|
Arkiv - Fra den gangen vi kalte oss Asia Nord, en del av Asian Outreach De færreste tenåringer har erfaring som bibelkurérer. Men det har Jon Helge fra Leknes i Lofoten, I et halvt år har han fraktet «brød» over grensa til Kina. Jon Helge har vært med på pinsevennenes Team Action sist vinter og vår. Til og med julaften tilbragte han på den andre siden av jorda. På denne måten har han også vært midlertidig medarbeider i Asian Outreach. Smugling 19-åringen har vært ansvarlig for en del av virksomheten hos Hosanna-tjenesten i Hong Kong. Han har fraktet bibler og kristen litteratur over grensa til Kina. Bibler er faktisk en lovlig vare der, men Jon Helges virksomhet blir for smugling å regne, for politi og tollere beslaglegger bibler som de vil hvis de finner noen. Både transporten inn i Kina, med vesker fulle av bibler, og de hemmelige avleveringene, har gitt mye spenning og ansvar. Ikke rart det heter Team Action. Team Action gir ungdom en første smak av evangelisering og bønn, f.eks. på misjonsmarken. Jon Helge startet sist høst sammen med 24 andre og hadde først tre måneders «bibelskole-. Han lærte også om hvordan man forholder seg til fremmede kulturer. Det har han hatt bruk for, i møte med mennesker og fremmed mat. Han har savnet melk og brunost, men aller mest kjæresten Anette. Angrer ikke Jon Helge har altså ofret et og annet, og han har satset en del kroner på disse to semestrene i livets skole. -Det angrer jeg ikke på, forsikrer han. -Jeg ville brukt en del penger på et studieår hjemme også, sier han for å sette utleggene sine til misjonsvinteren i Hong Kong litt i relieff. -Jeg angrer ikke på at jeg har brukt en vinter for Hosanna- tjenesten, sier pinsevennen og Lofot- væringen Jon Helge.
0 Comments
Arkiv - Fra den gangen vi kalte oss Asia Nord, en del av Asian Outreach ■ Innhøstingen i Asia er ingen vekkelse, men en misjonseksplosjon, er det sagt. Mange har forventninger om Jesu gjenkomst, for snart kan alle folkeslag ha hørt evangeliet og det må skje før Jesus kan komme, sier Bibelen. ■ Den sier også at Jesus kommer for å hente sin brud som er menigheten. Gud viser oss stadig mer av seg selv og sine sanneter. Fra reformasjonen til den karismatiske fornyelse på 70-tallet og fram til i dag har Gud hele tiden restaurert sine sannheter hos sitt folk for at menigheten skal vokse opp til manns modenhet (Ef. 4:13). En av de sannheter jeg tror Gud er i ferd med å gjenreise, er betydningen av lokalmenigheten. Hvis vi tror at Jesus snart kommer igjen for å hente sin brud, virker dette logisk. Misjon i Bibelen, slik jeg ser det, foregår ved at det plantes nye menigheter. Omreisende team reiser rundt og hjelper de nye menighetene og eksisterende. Men teamene er sendt ut fra lokale menigheter. ■ I Norge foregår misjon ofte ut fra selvstendige organisasjoner utenfor menighetene. Asian Outreach er også en slik struktur. Disse har tatt det ene feltet misjon ut fra helheten i menigheten. La det være sagt: Misjonsorganisasjonene har gjort og gjør et betydelig arbeid. Likevel tror jeg Gud ønsker å vise oss noe mer. Organisasjonene kalles menighetens forlengede arm. Men en kropp med en forlenget arm er vel - humoristisk sagt - nokså vanskapt? Andre sier at vi ikke hadde hatt misjon uten misjonsorganisasjonene, for menighetene har sviktet kallet. Men kanskje er det heller slik at misjonsorganisasjonene har «røvet» misjonen fra menighetene og at de med misjonskall har «sviktet» menigheten? «En kropp med en forlenget arm er vel nokså vanskapt?» ■ Når foreldre får et barn, forstår de at de har ansvar for det. Det bør ikke overlates til en annen familie. Mente Gud det motsatte om misjon? Hvem er mer kompetent til å plante eller styrke menigheter på misjonsmarken enn de som har plantet eller arbeidet i menigheter hjemme? Asian Outreach har en strategi som går ut på å utbre Guds rike gjennom menighetsplanting. Vi i Asia Nord vil være et serviceorgan for nordiske menigheter, gjerne så de kan drive misjon direkte fra forsamlingen. De kan plante kirker, men bør snarest mulig overlate dem til lokale ledere eller sende støtteteam. Jeg tror det er en styrke i å føre misjonen tilbake til menigheten. Kanskje ønsker Gud å vise oss noe nytt om forholdet misjonsorganisasjon/lokalmenighet? Dette krever ydmykhet fra begge sider. Organisasjonene kan dels bli nødt til å avstå fra sitt selvstendige liv og la menighetene få økt kontroll. Menighetene må anerkjenne den erfaring, visdom og kunnskap som finnes i organisasjonene.
■ Det sies at motstanden mot det nye Gud gjør alltid er størst blant barna av den forrige vekkelsen. Er det ikke betegnende at mange barn av den karismatiske fornyelsen, som brenner for misjon, ofte befinner seg i tverrkirkelige strukturer og ikke har gitt seg til en lokal menighet? Hvordan vil de reagere på budskapet om å knytte seg til en lokal menighet og drive misjon derfra? Vil de si nei slik de selv opplevde at mange avviste dem da de kom med budskapet om Den Hellige Ånd? La oss åpent søke Gud for å finne ut om han har nye ting å lære oss, selv om vi kanskje må korrigere vår kurs. Kampuchea kalles landet der folket smiler vennlig. På overflaten kan man bli sjarmert av folkeferdet, men det skjuler mørkere sider. Khmer-folket har lang tradisjon for å tilbe døden. Navnet på hovedstaden Phnom Penh (Phnom-høyden) er tatt fra det okkulte tilbedelsesstedet Wat Phnom. Dåp: Mennesker døpes i Kambodsja, men mange pastorer mangler elementær undervisning og vet ikke hvordan de skal døpe. Her står et flere hundre år gammel monument der døden har vært tilbedt gjennom generasjoner. Kristne anser dette for å være et sterkt demonisk festningsverk i landet. Bønneteam har brukt mye tid her og begynt å påkalle og tilbe Gud der. Hodeskaller Haugene med hodeskaller fra Dødsmarkene som turistene får se, er kanskje ikke så merkelige i dette lyset - kanskje ikke all den død som har hjemsøkt landet heller? Tilbedelsen av døden har dype røtter og henger sammen med tilbedelsen av Shiva som hersker over skapelse og ødeleggelse. Kampuchea har vært ødelagt, men bygges nå opp igjen etter 25 år med krig. Spørsmålet er hvor stor plass kristen tro skal få i denne fasen. Dødsmarkene var begrepet som ble brukt på landet etter at Røde Khmer tok livet av omkring halvannen million mennesker. I denne prosessen ble også den kristne kirke omtrent utradert. Den katolske kirke har en hundre år lang historie i landet. Mellom 1970 og -75 antas det at tallet på kristne økte fra 700 til 6 000, bare for å bli nullstilt under Pol Pot. De fleste ble tatt av dage eller flyktet. Religionsfrihet I 1990 ble religionsfriheten gjeninnført og de få hemmelige kristne kom sammen for å tilbe Herren åpenlyst. «Lommer av kristne dukker opp over hele landet-, rapporteres det, blant dem returnerte flyktninger fra Thailand. Mange av dem danner husfellesskap som i sin tur vil bli menigheter. Kampucheas innbyggere, (khmer, vietnamesere og andre) er nå åpne for Guds ord. Hundre- eller tusenvis av mennesker tar imot Jesus. Helseministeren har fått høre evangeliet og tre av barna hans er blitt kristne. Mangler pastorer Hovedutfordringen nå er å dekke behovet for hyrder. Kampuchea har nesten ingen menigheter eller pastorer, muligens bare 20 kirker og kun en håndfull heltidsledere. Av dem igjen har bare et par stykker pastorutdanning. Selv pastorer mangler de mest elementære bibelske kunnskaper. Det kan gi seg slike utslag som at de ikke vet hvordan de skal døpe. I 1993 ble en pastor døpt med hele menigheten sin på 22. Kampuchea-leder i Asian Outreach, Eric Fung, skriver om en visjon Gud ga ham: -Høsttiden er nå. Herren har fortalt meg at det kommer en tid da ingen kan arbeide her. Hvis vi ikke høster inn, vil høsten bli revet bort! Evangeliet må ikke bare forkynnes, men også vises i praktisk handling, sier Fung. Trenger alt Landet trenger forbønn, penger og all slags materiell hjelp. Økt levestandard vil gjøre det vanskeligere for Røde Khmer å angripe sivile på den lutfattige landsbygda. Fred er en forutsetning for at evangeliske arbeid kan fortsette. Slik henger det ene sammen med det andre. Kam-puchea har desperat behov for fred - både jordisk og himmelsk. Arkiv - Fra den gangen vi kalte oss Asia Nord, en del av Asian Outreach
Arkiv - Fra den gangen vi kalte oss Asia Nord, en del av Asian Outreach Alt tyder på at Guds time for innhøsting i Kambodsja er i kommet. De første heltidsmisjonærene har vært der i over et halvt år allerede. Anne og Selwyn Jackson og de to barna deres kommer fra New Zeland. De er de første Asian Outreach har plassert i landet. De har base i hovedstaden Phnom Penh.
Eric Fung fra Malaysia er ansvarlig for arbeidet AO driver i Kambodsja. Han kunne for få måneder siden melde om to husfellesskap som er startet i landsbyer langs elvene der -Boat of Hope- brukes. -Vi tror tiden er her nå da Herren skal velsigne denne nasjonen, sier Fung og etterlyser medarbeidere til helse-, tannlege-, bønne- og undervisningsteam. Mange til tro Familien Jackson er i alle fall fullt innstilt på det. De har allerede kommet godt i gang med å lære seg språk. Ekteparet har mange år bak seg som ledere for Youth With A Mission (Ungdom i Oppdrag) på Filippinene. Anne, Selwyn og barna Luke og Helen har ikke vært mer enn sju måneder i Kambodsja. Selwyn har blant annet ansvaret for å legge til rette for alle teamene som kommer til landet, og det er etterhvert en del av dem. Han er også ansvarlig for elvebåt-tjenesten og han samarbeider med lokale pastorer og evangelister om å nå helt unådde områder av landet. Han arbeider også med opplæring av lokale ledere og menighetsplantere. Lærer språk Etter så kort tid i landet er likevel kanskje jobb nummer én å lære seg språket, for uten det er det umulig å få gjort det egentlige arbeidet. Samtidig søker familien å bli personlig kjent med mennesker og drive AO’s nyopprettede senter i Phnom Penh. Familien har fått lokale medarbeidere til å hjelpe seg, men trenger en til som kan både khmer, engelsk og vietnamesisk. Det vil lette arbeidet mye. Anne arbeider med sprak på enda en måte: Hun lærer fra seg engelsk til kristne ledere. I tillegg driver hun grunnleggende helsearbeid i landsbyer. |
Arkiv
March 2025
Kategorier
All
|

RSS Feed