Intervju med lederen for Asian Outreach David Wang
Verdens største vekkelse fortsetter med uforminsket kraft til tross for restriksjoner og forfølgelser. David Wang, internasjonal leder for Asian Outreach (og Norgesaktuell med besøk i september) forteller om hvorfor Gud virker på en slik dramatisk måte blant Asias troende nå.

Er dette et innhøstningens tiår for Asia?
-Jeg har vært involvert med evangelisering og misjon i Asia i 25 år. Jeg må innrømme at det har vært tider med motløshet, særlig mot slutten av 60-tallet. Vi hadde mange aktiviteter og gode forsøk, men ingen resultater på lengre sikt.
Likevel vil jeg si at vi i løpet av de siste 20 årene har sett en enorm respons på forkynnelsen av evangeliet. Dette skjer ikke bare i Korea og Singapore, som opplever en fenomenal vekkelse, men også i land som tradisjonelt er stengt for evangelisering, f.eks. Kina og Vietnam. Vi ser at Den Hellige Ånd virker sterkt blant folkene, og dette resulterer i omvendelser og kirkevekst med tegn, under og mirakler. Ordet "vekkelse" kan ikke beskrive det som skjer i Asia. Jeg vil heller betegne det som "Den store innhøstningen"! Dette skjer t.o.m. i tradisjonelt vanskelige land som Thailand og Japan. Jeg besøkte disse landene nylig, og misjonærer og nasjonale leder rapporterte om enestående gjennombrudd for evangeliet flere steder.

Hva er årsaken til at Asias kirker nå opplever en slik dramatisk vekst?
-Vi må se dette bl.a. i forhold til de misjonærer som tidligere arbeidet, ofret og døde mens de sådde evangeliet. Noen av frøene har ligget i dvale i mange år. Når Guds time nå er kommet over dette kontinentet bærer de frukt.

Ved tegn, under og mirakler bærer endog noen hundre fold!
For det andre ser vi i dag en eksplosjon av kirker med nasjonalt lederskap. Gud reiser opp et utmerket asiatisk lederskap. Asiatiske arbei­dere evangeliserer, sender ut misjonærer og bringer inn en stor høst.
For det tredje har forfølgelse og lidelse forårsaket av kommunistiske eller ateistiske regjeringer og andre religiøse krefter fremmet kirkens vekst enda mer.
Den viktigste årsaken til den enorme kirkeveksten i Asia må være Guds suverene plan: Det kan se ut som om Han har en timeplan, og nå er tiden inne for den asiatiske kirke til å oppleve vekkelse, fornyelse og vekst. Det er Guds tid for dette kontinentet!
Du nevnte forfølgelse. Hva har det betydd for de kristne i Asia?
-Forfølgelser har brakt fram to ting i den asiatiske kirken. Først og fremst har den brakt fram Kristi skjønnhet i livet til de troende. Jeg vet om kristne som har blitt fratatt alt det vi betrakter som viktig og som virkelig må lide for sin tro. Likevel lever de et rent og ekte liv i Kristus. Slikt gjør et sterkt inntrykk på folk. Forfølgelse har også ført kirken tilbake til det grunnleggende i kristendommen. Det er ikke lenger prestene og pastorene som er viktige, ei heller bygningene. Det som teller er å ha et grunnleggende og oppriktig forhold til Jesus Kristus. Troende som har gått igjennom lidelse og forfølgelse har erfart at Jesus er helt virkelig for dem.

At de kristne lever et liv som gjenspeiler Kristi skjønnhet, samt at de har gått tilbake til det grunnleggende i kristen­dommen har resultert i masseomvendelser og vekkelser.

Vi leser om tusener av forfulgte troende som ofte bare har noen få Bibler på deling og ingen til å lede dem. Hva kan den frie verden gjøre for å møte det presserende behovet for å sette flere inn i en ledertjeneste?

-Dette er uten tvil det viktigste spørsmålet. Hvordan kan vi mest mulig effektivt nå inn i land som er mer eller mindre stengt for tradisjonell misjonsvirksomhet?

Først og fremst må vi forstå at det til sjuende og sist er Gud som gir vekst. Han er også opphavsmann og den som skal fullføre dette arbeidet. Vi er nødt til å gå til Ham og si: "Herre, det er din menighet. Det er din kropp. Det er ditt vintre. Du må ta vare på det." Dette ser ut til å være en grunnleggende filosofi blant kristne i øst. Når du snakker med ledere på landsbygda i Kina sier dc ting som f.eks.: "Enda en menighet har sprunget fram i den landsbyen der borte. Og en kirke på over 7000 har akkurat skutt opp fra ingensteds i det fjellområdet!" De takker Gud for hva Han har startet, og de overgir det til ham. "Herre, du må fortsette med å fullføre ditt verk." Jeg tror vi må lære å gjøre det samme.
 
På den andre side må organisasjoner  som Asian Outreach gå mer og mer over fra ren evangelisering til evangelisering og oppfølging/undervisning. Jeg antar at minst 50% av vår virksomhet i de såkalte «Restricted Access Nations» (land som er stengt for vanlig misjonsvirksomhet) er disippeltrening og oppfølging. Det er dette som er trenden i den delen av verden nå.

Hva kan troende i Asias tredje verden /and lære sine brødre og søstre i vest?

-I vesten, og i den frie verden i sin helhet, ser jeg at de kristne og menighetene gjerne identifiserer seg med den mektige og kraftfulle seieren Jesus vant når Han stod opp fra de døde. Et slikt forhold ønsker de å ha. De er ivrige etter suksess og fremgang, de gode tingene som har med den oppstandne Konge å gjøre. Få ønsker å kjenne "samfunnet med Hans lidelser" (Filipp. 3.10). 1 de asiatiske menighetene ser jeg det motsatte, særlig i land med begrensninger og restriksjoner overfor de kristne. Disse troende er villige til å ha samfunn med Kristi lidelser. For dem er det det største privilegium og belønning.
Nylig dro en av våre medarbeidere inn i Kina med en større sum penger for å kausjonere for en kristen arbeider. Hun hadde blitt dømt til fem år i en hard arbeidsleir i en fattig landsby. Noen få dager senere kom min medarbeider tilbake med pengene. Kvinnen hadde nektet å bli løslatt mot kausjon. Hun sa: "Be for meg, men jeg vil ikke vekk herfra. Det er her synderne er. Det er her de kriminelle er. Det er her Jesus ville ha kommet. Nå har Han sendt meg. Så vær så snill å ikke betal kausjonen!"

Grunnleggeren av Asian Outreach, Dr. Paul Kauffman har uttalt at: "Det det koster å sende ut en vestlig misjonær til misjonsmarken ville dekke utgiftene ved å sende ut fem asiater. Burde vi sende ut flere asiatiske misjonærer?

-Både ja og nei. Når jeg ser tilbake på de siste 15 år oppdager jeg at den asiatiske kirken ​har beveget seg fra en "velsigne meg" posisjon til "velsigne verden" holdning. Nå har de både rett innstilling og ferdigheter nok. Kristne i Korea, Taiwan, Hong Kong, Singapore, Malaysia, Japan og til og med Thailand og Indonesia har kommet dithen at de kan be, de kan sende, de kan gi og de kan gå ut. Jeg ser mer og mer at den asiatiske kirken forandrer seg fra å være en som bare mottar misjonærer til å bli en som sender misjonærer.

Jeg må få komme med en advarsel. Misjon i den tredje verden har også sine vanskeligheter. Vi har vår del med svakheter og problemer. Vi sliter også med kulturell ufølsomhet. Vi lider under egosentrisk nasjonalisme. Vi snubler over de samme ting som vestlige misjonærer har slitt med tidligere. Kanskje er vi enda mere arrogante! Jeg tror at nøkkelen er at både vestlige og asiatiske menigheter sender ut misjonærer. Sammen kan vi samarbeide om å lære, undervise, forkynne og stå sammen, skulder til skulder, i gjensidig avhengighet til hverandre. Slik kan vi sammen ta ansvaret for å utføre misjonsbefalingen.

Burde vi sende asiatiske misjonærer til vestlige land også?

-Dette er noe vi virkelig må vurdere fra begge sider. Vi for vår del må slutte med å være nasjonalistiske. Slik det er i dag reiser Koreanske misjonærer til Koreanere i utlandet, Japanske misjonærer arbeider blant de Japanske, osv. Jeg ønsker å se at asiatiske misjonærer drar dit behov og mulighet er størst, det være seg i Vesten, i Afrika, Latin-Amerika eller andre steder.
Det er også på tide at dere i vest innser at misjon har gjennomgått en fundamental forandring. Det er ikke lenger "fra vesten til resten". I dag er misjon noe hele Guds menighet er engasjert i. Folk fra forskjellige nasjonaliteter må lære seg til å arbeide side ved side med å spre evangeliet. Så dersom tiden er inne for å sende asiatiske misjonærer til vesten, vel, la oss gjøre det!

​Har vi i Asia et lederskap med en slik global holdning?

-Stadig flere asiater spiller en viktig rolle i verdensevangelisering. Men sett under ett produserer for tiden den asiatiske kirken mest lokale ledere som er effektive i sin egen kultur, blant sitt eget folk. Bare noen få er i stand til å kunne fungere i en flerkulturell sammenheng. Men i tiden som ligger foran oss tror jeg at vi kommer til å se asiatiske ledere som er større enn sin egen menighet, ja endog større enn sine land. Noen av disse vil komme til å spille en viktig rolle i kristent lederskap verden over.

Hvordan vil asiatisk lederskap bli annerledes?

-I de siste hundre årene har kristne ledere hovedsakelig blitt trenet opp med en vestlig teologi. Denne teologi legger sterk vekt på evangeliet som kjennskap til Gud og Guds visdom. Men det er en generell mangel på å forstå og anvende evangeliet som Guds kraft, se 1. Kor. 1.24. På den måten har utbredelsen av evangeliet blitt basert på å gi informasjon og på mange måter "kraftløs". Asiatiske ledere har gjennom sin kulturelle og historiske bakgrunn en mye bedre forståelse for evangeliet som Guds kraft. Dette preger også det som skjer. Tegn, under og mirakler er en naturlig del av deres tankebaner og liv generelt. Dette har en balanserende effekt som gjør kirken i stand til å gjøre store fremskritt inn i mørkets verden.

Det er noen som tror at denne "kraften fra Gud" tilhører en annen tidsalder. Likevel hører vi mange historier om hvordan tegn og under i Asia fører til masseomvendelser. Gjør Gud noe annerledes i Asia?

-Gud er kreativ. Han trenger ikke gjenta seg selv på noen måte. Men jeg ser at Han har en måte å operere på når det gjelder det å bryte nytt land og åpne opp nye land.

Han tillater at nye tegn, under og mirakler skjer for å skape et veldig sterkt inntrykk. Den asiatiske kultur er tradisjonelt veldig påvirket av spiritisme og andre okkulte aktiviteter. Derfor bruker Gud tegn, under og mirakler på en helt spesiell og enestående måte for å demonstrere at det ikke er noen andre guder enn Han selv.

Jeg tror også at han vil demonstrere for menneskene i vest at Han er en Gud full av kraft og makt. Han er den store Legen. For mange her i vesten er ikke Gud vår eneste tilflukt, ofte venter vi med å gå til Gud med det som tynger oss. Vi kommer ikke fram for Gud så ofte og desperate som våre asiatiske søsken gjør. De søker Gud regelmessig for å se at Han handler overnaturlig. Et Bibelsk prinsipp er at jo mer du ber, desto mer vil du motta, jo mer du banker på, desto mere vil dørene åpnes for deg og jo mer du søker vil du finne. Dette er kanskje en årsak til at vi ser flere tegn, under og mirakler i Asia. De banker på mere. De søker mere. De ber mere.

Hvis Gud bygger opp sin menighet gjennom masseomvendelser og renser den gjennom forfølgelser, hvor fører Gud sitt folk?

-I lys av det vi ser skjer rundt oss vil jeg oppsummere Den Hellige Ånds virksomhet som "Immanuel og Maranata". Først, jeg ser at Gud er med oss. Gud er ikke bare med oss på en teologisk eller historisk måte. Ei heller ved at vi bare hører om hva Gud gjør noe her og noe annet der. Men Gud er med oss på en veldig sterk "Immanuel"—måte; personlig, engasjert og interessert. Og du vet det: Du føler det, du hører det, du ser det, og du rører ved det.
Jeg tror at nå vil Gud ved sin Ånd lede sitt folk til å få erfare virkeligheten i Jesus Kristus. Jesus er svært virkelig. Når jeg er sammen med kristne i Kina så hører jeg ikke folk si: "Vi hørte om det.." eller "Vi leste om ...", men heller "Jeg opplevde Ham, jeg berørte Ham, Han berørte meg, Han åpenbarte seg for meg, jeg så Ham og Han helbredet meg!" Han er Immanuel i første person, på en gripende måte.
På den armen side ser jeg "Maranata" Kristus kommer snart tilbake. Jeg tror jeg aldri har sett verden så rystet, så splittet, så forandret som i dag. Folk er forvirret, i stadig forandring og usikkerhet. Land og folk som tidligere ikke var noe særlig mottakelige for evangeliet er i ferd med å åpne seg. Med denne nye åpenhet er kirken stilt overfor en enestående mulighet: Forkynne de gode nyhetene og proklamere evangeliet til Han kommer igjen.
Dit hen er det jeg ser at Han fører sitt folk. Han gir sitt folk en sterk følelse for virkeligheten av Immanuel. Han gir oss også en sterk forståelse av Maranata. Noe virkelig stort kommer til å skje ganske snart!

Hvordan kan vest og øst arbeide sammen for å støtte og oppmuntre hverandre?

-I løpet av mine 25 år i tjeneste for Herren har jeg sett noen grunnleggende forandringer i forholdet mellom den asiatiske og vestlige kirke. I begynnelsen var det en total avhengighet av vestlige misjonærer når det gjaldt personell, underholdning og bønn. Alt var avhengig av vesten. Men så oppdaget jeg at pendelen svingte til den andre ytterlighet. Den generelle holdningen var: "Misjonærer, dra hjem!" Total avhengighet svingte til total uavhengighet.

Nå ser jeg en ny og balansert fase: en fase med gjensidig avhengighet. Jeg tror at både østlige og vestlige kirker har modnet slik at de aksepterer hverandres verdi, med de styrker og svakheter som måtte finnes. Jeg ser at de verdsetter hverandres talenter. Jeg ser mer og mer at det utvikler seg tette og varige forhold hvor man sier: "Du stoler på meg og jeg stoler på deg." Vi erkjenner at vi trenger hverandre for å overleve og kunne fortsette videre.

Jeg kaller ikke dette forholdet et vennskap eller avtale. Det er ikke en avtale vi gjør fordi det passer oss. Jeg vil heller se at det utvikler seg et slags ekteskapelig forhold hvor vi finner gjensidig overgivelse, forpliktelse og tillit. 

Jeg har sett asiater ta imot misjonærer fra vesten, og jeg ber om at vestlige kristne i stadig økende grad vil ta imot misjonærer fra Asia.

Hva er ditt største og viktigste bønnebegjær når det gjelder Asia?

-I Asia har jeg sett menigheter vokse fra ingenting til kanskje de største kirkene i verden, slik som Yonggi Chos kirke og kirker i Bangkok og Malaysia. Jeg så disse menighetene da de var små, og nå har de vokst enormt. Når jeg ser på dette fenomenet er det virkelig oppmuntrende å se på hvordan en slik menighet blir født, og hvordan den vokser. Det som bekymrer meg er at menigheter som startet opp som en organisme ofte forandres og ender opp som en organisasjon: de startet opp som et levende samfunn av overgitte mennesker, og ender opp som et kirkesamfunn.

Min bønn for Asia er at jeg ønsker å se det grunnleggende, vakre evangeliet om Jesus Kristus proklamert, og en enkel og ren brud rede for sin brudgom, Jesus Kristus. Det er min bønn.

-Dette var et helt annet misjonsarbeid enn det vi vanligvis forbinder med misjon. Disse månedene i Hong Kong har vært med på å gi meg et nytt forhold til misjon, sier Anne Kristin (21). Hun var en av fire på et av pinsevennenes Team Action-team som fra november i fjor til mars i år, har arbeidet med bibeltransport fra Hong Kong til Kina. En transport som foregikk i Asian Outreach' regi.

-Du får et nytt forhold til Gud etter en slik misjonsperiode. Når du går på skole eller er i vanlig jobb har du ikke så mye behov for å spørre Gud om hva og hvordan jeg skal gjøre tingene i dag. Da vi arbeidet med bibeltransport, kunne vi ikke gjøre noe før vi hadde bedt. På den måten får du et nytt, personlig forhold til Gud, sier Else (23).
 
Sterke inntrykk
-Synet på Bibelen blir også forandret, sier Thomas (20), som medgir at de ikke fikk se så mye direkte resultater av bibeltransporten. De fikk imidlertid høre om hvor stor opplevelse det var for kinesere endelig å kunne få en Bibel.
 
-Vi møtte noen pastorer på de lengre turene innover i Kina. Det gjorde sterkt inntrykk å møte de kinesiske kristne som ikke har trosfrihet, slik vi har det. De hadde en sterk tro, selv om de har det vanskelig, sier Anne Kristin.
 
Det var nervepirrende for de fire norske å møte tollerne på den kinesiske grensa første gangen. De var på vei inn i et land hvor Bibelen var erklært uønsket med ti kilo forbudt vare - bibler og studiebibler - i ryggsekken.
 
-Første gangen hadde jeg hjertebank, medgir Thomas. Da fikk han være med en annen leder,
men bare etter noen dager med opplæring og noen få grense passeringer var det de fire fra Norge som skulle lede stadig nye team på mellom fire og ni mennesker - hver med sin bibel-ryggsekk. De fleste gangene kom Biblene dit de skulle, andre ganger ble bagasjen åpnet og Biblene beslaglagt av tollerne.

-Jeg hadde en pussig opplevelse den gangen jeg kom til grensa samtidig med det canadiske damelandslaget i fotball, forteller Else. De skulle til VM-turningen i Guangzhou. Jeg hadde tilfeldigvis på meg treningsdress og joggesko, og jeg tenkte at det ville bli å enkelt komme seg ubemerket igjennom tollkontrollen. Jeg skilte meg ikke så mye ut, så da det ble min tur la jeg ryggsekken på transportbåndet som førte gjennom røntgenmaskinen, og gikk for å plukke den opp på den andre siden. Da kjente jeg et fast grep om armen min. En av tollfunksjonærene ville se nærmere på innholdet. Han halte opp bøkene, mens landslagsjentene stod og glante, smiler Else.

De fire fikk også oppleve at tollerne slapp dem igjennom, selv om de visste at disse utlendingene kom med bibler. Hensikten var å forfølge bibeltransporten fra grensa og in i Kina til de store oppsamlingsplassene.
 
—Jeg husker at vi en gang ble skygget, forteller Else. De fulgte etter oss hele dagen, slik at vi ikke fikk levert noe. Hadde det ikke vært for at Den Hellige Ånd hadde gjort oss årvåkne, hadde vi ikke oppdaget at noen fulgte etter oss. De er slett ingen amatører som bare daffer etter deg, fastslår Else som forteller om hvordan det kunne være å be før de skulle reise inn til Kina.
 
-Thomas og jeg skulle reise sammen en gang, og vi ba sammen dagen før. Da fikk vi en sterk opplevelse av at dette ville gå kjempebra. Morgenen etter pakket vi hver vår ryggsekk med så mange bibler og studiebibler som vi klarte. Da vi kom til grensa var vi spente på hvordan det ville gå. Grensevaktene og tollerne så nøye på oss og ryggsekkene våre, uten at de sa eller gjorde noe. Etter en kort stund kunne vi passere grensen uten noen problemer. Akkurat den gangen måtte Gud ha blindet øynene deres, forteller Else.
 
Vanligvis reiste de norske ungdommene på dagstur inn til Kina. Ed noen anledninger ble det også noen lengre turer, så som til Peking – også dit med tog. Pustende og pesende damplokomotiv og med trebenker på 2. klasse som eneste komforten i de 52 timene turen varte – så vel om dagen så om natten, det kunne bli litt slitsomt.
​
Like før de kom hjem til Norge fikk de oppleve en litt spesiell reise. De reiste til nord i Kina og videre inn i Mongolia. Der viste de dem kjente Jesusfilmen blant befolkningen i Sør-Gobiørkenen, en grå og trist del av et land som har gjennomgått drastiske forandringer de siste årene. Dette var første gang befolkningen i dette området hadde hørt evangeliet forkynt Siden svært få mongoler kan snakke engelsk ble det lite med samtaler og muligheter til nærkontakt. Evangeliet ble likevel forkynt, Og noe ble plantet i dc som hørte det.
 
De norske ungdommenes møte med Asian Outreach, Kina og Mongolia har satt varige spor. Misjon har fått et innhold som det ikke hadde før Team Action-ungdommene dro ut.

Slik svarer de omreisende evangelistene i Kina på hvorfor de ofte trosser forfølgelse og restriksjoner for å forkynne evangeliet. Siden begynnelsen av 8O-tallet har Kinas husmenigheter trenet opp et stort antall misjonærer og omreisende evangelister gjennom et kortids treningsprogram. Derfra er de blitt sendt ut, ofte to og to, for å evangelisere og plante me­nigheter på steder hvor det ikke fantes kristne før.

"Hvor fagre er på fellene hans føtter som kommer med gledesbud..." (Jesaia 52,7) Disse ordene fra profeten Jesaja beskriver virke­ligheten i Kina i dag. Hver dag krysser tusenvis av anonyme og uredde Guds tjenere fjell og elver for å bringe de gode nyhetene til sine landsmenn.

Husmenighetene, en misjonsbevegelse:
To unge kvinnelige evangelister begynte for noen få år siden å virke i to provinser i det nord­lige Kina. I løpet av de to første årene startet de opp 31 menigheter i dette området. I tillegg organiserte de flere seminarer for å trene opp nye arbeidere. Disse to unge jentene, som nå er i begynnelsen av 20-årene har nå til sammen star­tet over 50 menigheter!
De siste årene har Gud på en spesiell måte reist opp en ny generasjon med omreisende evangelister og predikanter. De er ingen ensartet gruppe, men varier både i alder og bakgrunn. De har en krevende tjeneste idet de hele tiden reiser fra sted til sted og høster inn sjeler. En bonde som også reiste som evangelist uttrykte det slik: «Det er luksus å sette seg ned. En milliard kine­sere! Hvordan kan vi sove godt når det er så mange som går fortapt?»
Fylt med en indre glede og styrke går og sykler disse evangelistene i timevis til avsides­liggende landsbyer, tråkker seg gjennom meter- høy snø eller farlige gjørmeområder, sover i "senger" infisert av lus og annet utøy. Bli med meg og se nærmere på en slik arbeider og hans tjeneste.

Josef i Manchuria, nordøstre Kina
21 år gamle Josef bor nær den russiske gren­sen i de nordøstre hjørnet av Kina. For seks år siden var det ikke en eneste kristen i dette områ­det. En omreisende evangelist kom hit med evangeliet, og Josefs foreldre ble omvendt. Bare noen få år etter at han tok imot Jesus begynte han å forkynne evangeliet selv. Bare 18 år gam­mel ble han arrestert for å drive med "illega religiøs aktivitet". I fem dager ble han holdt fengslet og gjennomgikk grov tortur. I dag er han fremdeles preget av dette fengselsoppholdet, han har bl.a. flere indre skader. Likevel fortsetter Josef og hans partner å forkynne og undervise de over 3000 kristne som nå finnes i denne regionen.
 
De kalde og isete vintermånedene er den beste tiden å nå folket på. Bøndene er ferdige med innhøstningen, og våren er fremdeles langt unna. Dermed har dc mye fritid. Denne dagen forkynner Josef og hans partner for ca. femti mennesker klemt sammen i et lite hus. Det er kristne og deres ikke-kristne naboer. De kristne har vært troende i to til tre år, men de vet lite om Bibelen. Josef og vennen hans preker hver sin tur fordi møtet varer lenge. De kristne på lands­bygda elsker lange møter! De kan høre evange­liet forkynt i timevis uten å bli trette. Flesteparten av de som er på møtet denne dagen må stå det er ikke nok stoler. Etter ti timer slutter møtet med et felles måltid. Josef blir på denne plassen i flere dager med møter og samtaler. Så drar han av gårde til neste landsby hvor andre kristne ven­ter ham...
 
Når jeg møtte Josef nå sist vinter var helsen svært dårlig til å være en mann på hans alder Bare han gikk opp en trapp fikk han tung pust og måtte hvile. De eldre kristne ba ham mange ganger om å ta tid til hvile slik at han kunne komme seg helt igjen etter skadene han fikk i fengslet. Josef var enig, men før jeg dro fra ham sa han med sorg i stemmen: "Hvordan skal jeg kunne stoppe å forkynne, alt vi har å gjøre er å gi folk evangeliet og så kommer de til troen!"

Arkiv fra den gangen vi kalte oss Asian Outreach

bekymret for de unge
KINA: De kinesiske myndighetene er bekymret over at stadig flere unge deltar i religiøse aktivi­teter. Ifølge en offisiell rapport er 33.6% av alle barn og ungdommer med i en eller annen form for religiøs sammenheng. I Zheijiang provinsen rapporteres det om at hver tredje tenåring deltar i bibelstudier eller bønnemøter. Det er ikke lov å drive evangelisk virksomhet overfor personer under 18 år. I denne provinsen meldes det for­øvrig om at hele landsbyer omvender seg til Kristus.

FRAM- OG TILBAKEGANG MONGOLIA:
et tidligere kommunistpartiet vant en knusende seier ved det første flerparti-valget i Mongolia nylig. Dette kan bety at de­mokratiseringsprosessen kan gå noe tregere enn ventet. I mellomtiden kommer stadig flere men­nesker til tro, spesielt i hovedstaden Ulaan Bataar. Hver uke møtes over 220 mennesker til bøn­nemøte i en av menighetene.

MISJONSHUS
FILIPPINENE: På øya Palawan helt sør på Filippinene har AO drevet pionervirksomhet spesielt blant Tagbanu-folket. Mange av disse lever høyt oppe i trærne av frykt for fremmede. I løpet av noen år er det er bygd opp flere menig­heter i dette området. Noen menigheter har også sendt ut misjonærer til andre områder på øya. Det arbeides nå med å sette opp et enkelt tre­ningssenter for misjonærer i en sentral landsby. Her vil vi kunne trene og istandsette flere av de som ønsker å nå ut til de hundrevis av landsbyer som ennå ikke er nådd.

HAMSKIFTE?
LAOS: I det kommunistiske Laos, en av verdens minst utviklede land, er det nå forbudt å vise plakater med hammer og sigd. Dette symbolet er nå erstattet i nasjonalemblemet med et budd­histisk symbol. Ordet "sosialisme" i nasjonens motto er byttet ut med "velstand".

Arkiv - fra den gangen vi kalte oss Asian Outreach

Kristussentret eller selvsentrert?
Av Eivind Frøen

Humanismens farlige gift har sivet langt inn i våre kristne menigheter. En fokusering på jeg, meg og mitt blir mer og mer vanlig også blant kristne. Særlig i mange såkalte karismatiske sammenhenger ser vi denne utviklingen. Ofte fremstilles det hele på en slik måte at «jeg» er offeret som er såret av andre. Den eller de som har såret meg eller gjort meg vondt er ansvarlig for min reduserte livskvalitet og ødelagte muligheter.
 
En slik modell har en tendens til å ta bort ansvaret for egne liv. Samtidig gir vi bitterheten stadig nytt drivstoff. Behov for mer og mer "indre helbredelse" og omsorg og pleie synes i mange tilfeller å lede inn i en nedadgående spiral. Vi får selvopptatte kristne som sammen med andre med samme problem utgjør et sykt legeme som ikke er i stand til å fungere. Det tragiske i denne utviklingen er at det leder mange mennesker inn i et åndelig mørke og stenger samtidig for evangeliets beseirende kraft.
 
Nylig var jeg sammen med en amerikansk professor i sosiologi. Han presenterte følgende spissformulering: "Det som avgjør et menneskes livskvalitet er ikke hvilken fortid han har, men hvilken fremtid han har." Det er jo dette vi leser i 2 Kor. 5.17: "Derfor, dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning. Det gamle er forgangent, se alt er blitt nytt!" Evangeliet gir håp for ethvert menneske uansett bakgrunn og omstendigheter.
 
For noen uker siden var jeg i Kina. En kveld besøkte jeg en pastor i en husmenighet der. Utpå kvelden, etter at møtet var avsluttet satt vi  og pratet sammen. Han fortalte at han hadde sittet i fengsel i nesten 23 år for sin tro. Han hadde blitt torturert og mishandlet på det groveste. Fangvokterne hadde bevisst forsøkt å knekke ham og ødelegge ham åndelig, mentalt og fysisk. Har vitnet om lidelse og fornedring som vi i vesten knapt kan fatte. I følge mange vestlige "eksper­ter" skulle han ha vært et ødelagt menneskelig vrak. Men det var langt fra et redusert vrak som satt foran meg. Han utstrålte varme, harmoni og kjærlighet. Han levde og åndet for å nå andre med evangeliet. Jeg spurte den aldrende pasto­ren om han ikke var bitter på de som hadde ødelagt så mye for ham. Han svarte: "Bitter? Hvor­for skulle jeg være bitter? Kjenner du ikke Rom. 8.28? "Alle ting tjener dem til gode som elsker Gud". Når våre hjerter er rette innfor Gud vil Han vende alt som skjer med oss til vårt eget beste!" Trusselen om nye fengselsopphold mis­tet sin kraft med et slikt perspektiv.
 
Da jeg gikk fra han sent den kvelden var det som jeg hadde fått skimte en liten del av martyrkirkens hemmelighet. Lidelse lutrer og renser oss, dersom vi vandrer i tillit til at Gud vet hva jeg trenger, og at Han har kontrollen. Med dette forsømte bibelske perspektiv blir det ikke mye rom for bitterhet og selvmedlidenhet. Da må også mye av framgangsteologiens menneskesentrerthet vike. Tilbake har vi evangeliets fenomenale frigjørende og helbredende kraft.
 
Her ligger mye av hemmeligheten til vekkelsene i den tredje verden. Her har vi kristne i vesten utrolig mye igjen å lære.

Å få gjort jobben ferdig. Det er hva misjonsbefalingen handler om. Jesus kalte oss til å være villige til å gå til jordens ender. Han visste at det ville kreve offer for å få gjort jobben ferdig, men Han har aldri forventet at vi skal gjøre noe Han ikke allerede har gjort.

 I over 30 år har misjonærer og medarbeidere i Asian Outreach fulgt Hans eksempel. Den asiatiske kirken har hatt en dynamisk vekst i denne perioden. Mange overgitte arbeidere har utbredt de Gode Nyhetene om Jesus.

Jesu inntrengende kall var å sende ut flere arbeidere. Behovet er der fortsatt. Markene er modne til høst, og Asia trenger misjonærer. Mennesker som har sin skatt i himmelen, og ikke på denne jord. Asiatiske og vestlige misjonærer av alle nasjonaliteter, folk som vil tjene Herren ut ifra en Kristus-inspirert trang etter å få gjort jobben ferdig. Flesteparten av de unådde fol­keslag finnes i Asia.
tilgjengelig?
 
Å få gjort jobben ferdig krever bønn. Å få gjort jobben ferdig krever gaver med penger Men, til syvende og sist, å få gjort jobben ferdig krever MENNESKER! Mennesker fra hele ver­den, med sine gudegitte kunnskaper og erfarin­ger, som er villige til å stå på til Jesus kommer tilbake. Kanskje du skulle be og gjøre deg selv tilgjengelig.
 
Hvis du har fagkunnskap og/eller erfaring i noe av det som er listet opp nedenfor så vil vi gjerne høre fra deg. Skriv til oss og fortell litt om deg selv. Om du er interessert i å bli med på et korttidsteam til Kina eller andre lukkede land så kontakt oss for søknadsskjema. Vi vil også be deg være våre øyne og ører blant mennesker i din vennekrets som kan være aktuelle for noen av de områdene som er nevnt nedenfor. Du kan utfordre dem, selv om din rolle kanskje er å stå sammen med oss som bønnepartner her hjemme.
 
BEHOV FOR MISJONÆRER
Engasjement over lengre tid:

• INDIA, administrator og Bibellærer.

Ved kontoret i New Dehli trenger vi en med admi­nistrative kunnskaper som i tillegg har erfaring som Bibelskolelærer.

• THAILAND, husforeldre på barnehjem.

På et barnehjem i det nordlige Thailand, Chiang Rai, trengs det et par som kan være husforeldre for ca. 250 barn.

• HONG KONG

På vårt hovedkontor er det flere stillinger innen me­dia ledige, f.eks. i radio, journalister, grafiske arbeid, layout-medarbeidere, videoprodusenter.
 
Hong Kong: Stort behov for

BYGNINGSARBEIDERE
KORTTIDS TEAM

Hvorfor ikke bruke ferietiden til noe meningsfullt? Planlegg juleferien eller neste års påskeferie nå! Bli med oss til:

• KINA

Bibeltransport. Det er behov for folk året rundt, du kan reise alene eller i grupper. Varighet: Alt fra en uke til ett år.

• VIETNAM

Litteratur- og bønneteam. To ukers turer.

• MONGOLIA

Spesielle korttids tjenesteteam. Eksperter innen medi­sin, EDB, business management kan gi seminarer. Leger, tannleger og sykepleiere trengs til helseteam. To ukers varighet, helsearbeid i landsbyer kombinert med vennskaps-evangelisering.