Sviktende gaveinntekter, store utgifter per misjonær, stadig flere land som stenger for vestlige misjonærer på grunn av at de ubevisst bringer et kulturelt vedlegg til budskapet, gjør oss nøidt til å tenke nytt. Vi tror Gud sa: Dere nordmenn gå ut i verden og.... men faktum er at mis­jonsbefalingen er universell. Asian Outreach er en ren asiatisk organisasjon som tenker nytt og effek­tivt. Nå utfordrer de deg og meg fra den andre siden av kloden.

Du kan mer enn å koke kaffe og bære stoler!
Eivind Frøen kommer med klar tale. Han tror sta­fettpinnen snart gis videre til andre verdensdeler. vestlige misjonsorganisasjoner har ikke utspilt sin rolle men får andre oppgaver og må forandre strategi. For det blir stadig vanskeligere å få visum for vestlige folk i den tredje verden, sviktende gaveinntekter krever mer effektiv bruk av pengene og den tredje verden ønsker ikke lenger å få vestlig kultur inn med evangeliet.

Man tager det man haver......
-De har folkeressursene, personer som er tent på Je­sus, men mangler materiell, økonomiske ressurser og opplæring. Det kan vi bidra med. Asian Outreach er flerkulturelt, er under asiatisk ledelse, og hvert pro­sjekt drives av nasjonalt lederskap som er en del av landet og kulturen. Dette er rimeligere og mer effektivt. Vi får en hjelperolle i stedet for en lederrolle. Dette er uvant for oss, for vi er vant til å lede. Vi har en åndelig stolthet, og tror vi kan så mye om hvordan Gud virker. Kanskje vi har litt å lære av andre.

Han trekker fram et eksempel fra Nord Thailand. For å trene opp en menighetsplanter, underholde hans familie i to år og bygge et kirkebygg, må Asian Outre­ach ut med 11.000 kroner. Da er det lett å se at våre penger blir mangfoldiggjort i forhold til om vi skulle sendt ut en fra Norge som ikke kjenner kulturen, språ­ket og oppfattes som en rik fremmed.

Kontant legger Eivind Frøen nakne fakta på bordet. Hver dag blir 85.000 mennesker frelst i verden, men i Europa forlater 7.000 hver dag kirken. Dette mener han bør mane til ettertanke og ydmykhet. Men ikke passivitet.

Kom deg på  banen
Vi trenger  en skikkelig utfordring. Mange er ikke engasjert fordi de ikke har noe å bli engasjert i. I flere norske menigheter er den største utfordringen å bære stoler. Vi har i mange år produsert tribunesittere. På banen er det bare proffe spillere som er betalt for å være der. Gud vil tømme sine tribuner. Men vi må ha noe å gjøre, for å komme oss opp av stolen, ivrer entusiasten.

I Asia er det en stor utfordring og anledning, den er der bestandig. Han er klar over at jo eldre man blir jo vanskeligere er det å komme seg opp av go'stolen. Men han sier vi må be Gud om å røre ved våre hjerter og gi oss en byrde for mennesker som lever i mørket. Mer konkret kan vi hjelpe med bibler, bibellærere, penger til å støtte de asiatene som står kare til å dra ut, men som mangler midler, eller reise ut selv på bibeltransport til Kina.

Hvorfor Asia?
             - Det er behov alle steder. Men hvorfor skal noen høre evangeliet to  ganger, før alle har hørt det en gang? Asia er det største kontinentet, har den største befolkningen, de færreste misjonærene, har den største vekkelsen og står i en brytningstid. Det er viktig å spørre hvor Gud arbeider, og spille på lag med Ham. Alle kan be, alle kan gi, og noen kan gå.

Seiersrapporter
Eivind mener også det er inspirerende å få besøk a asiatiske kristne, som ikke er våre misjonærbarn.  - Vi trenger seiersrapporter som gir pågangsmot til fornyet innsats for evangeliet. Vi hører nok om hva fienden gjør i aviser og TV. Kina har hatt en vekkelseseksplosjon. i 1950 var det under en million kristne, i dag er det nærmere 70 millioner. Hvor ofte hører vi om dette enestående eksemplet? Vi trenger å få det ut til mennesker. Han oppfordrer oss til å være med på å sette Gud på dagsorden i mediene. Og henviser til hvordan militære opptrer i krig. Det er viktig å spre informasjon om allierte seire for det gir pågangsmot og utholdenhet.

 Det blir sett på som sensasjonelt at folk over 35 år reiser ut på korttidstjeneste. Men det burde heller være et normalt kristenliv; mi­sjon er noe vi alle er kalt til. Opplegget til Asi­an Outreach er ideelt for folk mellom 30 og 50 år, og topp for ektepar. Hvem kan ikke ordne seg med fire ukers fri, hvis de vil?

Sykepleier Ragnhild Kleppan (36) fra Modum er ikke i tvil etter at hun selv ordnet seg fri for å reise med Bibler og litteratur til Kina. Men hun hadde trolig sagt noe annet hvis hun ikke hadde hørt Eivind Frøen tale om Kina for to år siden.

- Jeg hadde aldri hørt Eivind tale, og hadde hel­ler aldri vært særlig opptatt av misjon. Langt mindre kunne jeg tenke meg å reise ut på kort­tidsmisjon. Men Eivind oppfordret folk til å reise til Kina, som pakkesel fra Hong Kong. Det kunne alle, mente han. Jeg hadde reist mye som flysyke­pleier i forsvaret og som turist, og likte å reise. Da jeg følte Gud sa: «Mitt ord har hast» tenkte jeg: «ja, ja, da får jeg dra da.»

Betingelsen Ragnhild satte var at hun skulle ta fri fra jobben i over fire uker. Det gikk i boks, men hun var ikke særlig høy i hatten over å reise alene. Plutselig ringte ei dame hun så vidt hadde kjent og sa hun ville være med. Og sammen troppet de opp på basen til Asian Outreach en vårdag i 1989, bare uker etter Eivind hadde talt.

-   Vi må ikke gjøre Guds ledelse til noe vold­somt og misjonskallet til noe spesielt. Det burde være det mest naturlige for oss. Jeg følte hele ti­den at jeg gikk i ferdiglagte gjerninger. Det var veldig fint å være i Guds plan, oppleve kinesiske menigheter og være en del av det åndelige om­sorgsfellesskapet på basen, mener Ragnhild. 

-       Sommerfuglene var absolutt til stede i mage­regionen da jeg krysset grensa første gang. Spen­ningen var der også de andre gangene - blir jeg tatt i dag? De stoppet meg noen ganger, og da sa tollerne «hun har bibler». Mesteparten tok de, men jeg slapp igjennom. Det var lite vits å være i Kina uten litteratur, så jeg snudde etter kort tid og plukket opp biblene på tilbakeveien mot å be­tale noen kroner.

Dagene ga ikke så mye rom for vanlig turistliv. Det var opp klokka sju, få i seg litt mat, delta på andakten og be sammen før teamet reiste ut til grensa. Gruppa delte seg, og gikk hver for seg gjennom tollen. Med i gruppa var folk fra alle verdenshjørner, alle aldre og med ulik bakgrunn.

-   Det fellesskapet som vi hadde var helt fanta­stisk, og både den opplevelsen og det å få bringe litteratur inn til Kina var verdt pengene og tida. En reiser jo ikke rundt halve jorda for moro­skyld. Den største opplevelsen var en tur inn i landet, der Ragnhild og en del av teamet møtte en pastor som hadde sittet 23 år i fengsel for sin tro.

-   Han holdt åpne husmøter i sitt eget hjem, for han fryktet ikke lenger myndighetene. Der møtte vi mange unge nyfrelste, og opplevde en helt spe­siell nattverd sammen med dem. Billy Graham hadde besøkt denne menigheten, og Ragnhild fikk et bilde av ham og pastoren.

Hun var også en tur i Bejing, opplevde student­demonstrasjonene, gikk på den kinesiske mur og snuste på det særegne kinesiske markedet. Men det var ikke dette som gjorde sterkest inntykk. - Det var de kristne, deres omsorg for hverandre, og den risken de var villig til å ta.

For noen år siden var jeg sammen med en lokal pastor og kirkeleder på Sri Lanka. Vi samtalte om misjon og den kristne kirkens kår. Han kom med mild, men bestemt kritikk av vestlig misjonsarbeid:

"Dere kom til oss med god utdannelse fra vestens teologiske fakulteter, og dere forkynte evangeliet, rett og godt. Vi trodde på dere og gikk over til den kristne tro. Men etter hvert kom det fram et behov hos oss – noe vi på en eller annen måte hadde mistet. Et vakuum som ikke kunne fylles med teoretiske læresetninger. Dere tok oss nemlig ut av vår åndelige (han brukte også begrepet ‘karismatiske’) virkelighet, og dere satte oss inn i deres form for vestlig, intellektuell kristendom."

Pastoren fortsatte å beskrive den åndelige siden av buddhismen, åndsmakter og virkeligheten i tempellivet. Han siterte Paulus i 1. Kor 1:22: «For jøder søker tegn, og greker søker visdom», og la til:

"Dere i vesten står i en gresk tradisjon og er opptatt av apologetiske spørsmål som: Finnes det en Gud? Vi i Østen spør: Hvilken Gud er sterkest? Han vil vi tro på."

Selv om han verdsatte vestlig misjon, mente han det var viktig å peke på den åndelige dimensjonen i østlige religioner. En dimensjon som ofte overses i vesten. Åndsmakt må møtes med Åndsmakt.

Dette forklarer noe av den kristne veksten i Afrika, Asia og Latin-Amerika – evangeliet forkynnes av deres egne, på egne premisser, ofte stadfestet med tegn og under.

Asian Outreach kjennetegnes av dette – evangeliet bæres frem av asiater selv, ofte gjennom trengsler. Vi i vesten kan støtte økonomisk og i bønn, og til og med reise ut.

Et samarbeid mellom oss og våre kristne venner i Østen er avgjørende. Og kanskje er det vi som trenger dem mer enn de trenger oss.

Vi trenger deres tro.