Det var en nabo som anbefalte munkelivet for Arn da han bare var fjorten år gammel.  Arn visste ikke mye om hva dette innebar, men han bestemte seg likevel for å følge naboens råd. Før han kunne tituleres som munk, måtte han flytte til Pagoden (buddhistisk tempel) og bo der en stund. I denne perioden må kandidatene selv betale for sitt opphold, og naboen hjalp ham med det.  
 
Etter nesten et år med studium av de buddhistiske skriftene, ble han tatt opp som munk – i første omgang med en prøvetid på fem år. Før man fyller sytten år, bærer man tittelen «liten munk». Arn var liten munk i to år. Etter en liten pause fortsatte han, nå med den gjevere tittelen «Pikho», som betyr «å bli ledet». Etter ytterligere tre år som munk kan man, avhengig av dyktighet, oppnå å bli prest eller abbot.  
 
Arn forteller her hva livet til en Pikho består i: «Man står tidlig opp om morgenen, og siterer sanskrit (liturgisk språk innen hinduismen og buddhismen) i en times tid. Dette fungerer også som bønn. Deretter går man ut for å tigge mat, og så vender man tilbake til Pagoden for å gjøre rent og ivareta andre vaktmesteroppgaver. Noen ganger har man oppdrag i forbindelse med brylluper, innvielse av bygg og lignende, hvor munken siterer fra de hellige skriftene»
 
For å komme videre fra Pikho-stadiet til å bli prest, må man dra til en større Pagode. Arn hadde imidlertid ikke penger til dette, så han sluttet.  To år senere giftet han seg med en enke, og de fikk en datter sammen. Da denne jenta var seks måneder gammel, ville Arns kone skille seg fra ham – noe som ga ham store psykiske problemer. Kona dro til Malaysia, og han ble værende igjen i Kambodsja med ansvar for barnet. Livet var så fullt av bekymringer at han mistet nattesøvnen, ble svært deprimert og gikk til slutt inn i psykose. I denne tilstanden mistet han alle hemminger, kledde av seg og løp naken rundt i landsbyen. Befolkningen der behandlet ham svært dårlig; noen ganger bandt de hendene hans, spyttet på ham og skjelte ham ut. Selv om Arn bare erindrer bruddstykker av dette, husker han at det var svært ydmykende. Denne situasjonen vedvarte i flere måneder.
 
Mens dette pågikk, møtte han en dag svigermor til pastor Sim – en av pastorene tilknyttet vår samarbeidspartner Foursquare i Kambodsja. Hun fortalte Arn om Gud, noe som var helt nytt og ukjent for ham. De troende der ville gjerne hjelpe den stakkars mannen, men de måtte binde ham med tau fordi han var så voldelig. De ba for ham og tok ham også med til sykehus for å få behandling, men det hjalp ikke. Tvert om ble symptomene bare verre. Familien hans ga nå fullstendig opp og sendte ham av sted til barnehjemmet der pastor Sim leder sin menighet. Både pastoren og de troende begynte å be for ham både sent og tidlig, ikke minst var barna aktive i forbønn. Arn var da omkring 28 år gammel, men var i så dårlig forfatning at han var mer eller mindre bevisstløs hele den første uka. I fem måneder hold pastor Sim og menigheten på med å be for ham før han var helt frisk. I denne perioden tok han også imot Herren og ble frelst.
 
I dag er Arn en glad og tilfreds mann. Sterk, full av håp og visdom. Alle de alvorlige mentale problemene er borte, og han bruker ingen medisin. Datteren hans bor nå på barnehjemmet der pastor Sim virker, og hun har en nær og god relasjon med sin far. Mens vi sitter og prater med ham om den spesielle og fortvilte livshistorien, kommer stadig barn bort og vil sitte på fanget hans. Det er tydelig at Arn elsker barn og de elsker ham. Jesus har gjort den sinnsforstyrrede buddhistmunken til en glad og smilende barnevenn.

H’Van ble født i 1997, og går nå i 10. klasse. Hun bor sammen med mor og fire brødre. Faren døde i 2011. Han arbeidet for myndighetene på et kontor i landsbyen hennes. I 2009 fikk han en tarminfeksjon. Han ble operert to ganger, men ble ikke frisk. Pastoren i menigheten møtte ham og bad for ham, og han ble momentant helbredet. Han tok imot Jesus som sin frelser, og ledet også resten av familien til Gud. Imidlertid ble han syk igjen året etterpå – denne gangen på sinnet. Han følte at det ikke var noe vits i å leve, og tok sitt eget liv. Foreldrene til mannen, H’Vans besteforeldre, mente at det var på grunn av hans tro at han ble syk, og legger nå press på resten av familien for at de skal kompensere for sønnens død (det er skikk i Vietnam at barna steller sine foreldre når disse blir gamle). Den katolske kirken i landsbyen reagerte også voldsomt mot familien da de ble evangelisk kristne, og stengte dem ute fra samfunnet. Heldigvis – sier H’Van – er moren sterk, og har oppmuntret datteren til å fortsette utdannelsen. Brødrene hennes ser ingen vits i å gå på skole. Det er nemlig uvanlig i disse fjellområdene at barn får skolegang; de må begynne å arbeide på markene fra de er små for å tjene til livets opphold. H’Van føler seg derfor privilegert som får mulighet til dette, men hun har ett stort bønnebehov: Skolen ligger 17 km fra landsbyen hennes, og det er bratt terreng å gå i. Hun ber om forbønn for at hun skal kunne finne et hus nær skolen hvor hun kan overnatte i ukedagene, så hun ikke trenger å gå fram og tilbake hver dag. «Jeg elsker barn, og nå er jeg søndagsskolelærer i menigheten. Min drøm er å bli lærer, og jeg tror at Gud vil høre min bønn og gi meg det jeg drømmer om» sier H’Van.

H’Hat er 16 år og går i 8. klasse. Hennes drøm er også å bli lærer. Faren hennes omkom i en trafikkulykke for 10 år siden. Moren giftet seg på nytt, men siden huset deres ikke er mer enn 20 m2, er det ikke lenger plass for H’Hat til å bo der om natten. De siste årene har hun forlatt hjemmet kl 7 om kvelden, og overnattet i pastorens hus, sammen med datteren hans. Nå er denne datteren stor, og H’Hat kan ikke sove der lenger. Hver natt må hun derfor finne rom hos forskjellige venner i nærområdet, noe som sliter på henne. Hun også ber om forbønn for dette.

Ka Yen er 18 år og går i 9. klasse. Hun bor hjemme hos besteforeldrene sine, sammen med en kusine. Moren hennes døde da hun var tre år gammel. Selv om de har noen bilder av moren, husker ikke Ka Yen noe fra denne tiden. Faren hennes forlot dem kort tid etter morens død. Han var desillusjonert og veldig skuffet over livet og tapet av kona. Av og til besøker han Ka Yen – spesielt når han har drukket. Full av selvforakt og anger klemmer han henne og sier at han angrer på at han forlot henne. Men det hjelper lite; i hele barndommen måtte hun klare seg selv, mer eller mindre. Da hun var elleve år lærte hun å brodere, slik at hun kunne tjene litt til livets opphold. Etter å ha lært i en uke, lagde hun et lite bilde, og fikk solgt det i en butikk. Slik fant hun en måte å forsørge seg selv. Hver dag, når hun ikke er på skolen, broderer hun. Gjennom bestemoren lærte hun også å tro på Jesus, og Han har gitt henne et helt nytt liv. «Gud er virkelig god mot meg! Jeg stoler på at han vet alt om framtiden min, og selv om det kommer vanskeligheter og prøvelser vil han hjelpe meg.»

Ka Yen sender også en stor takk til sponsorene i Norge, som hjelper med utgiftene til skolegangen.
​
AsiaLink støtter 50 barn i fjellområdene i Vietnam med skolegang. En fadder betaler 200 kr/mnd., og får et bilde av barnet, samt en liten oppdatering hvert år.