansen på å gå til dette folket med evangeliet og fordi folket selv bringer evangeliet videre.

Palawan er en vakker øy med kilometerlange kritthvite strender. Øya er den vestligste øya på Filippinene. Fordi Palawan har ligget utenfor alfarvei fra hovedbatrutene er den lite utviklet. For de fleste filippinere er Palawan kjent for å ha den største spedalskekolonien, den største straffeleiren og for malariajungelene.

1 fjellene livnærer de primitive stammefolkene seg ved enkelt jordbruk og ved å hente ut av skogen det den måtte gi. Disse stammene lever helt forskjellig fra det ordinære filippinske samfunn. Stammefolkene er animister og de var for inntil noen få år siden helt uevangeliserte. Målet for Asian Outreach er å nå disse menneskene med evangeliet. Abel Custodio og hans medarbeidere har til nå arbeidet blant Tagbuana-stammen og Tao't Bato-stammen. Mange i denne siste gruppen lever fremdeles i huler oppe i fjellene. Til nå har de startet fem menigheter blant disse folkene.
 
Akkurat nå arbeider Abel med å bygge opp et treningssenter i den største byen på Palawan. Her skal de kristne lederne fra forskjellige stammer og landsbyer få komme og få grunnleggende undervisning. Slik kan disse lokale lederne bringe evangeliet videre til alle de stedene hvor det ennå ikke er forkynt. På dette senteret vil de også få opplæring i helsestell, hvordan man kan forbedre de sanitære forhold og i jordbruk.
 

Veien fram til å bli misjonær var vanskelig, men han ga Gud et løfte som han har holdt. Denne misjonæren er Abel Custodio fra Filippinene. I november kommer han til Norge og vil tale i flere menigheter.

Som 22-åring falt Abel i den samme grøft som mange unge filippinere gjør. Han begynte å misbruke alkohol og narkotika. Han gikk etter hvert over til kraftigere stoffer som marihuana og heroin. Dette førte til at han flyttet hjemmefra for å bo hos noen narkomane venner. Han besøkte ikke familien sin på to år, men han møtte mora som foreslo at han skulle gå til lege. Da han gjorde det, hadde familien sørget for at legen sendte ham på et rehabiliteringssenter.

Rehabilitering på Filippinene er en hard kur, flere begår selvmord for å slippe fra det. Abel ble meget sint, for han følte han var blitt bedratt. Han forsøkte å ta livet sitt ved å slutte å spise, men han ble sendt på sykehuset hvor han ble behandlet. Han var fortsatt sint på familien som hadde lurt ham på rehabilitering. Men midt i for­tvilelsen skjedde det noe.

-Min beste venn sendte meg et brev, forteller Abel. Han fortalte om frelsen i Jesus Kristus. Jeg leste brevet og ordene om at Jesus er håpet selv om det er håpløst trengte igjennom i hjertet mitt. Vennen skrev brev etter brev der han fortalte om Jesus. Den 23. mars i 1978 knelte jeg gråtende ned for Gud og ba han om tilgivelse og at han skulle komme inn i mitt liv og bli frelser. Det ble vendepunktet i livet mitt.

-Jesus ga meg et ønske om å arbeide hardt for å komme ut av narkotikaens grep. Fire måneder senere var jeg ferdig ved rehabili­teringssenteret. Vanligvis tar det fire år. Jeg var virkelig forandret, og det var Herrens verk. I løpet av de fire månedene ba jeg til Gud at hvis han fikk meg ut derfra, ville jeg tjene ham resten av livet. Jeg reiste direkte til kirken hvor jeg takket Gud for det han hadde gjort, og mor og far gråt, forteller Abel, som begynte på en bibelskole.

I løpet av tida på bibelskolen vokste det fram et ønske hos Abel om å plante menigheter. En tid etter bibelskolen grunnla han en menighet i Manila som vokste til 270 medlemmer. Å være pastor i den menigheten var en kamp.

-Naboene som ikke var kristne, likte ikke måten jeg for­kynte på, forteller Abel. De slo meg med stokker og truet meg med pistol, for de ville skremme meg. Forfølgelsene økte i intensitet, men jeg sa at Gud har satt meg her, og det er han som skal flytte meg. I løpet av den tiden plantet vi seks menigheter.

-Men Gud kalte meg til misjon, og jeg skrev avskjedsbrev til menigheten seks ganger, men menigheten ville ikke at jeg skulle reise. Siste gang måtte jeg bare si at jeg måtte følge Herren. Det var en stor kamp, og en stund trodde jeg at det var en gal avgjørelse. Jeg ble med i en misjon som arbeidet med menighetsplanting i Baguio City, forteller Abel.
​
Han arbeidet i den misjonen i tre år før han sent på året i 1988 reiste på ferie til Palawan, en øy helt vest på Filippinene. Der møtte han for første gang noen fra Tagbanuafolket. Disse menneskene kunne han ikke glemme. De måtte få høre om Jesus! Noe senere gikk han på en av Asian Outreach' Great Comission Institute-skoler. Der la han opp planen for hvordan han skulle nå dette unådde folkeslaget, og hvordan det skulle plantes menigheter. Kort tid etter reiste Abel tilbake til sine nye venner på Palawan. Det hadde vært en lang vei å bli misjonær blant de unådde folkeslag. Inntil i dag har Abel og hans medarbeidere plantet fem menigheter blant stammefolk på denne øya.

I flere år har jeg hatt et ønske om å få reise til Asia og se vekkelsen på nært hold. Jeg hadde et desperat ønske om å få være sammen med de lokale kristne, og se hvordan de lever sitt hverdagsliv med Kristus.v Av tv pastor John Henry, styremedlem i AO Norge

Mange her hjemme har en lengsel etter å se en gjennom­gripende vekkelse over vårt land. Hvordan kan det skje? Finnes det noen oppskrift for at noe slikt kan skje her hjemme? Hva er forskjellen på det kristne arbeid i Asia i forhold til her hjemme?

Mitt mæte med Asias hverdagskristne ble et møte med Guds fotsoldater. De har ikke et kjent navn. Ei heller er de trekkplastre på våre store konferanser. Nei! De er ukjente, vanlige menn og kvinner. De er i brann for Jesus. De leder tusener til frelse og planter hundrevis av menigheter i land hvor evangeliet er forbudt.
 
Nylig fikk jeg anledning til bl.a. å besøke en spennende menighet på Filippinene. På øya Mindenao finner vi en meget aktiv og dynamisk menighet som heter Happy Church. Vi oppdaget raskt at det virkelig var en "glad menighet". Til tross for at fleste­parten av menighetens medlemmer bodde i de verste slumkvarterene hadde de en inderlig glede og begeistring for Jesus.
 
Umiddelbart etter ankomst fikk jeg presentert programmet for de drøye fire dagene oppholdet varte. Jeg sperret øynene opp da jeg så det tettpakkete opplegget. Menig­hetens leder, pastor Elvie Go, så min reaksjon og forklarte med et smil: "Vi har ikke satt opp noe ekstra, dette er vår hverdag!"

Og kanskje her ligger noe av forskjellen mellom hverdags- kristenlivet hjemme og i Asia. De har overgitt hele sitt liv til Jesus. De har forstått 1. Joh. 3:16. "Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus gav sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi vårt liv for brødrene." Alt det de gjorde i denne menigheten, alle aktiviteter var innholdet i dette verset. De gav bokstavelig talt sine liv. La meg komme med et eksempel.

En natt ble jeg plutselig vekket av at det banket på døra. Klokken var 03.00. En stemme utenfor sa: "Skynd deg, de har allerede begynt med bønnemøtet oppe på taket!" Da vi kom opp på taket var det samlet ca. 40 mennesker til bønn og lovprisning. Til min for­bauselse fikk jeg høre at vi etterpå skulle på husbesøk(!) Rundt oss var det bekmørkt. Hvordan ville folk reagere på å at noen banket på døra midt på natta?

Vi reiste ned til et av slumkvarterene nede ved havnen. Stanken slo imot oss mens vi i nattmørket balanserte på de små plankene mellom stolpehusene. Jeg var spent på hvordan de hadde tenkt å evangelisere her når alle sov.
Vi stilte oss opp på en lang rekke på plankestien. Så begynte noen å synge. Sangen lød omtrent slik:

"Det er tidlig morgen. Månen er på vei ned, og sola er på vei opp Vi beklager å vekke deg opp, vi har et desperat ønske om å få dele Jesu kjærlighet med deg før dagen gryr. Om du vil slippe oss inn og la oss få dele evangeliet med deg så vær snill og åpne din dør."
 
Jeg kjente hvordan tårene mine ville komme. Der, i et stinkende og skittent slumområde stod jeg sammen med en gruppe men­nesker. Ikke velutdannede evang­elister med et kjent navn. Jeg stod sammen med mennesker grepet av Jesu kjærlighet. Mennesker som gav sitt liv. Denne morgenen, før sola hadde stått opp, var det sju mennesker som ga sine liv til Herren.
 
Jeg kunne ha fortsatt med å fortelle historier om hverdagslivet til de kristne i Asia. Men la meg til slutt komme tilbake til spørsmålet jeg stillte meg før jeg kom ut til Asia. Hva er forskjellen mellom de kristne i Asia og oss her hjemme? Svaret jeg kom frem til er enkelt, og det overrasker deg kanskje ikke: Vi har teorien, mens de handler og praktiserer den.
​
Det er ingen trylleformel eller oppskrift på hvordan vi kan få oppleve vekkelse. Den starter når vi kristne overgir oss til Herren og gir "våre liv for brødrene."