Kanskje er han tjueen år, men ingen vet. Skolegang har han aldri fått, og han står ikke først i køen for få det. Da måtte det bli spesialundervisning, og det krever tid, personell og penger. Det er så mange andre av beboerne på Happy House som også trenger skolegang.

Gategutt
Men nå har Carlos i alle fall et hjem, et godt hjem. Det har han ikke alltid hatt. Gategutten var vel vant med mobbing, spark og slag. Det er ingen skånsel for «tullinger» på Filip­pinene heller, for Carlos er en av Guds aller minste. Men Gud har andre mål på smått og stort enn mennesker. Etter at pastor Elvie tok ham inn i huset, står han mye bedre rustet. Nå får han føde for kropp, sjel og ånd. Ikke minst det siste.

Bønnekriger
Toppen av Happy House er helt flatt - som i Midtøsten på Jesu tid Her er det stor aktivitet i døgnets løp. Carlos ber på taket, og han har taket på bønn. Selv om det er mye han ikke mestrer, bruker Gud ham til dette. Han har fått en viktig oppgave.
-Jeg har gjort ham til en bønne­kriger, sier Elvie med et smil. Pen­ger til kostbar skolegang kan hun ikke gi ham, men bønnetjenes­ten er mer dyre­bar.

Randi Nøren, norsk jordmor fra Hamar, ble vitne til Carlos' tjeneste da hun besøkte Ozamiz i vinter. Hun er vant med å ta imot alt slags folk, men har aldri sett et slikt bønne­møte som det Carlos hadde på taket av Happy House.
​
Ber for nasjonene
-Han lå på kne der og ropte til Gud. Elvie fortalte at denne til­bakestående gutten ber for nasjonene og om frelse for mennes­ker. Han har ingen skolegang, men bruker ord han ikke kan ha lært på naturlig måte. Det må være fra Gud. Han bruker mye tid i bønn, har nød for mennesker og gråt mens han ba. Det er det sterkeste bønnemøtet jeg har vært med på. Han ba også for Norge og familien min. Opplevelsen minte meg på det som står om at «det som går for å være uforstandig i verden, utvalg­te Gud seg for å gjøre det vise til skamme». Dette viste meg hva Guds Ånd kan gjøre med et menneske Jeg ble «læregutt» i forhold til Carlos og reiste hjem med en fornyet tro på bønn, forteller Randi.

Gud lar seg ikke stenge ute fra kristenfiendtlige land. Det har Taimal opplevd. Siden han var åtte år gammel hadde han vært plaget av en sykdom som gjorde at han tidvis kastet opp blod.
Jesus vil helbrede deg
-Jeg hadde gjort alt jeg kunne for å bli frisk, forteller Taimal -Jeg hadde søkt leger, jeg hadde kjapt medisiner, jeg hadde gått til hindutempler og andre templer, men ingenting hjalp. På ungdomsskolen hadde en av lærerne fortalt meg om Jesus, men jeg brydde meg ikke om det. Men etter skolen fikk jeg arbeid i den bhutanske regje­ringen. En av arbeidskamerate­ne mine var katolikk. Da jeg fortalte ham om sykdommen, svarte han bare at jeg ikke skul­le være bekymret. «Tro på Jesus. Han vil helbrede deg», sa han og ga meg også et nytestamente.
Vekket
En natt våknet Taimal klokka ett av at noen snakket til ham:
-«Vær ikke redd, jeg er med deg!» Jeg kjente et eller annet i kroppen og sto opp, men jeg så ingen. Da jeg møtte den katol­ske vennen min, fortalte jeg hva som hadde skjedd og ba ham fortelle mer om Jesus. Han ba for meg, og sykdommen for­svant. Vennen min fortalte mer om Gud, jeg fikk en dypere for­ståelse av hvem Han er og ga livet mitt til Herren.
Arbeidskameraten satte ham i kontakt med en menighet og Gud hadde nådd et menneske i et kristenfiendtlig land.
Forkastet av familien
Etter at han ble døpt, bestemte Taimal seg for å bli evangelist. Da han fortalte familien at han var blitt kristen og at han ville si opp jobben og begynne på bibelskole i India, vakte det voldsomme reaksjoner.
-Familien min ga meg skriftlig beskjed om at jeg ikke tilhørte familien lenger, forteller Taimal.
Etter endt bibelskole giftet han seg med en pastordatter, stiftet egen familie og begynte å arbeide for Jesus på et lite sted i Bhutan.
Arrestert
-Jeg reiser fra landsby til landsby og spør høvdingene om jeg kan samle folk og fortelle om Jesus. Mange svarer nei. Da må jeg dra videre til neste landsby. En søndag hadde jeg og noen venner fått tillatelse til å ha en samling i en lands­by. Da kom politi og militære og arresterte oss. De hadde en nøyaktig liste over hvor jeg hadde vært og hva jeg hadde gjort. De fortalte meg at jeg ikke hadde lov til å drive slik religiøs propaganda. «Dette er en advarsel», sa de. «Hvis du gjør dette igjen, vil vi enten ta fra deg dine bhutanske papirer og kaste deg ut av landet, eller så blir du fengslet for livstid.
 
Herren har kalt meg
Dette er situasjonen i Bhutan, men hva med Taimals fremtid? Er han redd for å rei­se tilbake til landet igjen?
-Noen ganger er jeg selvføl­gelig redd. Men Herren har kall meg, han har holdt sin hånd over meg og han har vært med meg slik han har sagt. Uansett hvordan situasjo­nen blir i Bhutan, vil jeg fort­sette å forkynne evangeliet sammen med mine venner. Vi skal gå til de mest avsideslig­gende landsbyene. For å kom­me dit må vi gå i ni dager. Menneskene der skal også få høre om Jesus.