Norvert Quiño er åtte år gammel. Han er nummer fire i en søskenflokk på seks. Bildet til høyre viser hjemmet deres, noen kilometer utenfor Ozamiz sentrum. Selv etter lokal målestokk her i området, er dette fattigslig. Like fullt er det blitt en vesentlig forbedring. Familiens tidligere hus var nemlig laget med vegger av plastsekker, og var så skakt at det holdt på å velte.

Dette nye huset ble bygd med hjelp fra Norge i 2008, til en total byggesum av 30 000 pesos, som tilsvarer drøyt fire tusen norske kroner. Da var snekkerlønna inkludert. Bestemor bor også i dette huset, sammen med kjernefamilien på åtte. Størrelsen på huset? Vår medarbeider Jojo sier at det er firkantet, og antyder vegglengden til fire eller kanskje fire og en halv meter. Så i underkant av tjue kvadrat.

Norvert har bare én søster, den eldste i flokken. Hun var tidligere med i AsiaLinks skoleprogram, men sluttet på skolen fordi hun etablerte familie i tidlig alder, allerede som sekstenåring. Den eldste broren til Norvert er fortsatt med i skoleprogrammet, og går nå på ungdomsskole. Så er det en gutt til, han som er hakket eldre enn Norvert. De to skulle normalt gå sammen til skolen, men fordi denne storebroren ikke liker skole, pleide han å bruke første og beste anledning til å stikke av og dra hjem igjen. Siden Norvert er så ung og liten, og skoleveien er lang og farlig, ble det da i praksis umulig for ham å komme seg på skole. Moren har to mindreårige sønner å ta seg av, så hun kan ikke gå sammen med ham, og pappa er på jobb, langt unna. Han er bare hjemme 4–5 dager i løpet av en måned. Som konstruksjonsarbeider tjener faren 190 pesos for dagen – altså knappe 30 kroner. Av dette må han bruke ti kroner til å kjøpe seg mat, så overskuddet etter en full dags tungt arbeid er en tjuekroning.

Da Jojo og Helen Alvarez – som administrerer skoleprogrammet her – besøkte familien Quiño i starten av mai i år, spurte moren om Norvert kunne få lov å bo i Flerbrukshuset, slik at han kunne få mulighet til å gå på skole. Norvert er nemlig en kvikk liten gutt, som gjerne vil lære. Han har allerede sponsor i Norge, men bosted, lang skolevei og brorens manglende interesse for å lære gjorde det umulig for ham. Jojo forteller at Norvert smilte da han hørte moren stille dette spørsmålet. Han ville gjerne flytte til Flerbrukshuset. Svaret fra Jojo og Helen var positivt, og i starten av juni flyttet Norvert inn der. Fra før av bor det en drøy håndfull eldre barn og ungdommer i dette hjemmet – som en familie. Fra Flerbrukshuset er det bare noen titalls meter til nærmeste barneskole, hvor Norvert nå går i tredje klasse.

Da vi kom til leirstedet nær havet i Sør-Vietnam, der barneleiren skulle være, ble vi møtt av 45 unger i alderen 6–18 år. De satt i rette rekker på gulvet, og plutselig gikk det opp for oss at det vi hadde sett frem til og bedt for i flere måneder, det var nå! Etter at vi i det norske teamet først hadde presentert oss og deretter hatt en undervisningsøkt, inviterte vi barna til å bli omfavnet og bedt for. Uansett hva slags behov de måtte ha. Selv om vi ikke kunne kommunisere stort med ord, fordi de fleste ikke skjønner engelsk, så stoppet ikke det kjærligheten. Mange hadde stort behov for å bli omfavnet. Flere av barna var noe reserverte og flaue i starten, men mange hjerter ble åpnet og mange tårer kom. For oss nordmenn smeltet hjertene ved å se og da for disse barna. Alt vi ønsket var bare å kunne gi mer.

En hendelse som virkelig har satt seg i meg, skjedde den andre dagen. Jeg så ei jente på 15 år som satt for seg selv og kikket på mens de andre lekte på stranden. Jeg gikk bort, satte meg ved siden av henne og var bare der en god stund, uten mulighet til å si noe. Men jeg smilte og ga henne en god klem. Etter en stund sa hun plutselig: «cảm ơn», som betyr tusen takk på vietnamesisk. Alt jeg hadde gjort var å sitte der hos  henne, men det betydde mye mer. Hun fikk være nær et menneske og trengte ikke å være alene med følelsene sine. Senere fortalte en av lederne at hun hadde mistet begge foreldrene sine. Da forsto jeg at jeg kunne gi så mye bare med å være, smile og se dem.

Det norske teamet, som besto av åtte personer, var godt sammensveiset allerede før vi reiste, etter at vi hadde møttes i Norge flere ganger for å forberede oss. På turen startet vi hver morgen med bønn, lovsang og deling av Guds ord, slik at vi hadde noe å gi videre. Ikke av vår styrke, men av Guds omsorg, kjærlighet og glede. Alle hadde et brennende hjerte etter å gi mest mulig kjærlighet og godhet til barna. Vi var der for å tjene dem. Og jo mer vi ga, desto mer fikk vi igjen. Jeg kunne komme til hallen der de vietnamesiske leirdeltakerne var samlet og kjenne meg helt utslitt, men hver gang opplevde jeg at det å være sammen med barna ga meg stor styrke og glede.

Det var virkelig verdifullt å høre høylytt latter da vi badet og lekte sammen med barna, og å se dem da de faktisk fikk anledning til bare å være barn. Så var det også en tid for sorg. Det var stunder der vi bare holdt rundt dem som hadde mistet enten en av foreldrene eller begge, og vi kjente sårene og smerten deres. Vi så og hørte hvordan mangelen og savnet kom til uttrykk. Ingen kan si at mor eller far ikke er viktig. Mor er viktig. Far er viktig. Det er sårt ikke å ha dem. Og alle, absolutt alle – noen med det samme, andre etter en stund – brøt ut i tårer da de ble omfavnet. Vi i teamet ønsket å være mors armer, fars armer, og vise Guds kjærlighet til dem. Selv om vi ikke kunne fortelle dem noe, vet jeg at de merket det. De visste at nå kunne de få lov til bare å være; bli omfavnet og gråte. Vi er skapt til å bli elsket og vi er skapt til å elske.

Siste kvelden hadde vi en samling med teamet og de vietnamesiske lederne. Øystein oppmuntret dem til å se sin egen viktige rolle som forbilder for barna. Han oppfordret dem til å bøye seg ned på barnas høyde, se dem inn i øynene, og snakke til dem. Deretter ba vi alle for hverandre. På norsk, på engelsk, på vietnamesisk. Bønn er ikke avhengig av språk. Det er like kraftfullt om vi forstår det som sies eller ikke, og i løpet av bare et par timer opplevde vi en sann enhet mellom oss som bare Gud skaper.
​
Hvilken betydning har så det vi gjorde? Hva er fire dager mot resten av årets dager? Etter leiren reiste barna tilbake til sine hjem og til vårt. Men jeg vet at noen opplevelser setter seg i oss. Det er som små frø som blir sådd, frø som vi bærer med oss resten av livet. Vi fra Norge er merket etter disse dagene. Vi husker ansiktene, smerten og gleden. Det har påvirket hvordan jeg ser på det jeg har fått i livet, og det har gitt en hunger etter å kunne gi mer. Derfor ber jeg Gud om at disse barna også skal være merket. At de kan bære med seg at de er elsket av Gud, og at de vil huske og gi videre den kjærligheten og omfavnelsen vi fikk lov å gi dem. At de vil vite at de er verdifulle og betydningsfulle.

Greman er selv ibaner, og har altså vokst opp i langhuset et sted i Borneos jungel. Han er pappa til fire voksne barn, to gutter og to jenter som kom riktig så tett. Yngstejenta Jemima fyller 18 år i disse dager, mens den eldste – Tabitha – er 22. Mellom dem er det to gutter; Jorim og Jonathan. Kona hans, Sheue Ling, er av kinesisk herkomst. Familien er bosatt i Øst-Malaysias hovedstad Kuching. Her er Greman også pastor i en lokal kirke som ble etablert under hans lederskap i år 2000. Greman har trent opp medarbeidere, som igjen har trent nye. I dag er det 16 familier som jobber fulltid under Gremans tilsyn. Som han sier med et smil: «Jeg er blitt bestefar allerede, og mine hovedmedarbeidere er blitt fedre»

«Følg meg, og jeg vil gjøre dere til menneskefiskere» sa Jesus til Simeon og Andreas. De satt på land ved Genesaretsjøen og bøtte garnene, da livet plutselig fikk en ny retning. Og teksten hos Markus forteller med enkle, men kraftfulle ord om beslutningen som ble tatt: «Straks forlot de garnene og fulgte ham» (Mark. 1,17–18).

Gjelder dette kallet alle kristne? Jeg tror det. De siste månedene opplever jeg at Gud har lagt på meg å forkynne dette kallet med ny kraft. Nøden for de milliarder av mennesker som lever uten Kristus har tatt tak med økt intensitet. Samtidig har Herren undervist meg om hva slags agn vi har fått for å kunne være effektive fiskere. I sommer har denne forkynnelsen lydt på de stedene AsiaLinks team har besøkt. Jeg deler litt fra ungdomsleiren utenfor Saigon, og håpet mitt er at du leser også vil bli bevisstgjort på ditt kall til å leve som fisker – hvor du enn er.
Omkring 150 deltakere møtte opp på årets sommerleir, som arrangeres av pastor Hung og Living Water Gospel Church – en av AsiaLinks hovedpartnere i Vietnam. De fleste av dem kom fra stammeområder langt unna. De fleste er blitt kristne i løpet av det siste året. De færreste av dem hadde vært på en slik leir før. Noen av dem hadde aldri sett en hvit mann på nært hold. Med andre ord var det en svært spesiell gruppe mennesker vi på det norske teamet skulle være sammen med denne uka.

For vi kan gi til andre, må vi selv ha mottatt noe. Guds kjærlighet er agnet vi bruker for å fiske mennesker. Om vi ikke selv har tatt til oss av den, blir det vanskelig å dele ut. Derfor startet vi også denne leiren med å undervise om Gud som far. At han er alle fedres – og mødres – rollemodell, og at han er uttrykksfull i sin kjærlighet. Han er ikke en far som bare føler i sitt indre at han elsker sine barn; nei – han viser det og han sier det. I flere år har jeg sett hvor sterkt denne sannheten treffer mennesker og går på dypet – nettopp fordi det er en sånn fundamental side ved livet. Også i år skjedde det samme. Da vi inviterte de 150 unge til å komme for å bli omfavnet, bedt for og velsignet etter undervisningen, var det kø overalt. Seks av de åtte på det norske teamet var med på dette for første gang, og de fleste av dem er selv ungdommer, men det var ikke til hinder for at de kunne betjene jevnaldrende brødre og søstre. Nøkkelen er at Gud gjennom Kristus har gitt all sin kjærlighet til alle mennesker. Når vi, som lemmer på Kristi kropp, betjener andre, er det ikke vår kjærlighet som virker, men hans. Dette ser vi med egne øyne, gang etter gang, at Gud helbreder og forvandler menneskers liv gjennom noe så enkelt som at vi omfavner dem med Guds kjærlighet.

Når koppen er full, har vi noe å gi til andre. Guds kjærlighet er, som sagt, agnet vi har fått for å lede mennesker til Kristus. Og Guds kjærlighet har et utseende. Den er ikke bare et ord eller en idé. Guds kjærlighet ser ut som et vennlig smil i ansiktet. Den ser ut som øye-til-øye-kontakt med den hensikt å gjøre godt mot andre; gi anerkjennelse, respekt og godhet. Guds kjærlighet ser ut som vennlige, milde og byggende ord, sagt med en kjærlig tone. Den ser ut som hjelpsomme handlinger. Den vises gjennom et vennlig håndtrykk, et klapp på skulderen, et kjærlig strøk over håret, en klem eller en omfavnelse. Det største underskudd av alle her i verden, er underskuddet på Guds uttrykte kjærlighet. Derfor er det «marked» for den overalt hvor det fins mennesker.
​
Vi lærte våre vietnamesiske venner å si to setninger. Den første er sånn: «Hvert menneske er en fisk!» Den neste fortsetter: «Og jeg er en fisker!» Det er en god start, at vi får dette på plass. Og det er helt sant. Men så kommer utfordringen: Hva om fiskeren er redd for fisken han vil fange? Ingen fisker kan sette seg langs vannkanten og vente på at en fisk tilfeldigvis finner på å hoppe opp av vannet, legge seg fint på fanget og si: «Her er jeg, nå kan du fiske meg.» Sånt skjer ikke. Fiskeren må aktivt oppsøke fisken. Han må finne frem stang, sen og krok; deretter må han ha på agn og så må han gå etter fisken. Vårt agn for å fiske mennesker, er nettopp Guds uttrykte kjærlighet.

Smilet, vennligheten, de gode og milde ordene. Respekten og interessen for andre. Viljen til å bryte ut av egne sirkler for å oppsøke dem som er langt borte – slik Jesus gjorde da han kom fra himmelen til vår fattige verden.

Skal vi lære noe, må vi få begynt. Vi må trene, og vi må holde ved med å trene. På ungdomsleiren organiserte vi deltakerne i grupper på tjue. Hver av gruppene delte vi igjen i to, og plasserte dem i en sirkel med ansiktet vendt utover. De andre ti plasserte vi i en ny sirkel rundt den innerste – og da med ansiktet vendt innover. På den måten sto alle ansikt til ansikt med en person. Gruppene var mikset helt tilfeldig, for at ikke den vanlige gruppementaliteten skulle få råde – dette at vi automatisk søker sammen med dem vi kjenner og føler oss komfortable i nærheten av.

Så fikk de noen enkle oppgaver. Enkle på én måte, men likevel utfordrende. Hold hverandres hender. Møt hverandres blikk. Si til hverandre: «Jeg kan se Gud i øynene dine.» Legg hånden på hverandre og be for hverandre. Hvis begge er enige og synes det er greit, kan dere også omfavne hverandre.

Da de var ferdige med disse konkrete oppgavene, ba vi alle i den ytre sirkelen om å flytte seg ett hakk til venstre. Dermed sto alle igjen overfor et nytt menneske. Så gjorde vi de samme tingene igjen. Poenget var – og er – å øve opp ferdigheten til å kunne møte fremmede ansikter. Våge å se mennesker, våge å nærme seg dem, våge å ta initiativ. Være ekte, aktive fiskere!
​
Jesus sa: «Jeg vil gjøre dere til menneskefiskere.» Måten han gjorde det på, var ved å illustrere slik at disiplene kunne lære. Jesus brøt med kulturens grenser. Han prioriterte barna fremfor de voksne. Han likebehandlet kvinner med menn. Han var venn med samaritanere, tollere og syndere. Han fikk reaksjoner og kritikk, men sto fast og slo fast: «Menneskesønnen er kommet for å oppsøke det som er fortapt og frelse det. Det er ikke de friske som trenger lege, men de som er syke.»

I løpet av de fire dagene leiren varte, så vi virkelig forandring hos de unge vietnameserne. Vi så at de tok til seg undervisningen og begynte å praktisere. På den siste dagen ble det gitt rom for at ​noen av deltakerne kunne avlegge vitnesbyrd om hva de hadde lært, og disse vitnesbyrdene bekreftet det vi selv kunne se. En voksen leder som var kommet til leiren for å følge noen av ungdommene fra sitt område, fortalte at han nå skulle dra tilbake og begynne å praktisere Guds kjærlighet i sitt hjemmemiljø.

"For" – som han sa – "der er det ingen som ser til barna sine at de elsker dem eller som viser kjærlighet på denne måten."
Den siste dagen oppsummerte pastor Hung det som var blitt undervist og praktisert på leiren, før vi feiret nattverd sammen. Han stilte noen spørsmål, og han svarte selv:
«Hvem er fattigst av alle i verden? Er det den som ikke har mat? Den som ikke har et sted å bo? Den som ikke har klær? Nei, den fattigste er den som ikke har kjærlighet.»

Og han fortsatte:
«Vi må ha denne kjærligheten, og vi må praktisere den. Vi må bryte med vår vietnamesiske kultur og i stedet etablere en Guds kultur i landet vårt.»
Nettopp det er det Guds rike handler om. At Hans sannhet, Hans rett og Hans kjærlighet får makt overalt. Dette får vi være med på, og vi vet at sprengkraften i Guds kjærlighet er sterkere enn noe annet frø. Derfor gir vi aldri opp, men fortsetter med denne misjonen helt til Kongen kommer og gjør alle ting nye!