AsiaLinks nøkkelmedarbeider i Øst-Malaysia, Greman Ujang, har i flere tiår jobbet med å skape enhet og forsoning blant landets mange stammer, som ofte har ligget i bitter konflikt. "Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn" sa Jesus. Arbeid med forsoning er i høyeste grad en del av vårt mandat som borgere av Guds Rike her på jorden.

Helgen 24-26 april 2015 foregikk den største samlingen av denne typen noensinne, i Øst-Malaysias hovedstad Kuching. Over 40 ulike stammer var representert, og på åpningsmøtet var det omkring 5000 mennesker til stede. De møttes alle på grunnlag av Jesu Kristi kors, til en mektig manifestasjon av hvilken kraft som fins i sannhet og tilgivelse. Vi er stolt av vår bror Greman som så trofast har ledet an i dette arbeidet, og som nå ser frukten av sin utholdenhet.

"Hvordan er situasjonen for de kristne i Kina nå?" Det er et spørsmål vi i AsiaLink får ofte. Det er like vanskelig å gi et kort og godt svar hver gang. Kina er så formidabelt stort at uansett hvordan man svarer, så vil det kunne være sant et eller annet sted. Da jeg besøkte hovedstaden i en av de 34 provinsene for en tid tilbake, fikk jeg meg en ny og overraskende opplevelse.

Mitt personlige inntrykk er at situasjonen generelt er blitt lettere i løpet av den tiårsperioden jeg har reist til Kina. Jeg husker de første gangene; hvordan vi måtte luske oss ut av hotellet før klokken seks om morgenen - mens det ennå var mørkt - og komme oss inn i en ventende bil med mørke vinduer. Da vi ankom bestemmelsesstedet, ble bilen gjerne parkert tett inntil en mur med en portåpning. Vi utlendinger ble bedt om å sitte i bilen til kineserne hadde sjekket at kysten var klar; deretter ble vi rushet inn gjennom døren. Hvite ansikter burde ikke bli observert av noen.

Det er flere år siden jeg opplevde en så høy forsiktighetsgrad, men min erfaring er altså sterkt begrenset. Vanligvis tas det fortsatt hensyn; de fleste kontaktene våre er tydelig ubekvemme med å la utenlandske gjester spasere fritt rundt. Desto mer overraskende var det da jeg besøkte en "gruppe" kristne en søndag i mars i år. Lederen hentet oss på hotellet i fullt dagslys og tok oss med til en restaurant for å spise kinesisk lunsj. Ikke så rart, ettersom stadig flere utlendinger kommer til Kina. Men da vi kom til møtestedet, ble jeg forbauset. Vi tok heisen opp til sjette etasje, fortsatte innover en korridor og plutselig så jeg et stort kors på veggen ved ei dør. Bak denne døren var det et fullt rigget møtelokale, med talerstol, kors, instrumenter og plakater som annonserte menighetens møter. Jeg spurte forsiktig via tolken min om jeg kunne ta bilder - noe vi vanligvis ikke kan når vi har møter i Kina. Ja, her kan du bare ta bilder, svarte Jing. Kunne jeg også ta ansiktsbilde av ham som leder? Ja, ingen problem.

Så forteller altså denne Jing at husmenigheten som samles her, opererer i full åpenhet. Myndighetene vet at de har møter; de vet at de er en uregistrert gruppe og - til alt overmål - får de tillatelse til å ha gatemøter ute, hvor de forkynner evangeliet og inviterer til frelse! Spesielt rundt juletider har de slike utadrettede møter, og ifølge Jing er det minst 500 mennesker som kommer for å høre på hvert møte. Møtene varer fra en til to timer, med sang, drama og forkynnelse. Til slutt blir folk invitert til å komme frem for å ta i mot Kristus. Vanligvis er det ca. ti prosent som responderer, forteller Jing. Altså et femtitalls mennesker. Når jeg spør hvor mange av disse som begynner å gå i menigheten, svarer han at det er rundt to prosent; altså ti av dem som responderer på frelsesinnbydelsen. Derfor trenger vi hjelp til oppfølging, forklarer Jing. Vi må finne bedre strategier til å ta vare på dem som kommer for å ta imot.

Midt i denne velsignelsen av frihet, opplever Jings menigheter - han er leder for flere forsamlinger i et lokalt nettverk - andre utfordringer. En sektbevegelse som går under navnet "Eastern Lightning" (Østens Lys) tok med seg to av Jings tre hovedmedledere i fjor. Denne gruppen forfekter det de kaller ny åpenbaring; som angivelig skal ha blitt gitt til en bønnekvinne mens hun var i Israel. Gruppen nekter folk å bruke navnet Jesus, de pålegger de troende å følge bud fra Moseloven og den nevnte kvinnen skal, ifølge henne selv, ha vært rykket opp i himmelen hvor hun mottok den fulle innsikten om hvordan Johannes Åpenbaring skal forstås. Dette sektangrepet skjedde så sent som i fjor, og omtrent halvparten av medlemmene i Jings nettverk slo følge med de to lederne som brøt ut.

Lidelse og herlighet. Begge deler, sammen og samtidig. Sånn var livet her på jorden for Jesus Kristus; sånn vil et liv i sann etterfølgelse av ham være. Vi mennesker trakter naturlig etter det problemfrie og fullkomne, fordi vi er skapt for fullkommenhet av den Fullkomne. Men betingelsene våre i den verden som Bibelen sier "ligger i det onde", vil alltid være både tap og seier. Og seier gjennom tap! I Kina som i Norge. 

I februar hadde AsiaLink turne med broder Yun. Den siste uka var vi i Norge, hvor vi startet i Bergen og fulgte kysten sørover. Mens vi var i Bergen, insisterte broder Yun på at vi måtte besøke gravstedet til Marie Monsen. Vår kinesiske bror sporer sin tro tilbake til Marie Monsens tjeneste i Kina, så det var en sterk opplevelse for ham å komme til stedet der hun hviler.
 
Kort tid etter dette reiste undertegnede til Thailand for å delta på en misjonskonferanse. Jeg hadde hørt nyss om at Peter Xu, som også var med på møteturne i Norge for endel år siden, skulle være i Thailand. Tanken streifet meg hvor gjerne jeg skulle møtt ham igjen, men jeg hadde ingen anelse om hvordan det skulle kunne skje. Da jeg ankom konferansen og fant en ledig stol, kikket jeg meg litt rundt – og hvem andre får jeg øye på, like til høyre for meg, enn Peter Xu! Han ser meg, og gjenkjennelsessmilet sprer seg over hele ansiktet hans. Etter møtet blir det noen gode klemmer, før vi går på rommet hans og bruker tid på bønn, samtale og gode minner.
 
Når jeg viser ham bildet av broder Yun ved Marie Monsens grav, brister det for Peter.  «Når kan jeg besøke denne graven?» spør han. Jeg stusser litt over at disse kinesiske brødrene er så opptatt av en grav, så jeg spør forsiktig. Det skulle jeg ikke ha gjort, jeg burde visst bedre. Peter setter seg opp og forklarer. For det første ble hans egen familie frelst som et resultat av Marie Monsens tjeneste. Videre forteller han om hvor viktig hennes forkynnelse har vært for husmenighetene i Kina. Med sitt budskap forberedte hun og andre norske misjonærer de troende på den forfølgelse som skulle komme. «Uten deres dype undervisning ville vi ikke vært så sterke når prøvelser kom» fastslår Peter Xu. Jeg sitter forundret og lytter. Dette har jeg ikke fått med meg tidligere. Kan hende har mange av våre lesere visst det, men historier som den til Marie Monsen fortjener å bli løftet frem igjen.
 
Enda en sak bidrar til å øke forståelsen av Marie Monsens innflytelse. Jeg har nylig lest boken "China's opening door" av Dennis Balcombe. Balcombe omtales av mange som våre dagers Hudson Taylor. Han er en amerikaner som bosatte seg i Hong Kong 1969 og har virket i Kina siden da. Han er trolig en av de vestlige som har hatt størst påvirkning på husmenighetene i Kina siden 1980-tallet. Balcombe leder en menighet i Hong Kong på ca.700 medlemmer. Hans virksomhet inne i Kina har ifølge David Aikmans bok "Jesus in Beijing" vært helt avgjørende for å introdusere Den hellig ånds fylde og Åndens gaver i landet. Få kjenner vekkelsen i Kina bedre enn Dennis Balcombe. Hans tjeneste omfatter også smugling av millioner av bibler inn i Kina gjennom en rekke år. Balcombe kommer til Norge som AsiaLinks gjest til høsten, nærmere bestemt i oktober. I nevnte bok (China’s opening door) omtaler han i et lengre avsnitt de norske, kvinnelige misjonærene.  De to han særlig peker på er Marie Monsen og Serene Løland. Sistnevnte er forfatter av boken "Gud i Kina", som jeg også har hatt gleden av å lese. I tillegg har Jakob Straume skrevet bok om Marie Monsen. Disse kvinnene var virkelig helter. Ydmyke som de var, ville de aldri tillate en slik omtale av seg selv, men når vi i ettertid ser hva de og deres medarbeidere fikk utrettet i Kina fra starten av 1900-tallet til de ble kastet ut i 1930-årene, er det formidabelt. I neste utgave av Rapport fra Asia vil jeg dele mer om disse tingene, og de som har mulighet til å høre Dennis Balcombe når han kommer hit i oktober, kan glede seg.