Domingo smiler bredt når vi tar bilde av ham - men han gråter når han forteller om sin fortid. Den er blodig. For Domingo har mange liv på samvittighe­ten. Nei, forresten...

Jeg må ta meg i det, nok en gang. En tilgitt synder har jo ikke noe på samvittigheten. Det må gjelde tilgitte mordere også. Og Domingo Salvanera er en av dem. Han har møtt Jesus - så han har ikke noe på samvittigheten lenger.

Minner
Men minnene sitter. Det er de som gjør øyekroken våt når han forteller oss om hva han drev med før. Domingo var med i den kommunistiske NPA-geriljaen sør i Filippinene i fire år, fra 1972 til -76. Han var ansvarlig for 40 drap, de fleste som soldat. Men det gikk også med liv da han var med på et væpnet ran.

Den overbeviste kommunisten havnet i fengsel og satt først inne et halvt år. Han slapp midlertidig fri, men etter ranet ble han fengslet på nytt.

Fri fra fengslet
Domingo er med i Happy Church, den karismatiske menigheten i Ozamiz på Mindanao som pastor Elvie leder. Menigheten har en så sterk fengselstjeneste at de fleste innsatte blir kristne. Domingo er en av dem. Han ble til og med døpt i fengsel.
​
Elvie ba om et mirakel så han skulle slippe å sitte i inne. Samme uke ble han sluppet ut. Han skjønner ikke en gang selv hvordan det gikk til. Men i dag er han fri – på alle måter. Han strever hardt for sitt og familiens daglige brød som de fleste på Filippinene. Domingo tråk­ker som -sjåfør- på en av byens utallige sykkel- drosjer.

Overveldet
-Jeg er overveldet over hva Gud har gjort i mitt liv. Jeg vil ikke lenger tenke på min fortid, men takke Gud for forandringen i livet mitt, sier Domingo.

Folk pleide å frykte ham selv etter at han ble kristen, på grunn av hans bakgrunn. Men nå har han vært med å føre mange til tro, også slektninger som ikke ville ha noe med ham å gjøre.
​
-Hvis du er i Kristus, er du en ny skapning, sier Domingo. Han er en av dem som virkelig vet hva det betyr. Han håper norske kristne vil be om mer styrke i livet hans når de får lese om ham.

Utfordrende. Det er et hovedstikkord for Kei Steiners to uker i Norge i oktober. -Jeg liker å utfordre folk. Det er sånn jeg er, sier han med sitt karakteristiske glimt i øyet.

Steiner er både daglig leder for og forkynner i Asian Outreach på New Zealand og tok med seg noen av de viktigste poengene i arbeidet der til Norge.

Adoptere folkegrupper
-Jeg vil gjerne utfordre menigheter til å "adoptere» en folkegruppe og gå inn i forbønn for dem, sa han ved ankomsten til Fornebu der han satte foten på norsk jord for første gang.

Blant de motiverende historiene han fortalte om forbønn var det en om noen kristne som ba for den muslimske verden. Noen av dem dro til en landsby der som de «gjennomsyret» med bønn, gate opp, gate ned, og ved å gå rundt byen flere ganger. Her hadde en eldre mann fra deres egen menighet blitt drept fordi han kom dit for å forkynne evangeliet. Forbederne kom for å innta martyrens dødssted for Gud i bønn. Hele tretti år etter opplevde samtlige voksne i landsbyen på en eneste natt at Jesus viste seg for dem i drømme - og alle ble kristne.
-Et mektig eksempel på hva forbønn kan utrette, sier Steiner.
Han er ikke av dem som vegrer seg for å bruke militære termer når han snakker om bønn og misjon.

Se etter resultater
-I New Zealand snakker vi om kommando-bønnegrupper med kristne eller bønnekrigere. Hvorfor ikke? Det er jo en åndelig krig. Ett av våre satsings­områder er å finne unådde folkegrupper som vi kan gjøre til «våre». Da må lokalmenigheten som felles­skap fokusere på denne gruppen, være overgitt til å be for dem og støtte dem som drar ut for å nå dem - helt til de ser resultater. Det er ikke nok å bare sen­de ut et par misjonærer og la dem gjøre jobben.

Menighetene må støtte dem helt til resultatene kom­mer. En menighet kan på denne måten bli sitt eget bønnesvar når de er forbedere for et unådd folk, sier Steiner.

-Jeg vil utfordre kristne og menigheter til å bli med på noe slikt som dette. Det er slik jeg er - jeg utfor­drer mennesker. Dere har en tradisjon her i Norge for misjon, men jeg vil si til dere: La oss gjøre det større og bedre enn noen gang! Et annet mål må være at folk skal bli aktive og ikke bare overlate til pastorene å være engasjert i misjon. Vi trenger ikke folk i misjonen som bare henger med, men aktive overgitte kristne.