Det er noe vi kaller familietradisjoner. I vår del av verden er vel julen den tiden av året da det er mest aktuelt for folk flest. Vi kan se for oss at den som bryter med familiens tradisjon på julaften vil kunne bli sett rart på. I mange familier vil det ikke være særlig populært om noen uteblir fra julemiddagen.
 
Mennesker som lever i land med andre religioner, har naturligvis også sine tradisjoner. Mens Daniel og hans familie fra Nepal besøkte Norge for få uker siden, foregikk en av de viktigste religiøse festivalene i deres hjemland – og selvsagt også i hindudominerte India. Daniel og kona Sunammee fortalte oss hvor vanskelig de kristne har det nettopp i de periodene hvor slike religiøse feiringer foregår. De er selv vokst opp i hindufamilier, så de har selv prøvd dette på kroppen.  I forbindelse med feiringen til ære for Vishnu, en av de viktigste gudene i den hinduistiske tro, blir det slaktet hundretusener av geiter og kyllinger. Blodet av alle disse dyrene blir smurt på gjenstander så vel som hus, med den forestilling at dette vil beskytte eiendelene mot ulykker i det året som ligger foran. Kjøttet blir spist som et ledd i ofringen til de mange gudene.
 
For kristne er det umulig å ta del i slik avgudsdyrkelse. Daniel forteller at de for sin samvittighets skyld ikke kan spise dette offerkjøttet eller være med på blodstenkningen. For den som er kristen i en hindufamilie, betyr det at man må bryte med tradisjonell feiring og familieliv. Det medfører ofte kraftig motstand og press. Det er ikke uvanlig at trusler og vold brukes for å tvinge alle i familien til å delta i feiringene. Særlig de som er alene kristne i sine familier har en svært vanskelig tid. Det kan være vanskelig nok å bryte med en familietradisjon i et liberalt og tolerant samfunn som Norge. Da er det ikke vanskelig å skjønne hvilket press man kan møte i land og kulturer der folk ikke har den samme tradisjon for å respektere enkeltmenneskers frihet. Festivaltidene innebærer en reell fristelse til å forlate kristentroen og vende tilbake til flertallskulturen. Noen blir til og med tvunget til å gjøre dette.

Daniel ble født i 1963 i den indiske byen Darjeeling, helt på grensen til Nepal. Han vokste opp i en hindufamilie, som den yngste av tre brødre. Faren hans var heksedoktor, og Daniel var helt fra barnsben av tenkt å skulle føre denne arven videre. Den unge gutten hadde overnaturlige evner. Flere ganger forutsa han menneskers død, fordi han så ånden forlate kroppen deres. Ikke lenge etter døde virkelig disse menneskene. Daniel var derfor både beundret og fryktet.  Da han besøkte Norge og AsiaLink i oktober, fortalte han sin videre livshistorie:

”Etter hvert som jeg ble eldre, ville jeg ikke lenger være en heksedoktor. Så jeg sluttet å praktisere det, men fortsatte med hinduistiske og buddhistiske ritualer” forteller Daniel.  ”Da jeg var 16 år gammel, fortalte noen meg om Jesus Kristus, men jeg tok ikke imot Ham som min personlige frelser fordi ingen lærte meg hvordan jeg skulle gjøre det. I stedet gav de meg det gamle testamente. Jeg leste det, men skjønte ikke hva som stod der, og returnerte det. Da fikk jeg i stedet det nye testamentet. Men jeg var i et dilemma, for jeg visste ikke om jeg skulle følge Jesus, Buddha eller de hinduistiske gudene. Det tok meg sju år før jeg tok den avgjørelsen. Før det hadde jeg bare tatt Jesus inn sammen med alle de andre gudene. Og når jeg hadde problemer, sa jeg til alle disse gudene og gudinnene at den som hjalp meg, den ville jeg følge. På den tiden var jeg avhengig av alkohol og hasj, i tillegg til å være politisk aktiv i den kommunisme bevegelsen.

En dag fikk jeg vite at en gruppe fra et annet politisk parti planla å drepe meg og alle medlemmene i partiet jeg var med i.  De kom med gevær og andre våpen. Fra lang avstand kunne jeg se dem, for de hadde brent ned mange av husene til folk fra partiet mitt og drept én av vennene mine. Disse menneskene var nå på vei mot mitt hjem. Mens alt dette skjedde var det ingen andre guders navn i hodet mitt enn Jesus. Derfor sa jeg: «Jesus, hvis du er en virkelig gud, så vær så snill å redde meg fra denne fryktelige situasjonen.» Og etter en stund gikk de som ville drepe meg en annen vei, bort fra meg. Fra den dagen av begynte min tillit til Jesus å vokse.

En stund senere leste jeg Matteus 6:24: «Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon» og Matteus 7:21: «Ikke enhver som sier til meg: ‘Herre, Herre!’ skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje». Disse versene åpnet opp øynene mine og jeg tok imot Jesus Kristus som min personlige frelser og herre den 23. august 1987. Jeg ble døpt og begynte på disippeltrening i én måned. Mens jeg var der, traff jeg også mange mennesker fra Nepal.  Det var folk som på mange måter var veldig bundet av mye forskjellig, så jeg delte evangeliet med dem og ledet dem til Kristus. Jeg møtte mange som ofret dyr for å bli helbredet fra sykdommer og plager. På den tiden var Nepal stengt for evangeliet; det var ingen der som kunne fortelle dem om Jesus Kristus. Å se et folk uten Jesus, knuste mitt hjerte. Derfor tok jeg opp en neve med jord og ga Gud et løfte om å vie livet mitt liv til Nepal.

Etter at jeg hadde tatt dette valget, gikk jeg på bibelskole og fikk min bachelor i teologi. Jeg giftet meg med Sunammee, og rett etter bryllupet - med bare 500 rupier – reiste jeg og min kone til Nepal. Jeg tror at dette var et kall fra Gud. I noen år arbeidet jeg for en organisasjon der, men i 2001 hørte jeg Gud tale til meg med en sterk og hørbar stemme at jeg skulle starte en pastor-, leder- og kirkeplanter skole. Derfor startet vi Himalya bibelskole-institutt (det virkelige navnet blir ikke postet på nett) med ni studenter første året, med den visjon å trene dem opp til å arbeide nettopp i Himalaya-regionen. Ut av disse ni studentene ble seks kirker plantet og studentene ble pastorer.
Til nå har vi trent mer enn 500 pastorer, ledere og kirkeplantere fra hele Nepal, Butan og Nordvest India. Mer enn 100 kirker er blitt plantet og flere tusener er blitt frelst. Gjennom våre bibelskole-studenter har mange kommet til Herren, kreftsyke er blitt helbredet, paralyserte mennesker har begynt å gå, demonbesatte er blitt satt fri, narkotikaavhengige er blitt mektige menn av Gud. Selv døde mennesker er blitt vekket til live igjen. Pris Herren! Vi fortsetter å trene pastorer, ledere og kirkeplantere for å bringe flere sjeler til Hans kongedømme. Og du er velkommen til å bli med oss, så vi kan gjøre en stor forskjell i Himalaya-regionen til Hans ære.”  

I oktober hadde vi besøk av familien til Daniel fra Nepal i to og en halv uke. Vi hadde mange møter, på Sørlandet, lenger østover og på Sandane i Sogn og Fjordane. Forkynnelsen var fantastisk, synet av de fire i familien som sang sammen likeså. Betjeningen i slutten av møtene var vidunderlig, og tilbakemeldingene har vært unisone: Disse menneskene representerer noe unikt.
 
Likevel har det som skjedde utenom møtene satt sterkest spor i Kate Lisbeth og meg. Vi hadde gleden av å ha familien boende hjemme hos oss, og tilbrakte også mange timer med dem i bil på vei til og fra møtene. Det er én ting å høre om mennesker som står opp ved 4-5 tiden om morgenen for å be i flere timer. Noe annet er å oppleve det. Sunammee er et bønnemenneske jeg knapt har møtt maken til. Grytidlig om morgenen satte hun i gang, og det virket for oss som at hun ba både i Ånden og med forstanden omtrent hele tiden.
 
Fredag 4. oktober skulle vi kjøre til Sandane. Klokka halv seks på morgenen ringte mobilen. Min åndelige far og mangeårige bror og venn Kjell Haltorp fikk da tatt sin første telefon ut av cellen han var plassert i etter å ha blitt arrestert ved ankomst til Jordan kvelden før.  Kjell ba om forbønn, men ønsket at jeg foreløpig bare skulle dele det her hjemme. Jeg fortalte om situasjonen ved frokostbordet, og fra vi satte av gårde ved sjutiden til vi ankom Sandane rett før møtetid på kvelden, var det kraftig bønnelyd i bilen nesten hele veien. Utpå dagen fikk VG og andre medier tak i denne fengslingssaken, men lenge før det var forbønnskjempene fra Nepal i gang. Kjell fortalte da han kom hjem hvor konkret han kunne kjenne at atmosfæren i cellen forandret seg etter at han hadde ringt.
 
Jeg er dypt berørt av å ha opplevd denne bønnens atmosfære. I nærheten av Sunammee og Daniel kom dette ordet stadig i tanken min: ”Be uavbrutt!” (1. Tess 5:17) Jeg har tenkt at det knapt lar seg gjøre i praksis, men nå har jeg sett noe annet. Da vi kommenterte dette at de så kontinuerlig lever i bønn, svarte de kort og talende: Vi har ikke noe annet. Vi har bønnen og Guds Ord – det er alt.  ”Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres” (Matt.  5:3) I fattigdom og under motstand som vi her i vest aldri opplever, har dette ekteparet trent over 500 menighetsplantere og evangelister. Bare siden mai i år, da det siste bibelskolekullet var ferdig, har de uteksaminerte elvene plantet åtte nye kirker. Mirakler og tegn følger der disse enkle vitnene går fra dør til dør og forkynner Guds Rike. Jeg kan ikke og vil ikke være den samme etter dette besøket. Jeg vil ta deres liv til eksempel, og mer enn noen gang tro på løftet om at ”den som ber, han får.” (Matt. 7:8)