AsiaLink tror vi ikke på en Gud som driver i underholdningsbransjen. Vi tror på en levende Gud med livsforvandling som sin spesialitet. Det er «den slags kristendom» vi møter hos alle de vi samarbeider med i Asia, og det er dette levende, sprudlende Kristus-livet vi jager etter – hjemme og ute. Mange av dem som drar med oss på teamtur opplever denne livsforvandlingens kraft – Eivind (17) er en av dem. Han var med til Asia nå i sommer, og i denne artikkelen forteller han med egne ord om sine erfaringer. Vi har fått tillatelse til å fortelle litt om Eivinds bakgrunn; noe som gjør historien enda sterkere. For nokså nøyaktig et år siden prøvde Eivind å gjøre slutt på livet sitt. Smerter og ensomhet hadde tatt fra ham troen på fremtiden, så Eivind mente alvor. Han ønsket rett og slett å dø. En venn fant ham liggende på gulvet på internatskolen, og takket være rask innsats ble livet hans reddet på sykehuset. Siden den gang har det skjedd mange positive ting i Eivinds liv, og stikkordet for forandringen er – Jesus. Les reisereportasjen hans og gled deg over enda et eksempel på hvordan vår levende Herre kan forvandle mørke til lys.

Vi har vært på reise i nesten fire uker. Vi har sett alt fra den vietnamesiske storbyen til jungelen i Borneo. Vi har sett ufattelig fattigdom og vi har sett Guds uendelige rikdom. Jeg har gått fra å være en veldig sjenert ungdom, til å bli en som kan stå foran mange mennesker og fortelle min historie.

Vi kom til Ho Chi Minh by (Saigon) lørdag den 28. juli. Der hadde vi to dager til å slappe av etter den lange reisen, før vi på mandags morgen ble hentet til ungdomsleiren et lite stykke utenfor byen. Da vi kom dit ble vi møtt av ca 150 ungdommer som satt på gulvet og hørte på og lærte lovsang. Etter en liten stund skulle vi hilse på dem. Jeg var veldig tilbaketrukket i starten og klarte ikke å åpne meg for dem. Flere av de andre på teamet skulle dele sin historie, men jeg sa til meg selv at «aldri, aldri, aldri vil jeg gjøre det.» Ungdomsleiren varte frem til torsdag. Det er en underdrivelse å si at de vietnamesiske ungdommene forandret seg foran øynene våre; de var rett og slett ikke til å kjenne igjen. Første dagen var de aller fleste av dem stille og sjenerte. Den siste dagen danset de rundt som bare en flokk viltre ungdommer kan gjøre det, mens de lo og sang, de bar oss fra vesten rundt på skuldrene sine, og alt var glede – Guds glede. På fredagen dro vi til stranden med ungdommene hvor vi badet og koste oss, pluss at omkring 40 mennesker ble døpt i sjøen.

Så hadde vi en helg i Saigon, der vi slappet av, før det bar av sted til neste programpost – barneleiren. Her ble vi møtt av ca. 40 barn og ungdom, som alle har mistet en eller begge foreldrene. Her skjedde enda et av Guds mirakler; jeg stilte meg frem foran disse barna og fortalte min historie. Vi hadde flere runder der vi ba for og trøstet barna. En hendelse som virkelig satte sitt spor i meg, var når en liten jente jeg hadde bedt for, kom bort og ga meg en klem og sa: «I love you» (jeg er glad i deg). Det er noe jeg aldri kommer til å glemme.

Etter tre dager på barneleir kjørte vi bil i fire timer, tilbake til Saigon. Deretter satt vi på buss i seks timer til for å komme til Phnom Penh i Kambodsja, der vi skulle besøke «School of Tomorrow» – en skole for vietnamesiske barn i Kambodsja. Det var virkelig inspirerende å se hvor viktig denne skolen er for barna der. Vi var også på besøk hos flere av familiene i området. Det var noe helt spesielt å se hvor utrolig fattige de er, de har bokstavelig talt ingenting. Det fikk oss til å forstå hvor utrolig velsignet vi er her i Norge, hvor vi egentlig ikke mangler noe.

Etter tiden i Kambodsja skulle vi ta flyet til Øst-Malyasia, den delen av landet som ligger på Borneo. På vei til flyplassen fikk jeg virkelig føle Guds nærvær. Motorsykkeldrosjen hadde kommet halvveis til flyplassen da jeg til min forskrekkelse ikke kunne finne passet mitt. Det var for sent å snu, men uten pass ville jeg ikke kunne kommet inn i Malaysia. Resten av denne drosjeturen gikk med til bønn, og da vi kom fram til flyplassen fant jeg passet mitt igjen. Takk Gud!
​
Vel framme i Malaysia kom vi til hotellet hvor vi skulle være i et par dager. Der skulle vi slappe av, før siste del av turen. To dager senere ble vi hentet til en Baptistmenighet i hovedstaden Kutching. Der var vi gjester den siste helgen, og her skjedde det som for meg var det største mirakelet på denne teamturen. Jeg som bare to uker tidligere hadde sagt at jeg aldri ville snakke foran en forsamling, og som bare en uke tidligere motvillig hadde snakket foran førti barn, jeg sto nå frem foran en fullstappet kirke med rundt to hundre mennesker og delte min historie. Det er noe jeg aldri i livet hadde trodd jeg skulle gjøre! Så kom dagen da vi skulle reise hjem. Etter tre og en halv uke på farten var vi kommet til slutten på en helt utrolig reise, der jeg har blitt mye bedre kjent med Jesus og også blitt utfordret på mange forskjellige måter. Jeg kan trygt si at denne reisen har forandret meg.
 

«Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn» var Jesu svar til djevelen da han prøvde å få ham til å byde stener bli til brød (Matteus 4:4). Guds Ord er altså mat. I de kristne riksmediene har det i lengre tid vært mye debatt om bibelsynet ved våre teologiske skoler. En tanke har dukket opp i hodet mitt etter å ha lest et anselig antall innlegg, skrevet av mennesker med høy utdanning og gode stillinger: Mat kan virkelig behandles på to helt forskjellige måter!

Det fins noe som kalles «ernæringseksperter». Deres oppgave er å analysere ingredienser, slik at de eksempelvis kan fremlegge oversikt og dokumentasjon på hvor mye fett, karbohydrater og proteiner som fins i en bestemt matrett. Det er selvsagt ikke noe galt med ernæringseksperter; det er bare viktig å forstå hva som er deres oppgave og deres tilnærming til næringsmidler.

En helt annen tilnærming til mat vil det menneske ha som holder på å dø av sult. En slik person vil ikke være særlig interessert i å vite hvor mye fett eller sukker det er i brødskiva han ser foran seg. Han vil ganske enkelt spise for å leve.

Som et eksempel: Når jeg leser – i Matteus 11:28 – «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» så er det ikke viktig for meg å høre menneskers tanker og gjetninger om hvordan disse ordene ble skrevet ned en gang for lenge siden. Det viktige er at min sjel får spise. At det fins en Gud som har en sånn holdning at han inviterer meg til å lempe alle mine byrder oppi hans fang! Det viktige er at jeg faktisk tygger og fordøyer disse ordene, noe som skjer når jeg vender mitt hjerte i bønn til denne milde Gud og gir ham alt jeg strever med, slik at jeg kan kjenne hans hvile.

Jeg er vel sånn midt på treet i forhold til utdanning og evner. Adjunkt og kateket med noen studieår på universitet – to av dem med kristendom – og ellers normal utrustning. Jeg forakter ikke kunnskap, men jeg har valgt å legge meg følgende ord, av en svært kunnskapsrik mann, tungt på sinne: «Om noen mener å ha forstått noe, da har han ennå ikke forstått det slik han burde.  Men den som elsker Gud, er kjent av ham» (1. Kor 8:2-3). Hensikten med Guds Ord er å gi mat til sultne sjeler; ikke å produsere åndelige ernæringseksperter.

Jesus døde for deg! Dette er et utsagn du sikkert har hørt mange ganger. Men hva innebærer det egentlig? En del av nyere teologi har avskrevet soning som et viktig kristent begrep. Tanken om at Gud skulle behøve et uskyldig offer for å tilgi menneskets synd oppfattes som nærmest bestialsk og gammeldags. Som en svensk prestestudent uttrykte seg: «Ikke snakk om Jesu blod, jeg blir kvalm av det».

Denne tenkningen, som også kalles for subjektiv forsoning, er gjerne kjent fra middelalderteologen Peter Abelard (d.1142). Teorien har senere fått et sterkt fotfeste i den såkalte liberale teologi. Abelard tok et kraftig oppgjør med tanken om at Gud skulle behøve Jesu død som et soningsoffer for å tilgi synd. Gud holdt ingenting imot mennesket. Tvert imot, han ønsket å opprette kontakt med dem. Men på grunn av menneskets mistenksomhet og vantro ble denne opprettelsen av kontakt vanskelig. Gud valgte derfor å sende sin sønn som menneske og dø på et kors, ikke for å sone synden, men for å vise Guds kjærlighet til mennesket. Gjennom denne død ønsker Gud å vekke opp vår gjenkjærlighet. Det er denne gjenkjærlighet som gjør oss til Guds rettferdiggjorte og tilgitte barn.
​
Fine ord, men de strider imot skriften. Bibelen forteller oss at en uskyldig måtte dø for de skyldige. Johannes døperen utbrøt: «Se, der Guds lam som bærer verdens synd», mens apostelen Johannes skrev at «Jesus Kristus, den rettferdige, er en soning for våre synder, ja ikke bare for våre, men for hele verdens». Han påstod i samme brev at når vi lever i lyset, renser Jesu blod oss fra all synd. Peter skriver at vi ble «frikjøpt med Kristi uforgjengelige og dyrebare blod».  I kampen mot synd duger hverken Jif eller Blenda. Nei, Jesu blod er det eneste vaskemiddel som har kraft til å fjerne synd.                             Et blodfritt evangelium blir gjerne fattig og kraftløst. La oss forkynne Jesu blods rensende og frigjørende kraft til alle jordens ender!