”Farmen” er navnet på et underholdningsprogram i Norge, men for husmenighetene i Kina er det noe helt annet. AsiaLink sitt team var der nylig og fikk kinesernes syn på farmen.
 
Vi er et sted i Kina hvor vi reiser mellom fabrikksbygninger på utkikk etter et sted de kaller for ”farmen”. Sjåføren svinger av til høyre, deretter til venstre gjennom noen smug, og plutselig åpner det seg et landskap som preges av at her arbeider man med å bearbeide jorden. Her er det gård med høns og geiter, kalkuner og fisk, mange typer grønnsaker og frukt og mer til. Dette er et av mange steder i Kina hvor det trenes misjonærer for "Tilbake til Jerusalem" (TTJ) visjonen.

Nettverkene i Kina har nå jobbet en del år med visjonen sin, med både suksesser og nederlag.  Det er en kontinuerlig læringsprosess. AsiaLink og våre partnere for misjon jobber med å hjelpe våre venner, men Gud har også mange andre veier. Farmen er en liten historie om dette.
 
Lederne for dette nettverket var på utkikk etter en tomt for å trene deres TTJ misjonærer.

De fant et område som lå øde og samtidig ikke så langt at det ble vanskelig rent praktisk å reise dit. De fikk sporet opp eieren som viste seg å være en foretningsmann fra Hong Kong. Mannen var ikke kristen. Han så for seg et normalt leieforhold, men skjønte snart at disse kineserne ikke hadde noen penger. Likevel fikk de avtale om en kort leietid på fem måneder. Lederen som jeg her velger å kalle Peter, hadde flere møter med utleieren i denne perioden. Hver gang delte han evangeliet med ham og fortalte hva de holdt på med. Dette gjorde et sterkt inntrykk på foretningsmannen. Peter og vennene hans skulle altså ikke bruke dette området til egen profitt, men til å trene unge mennesker. Etter hvert som ukene gikk, åpnet foretningsmannen sitt hjerte for Jesus. Etter enda en tid skulle man reforhandle leieavtalen for området. Foretningsmannen sa da at han ville la dem bruke dette området gratis så lenge de trengte det. Det er utrolig å se hvordan Gud, vår Far, sørger for behovene på ulike måter.
 
”Farmen” er altså ikke underholdning for kineserne, men opplæring i hvordan de kan finne seg et levebrød når de kommer til andre land på vei til å fullføre misjonsvisjonen "Tilbake til Jerusalem".
 

Mellom førti og femti vietnamesiske barn går på skole hos «Children for the Great Commission» i Phnom Penh. De er i alderen sju til sytten år, og deles i tre grupper. Dagen starter med lovprisning til Jesus, og barna synger av hjertens lyst. Thien Ai spiller key-board og leder an. Underveis siterer barna høyt sammen fra Bibelen, kjente vers som de har lært utenat. Noen elever får komme fram for å prøve seg som forsangere – iveren er stor, mange har lyst. Det yrer virkelig av liv her på CGC-skolen!

Når den første timen med lovprisning, bønn og Guds Ord er ferdig, er det min tur. Jeg vil dele litt med barna om Gud som den gode Far, så jeg spør dem hvordan de tenker at en god far skal være? Svarene er interessante: «En som ikke drikker», «En som ikke slår mamma», «En som ikke røyker». Forestillingen deres om den gode far, handler om hva han ikke skal gjøre. Jeg spør dem videre:  – Pleier pappa å fortelle deg at han er glad i deg?  Nei. Ingen svarer ja på det. – Pleier pappa å klemme deg? «Ja…» svarer noen, og jeg blir oppmuntret. Men gleden fordufter fort når siste del av svaret kommer: «…da jeg var liten.» – Hvor lenge er det siden du sist fikk en klem av pappa, da? spør jeg. Har det skjedd i år? «Nei.» – Ville dere like at pappa klemte dere? «Ja!» svarer de alle sammen. Og plutselig er det en elev som blir ivrig etter å si noe. Med et stort smil kommer det: «Her på skolen klemmer læreren vår oss hver dag!»

Det er bare første driftsår for denne skolen, men det er ikke vanskelig å se hvilken innflytelse stedet har på elevene. Hjemmet deres er landsbyen ved elvebredden, med all den elendighet som fins der. Typisk er det at foreldrene lever sine liv helt uten mål og mening. De fisker for å ha til livets opphold; noen plukker og selger søppel, mange bruker dagene på å spille om penger. Alkoholisme er utbredt, og – som vi har skrevet om tidligere – er salg av jentebarn til prostitusjon blitt en ny inntektskilde for fattige foreldre. I dette miljøet vokser barna opp, her lærer de livets betingelser. Noen av dem kan altså huske at de ble omfavnet da de var små, men ikke nå lenger. Til tross for at mange av dem ennå ikke er ti år gamle. Bruk av vold er utbredt, både koner og barn får unngjelde. Det meningsløse og retningsløse livet går i arv fra generasjon til generasjon. Derfor er kontrasten så enorm til et sted hvor barna blir sett, smilt til og omfavnet. Ikke fordi noen håper på å få noe fra dem, men fordi de simpelthen er elsket.

Utover dagen forflytter noen av elevene seg til andre etasje i CGC-bygget. Her blir det blant annet undervist i engelsk. Foreløpig er det enkeltord eller gloser; mange av barna kan verken lese eller skrive ordentlig ennå. Men når læreren holder frem et rødt ark, roper alle elevene i kor: «RED!» som altså er rød på engelsk. Slik fortsetter det med andre farger, og senere leser de enkle tekster fra arbeidsboken. I underetasjen fortsetter de yngre barna å bli undervist av en annen lærer. Når tiden for lunsj kommer, går barna hjem for å spise – det er bare noen få minutters gangvei. Men først tar de seg tid til å gjøre det de aller helst vil: Leke. I norsk sammenheng er jeg helt gjennomsnittlig høy, men her nede blir jeg nærmest som en kjempe med mine 180 centimeter. Barna skriker og ler mens de klatrer på meg. Det er ikke vanskelig å oppfatte at de elsker når vi voksne lar dem herje med oss, tuller og tøyser med dem, løfter på dem og svinger dem rundt.

Hvor mye kan elevene lære på et år her? Det vil sikkert variere veldig. Mange av dem møter svært trofast på skolen, mens noen har begrensninger hjemme som gjør at de ikke kan komme hver dag. Hvis far eller mor trenger deres arbeidskraft, er ikke terskelen særlig høy for å holde barna borte. Den ene av dagene jeg besøkte dem, var det en spesiell minnemarkering for de døde – i henhold til buddhistisk tro. Da var mange av barna nødt til å følge med foreldrene på dette.  Men uansett hvor mye faglig utbytte de sitter igjen med, disse barna, så er én ting hevet over tvil: De møter ekte kjærlighet. De får høre evangeliet om den Jesus som elsker dem så høyt at han ga sitt liv for dem. De får vite at det fins en annerledes måte å leve på enn det de selv er oppvokst med. Det fins en mulighet til å velge et liv der synd ikke skal sette betingelsene. Dette er CGC sin visjon, og dette er det vi er med på gjennom AsiaLink. Takk for trofast forbønn og støtte til skolen, til Thien Ai og medarbeiderne. Arbeidet bærer frukt!
 

Det er søndag formiddag, klokken er snart halv ti, og vi befinner oss i Christ Baptist Church i Kuching. Kirkerommet er fylt av mennesker i alle aldre, plaststoler bæres ut for å gi plass til flere på vei inn. Rolig musikk lyder fra el-pianoet på podiet, det er forventning i lufta. Jeg har vært her mange ganger før, jeg har hatt rike og gode opplevelser sammen med denne forsamlingen, men det som skjer denne formiddagen er noe nytt.

Ganske presis halv ti entrer møtelederen talerstolen. Han prater iban, så jeg skjønner lite og ingenting, men jeg merker at tonen er lun og hjemlig; han informerer og småprater med folket. Det varer ganske lenge, minst ti minutter, før lovsangsledere og musikere får regien. Jeg skal få være med på en av de mest spesielle lovsangsstundene jeg noen gang har opplevd. Det er en sånn rikholdighet i uttrykk, en sånn merkbar ekthet og en påtagelig frihet til å slippe seg løs. Foran lovsangslederne står det tre små gutter med hver sin shofar. De venter til det er deres tur, og så blåser de av hjertens lyst. Her er tradisjonelle ibantrommer i bruk, sammen med gitarer, piano, bass og slagverk. Her er masse flagg i alle farger, som deles ut i forsamlingen, og som folk villig tar imot og bruker.  Fremst i møtesalen står det fire jenter; to av dem tenåringer, to av dem voksne. De er kledd i vakre kjoler i sterke farger, og har tamburiner i hendene. De danser og slår rytmen og beriker lovprisningsuttrykket enda mer. Det synges, det ropes, det danses – lenge, lenge. Det er rett og slett en uhemmet jubel for Herrens ansikt – og jeg fryder meg! Hvor rikt det kan være, dette livet i Guds menighet, når vi bare frir oss fra alle menneskebudene! Når vi følger Jesu ord og velger å bli som barn – uforbeholdne, lette å lede, modige nok til å uttrykke det vi føler. Hvem har behov for å gå på syndige festligheter når man kan ha en sånn livsutfoldelse i Guds hus?