Sashi Tamang var sterkt overgitt til Buddhismen. Materielt og økonomisk sett hadde hun det bra; mannen hennes tjente nok til å underholde familien sin. På et tidspunkt begynte imidlertid Sashi å føle seg rastløs, særlig om kvelden. Etter hvert mistet hun nattesøvnen. En underlig følelse av brennende varme begynte å gjøre seg gjeldende i armene og føttene hennes. Hun var stadig sint og aggressiv uten noen grunn, og orket ikke å være hjemme.  Stadig var det krangel og skriking mellom henne og mannen, noe som fortsatte i flere måneder.
 
Sashi oppsøkte ulike leger og tok forskjellige medisiner, uten at det hjalp det minste. Hun tilkalte også munker fra ulike klostre og utførte de bønnene hun ble pålagt, men heller ikke det førte til noen bedring. Frykten, smerten og følelsen av brann i lemmene hennes var akkurat som før.  Da kom hun på at hun en eller annen gang, et eller annet sted, hadde hørt at Jesus kunne helbrede sykdommer, og at han kunne gi fred og frelse. Hun kom i kontakt med menigheten i Balgaon og begynte å tro på Jesus. Etter dette opplevde hun gradvis at hennes fysiske smerter forsvant. Hun kjente at fred fylte hjertet. Den 22. juni i 2014 tok Sashi imot Jesus Kristus som sin Frelser der i Balgaon-kirken.

Rosanna Amomonpon er seks år gammel. Hun er datter til Policarpio Cervas Amomonpon (65) fra hans andre dameforhold. Policarpio har en kone han er rettmessig gift med i Butuan City, men han forlot hele familien sin i år 2000 og dro til Ozamiz. Der begynte han å leve sammen med en 39 år gammel kvinne, og de fikk tre barn sammen. Rosanna var yngst av de tre, men siden hennes eldre søster døde av sykdom, er det nå bare hun og en bror som lever.   
​
Familien hadde det etter forholdene bra helt til Rosannas mor ble mentalt syk på grunn av narkotikabruk og prostitusjon. Situasjonen ble stadig verre. Moren ble til slutt fullstendig forstyrret, så Rosannas far bestemte seg for å flytte ut sammen med de to barna. Han tok med seg Rosanna og broren, men han var så fattig at han ikke eide en eneste peso til å kunne leie et bosted. Det fantes bare et alternativ, nemlig å sove på gata. På dagtid kjørte faren sykkeldrosje for å kunne tjene nok til å brødfø seg selv og barna. Ofte tigget de fra forbipasserende, og noen ganger stjal de penger fra kollektskålen i en katolsk kirke. Rosannas bror stjal noen ganger klær for å slippe å gå naken.

Helen og Jojo (AsiaLinks partnere i Ozamiz) kom i kontakt med Rosanna i forbindelse med utdeling av mat til byens gatebarn, som er noe de gjør til faste tider hver uke. I begynnelsen skjønte ikke Helen at dette var ei jente, fordi hun var kortklippet som en gutt. En dag under matutdelingen kom Rosannas far og spurte Helen om å ta seg av jenta. Helen opplevde ikke noen umiddelbar tilskyndelse til å gjøre dette, for hun kjente ikke til familiens situasjon og hun trodde – som sagt – at barnet var en gutt på grunn av det korte håret. Faren forklarte da at han hadde klippen henne slik for å skjule at hun var jente og dermed gi henne beskyttelse i gata.

Neste gang det var matutdeling spurte Policarpio på ny om Helen kunne ta seg av jenta hans. Helen svarte at de måtte gjøre dette formelt riktig, og hun kontaktet derfor det lokale sosialkontoret om saken. Etter ei uke var ting avklart, og Rosanna kunne flytte inn blant de andre barna og ungdommene som har tilhold i Flerbrukshuset (hvor AsiaLinks skoleprogram også holder til.) Rosanna har nå et godt liv, får god mat og et trygt sted å sove.  Hun har ennå ikke nådd skolealder, men er i ferd med å forberede seg til å begynne på skole når neste semester starter. 

Kinesiske Gina vokste opp i et hjem der ord som «Gud» og «tro» var ukjente. Som jente opplevde hun at verden holdt på å gå i grus da hun hørte foreldrene krangle og snakke om å gå fra hverandre. Særlig ille var det å høre moren si til hennes far at han fikk ta seg av datteren. Jenta følte seg forkastet og forlatt, for moren var den viktigste i livet hennes, den hun elsket mest. Farskjærlighet visste hun ikke hva var.

​Gina forteller:
«Fordi jeg aldri fikk noen smak av min fars kjærlighet, begynte jeg å vende øyne og hjerte mot gutter. I løpet av mine tre år på ungdomsskolen led jeg av hemmelig forelskelse for en gutt. Jeg var helt fortapt i ham. Da han begynte på videregående, følte jeg at hele universet mitt brøt sammen. Hjertet mitt var knust og alt annet ble meningsløst og tomt. Dette, sammen med stress for å klare avsluttende eksamen, fikk meg til å tenke på å avslutte livet. To ganger kuttet jeg meg i armen. Mange kvelder var puta mi våt av tårer, og jeg spurte meg selv: Hvem lever jeg for? Hva slags håp kan jeg vente på for å kunne bli værende her på jorden?»

En dag ble Gina introdusert for et internasjonalt salgsnettverk. Her møtte hun kristne som inviterte henne med på gudstjeneste. Gina beskriver det slik:
«På en utrolig måte ble jeg truffet av Jesus sitt bud om «å elske hverandre» og ordene om «å ikke være bekymret for morgendagen». Jeg ble helt sjokkert av denne undervisningen – alvorlig talt, hvem andre i verden vil si at vi skal elske våre fiender? Det gikk opp for meg at Jesus måtte være noe mer enn bare en stor lærer og en vis mann. Når jeg så fikk høre at han døde på korset for å demonstrere Guds usynlige kjærlighet, ble jeg helt overveldet. Det kjentes som en sterk lysstråle skinte på meg; jeg som pleide å famle i mørke uten tro på at det fantes noen sann kjærlighet. Jeg hadde bare en vag drøm om at noen kunne dukke opp og gi meg håp, og nå – her var han! Jesus var den jeg hadde lett etter! Så da pastoren ga en invitasjon om å komme frem for å akseptere Jesus, da gikk jeg. Eller kanskje jeg heller bør si at en eller annen underlig kraft skjøv meg frem, for jeg var egentlig veldig sky. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor tårene mine bare rant mens de ba, men sikkert er det at det kjentes som en svalende strøm av salve bare ble tømt ut over hele meg. Hjertet holdt på å sprenges av glede!»

En tid senere hadde Gina en spesiell drøm. Hun drømte at hun hørte en mektig røst som ropte til henne: «Datter, datter!» Gjennom denne opplevelsen ble Gud, Herren Jesu Kristi Far, hennes kjære Pappa.

«Siden da har jeg gjort det til min vane å kalle ham Pappa Far enten jeg savner ham, ønsker at han skal være nær meg gjennom en søvnløs natt eller trenger at han gir meg styrke og fred. Helt siden den dagen jeg slapp Jesus inn i livet mitt, har jeg løpt rundt og fortalt mennesker om disse fantastiske nyhetene. Mange ganger har jeg spurt ham om hjelp, og han trekker seg aldri tilbake og sier «nei» eller «beklager».

Gina fikk høre om Mor Teresa. Boken «Vandre i kjærlighet» berørte henne sterkt. Det samme gjorde filmen «The Passion of the Christ» (Kristi lidelse).

«Mens jeg så denne filmen på rommet mitt, bare gråt og gråt jeg. Hadde jeg ikke fått se hvor mye Jesus hadde lidd for meg, ville jeg kanskje fortsatt å leve livet mitt uten denne dimensjonen som handler om ‘å ta opp sitt kors og følge ham’.  Da filmen var ferdig, gikk jeg ut av rommet mitt. Både kropp og sjel skalv mens jeg knelte ned på plenen, så opp mot himmelen og sa: ‘Jesus, hvorfor gjorde du alt dette? Jeg fortjener det ikke – at du betalte for min sjel med ditt eget liv. Din smerte er bare for mye å bære!’ Den trøst, fred og jubel Jesus fylte meg med den dagen, kan ikke beskrives med ord.»

Gina forteller at ordene fra Matteus 10:5-10 talte sterkt til henne. Her instruerer Jesus sine disipler til å gå ut og forkynne at ‘Himmelriket er nær’; til å helbrede de syke og drive ut demoner. For intet har de fått det; for intet skal de gi det.

«Livet mitt var svært stresset da disse ordene traff mine ører og mitt hjerte. Stresset kom av at foreldrene mine prøvde å holde meg tilbake ved å snakke om hvor mye bedre jeg ville ha det med et komfortabelt, fredelig og stabilt liv. Før jeg møtte Jesus ville nok det ha vært attraktivt, men nå var jeg radikalt forandret gjennom Hans kraft. Jeg ville ikke leve som før. Jesus hadde satt meg fri! Ja, han hadde forløst meg fra synd og slaveri på en måte som overgikk min fatteevne. Så lenge jeg vet at det ennå er talløse sjeler som lider, som er skadet og som hungrer etter kjærlighet kan jeg umulig snu ansiktet vekk og overse dem.»

Den kinesiske evangelisten sier hun vet med sikkerhet at Jesus har pålagt henne å gjøre det samme som den nytestamentlige menighet gjorde: Å dra ut og forkynne evangeliet uten å ta med seg noen eiendeler.

«Jeg bestemte meg for å rømme hjemmefra, uten datamaskinen min, uten vinterklær eller andre ting. Alt jeg tok med meg var en ryggsekk med Bibelen, noen tynne klær og 300 RMB (tilsvarende 300 kroner). Jeg informerte ikke foreldrene mine, for i så fall ville de ha holdt meg tilbake med makt. Det var trist å dra hjemmefra slik, men Jesus er verd alt og han er over alle.»

  Gina fortsetter:
«Skjønnheten med en slik vandring ligger i dette at hva som helst kan skje. For meg er dette nesten som et eventyr, en livsrisiko, en suveren mulighet til å møte min mektige Frelser. Jeg har i dypet av mitt indre trodd – og jeg tror alltid – at Han vil ta vare på meg. Om jeg så måtte sulte i hjel eller bli drept av terrorister, ville jeg være mye lykkeligere enn om jeg er i live, for jeg vet at samme stund som mine øyne lukkes, vil jeg se min Kjærlighets ansikt, som jeg har ventet på så lenge.»

Hvor skulle hun dra? Hvem skulle hun preke for? Det hadde Gina ingen anelse om. Hun visste bare at Jesus hadde bedt henne å gå, og at hvert menneske på denne jorden er dyrebart i hans øyne.

«Etter at jeg hadde bedt, fikk jeg umiddelbart en ide fra Ånden. Jeg kan melde meg som frivillig medarbeider på gjestehus, for et gjestehus er et utmerket sted å møte mennesker og kunne dele troen min. Jeg har lært leksa om hvordan man skal holde seg jublende glad: Bare grip enhver anledning til å snakke om Jesu kjærlighet, enten du venter på toget, gir noen mynter til en tigger i gata eller prater med en turist. Så jeg startet med ungdomsherberger i Wuhan og dro hele veien til en liten by kalt Xinping. I måned etter måned så jeg hvordan Guds nåde alltid var der for meg; han forlot meg ikke sulten, uten sted å sove eller skjelvende i kulden. Han rakte ut sin arm og rørte ved dem jeg møtte på min vei; han la sin kjærlighet i deres hjerter og gjennom dem tok han hånd om meg på alle måter. Jeg lærte hvordan Han gjorde ting: Hvis jeg hadde behov – for eksempel for mat, varme klær eller et gjestehus der jeg kunne spre Guds såkorn – etter å ha bedt troens bønn dukket det alltid opp noen som ville gi meg det jeg trengte. Selv om jeg hadde lite med meg, var Jesus selv alltid min største tilfredsstillelse. Han er så trofast og omsorgsfull, langt mer enn jeg kunne forvente!»

        Gina forteller at Salomos Høysang er det teksten om kjærlighet som hun liker aller best.
«Når jeg leser dialogen mellom mann og kvinne, blir jeg naturlig trukket inn bildet der min Konge-elsker og jeg vandrer sammen i en hemmelig hage, hvor ‘blomstene kommer til syne i landet, sangens tid er inne, og turtelduens røst har latt sig høre i vårt land’ Dyppet i disse romantiske versene vil min sjel og ånd snart bli mettet. Jeg kan rope høyt til universets sentrum: Jeg har funnet gledens kilde!»

Avsluttende ord til Far: «Kjære Pappa, takk så mye for at du har gitt meg Jesus, din dyrebare sønn, som min livsledsager. For meg er Han den beste Gave og Velsignelse. Må din Ånd oppildne meg så jeg kaster mine armer omkring ham og holder ham tett, så våre hjerter banker i takt hver eneste dag! Hjelp meg, din kjære datter, å tømme ut all kjærlighet jeg har i meg for din Sønn.

For en tid siden ble jeg – av en av Rapport fra Asias oppvakte lesere – gjort oppmerksom på et nytt begrep innen reiselivsbransjen: «barnehjemsturisme». Jeg må ærlig si at jeg aldri hadde hørt om dette før, så jeg skaffet meg derfor magasinet vedkommende hadde henvist til. Artikkelen satte fokus på økonomisk utnyttelse av barnehjemsbarn – nærmest som en attraksjon – og det ble referert til flere aktører som tar avstand fra denne typen «turisme». Etter å ha lest om saken er det ikke vanskelig å si at også AsiaLink tar avstand fra en slik kommersialisering av vanskeligstilte menneskers situasjon.  

Hva er så forskjellen på såkalt «barnehjemstursime» og de reisene vi i AsiaLink arrangerer når vi besøker barnehjem i Kambodsja?

For det første er det viktig å understreke at AsiaLink ikke driver kommersiell virksomhet. Vi tjener aldri penger på teamturene våre, men vi tilstreber at de som reiser med oss skal bære sine egne utgifter.  Teamturene er en mulighet for våre lesere til å engasjere seg personlig i et arbeid man støtter både i bønn og økonomisk. Noen av dem har en yrkeskompetanse de ønsker å bruke, og det forsøker vi å legge til rette for fordi vi vet at våre partnere der ute ønsker det. Det er ikke slik at hvem som helst bare kan melde seg på og så reise med et AsiaLink helseteam til Kambodsjas barnehjem; de som drar med oss er mennesker vi gjør oss kjent med og som velges med omhu.

Som sagt besøker vi barnehjemmene fordi vi blir bedt om det. Vi har i mange år stått nær dette arbeidet som drives av Foursquare under ledelse av Ted Olbrich, og undertegnede sitter i organisasjonens internasjonale styre. Teambesøkene til barnehjemmene er viktig på mange måter. Ted er svært tydelig på at arbeidet hadde aldri kommet dit man er i dag uten Guds hjelp og støtten fra oss som står med. Besøkene har mange funksjoner. Vi kommer inn som en forsterkning i et arbeid som drives av lokale arbeidere. Det er de som holder i trådene og viderefører arbeidet når vi drar; vi kommer inn og tar noen topper for å gjøre helheten lettere. Vi bringer inn spesialkompetanse på områder som til tider ikke finnes nasjonalt eller lokalt. Vi er med å gi barna en viktig verdi simpelthen ved å besøke dem. Som barnehjemsbarn har de ikke mange privilegier. I buddhismens kultur av skjebnetro fins det ikke mye sympati for foreldreløse. Sannheten er snarere at ingen vil ha noe med disse ungene å gjøre. Vi er inne i et arbeid som omfatter 106 barnehjem i hele landet. Her drives det under krevende forhold, og det at vi kommer og tar del i arbeidet oppleves av barna som en sann oppmuntring. Vi blir en viktig pusselbit i en stor helhet for dem.

Dødsmarkene og tempelbyen Angkor Wath er trolig de tingene flest mennesker forbinder med Kambodsja. Det siste er nostalgisk; det første nesten for grusomt til å tro. Bøker er skrevet og filmer produsert for å bringe for dagen den ufattelige lidelse som folket i Kambodsja gjennomlevde i tiden 1975-79, mens Pol Pot og hans Røde Khmer jobbet for å gjennomføre sin politikk. Helt til våre dager har det pågått en gigantisk rettssak for å stille lederne til ansvar for sine gjerninger, og to av de mest kjente gjenlevende Røde Khmer-toppene ble nylig dømt til livsvarig fengsel.
 
Det fins ulike anslag på hvor mange som mistet livet under regimet til Pol Pot, men en rekke forskere er enige om at bortimot en tredjedel av befolkningen – anslagsvis 2,5 til 3 millioner mennesker – ble brutalt drept. Det er et av de verste folkemordene i moderne historie.

På bildet her står jeg og teamet sammen med en kambodsjansk lege, doktor Lina. Vi befinner oss like utenfor landsbyen hvor vi nå skal ha helseklinikk, og hvor Lina vokste opp. Den ligger bare en times kjøring fra Kampong Thom, hvor Pol Pot ble født.  På dette stedet får lidelsen i Kambodsja et ansikt. Høsten 1978 var Dr. Lina bare en liten gutt, og da sto han omtrent her vi nå står – sammen med sin mor. Hun holder ham i hånden; de skjuler seg for Røde Khmer-soldatene som har tatt familien hennes til fange. Moren er utdannet sykepleier; søsknene hennes er vanlige bønder. Mannen hennes jobbet som professor på universitetet, men han ble drept av Røde Khmer allerede i 1976. Nå roper soldatene ut sine trusler: «Vi dreper søskena dine om du ikke kommer frem fra skjulestedet ditt». Plutselig kjenner den lille gutten at mors hånd slipper taket. Han dyttes forsiktig bort til en slektning med beskjed om at de skal flykte. De løper av sted, krysser elven og Lina blir smuglet ut av området i en vogn med mangofrukt. Familien forteller hvordan moren hans modig går soldatene i møte, i håp om at de skal spare henne og søsknene. Det som da skjer, er nesten for brutalt til å beskrive. Først blir hun voldtatt. Deretter skjærer de av henne armer og ben, før de dreper henne.
 
Dette er ennå ikke 40 år siden – og nå er vi her hvor Dr. Linas mor led en slik gruvekkende skjebne. Hun var ikke alene; over tusen mennesker i denne landsbyen ble drept bare fordi de var vennlig innstilt til kongen. Vi står bokstavelig talt på en massegrav. Hva gjør man i møte med slike dype sår? Slike alvorlige hendelser? På bildet ses fra venstre en lokal pastor, deretter AsiaLinks Eivind Frøen, så Dr. Lina og søsteren hans. Undertegnede er for anledningen fotograf. Vi holder hverandre i hendene og ber. Ber om at Guds rettferdighet skal gjelde, ber om tilgivelse, ber om nåde, ber om visdom for dagene vi skal ha klinikk i dette området. Kan vår kjærlighetsgave bli som et motstykke til det som ble demonstrert på dette stedet for noen få år siden?
 
Til klinikken kommer det flere buddhistmunker, en trollkvinne, folk fra det militære, politiet – ofre og overgripere. Alle får hjelp, alle møter kjærlighet i praksis av stab og helsepersonell. Vi ser at det er i denne runden er det ikke ondskapens makt, men Guds Rike som seirer. Mer enn 150 mennesker gir også sine hjerter til Jesus i løpet av dagene klinikken pågår. Den smilende legen som har det overordnede medisinske ansvaret her – doktor Lina – gir både lidelsen og Guds makt et ansikt. ​