Filippinene er en øynasjon uten felles landegrense med noen annen stat. Landet har rundt 100 millioner innbyggere, som er ganske gjennomsnittlig i denne delen av verden. Mer enn ti prosent av filippinerne er til enhver tid utenlands, i hovedsak som fremmedarbeidere. De fins overalt; i Europa, Midtøsten, USA, Afrika, Australia eller i andre land i Asia. Filippinene består av omkring 7000 øyer med stort og smått, men landet er delt i tre hovedregioner. Lengst nord er Luzon, hvor hovedstaden Manila ligger. Her snakker de tagalog; et språk mange lenger sør i landet har vanskelig for å forstå. Den midtre regionen av Filippinene kalles Visayas, og her ligger landets nest største by, Cebu. Forholdet mellom Manila og Cebu er kanskje noe a la Oslo og Bergen; begge byene markerer sin egenart og selvstendighet og ligger i et visst konkurranseforhold med hverandre. Landets sørligste region heter Mindanao. Både her og i Visayas er «cebuano» det språket som dominerer. I motsetning til mange andre land, som aktivt motarbeider bruk av fremmede språk, har filippinske myndigheter gjort engelsk til offisielt språk. Ja, ikke bare det, engelsk er sågar hovedspråket det undervises på i den offentlige skolen. All skilting langs veiene her er også på engelsk, noe som er med å gjøre Filippinene til en turistvennlig nasjon.

Mindanao er den delen av Filippinene som i sterkest grad preges av konflikter. Jo lenger sør man kommer på øygruppen, desto større andel av befolkningen er muslimer. I tillegg til konflikten mellom dem og myndighetene i dette overveiende katolske landet, kommer problemene med kommunistiske opprørsgrupper. Korrupsjon og mafiavirksomhet er en landeplage her, men den sittende presidenten later til å ha tatt mål av seg til å komme dette til livs. Det er ikke noen liten oppgave; her i Ozamiz – hovedstaden i provinsen Misamis – er man eksempelvis velkjent med hva det kan koste om man legger seg ut med mafiaen. Bare for et par dager siden møtte jeg en mor i førtiårene som har mistet begge de to sønnene sine. Skutt og drept av bandittene.

Livet her er altså ingen lek. Det gjelder ikke bare risikoen for å bli tatt av dage om man skulle bli sett på som en fiende av mennesker med makt og posisjon. Ozamiz er også en by med mange fattige. Det skal sies at utviklingen går i riktig retning; gatebarna sitter ikke ute til klokka to om natta for å finne mat i restavfallet fra hurtigmatkjeden Jolibee – slik de gjorde for noen år siden. Men mange er virkelig fattige. Derfor blir all hjelp mottatt med stor takknemlighet. Jeg møtte på min forrige reise en gruppe pastorer fra ulike menigheter som var samlet til felles bønn og forbrødring. Da de hørte at jeg var tilknyttet AsiaLink, uttrykte de spontant sin begeistring for skoleprogrammet her. En av dem fortalte at det var fire sponsorbarn fra AsiaLink i hans menighet, og at de var til sånn velsignelse.
En av dagene dro vi på overraskelsesbesøk til en familie som har et tvillingpar i skoleprogrammet. Begge jentene var på skole da vi kom, men pappa ruslet for å hente dem, så de skulle få hilse på gjesten fra Norge. Foreldrene kunne ikke mye engelsk, men det var ikke vanskelig å se hvor takknemlige de var for støtten til barnas skolegang.  Denne familien lever av fiske og har sitt lille hus like ved sjøkanten utenfor Ozamiz.
​
La ditt rike komme! La din vilje skje på jorden, som i himmelen! Våre skolesponsorer i Norge tar del i denne store visjonen som Jesus Kristus delte med sine disipler – og med oss. ​

      esus sier i Matteus 9:27-28: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.» Det er innhøstningstid i Vietnam for øyblikket. Mange blir frelst hver dag, og nye menig -
heter plantes hele tiden. Det er derfor oppmuntrende å møte mennesker som er innhøstningsarbeidere som Jesus taler om, og ber oss å be for. Det er mange i Vietnam som brenner for Jesus, og som har betalt en pris for det. Våre fotsoldater har alle et sterkt vitnesbyrd om en levende Jesus, som har forvandlet livene deres. Resultatet er at de ønsker å tjene ham tilbake.

Her er tre slike vitnesbyrd
Broder Tung:
Broder Tung er 36 år gammel og kommer fra byen Hai Phong, den største havnebyen i det nordlige Vietnam. Foreldrene hans var som de fleste andre buddhister, og faren hadde vært med og kjempet i vietnamkrigen som marinegast. I 2004 giftet Tung seg med kona Kim og flyttet til Hanoi. Han studerte på universitetet, både engelsk og økonomi, og startet deretter opp egen business innen turisme. I 2008 kom det noen kristne som vitnet for kona hans. Det vekket ikke umiddelbart noen interesse, men Guds Ånd begynte å virke. Hun begynte å søke på internett etter informasjon om kristendommen, og i 2011 ble hun med hjem til noen kristne som hadde møte. Der møtte hun pastor Hai, og ble frelst. Hun begynte å vitne for mannen sin, og menighetene, både i Hanoi og i Saigon begynte å be for ham. Ekteparet fikk mange konflikter på grunn av dette. Kona forlot buddhismen, og sa at denne religionen ikke var bra. Tung ble etter hvert så irritert på kona at han kastet gifteringen sin. Men kona gav ikke opp, hverken å be eller vitne, og til slutt ble han motvillig med til menigheten i Hanoi. Der opplevde han å møte vennlige og levende mennesker. Han ble også forundret over å se konas forvandling, og den freden hun hadde i hjertet. I 2012 fikk han økonomiske problemer, og ble veldig deprimert. Livet i menig - heten gav ham imidlertid glede og inspirasjon, uten at han hadde tatt noen avgjørelse om å følge Jesus.

På grunn av økonomien bestemte hele familien seg for å flytte til Ho Chi Minh byen i juni 2013, og kona begynte å gå på gudstjeneste i menigheten til Hai. Tung tok da imot Jesus, og under sommerleiren hvor det norske teamet var med, ble han døpt i havet. Nå går begge to på bibelskolen til pastor Hai i Saigon. De har valgt å satse på Jesus. Hva fremtiden vil bringe vet ikke broder Tung noen ting om. Det eneste han vet er at den Gud som kalte ham er trofast – mer trenger han ikke vite akkurat nå.

Broder Sanh:
Broder Sanh er 27 år og tilhører Hmong stammen. Disse lever helt nord i Vietnam, på grensen til Kina. Han er gift, og har to barn. Før han møtte Jesus levde Sanh for penger og alkohol – det var det som betydde noe i livet hans. I 2003 ble en eldre bror frelst, og begynte å vitne for familien. Det fantes ingen menighet eller kristne i dette området. Den eldre brorens vitnesbyrd skapte imidlertid en nysgjerrighet hos foreldrene, og de forsøkte å finne noen som kunne fortelle mer. Til slutt fant de en menighet fire timers gange fra landsbyen sin. De opplevde at Gud talte til dem om at de skulle flytte dit hvor menigheten var, og selv om de ikke var frelst gjorde de det. I 2006 ble Sanh frelst. Umiddelbart opplevde han at Gud kalte han til å reise tilbake til den landsbyen han var oppvokst. I denne landsbyen bodde det 68 familier – åtte av disse tilhørte Hmong-stammen, og de andre tilhørte Tay-stammen. Sanh begynte å dele evan geliet, og etter kort tid hadde alle åtte Hmong-familene tatt imot Jesus – tilsammen 28 per soner over ti år pluss noen barn. De samlet seg hjemme i huset til Sanh, og han fungerte som en slags pastor, til tross for at han ikke hadde noen bibelkunnskap. Flere Hmongfamilier i områdene i nærheten ble også interessert, og nå teller menigheten 50 voksne personer. I   dette området av Vietnam finnes det ingen lege eller sykehus. Sanh kan derfor fortelle at det har skjedd mange mirakler og helbredelser. Ett eksempel han nevner er noe som skjedde for ett år siden. På grunn av dårlig vær mistet alle i området avlingene sine, bortsett fra de kristne. Her ble ingen ting skadet. Nå er Sang på bibelskole for å bli utrustet til enda bedre å tjene Herren. Gud har lagt på hjertet hans at hele området han bor må få høre evangeliet, ikke bare Hmong - folket som han selv tilhører, men også Tay og Dao stammene.

Søster Khai​:
Søster Khai kommer fra Hanoi, og er 35 år. Bestefaren hennes var en rik businessmann, men da kommunistene overtok makten mistet de alt, og familien måtte flytte utenfor Hanoi. Nesten hele slekta flyktet til USA, bare faren og en søster ble igjen i Vietnam. Faren til Khai hadde hatt flere koner, og i tillegg hadde han mange damebekjentskaper. Han var alltid trist og misfornøyd. De hadde jo vært veldig rike, og hadde mistet alt. I tillegg var han ensom fordi hele slekta var i USA. Farens opp dragelse var at han kunne oppføre seg som en konge, og alle andre i huset skulle være tjenere. Dette gikk spesielt ut over moren og Khai syntes alltid synd på henne. Faren reiste mye, både for å besøke de andre ekskonene sine, og til andre tilfeldige damer. De gangene han var hjemme var det
alltid bråk. I huset deres bodde fortsatt en tidligere kone og hennes barn – Khais halvsøsken. Faren sammenlignet alltid barna med hverandre, og poengterte alltid hvem som var flinkest eller best. Khai begynte å misslike faren på det sterkeste og motsatte seg alltid det han sa. Det endte da med mishandling på det aller groveste. En gang ble hun bundet fast til et tre ute i hagen. Hun var da ti–elleve år gammel. Dette treet var fullt av små maur som kravlet overalt på henne og bet henne. Hele familen var tilstede for å se på farens metoder for å få Khai til å oppføre seg slik han ville. Da Khai var tyve år giftet hun seg – bare for å komme seg vekk. Hun spurte ingen til råds før ekteskapet ble inngått, noe som er stikk i strid med vietnamesisk kultur. Mannen hennes var imidlertid veldig lik faren, med mange damebekjentskaper. Det var derfor alltid krangel i hjemmet der også. En gang de kranglet, dyttet mannen henne ut fra en balkong  i tredje etasje, og hun falt elleve meter ned. Hun kom på sykehuset, med brukken rygg, men overlevde. Etter hvert ble de separert, og mannen forsvant til et annet sted. Svigerforeldrene tok vare på henne og sønnen de hadde fått. I 2008 reiste Khai til Malaysia for å arbeide, mens sønnen ble igjen hos svigerforeldrene. Hun følte at hun ikke hadde noenting å leve for, og begynte å henge på barer, med fyll og tilfeldig sex. En gang hun kom full hjem, møtte hun en ”merkelig” dame. Khai trodde hun var en slags spåkvinne, fordi hun kunne fortelle om Khais liv uten at de noen gang tidligere hadde møttes. Denne kvinnen var en kristen. Khai bodde sammen med ti andre arbeidere fra Vietnam. Syv av disse var blitt kristne. Khai opplevde at disse behandlet henne med respekt. Hun ble nysgjerrig, og begynte å spionere på dem når de hadde samlinger. Som regel gjemte hun seg i noen busker i nærheten. Etter hvert lærte hun sangene de sang, og opplevde flere ganger at hun også sang disse når hun var alene. Etter hvert ble hun med på møtene selv, og i 2009 tok hun imot Jesus som frelser. Men hun fikk ikke noen visshet i hjertet sitt, og ikke mye skjedde. To måneder etter at hun hadde tatt imot Jesus ble hun veldig syk. Hun var helt stiv, hadde store smerter, og kunne ikke røre seg, så hun havnet på sykehuset. Legene fant imidlertid ikke ut noenting om hva som var feil med henne. Første natten der våknet hun plutselig opp, og så noe som lignet en stor hvit sky. Forskrekket ropte hun ut: Er du der – kan du helbrede meg? Fem minutter senere var smertene borte. Etter dette fikk hun mye hjelp av den ”merkelige” damen hun møtte året i forveien, og hun vokste i kjennskap til Gud. Mange tegn og mirakler skjedde også. I 2012 opplevde hun at Gud sa at hun skulle reise tilbake til Vietnam, og hun flyttet hjem til foreldrene sine, og ledet dem til Jesus. Hun har ingen bitterhet mot faren lenger, men har klart å tilgi alt. Nå er det en liten menighet på tolv personer som samles i hjemmet deres, ca 100 km nord for Hanoi. Khai ser på meg og sier: Gud kan få et null til å bli mange. Faren er totalt forvandlet. I stedet for å kalle datteren for alle slags stygge ting, er hun nå hans diamant. Khai studeren bibelen for å bli bedre rustet til å nå menneskene i Nord Vietnam.

Takk til dere lesere for at dere vil be for disse arbeiderne i Vietnam som høster inn grøden. 

Vil du gjøre noe virkelig kraftfullt i hverdagen, skal du takke Gud. Ofte, mye og gjerne høylytt. Da Gud skapte oss mennesker i sitt bilde og ga oss taleorgan, var hans plan at det første som skulle komme ut av munnen vår var – nettopp – «Takk, kjære Far!»

Like sikkert som at vann er sunt for kroppen, er takk sunt for sjelen. Vi er simpelthen skapt til å takke. Derfor er det ingen liten avsporing når takken for maten uteblir rundt matbordene i hjem og kafeer. Når takken stilner, tar to ting over: Klagen og selvfølgeligheten. Begge deler skader oss og våre omgivelser, og ærekrenker Gud. «Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urett hos mennesker som holder sannheten nede i urett. For det en kan vite om Gud, ligger åpent foran dem; Gud har selv lagt det åpent fram. Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning. De kjente Gud, men likevel lovpriste og takket de ham ikke som Gud. Med sine tanker endte de i tomhet, og deres uforstandige hjerter ble formørket.» (Rom. 1:18ff)

Når mennesker ikke takker Gud, ender man i tomhet. Når vi takker Gud, fylles våre hjerter med glede og tilfredshet. Takk og glede hører nært sammen. Bibelen sier: «Takk Gud under alle forhold! For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus» (1. Tess 5:18). Det er naturlig at vi som kristne tenker på hva Gud vil med livet vårt. Vi har forskjellige kall, utrustning og visjon, men her finner vi én viktig sak som gjelder absolutt alle: Gud vil at vi skal takke.

Det er utrolig mye kraft i å uttrykke takk! Det er stor forskjell på å tenke at du er takknemlig, i forhold til å si det høyt. Ei kone som lager middag til mannen sin hver dag vil ikke ha mye nytte og glede av at mannen sitter med takknemlighet i hjertet, hvis han ikke sier det. På samme måte vil Gud høre vår takk. Det er i det øyeblikk vi gir takknemligheten lyd, at den virkelig får makt. Ja, uttrykt takknemlighet har så mye Gudskraft i seg at mange mennesker reagerer med irritasjon. Det blir en kollisjon mellom åndelig krefter, mellom to riker som ligger i strid.
​
Det er mai måned. Fins det noen bedre tid på året å takke Gud enn nå? For oss nordmenn er dette tiden vi minnes frihetsdagen i 1945. Det er den måneden vi feirer vår nasjonaldag. I år er det 200 år siden vi fikk vår grunnlov. I naturen «livnar det i lundar og lauvast i li». Det er virkelig sant for oss som får leve i Nordens lune hjørne: Vi har hundre tusen millioner grunner til å juble og takke! Når vi gjør det, får vi erfare takkens kraft!

Kunstnere uttrykker seg gjennom det de maler eller former. «Et bilde kan si mer enn tusen ord» heter det i ordtaket. Mange ganger kan vi lese hvilke tanker og følelser som må ha vært i skulptørens eller tegnerens sinn da kunstverket ble til. Kunstens tale er tidløs og varig. En preken som pågår.

Den største kunstneren av alle er Gud, vår Skaper. Han er all kunstnerånds og kunstnerhånds opphav, enten det er musikk, bilder, formingskunst eller hva. Gjennom skaperverket holder Gud en evig preken som vi alle kan få del i om vi bruker sansene og tenker. Hver morgen som gryr hvisker med stille ord: «Gud er lys! I ham finnes det ikke mørke!» Hver knopp, på lur bak visnende blader, vitner og sier: «I ham er liv, og livet er menneskenes lys!» Luften som omgir oss hele tiden medvirker i den store Kunstnerens preken – oksygenet er nærmere oss enn vår egen hud, for vi drar det til og med inn i kroppen. Hvert pust vi trekker inn gjentar sitt livslange vitnesbyrd: «Det er i ham vi lever, beveger oss og er til!»

Er det ikke fantastisk å studere Guds preken gjennom kunstverket hans? Skaperverket er verdens største utstilling, og vi er midt inni den. Den består ikke av døde gjenstander, men av levende liv.

Gud holder også en vedvarende preken gjennom menneskene som er skapt i hans bilde. Hvert nyfødt barn som ømt omfavnes av sin mor, vitner om hva vi alle er skapt til. Hvordan livet i Guds kjærlighet var ment å være. Hver far som holder sitt løfte og lever i kjærlighet med sin kone og sine barn, er med å forkynne: «Gud er trofast! Han svikter aldri!» Hvert leende og lekende barn vitner om skjønnheten i Guds hjerte.

En sentral del av Guds kunstverk er ekteskapet. «Til mann og kvinne skapte han dem» heter det. Enkelt, naturlig og ikke til å misforstå. I Efeserbrevet løfter Paulus frem den dypeste dimensjonen i ekteskapet: «Dette er et stort mysterium; jeg tenker på forholdet mellom Kristus og kirken. » Guds store kjærlighetspreken omhandler én brudgom – Jesus Kristus, og én brud – hans menighet. Når mann og kvinne forenes i ekteskap, tar de del i vitnesbyrdet om det dypeste av alt i Guds hjerte – at han vil gi sin Sønn en unik brud som skal være hans for alltid.

Ånden og bruden sier: «Kom!» Og den som hører det, skal si: «Kom!» Den som tørster, skal komme, og den som vil, skal få livets vann som gave. (Åpenbaringen 22:17)

Den 1. mars i år ble «Morgendagens skole» (School of Tomorrow) offisielt åpnet i Phnom Penh, Kambodsja! Faddere i Norge bidrar til at tjue vietnamesiske barn, fra fattige og nærmest håpløse familier, nå vil få sitt livs mulighet til et verdig og meningsfylt liv. Skolen sorterer under den internasjonalt anerkjente ACE-modellen, som kan vise til meget gode resultater. Barna er valgt ut med omhu av Thien Ai og hennes stab, og det er gjort et så godt forarbeid som mulig for å sikre at foreldrene følger opp ved å støtte barnas skolegang. Det er i seg selv en stor utfordring i et miljø der det meste handler om å overleve neste dag.  Stå med denne skoleklassen i bønn! Tenk hvilken mulighet disse barna har, når de nå både får en høykvalitets faglig opplæring og samtidig er omgitt av mennesker som aktivt deler Jesus Kristus og hans kjærlighet med dem, i ord og handling! Takk til alle sponsorer og givere! Takk til Lourdes Caganes fra JREV-nettverket som Jerome Ocampo leder, for at hun har tatt utfordringen om å flytte fra Manila til Phnom Penh for å bidra til den faglige oppbyggingen av skolen. Vi vil se Gud forvandle liv!