Vakkert, overfylt, storslått, møkkete, mangfoldig, stinkende, frodig, lar­mende, rikt, fattig, overveldende, for­urenset, vidunderlig og fillete. Dette er bare noen få, men brukbare uttrykk å ty til hvis man skal prøve å beskrive noe av det indiske subkontinent i dets intense og varierte vesen. Selv etter bare noen få uker her kan en rapport aldri bli annet enn over­fladisk.

Inntrykkene sitter dypt for syv nordmenn etter et møte med et helt ubegripelig mangfold av kulturer, religioner, språk og personligheter. Det første inntrykket som møter deg når du kommer til India, er at det er fullt, helt fullt. Inntrykk nummer to får du i trafikken. Dette sydende, larmende kaos av bevegelige deler som ikke lar seg fange av bilder eller ord. Et inferno som ubønnhørlig fanger alle dine sanser. Det slår sjelden feil: Akkurat når du tror du kan puste lettet ut, for nå er det jo umulig å kjøre forbi - da kommer forbikjøringen. At det er rødt lys, spiller overhodet ingen rolle. Tro endelig ikke at den møtende lastebilen har tenkt å gi seg. Den blir brutalt vrengt tilbake til riktig side av veien like foran den overfylte bussen og 10 cm bak rickshawen med 7 smi­lende indere, 20 kokosnøtter og 3 høner.

Tro heller ikke at du ende­lig kan trekke et lettelsens sukk, neste forbikjøring er for lengst i gang. Omkring 900 millioner mennesker bor i India - det er mer enn 1/6 av verdens befolkning. Her er enorm rik­dom og hjerteskjærende fat­tigdom side om side, og en voksende middelklasse med god materiell standard. En stakkars obser­vatør får aldri helt bestemt seg for om dette er et rikt land med mye fattig­dom eller et fattig land med mye rik­dom.

I India og Nepal møter vi Asian Outreach-medarbeidere med integritet og sterke ledergaver. Surene Kawas (24) er fersk pastor i en landsby nær Siliguri i Nordøst-India. Menigheten har han selv plantet. Vi får æren av å være de første «fremmede» som besø­ker den. Landsbyens stolthet er kirken. Den er meget enkel, men fungerer godt. Menigheten er ivrig etter å høre våre vitnesbyrd. Likevel vet vi at deres vitnes­byrd antakelig vil gjøre større inntrykk på oss enn våre på dem. En mann forteller hvordan hele lands­byen kom til tro. Han reiser seg med sin sønn på armen og forteller at han var en ivrig hinduist da han giftet seg første gang. Hans høyeste ønske hadde all­tid vært å få en sønn, og gleden var stor da familien endelig ventet sitt første barn. Til hele landsbyens store sorg mistet kvinnen barnet. Senere gikk hun gjennom 4 nye ufrivillige aborter før hun selv døde da hun skulle føde det femte barnet. Mannen giftet seg igjen, men da han mistet sitt sjette barn, raste hans verden sammen. De hadde prøvd alt fra vestlig medisin til heksedoktorer og ofring til gudene.

-Ingenting hjalp før jeg møtte noen som fortalte om Jesus, stråler mannen. -De kristne ba for oss, og da min kone endelig fødte denne velskapte gutten kun­ne vi ikke annet enn å ta imot Jesus! Han holder frem gutten, og er nærmest sprekkeferdig av stolthet. I et kort øyeblikk får vi et lite glimt av hva Gud vir­kelig ofret da han ga sin eneste sønn.

Surene har selv et sterkt vitnesbyrd. Han var 100 pro­sent lam fra halsen og ned inntil han fyke 11 år. Totalt oppgitt av leger og heksedoktorer ble han båret av broren i 4 timer for å komme frem til de kristne han hadde hørt om. De kristne ba for Surene, men ingenting skjedde, så broren måtte bære ham i 4 timer hjem igjen. De kristnes bønn hadde ikke gitt konkre­te resultater umiddelbart, men like fullt gjort dypt inn­trykk på Surenes eldre bror. Han bestemte seg derfor for å henvende seg til denne guden de hadde bedt til.

-Hvis du gjør min bror frisk i dag, vil jeg gi resten av mitt liv til å tjene deg, ba han. I løpet av 3 minutter var Surene fullstendig frisk. Han forteller at følelsen sakte begynte å komme i bena og armene og snart kunne han bevege fingrene, hendene og føttene. Ikke mer enn 3 minutter etter brorens inderlige bønn hadde han full førlighet i hele kroppen. I dag er både Surene og broren heltids-pastorer og kirkeplantere.

I Gorkha-dalen i Nepal møter vi en annen krikeplanter, Kali Bahada. På bare 10-15 år har plantet menig­heter i 72 landsbyer i området, og ca. 75 000 men­nesker er kommet til tro.
​
Han forteller om kvinnen fra en landsby noen dagsmarsjer unna som kom for å hente ham fordi mannen hennes var død. Kali Bahaju ble med kvin­nen, og ba for mannen som sto opp fra de døde og i dag lever i beste velgående.

Den lokale lederen for AO i Nepal, pastor Kaji var en av de 5 første som ble frelst i Nepal på 70-tallet. Han har opplevd forfølgelser og motgang. Kristendom var lenge strengt forbudt i landet.

I flere hjem blir vi ikke bare bedt om å innta målti­der tilberedt med den største kjærlighet, også penger ønsker de å gi oss. Vi lar noe av den overveldende rikdom i hjertene deres komme inn over oss og ten­ker på vår hjemlige behagelige hverdag. Da forstår vi litt mer av hva Herren selv mente når han sa,
-Du sier: "Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød" - og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken.

-De fleste tenker umiddelbart på Bibel- transport når de hører om Hosanna, og det er ikke så rart siden det var dette Hosanna begynte med da tjenesten ble startet for fem år siden, sier Hosanna- leder Dan Eide.
-Men siden den gangen har vi gradvis forandre og utvidet vår tjeneste i takt med de kulturelle og politiske end­ringene i Kina. For noen år siden utvidet vi virksomheten til også å gjelde evangelisering og forbønn, eller kall det gjerne åndelig krigføring, gjen­nom bønn. Vi opplevde at Gud ledet oss til å betjene kirken i Kina på en mer aktiv, men stillferdig måte, sier norsk-amerikanske Dan Eide.
 
Ikke bare Kina
Mange tror også at Hosanna bare arbeider i Kina, men det stemmer heller ikke. Selv om Kina nok er litt av et hjertebarn, betjener Hosanna også andre land som Vietnam og Kampuchea. Men det er naturlig at Kina kommer sterkt i fokus, både fordi det ligger «et steinkast» fra Hosanna-basen i Hong Kong og fordi Kina er så stort og har så mange behov.

Asian Outreach har et eget Kina- kontor som også holder til i Hong Kong og som selvsagt samarbei­der nært med Hosanna.   

Gud gir vekst - gjennom bønn
Hosannas bønne-team består av grupper med kristne fra forskjelli­ge land og er de første som sen­des inn i et område, før noe annet arbeid kan utføres der. Det har ingen hensikt å arbeide på en «rismark» som ikke er vannet, pløyd og gjødslet på forhand. Men når dette er gjort, viser mange eksem­pler at Gud gir vekst.

I Kina er det f.eks. mange byer eller regioner der det knapt har steget noen bønner opp til Gud fra kristne på lang, lang tid. Derfor utfører Hosannas forbønnsteam mange steder et helt nød­vendig forarbeid. I neste runde kan sjeler høstes inn - men ikke før. Bønn er helt nødvendig og gir resultater, mange blir kristne, og tørsten etter un­dervisning er enorm.
 
Ikke smugling
Det er faktisk til­latt i følge kinesisk lov å frakte Bibler til landet. Mange - også misjonsvenner - kaller dette smug­ling, men det er det ikke. Hosan­nas Bibelkurérer er bare reisende i lovlig litteratur.

Dan Eide imøtegår på det ster­keste påstander om at de kristne i Kina ville ha det bedre dersom "smuglingen" opphørte.
-Det er helt galt. Den offisielle Tre Selv-kirken i Kina kan ikke møte behovet for Bibler. Samtidig sier myndighetene at det bare er 20 millioner kristne der, mens for­siktige anslag tyder på at det er minst 50 millioner, sannsynligvis mange flere, sier Eide.

-Den som bare kunne se ansiktet til en kristen kineser som får sin første Bibel! Mange av dem har ikke råd til å kjøpe en Bibel fra den offisielle kirken. Våre koster ingenting, fortsetter Eide og spør:
​
-Hvis det er slik at Kina har reli­gionsfrihet, hvordan kan da vår virksomhet være til skade for de kristne? Bibel-kurérer kan vanske­lig ha negativ effekt på noen - med unntak av Djevelens herre­dømme! Vi leverer bare det de kinesiske kristne trenger for å vokse åndelig.