Jon Helge har vært med på pinse­vennenes Team Action sist vinter og vår. Til og med julaften tilbragte han på den andre siden av jorda. På den­ne måten har han også vært midlerti­dig medarbeider i Asian Outreach.

Smugling
19-åringen har vært ansvarlig for en del av virksomheten hos Hosanna-tjenesten i Hong Kong. Han har fraktet bibler og kristen litteratur over grensa til Kina. Bibler er faktisk en lovlig vare der, men Jon Helges virksomhet blir for smugling å regne, for politi og tollere beslaglegger bibler som de vil hvis de finner noen. Både transporten inn i Kina, med vesker fulle av bibler, og de hemmelige avleveringene, har gitt mye spenning og ansvar. Ikke rart det heter Team Action.
Team Action gir ungdom en første smak av evangelisering og bønn, f.eks. på misjonsmarken. Jon Helge startet sist høst sammen med 24 andre og hadde først tre måneders «bibel­skole-. Han lærte også om hvordan man forholder seg til fremmede kul­turer. Det har han hatt bruk for, i møte med mennesker og fremmed mat. Han har savnet melk og brunost, men aller mest kjæresten Anette.

Angrer ikke
Jon Helge har altså ofret et og annet, og han har satset en del kroner på disse to semestrene i livets skole.
-Det angrer jeg ikke på, forsikrer han. -Jeg ville brukt en del penger på et studieår hjemme også, sier han for å sette utleggene sine til misjonsvinteren i Hong Kong litt i relieff.

Her står et flere hundre år gammel monument der døden har vært tilbedt gjennom generasjoner. Kristne anser dette for å være et sterkt demonisk festningsverk i landet. Bønneteam har brukt mye tid her og begynt å påkalle og tilbe Gud der.

Hodeskaller
Haugene med hodeskaller fra Dødsmarkene som turiste­ne får se, er kanskje ikke så merkelige i dette lyset - kan­skje ikke all den død som har hjemsøkt landet heller?

Tilbedelsen av døden har dype røtter og henger sammen med tilbedelsen av Shiva som hersker over skapelse og ødeleggelse.

Kampuchea har vært ødelagt, men bygges nå opp igjen etter 25 år med krig. Spørsmålet er hvor stor plass kristen tro skal få i denne fasen. Dødsmarkene var begrepet som ble brukt på landet etter at Røde Khmer tok livet av omkring halvannen million mennesker. I denne prosessen ble også den kristne kirke omtrent utradert. Den katolske kirke har en hundre år lang historie i landet. Mellom 1970 og -75 antas det at tallet på kristne økte fra 700 til 6 000, bare for å bli nullstilt under Pol Pot. De fleste ble tatt av dage eller flyktet.

Religionsfrihet
I 1990 ble religionsfriheten gjeninnført og de få hemmelige kristne kom sammen for å tilbe Herren åpenlyst. «Lommer av kristne dukker opp over hele landet-, rapporteres det, blant dem returnerte flyktninger fra Thailand. Mange av dem danner husfellesskap som i sin tur vil bli menigheter.

Kampucheas innbyggere, (khmer, vietnamesere og andre) er nå åpne for Guds ord. Hundre- eller tusenvis av mennesker tar imot Jesus. Helseministeren har fått høre evangeliet og tre av barna hans er blitt kristne.

Mangler pastorer
Hovedutfordringen nå er å dekke behovet for hyrder. Kampuchea har nesten ingen menigheter eller pastorer, muligens bare 20 kirker og kun en håndfull heltidsledere. Av dem igjen har bare et par stykker pastorutdanning. Selv pastorer mangler de mest elementære bibelske kunn­skaper. Det kan gi seg slike utslag som at de ikke vet hvordan de skal døpe. I 1993 ble en pastor døpt med hele menigheten sin på 22.

Kampuchea-leder i Asian Outreach, Eric Fung, skriver om en visjon Gud ga ham:
-Høsttiden er nå. Herren har fortalt meg at det kommer en tid da ingen kan arbeide her. Hvis vi ikke høster inn, vil høsten bli revet bort! Evangeliet må ikke bare forkyn­nes, men også vises i praktisk handling, sier Fung.

Trenger alt
Landet trenger forbønn, penger og all slags materiell hjelp. Økt levestandard vil gjøre det vanskeligere for Røde Khmer å angripe sivile på den lutfattige landsbygda. Fred er en forutsetning for at evangeliske arbeid kan fortsette. Slik henger det ene sammen med det andre. Kam-puchea har desperat behov for fred - både jordisk og himmelsk.

• Forventet levealder i Kampuchea er snaut 50 år. Det sier noe om herjingene i landet; de samme tallene for Vietnam og Thailand er henholdsvis 67 og 66 år.
• Spedbarnsdødeligheten er på hele 120 pr. 1 000 levendefødte barn.
• Bare 12 prosent av befolkningen i landdistriktene har sikkert drikkevann, i byene er tallet 21 prosent.
• Elvene forurenses nå fordi erosjonen øker. Jordsmon­net vaskes ut i elvene pga. intensiv tømmerhogst. Røde Khmer står bak mye av den; de har åpnet dørene for thailandsk hogst mot å få militær hjelp.
• Kampuchea er et patriarkalsk land; menn har størst verdi. Likevel bærer kvinnene byrdene i næringsliv og landbruk. Etter «Dødsmarkene» utgjør de 65-70 prosent av befolkningen og har hovedansvaret for økonomien.
• Mange menn utnytter det store kvinneoverskuddet. Jenter ned i 13-årsalderen tvinges til prostitusjon. Samtidig som jomfruelighet settes høyt i kulturen, er urørte småjenter en ettertraktet salgsvare. Etter den sek­suelle utnyttingen går «markedsverdien» fort ned. Flerkoneri er tradisjonelt fremmed, men ikke uvanlig lenger.
• Halvannen million mennesker døde trolig på «Dødsmarkene». På grunn av alle land­minene, er landsbygda dødsmarker ennå. Kampuchea er infisert med miner. Det er minst fire millioner av dem. Det er ennå ikke gjort noen alvorlige forsøk på å fjerne dem.
• Hver måned må 300-700 mennesker amputere minst en fot på grunn av landmi­nene. Nesten fire av tusen innbyggere er invalide, viser statistikken.
• Et annet resultat av mineleggingen er økonomisk stagnasjon. Landbruket begren­ses sterkt inntil alle miner er ryddet vekk. Det tar tid, lang tid. I et land der 84 prosent av befolkningen lever av jordbruk, er dette katastrofalt. En kilde oppgir at gjennom­snittsinntekten i fjor bare tilsvarte 5-600 kro­ner i året.

​

Anne og Selwyn Jackson og de to barna deres kommer fra New Zeland. De er de første Asian Outreach har plassert i landet. De har base i hoved­staden Phnom Penh.

Eric Fung fra Malaysia er ansvarlig for arbeidet AO driver i Kambodsja. Han kunne for få måneder siden mel­de om to husfellesskap som er startet i landsbyer langs elvene der -Boat of Hope- brukes.
-Vi tror tiden er her nå da Herren skal velsigne denne nasjonen, sier Fung og etterlyser medarbeidere til helse-, tannlege-, bønne- og undervisningsteam.
 
Mange til tro
Familien Jackson er i alle fall fullt innstilt på det. De har allerede kom­met godt i gang med å lære seg språk. Ekteparet har mange år bak seg som ledere for Youth With A Mission (Ungdom i Oppdrag) på Filippinene. Anne, Selwyn og barna Luke og Helen har ikke vært mer enn sju måneder i Kambodsja.

Selwyn har blant annet ansvaret for å legge til rette for alle teamene som kommer til landet, og det er etter­hvert en del av dem. Han er også ansvarlig for elvebåt-tjenesten og han samarbeider med lokale pastorer og evangelister om å nå helt unådde områder av landet. Han arbeider også med opplæring av lokale ledere og menighetsplantere.
 
Lærer språk
Etter så kort tid i landet er likevel kanskje jobb nummer én å lære seg språket, for uten det er det umulig å få gjort det egentlige arbeidet. Samtidig søker familien å bli person­lig kjent med mennesker og drive AO’s nyopprettede senter i Phnom Penh.

Familien har fått lokale medarbeide­re til å hjelpe seg, men trenger en til som kan både khmer, engelsk og vietnamesisk. Det vil lette arbeidet mye. Anne arbeider med sprak på enda en måte: Hun lærer fra seg eng­elsk til kristne ledere. I tillegg driver hun grunnleggende helsearbeid i landsbyer.