I forrige blad fortalte vi om pastorparet Bandana og Ruplal Chaudary in Kumradgaon. De holder på med flere nyplantinger, og kunne virkelig trenge en motorsykkel for å spare tid. Takk til dere som responderte på appellen – vi har nå fått inn nok midler både til Ruplal og også til en annen menighetsplanter som Daniel gjerne skulle sett at hadde en motorsykkel - Dhan Bhadur. 

Daniel selv har nylig besøkt sju nyplantede menigheter og døpt 45 nye troende nå i januar. I tillegg har han vært sammen med Manisha – en av studentene fra det siste bibelskole-kullet, som vi i AsiaLink møtte under vårt forrige besøk til Nepal – om å starte ny menighet i hennes område. Manisha gråt mye på grunn av forkastelse og forfølgelse fra faren og familien, men nå er både moren, to av søstrene og to svigerinner blitt frelst og døpt, så forfølgelsen fra familien er mye mindre. Daniel skriver at Manisha har ført mange mennesker til tro på Herren, og mange mirakler har skjedd gjennom henne – døve, blinde og syke er blitt helbredet. Da hun kom tilbake fra bibelskolen i november, var hun den eneste kristne i sin landsby. Nå er det omkring femten mennesker der som samles ukentlig. Takk til alle dere som støtter fotsoldatene våre! Dere er direkte delaktig i at dette kan skje!

Mange har hørt om «Tilbake til Jerusalem»-visjonen. Mange har fått med seg tallet 100 000 misjonærer, som var det konkrete antallet broder Yun opplevde Herren ga ham da han på mirakuløst vis hadde kommer seg ut av Kina. Noen har kanskje tenkt at disse tusener av misjonærer skulle marsjere ut i samlet flokk i løpet av et år eller to, men sånn har vel misjonærutsendelser aldri foregått? Det starter med en visjon. Et kall. En beslutning. Deretter forberedelser og påvente for den rette tid. Mangt et misjonsarbeid har startet med at én eller noen ganske få pionérer dro ut, mens stadig flere fulgte etter i årene og tiårene som fulgte. Slik er det også med kinesernes visjon. Det er ikke bare vanskelig, men helt umulig å oppgi noe nøyaktig tall på hvor mange som hittil har dradd ut av Kina. Kinesernes arbeid for Jesus i buddhistiske, muslimske og hinduistiske land må nødvendigvis skje med stor grad av forsiktighet. Dessuten har ikke kinesiske husmenigheter den samme interessen for å telle som vi har, derfor nøyer vi oss med å fastslå at tusener av kinesere er i gang med evangelisering utenfor Kinas grenser, og flere kommer!

I alle mellommenneskelige relasjoner søker vi å finne den mest hensiktsmessige og strategiske metoden for å oppnå et mål. Nordmenn blir ofte brukt som fredsmeklere i konflikter mellom folkegrupper, fordi Norge i den store sammenhengen er et ubetydelig land som i liten grad oppleves truende. De fleste steder i verden vil amerikanere være dårligst egnet av alle til å inneha en meklerrolle, fordi USA er kjent for å ha egne interesser over det meste av verden.
Det er dette samme prinsippet som gjør kineserne så anvendelige som misjonærer. Hvite europeere og amerikanere blir umiddelbart sett på som representanter for den kristne verden. Vi blir betraktet med kritiske øyne, og det er generelt vanskelig for oss å få innreise og opphold i mange av de land der Guds Ord trengs aller mest. Kineserne, derimot, får tilgang de fleste steder, fordi alle lands politikere ønsker kinesiske investeringer velkommen. Vi tror det er en Guds visdom for vår tid, dette å kunne støtte kineserne i deres arbeid for å bringe evangeliet til mennesker vi ikke kan nå. 

Et konkret eksempel på dette, er NK. Det sies at Kim's stat ikke har noen venner, men at det fins ett eneste land de ikke betrakter som fiende – nemlig Kina. Det foreligger rapporter om tusener som har tatt imot Kristus på grunn av kinesiske misjonærers arbeid i landet de siste sju-åtte årene.

Et annet eksempel: Broder Ren fortalte på flere av møtene om en gruppe kinesiske misjonærer som krysset grensen til Afghanistan. De ankom et område under total kontroll av Taliban, og ble stanset av vakter med skarpladde våpen. Talibansoldatene spurte dem: «Er dere fra Japan?» Kineserne svarte: «Nei, vi kommer fra Kina». Umiddelbart la soldatene fra seg våpnene og kom og omfavnet dem – de betraktet kinesere som venner.

Omtrent på samme måte er det i Ayatollahenes Iran. Om nå vestlige kristne skulle ønske å slå seg ned der, vil de knapt ha muligheten. Kineserne er derimot hjertelig velkommen, og det er mange av dem der allerede – i full gang med å forkynne Kristus til et underkuet folk som er særdeles åpent for evangeliet.

MODERNE MISJONÆRER
​På møtene med den himmelske mann fikk vi presentert helt ferske oppfinnelser som nå tas i bruk for å formidle Guds Ord. Hele bibelen fins på en bitteliten mikrostikk, som kan aktiveres på vanlige mobiltelefoner. Både pris og størrelse er suverent overlegen den trykte bok. 
enialt i land der det å ha en bibel innebærer livsfare… En litt større teknisk gjenstand – likevel liten nok til å holdes i hånden – inneholder en sender som slår inn på smarttelefoner i nærområdet med meldingen «Gratis internett». Er et noe folk i alle land liker, så er det nettopp dét: Gratis internettilgang. Imidlertid er det en forskjell her: Dette gratis nettet fører deg ikke inn på det verdensomspennende nettet med alt som der fins, men derimot til en verden av Guds evangelium! Senderen er fullpakket med Bibelen, Jesusfilmer, kristen sang og musikk, vitnesbyrd og alt annet som kan hjelpe tørste sjeler til å finne den levende Gud. En slik sender kan puttes i lomma og tas med hvor som helst.

Det bor flere tusen mennesker i landsbyen Kumradgaon og tilhørende landområder. Stedet befinner seg et par timers biltur fra Nepalgunj, som er Nepals nest største by. Den siste biten av veien kan knapt kalles vei; men med jeep og firehjulstrekk kommer vi oss frem. Vi passerer voksne som bærer ting på ryggen, og vi ser andre som står bøyd i åkrene langs veien, opptatt med å plante eller høste ris. Når vi nærmer oss sentrum, møter vi barn og ungdommer på vei til skole. De er små og vevre; de er kledd i fargerike klær og kikker nysgjerrig inn gjennom bilvinduene. Noen vinker tilbake når vi vinker til dem, noen ser skeptiske ut, noen smiler og ler.

Det går en slags gate gjennom landsbyen. Den har ikke fast dekke, men den løper mellom husene, forbi hindutempelet og leder ned til den store elva som renner ikke langt unna. Bilen vår tar av til høyre og stopper ved et lite hus. Ei geit står på utsiden, hunder og katter er det over alt, og barn stimler sammen for å se hva som skjer. Vi er kommet til Bandana og Ruplals hjem. Her blir vi ønsket velkommen inn, og får servert te i en liten spisekrok med trebord og stoler.

Etter teen signaliserer reiselederen vår, Daniel, at vi må videre.  Klokka er rundt elleve på formiddagen denne onsdagen. Kirka ligger bare noen titalls meter fra pastorparets hjem. På utsiden av kirkebygget leker masse barn, mens noen voksne holder på å henge opp en presenning over noen benker og bord – den skal nok gi ly mot både regn og sol. Ved inngangsdørene til kirken står det tett i tett med sandaler. Vi tar av oss skoa og går inn, og mange brune øyne kikker på oss. Det er slett ikke sikkert at alle her har sett blekansikter på nært hold tidligere. Vi for vår del har aldri sett disse menneskene før, men vi vet at de er våre søstre og brødre. For ti år siden var det ingen kirke her, og knapt noen kristne i det hele tatt. Nå sitter det en fin forsamling på gulvet, av folk i alle aldre. Kjønnsdelingen er tydelig; jentene sitter på høyre side og gutter og menn til venstre. Ungdommene sitter langt fremme, mindre barn sover allerede i armkroken til sine mødre.

Kate Lisbeth, Idun, Daniel og jeg – Øystein – utgjør teamet. Daniel og jeg har vært med på noe lignende før; for de to andre er dette helt nytt. Vi får oppleve den yre begeistringen disse nytroende har over den friheten de har funnet i Kristus. De synger, og er det noe nepalere kan, så er det å synge. Klare, høye operatoner fra kvinner og menn. De danser, og du kan se at de fryder seg. Forkynnelsen fokuserer på Gud som rollemodell for fedre, og om den kjærligheten som fins i Guds familiekultur. Daniel utfordrer dem til å praktisere, og bildene sier mer enn ord hva slags stemning som fyller kirkerommet. Etter en av undervisningsøktene legger vi til rette for at voksengenerasjonen kan legge hendene på og velsigne de unge. Dette er noe helt nytt for dem alle, men Guds kraft manifesterer seg på en mektig måte. 
​
Mange landsbyboere som ennå ikke er en del av menigheten, kommer bort til vinduene i kirka for å se hva som skjer. Noen står lenge og lytter. De mindre barna leker på utsiden og kommer noen ganger inn for å si noe til foreldrene sine. De mest umiddelbare ordene som kommer til meg på dette stedet, er glede og begeistring. «Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred» står det i Bibelen. Det er lett å se at Guds Ånd har overtatt plassen til den fryktens ånd som ellers dominerer menneskenes liv her!