Ly Van Quan var en meget kjent og populær trollmann på hjemstedet sitt. Han hadde sitt eget tempel med alt utstyret som skulle til for å utføre magiske handlinger og håndtere åndene. ​

​Men for en del år tilbake skjedde det ting som for alltid forandret livet, ikke bare for ham, men for mange. Vi lar Ly fortelle selv.

«I 1998 bestemte jeg meg for å selge oksen og bøffelen jeg hadde, fordi det var så få i min familie at vi egentlig ikke maktet å ta hånd om dyrene. Jeg fikk 10 millioner dong for dem (3000 kroner).  Ei drøy uke etter dette kom det to eldre menn på besøk til meg. De kjente til meg, og hadde nok hørt at jeg hadde solgt dyrene mine. Nå kom de for å fortelle om en god mulighet til å investere penger som kunne gi god avkastning. De ville ha meg med til området hvor en annen stamme bor, Tay-stammen. Det gikk nemlig rykter om at Tayene hadde funnet masse mynter som de mente amerikanerne hadde gravd ned under krigen, og at disse kunne tas med til byen og selges for mange penger."

 "Jeg ble med de to mennene, og underveis fortalte de meg at sist de hadde vært i Tayområdet, ville ingen av folkene der be til åndene mer. De ville bare be til himmelens Gud. Jeg går ut fra at de ville informere meg om dette siden de visste at jeg var trollmann."

​"Myndighetene var nå ute etter meg hele tiden. For at jeg skulle kunne lære mer om troen, måtte jeg oppsøke en kristen som bodde i en landsby 24 kilometer unna. Det var 5-6 timers gange dit, og jeg måtte alltid gå om natta. Tidligere hadde jeg vært livredd for mørke, men nå gikk jeg hele natta uten frykt. En gang hver uke tok jeg denne turen for å få opplæring i Bibelen."
"Da jeg hadde besøkt denne kristne lederen ni ganger, bestemte jeg meg for å begynne å vitne om Jesus i andre landsbyer. Jeg ble arrestert og fengslet fem ganger. Første gangen ble jeg holdt innestengt i ni døgn. Andre gangen var det bare to dager, men da ble jeg bundet til et tre midt i parken til skrekk og advarsel for alle innbyggerne: "Blir dere kristne, så gjør vi sånn med dere". Etter å ha stått bundet der hele dagen, ble jeg kommandert til å gå til fots tretti kilometer til et fengsel. Tredje gangen satt jeg inne sytten døgn, fjerde gangen seks dager og siste gangen bare en halv dag – det var i 2002. Noen ganger tvang de meg til å jobbe, og 45 ganger ble jeg slått og sparket."
​
"Siste gang av totalt åtte som han ble innkalt til politiet, ble han spurt om han ville fortsette å tro på Jesus. I så fall lovet de ham enda mer forfølgelse. «Jeg svarte dem at jeg var glad for å bli spurt – for tidligere hadde jeg ikke hatt noen mulighet til å fortelle. Så ga jeg dem mitt svar: «Om dere så dreper meg, vil jeg på ingen måte slutte å tro på Jesus.» Jeg ble da bedt om å signere et dokument, og etter dette er jeg ikke mer blitt innkalt til politiet. Selv når jeg drar ut med evangeliet, rører ikke politiet meg. De bare sier stygge ting om meg i hjemlandsbyen min, men når jeg er ute og evangeliserer får jeg være i fred. Bortsett fra en gang jeg kom til en landsby; da sto tretten menn med stokker sto klare til å jule meg opp – så da måtte jeg rømme til et annet sted."

For tre måneder siden dro Ly for å holde trening på et sted, i en menighet han har kontakt med. Distriktspolitiet kontaktet da det lokale politikontoret på dette stedet og ga beskjed om at de ville komme og arrestere Ly. Det sentrale politiet hadde imidlertid uflaks, for den lokale politimannen de traff på da de ringte, var en kristen. Han varslet Ly, så like før politiet ankom, var Ly forduftet. Nå er denne frimodige evangelisten på bibelskolen for å få mer trening. Etter det skal han tilbake til tjenesten – men han vet virkelig ikke hva han skal velge, pastor eller evangelist. ​

«Jeg vil både dele evangeliet og jeg vil ha omsorg for medlemmene» sier 56-åringen med et stort smil.
​

Maria er 22 år gammel og kommer fra en av provinsene i det sentrale Kina. Hun studerer nå engelsk som del av forberedelsene til å skulle tjene Gud utenfor sitt eget lands grenser. Da jeg møtte henne i Shanghai tidligere i år, fikk jeg mulighet til å høre hennes livshistorie. Det hun kan fortelle om sin barndom er dessverre neppe unikt, men ikke mindre sterkt av den grunn.

- Da jeg ble født, var foreldrene mine veldig skuffet fordi de så sterkt ønsket å få en sønn.  Bare to dager gammel ga mamma meg bort til tanta mi, hvor jeg bodde i tre måneder. Etter de tre månedene prøvde både mor og tante å finne noen de kunne gi meg til, men ingen ville ha meg. Det endte derfor med at jeg ble plassert hos bestemor, og der ble jeg godt behandlet.

Etter at min mor ble gravid for andre gang, flyktet hun og faren min til et annet sted for å unngå at hun skulle bli tvunget til å ta abort. Slik fungerer et-barns politikken i landet vårt. Da min mor igjen fødte ei jente, ga de henne bort etter noen få måneder. Det samme skjedde da hun fødte sin tredje datter. Også hun ble gitt bort. Først da jeg var sju år gammel, lyktes det mine foreldre å få en sønn.
​
Som femåring måtte jeg begynne på skole, og foreldrene mine hadde da flyttet tilbake til hjemstedet vårt. De bodde ikke langt fra bestemors hus. Mens de bodde langt unna pleide mamma og pappa å komme hjem tre ganger i året, men jeg kan aldri huske at de ønsket å ha tid med meg. Da min mor ville at jeg skulle flytte til dem, ønsket jeg ikke det. Jeg ville mye heller bo hos bestemor, men mamma tillot ikke det. Hun slo meg mange ganger da jeg ga sa at jeg ville bo der.
Faren min var verken snill eller slem med meg, egentlig. Han gjorde ingenting, verken godt eller dårlig, men min mor behandlet meg på en sånn måte at jeg hatet henne voldsomt. Det jeg kan huske fra barndommen, er at mamma påla meg å gjøre masse arbeid – vaske klær, lage mat og annet husarbeid. Uansett hvor godt jeg gjorde ting, fikk jeg aldri en oppmuntring. Om alt jeg gjorde het det at «det skulle bare mangle.» Hvis jeg ikke gjorde ting bra nok, fikk jeg alltid kritikk og kjeft. Broren min, derimot, behandlet hun veldig bra og viste klart at hun virkelig elsket.

Vi går inn i en fin tid med vår og sommer. Selv om påsken akkurat er over når dette skrives, så skaper påskebudskapet ettertanker. Jeg tenker på Maria og de andre kvinnene på vei til graven som fikk høre engelen si: ”Han er ikke her, han har stått opp”. På Emmaus-vandrerne som gikk og diskuterte det som var skjedd i Jerusalem, og fikk besøk av Jesus. De måtte erkjenne: ”Herren har virkelig stått opp og vist seg for Simon.”
 
Jesus sto opp! Han lever fortsatt i 2014, og han lever i millioner av mennesker verden rundt som har fått kjenne evangeliets forvandlende kraft i sine liv. Som erfarer at det som skjedde på Golgata for 2000 år siden gjelder også i dag. Evangeliet er fortsatt Guds kraft til frelse for alle som tror!
 
Derfor blir kontrasten stor når vi leser hva norske medier oppfatter at skjer i Kristen-Norge for tiden. Stort sett dreier det seg om homofili og om hva biskoper og prester mener om dette. Guds Ord om samliv er udiskutabelt, men dessverre fortrenger denne debatten det som er budskapet vårt. Vi må spørre om folk får oppdage evangeliets frigjørende og forvandlende kraft i sine liv?
 
Heldigvis er det mange som gjør det fordi evangeliet har gjennomslagskraft. Det er befriende å være tilstede på møter med våre asiatiske evangelister. I oktober hadde vi besøk av familien Ghaley, som vitnet om hvordan evangeliet når nye mennesker i Nepal. Nylig var jeg på møte med Ted Olbrich som fortalte hva evangeliet gjør med mennesker i Kambodsja.  I november 2014 blir det ny misjonskonferanse i Bangkok, hvor vi møter mange av våre arbeidere. Det er inspirerende og trosstyrkende å høre vitnesbyrd om evangeliets framgang i Asia. For øvrig inviteres misjonsvenner til å bli med på denne konferansen, og det anbefales!
 
Det er kraft i evangeliet!  La oss be om at evangeliets kraft skal slå igjennom på en ny og sterk måte i vårt land. Be om at mange kristne må bli berørt av Guds kraft på våre stevner i sommer og få ny inspirasjon og tro på evangeliets gjennomslagskraft. Ha en god sommer med forventning til hva Gud kan gjøre i ditt liv og i våre omgivelser!