Hva er gammeldags vekkelse? Jeg vil tro alle som har opplevd slik vekkelse i det minste kan enes om én sak: mennesker kommer i syndenød og lar sine hjerter knuses for å kunne bli mer lik Jesus. Dette var det som skjedde under åpningen av bibelskolen i Ho Chi Minh byen i april. I tre dager arbeidet Den hellige ånd kraftig med hjertene våre. Temaet vi hadde for oss, var fra Romerne 8,29 – om å bli «likedannet med hans Sønns bilde.» Konkret jobbet vi med spørsmålet: Hvordan kan vi i praktisk handling elske alle mennesker slik Han gjorde? Hvordan ser kjærlighet ut? For kjærligheten må jo se ut som noe, siden Jesus sier at verden skal SE at vi elsker hverandre slik han har elsket oss?

Første dag hadde vi fokus på kjærlighet i familierelasjonene. Som så ofte kommer mange ting frem i livene våre når vi begynner å se tilbake på barndom og oppvekst. Særlig når vi begynner å stille konkrete spørsmål om hva vi fikk og ikke fikk, og så sammenlikner dette med Guds standard for kjærlighet i familien. «Faderen elsker Sønnen og viser ham alt», sa Jesus. «Du er min Sønn, den elskede! I deg har jeg min glede!» lød Guds preken fra himmelen to av de tre gangene han valgte å tale til sin Sønn i det offentlige rom. «Den enbårne, som er Gud, og som er i Faderens favn, har vist oss hvem Gud er» står det i Johannes 1:18. Et liv i en fars favn. Elsket, ønsket, omfavnet. Dette er Guds plan for familieliv. Guds standard, hans forbildemodell for alle fedre og mødre, på hvordan de er tenkt å ha det med sine barn.

Når dette lyset kommer på, blir mange ting klare. Mye sorg, tap og smerte kommer frem. Men det kommer ikke ut i ingenmannsland. Det fins én blant oss som kan håndtere sånt. En som har båret alle mødres og fedres samlede svikt og synd. En som har båret alle barns smerte og tap. I løpet av denne første dagen fikk vi en berøring med Herren som ingen kunne unngå å merke. Særlig på slutten, da jeg ba samtlige om å si frem disse ordene på deres eget vietnamesiske språk – en for en: «Det var min skyld. Kan du tilgi meg?» Hvilken kraft bare i disse ordene! Tårer rant, dype prosesser foregikk, noen gråt høylytt og lenge. Gud helbredet oss.

Neste dag snakket vi om å elske mennesker som på en eller annen måte ikke hører hjemme i våre egne grupper. Vi snakket om «de store synderne», de som drikker seg fulle, ruser seg, stjeler, forbanner vår tro og så videre. Hvordan kan vi konkret elske dem? Vi snakket om barna, som Jesus satte så høyt. Hvordan kan vi sørge for at vi ikke overser dem? Ikke betrakter dem som menneskelige halvfabrikata, men som fullverdige og ytterst viktige for oss? Vi snakket om redskapene vi har: Smilet, evnen til å bøye oss ned og møte blikk på deres eget høydenivå; ikke la dem måtte se opp på oss voksne som store statuer. Vi snakket om de gode ordene vi kan si. «Hva heter du? Hvor gammel er du? Hva liker du å gjøre?» Kjærlighet er oppfinnsom. Det fins masse muligheter for oss om vi bare er våkne. Vi snakket om hvordan Jesus brøt ut av sin samtids kulturelle grenser. Han snakket med utlendingene, han snakket med kvinnene, han løftet opp barna og menget seg med synderne. Alt han gjorde hadde en overskrift: «Menneskesønnen er kommer for å søke det som er fortapt og frelse det.» Strek under ordet søke – dét er nøkkelen. Søkeholdningen til alle mennesker.
Tredje dagen snakket vi om kjærlighet i Guds forsamling. Om at dette går mye lenger enn vår egen menighet, vårt kirkesamfunn. Bibelens perspektiv er alltid Guds Kongerike, og der hører alle som følger Kristus med, på lik og fullverdig måte. Den viktigste «kompetansen» vi som kristne kan og må ha, er evnen til å gjøre opp når vi blir såret. For såret, det blir vi – det er ikke til å unngå. Vi må bare lære oss å håndtere det slik Jesus lærer oss.

Som den eneste hvite i rommet, hadde jeg også et ønske om å gjøre en symbolsk handling. Jeg ville vaske føttene på noen av elevene, som et uttrykk for at vi alle tilhører hverandre, vi er alle like og på samme nivå. Om noen vil trakte etter noe høyt, må han klatre ned i Guds Rike. Bli liten, bli minst. Jeg ville også be om tilgivelse for all den urett min folkegruppe – vestens mennesker – har gjort mot andre folkegrupper i århundrer. Som del av denne gruppen ville jeg beklage og bekjenne all utnyttelse, alle kriger, all nød som er blitt påført millioner av mennesker på grunn av den hvite manns hensynsløshet og egoisme. Jeg ville også vise at vi som foreldregenerasjon ønsker å gi vårt hjerte til de unge. Så jeg valgte en godt voksen mann, ei voksen kvinne og to ungdommer – en gutt og ei jente – som jeg stille vasket føttene på der i rommet. Etterpå bøyde jeg meg til gulvet, holdt rundt føttene deres og ba for hver enkelt av dem. Noen ganger kan vi kjenne at Gud gjør ting vi ikke egentlig kan beskrive. Dette var en sånn stund.
Etter dette utfordret jeg studentene til å skrive ned de tingene de mente var til hinder for sann og synlig enhet blant dem som Guds folk. Det kom mange konkrete forslag, men ingen nevnte teologisk uenighet. Jeg tror det er veldig treffende. Splittelse og konflikter i Guds menighet handler i liten grad om ulik teologi. Det handler om stolthet. Manglende vilje til å be oppriktig om tilgivelse og gi tilgivelse. Om lyst på posisjoner. Om egenrådighet og manglende vilje til å underordne seg. Da vi hadde oppsummert alle de punktene studentene hadde nevnt, spurte jeg dem: «Fins noe av dette blant oss som sitter her?» Noens hoder sank noen hakk ned. Noen nikket, noen svarte ja. «Vil vi ta en hellig avgjørelse sammen, her og nå, om må ofre dette? Gi det fra oss, en gang for alle?»

Jeg ba dem finne kladdebok og penn. Skrive ned alt de kjente Ånden minnet dem om å gi fra seg. Bitterhet. Misunnelse. Jag etter å være noe, etter å bli sett og være viktig i andres øyne. Utilgivelighet mot foreldre, mot mennesker vi er blitt såret av. Vi tok oss god tid, det var virkelig en hellig stund der på golvet. Nærværet av Guds rensende ild var så merkbart. Lapper ble lagt på offerskåla vi hadde satt midt i rommet. Da vi til slutt var ferdige, helte vi alt som var skrevet – all synden, sorgen og smerten – oppi et metallfat, og der brant vi det opp for alles øyne. Det rant tårer på mange kinn rundt i rommet. Hoder var bøyd i bønn, ettertanke, anger. 

Jeg kaller dette gammeldags vekkelse. Ingen tordentale, ingen dirrende pekefingre – dét har ikke noe med vekkelse å gjøre. Det er manipulasjon. Men Guds skarpe og kjærlige lys, fylt av begjær etter å lege, tilgi og gjøre hel – dét er vekkelse. Dét var det vi opplevde. Da jeg var innom skolen dagen etter at vi var ferdig med de tre undervisningsdagene, ble elevene oppfordret til å dele hva de hadde opplevd. Utrolige vitnesbyrd. «Jeg har levd i krig med faren min i 15 år. I går ringte jeg ham og sa at jeg elsket ham. Han svarte meg: Jeg elsker deg også, datter.» «Jeg ringte min fraskilte mann, som jeg har hatt så vanskelig for å ikke hate siden han sviktet meg – og jeg ba ham om tilgivelse.» «Jeg har fått en sånn kjærlighet i meg til familien min som jeg aldri har hatt før, takk skal du ha.»
​
Jeg vet ikke i hvilken grad jeg klarer å formidle dette, for det kan vanskelig beskrives. Sterkt var det i alle fall, og det var ikke følelseshysteri, men bevisste valg – som kostet. Helt til slutt sa jeg til dem: «Hvis noen av dere kjenner at dere har lyst til å bli omfavnet og velsignet før jeg drar, er dere velkommen. Ung som eldre, gutter og jenter. Jeg vet at det er uvant i deres kultur, men nå har vi nettopp snakket om hvordan Jesus brøt med sin samtids kultur, så de som har lyst, kan komme.» Bildene taler for seg. Jeg er full av dyp takknemlighet over å få være med i dette vidunderlige nådens rike, som har makt til å gjenopprette selv det mest ødelagte i mennesket.

Vi befinner oss i Nepal, nærmere bestemt Bandipur. En koselig turistlandsby som ligger på en av de mange toppene i fjellandet. Vi har blitt invitert hjem til en ung mann som er pastor for Bandipur Binaya Church. Her sitter jeg sammen med 4 nepalere og kollegaene mine. Gulvet er belagt med noe som minner om sitteunderlag. Det dekker hele gulvet, og gjør det litt mer behagelig å sitte. På veggen henger ei klokke, tromme, tavle og ei lampe som gir nok lys til at vi kan se hverandre. I tillegg er det bord, prekestol og ei slags bøtte laget av tre, som de bruker til å ta opp kollekt i. Rommet vi sitter i er øverste etasje i huset til noen av disse folka. Sju familier pleier å møtes her for å høre om Jesus. Vi har spurt den unge mannen om han kan dele vitnesbyrdet sitt, før vi skal be sammen.

Mitt navn er Bijay og jeg er 26 år nå. Jeg tok imot Jesus for 11 år siden. Før var jeg hindu og mamma var hinduprest. Hun gjorde alle ritualer, tilba idoler og ringte i bjeller. Jeg hadde studert her, men av politiske årsaker ble det vanskelig. Maoistene la ned skolen min, så jeg måtte reise et annet sted. Jeg fant en skole i Kathmandu og bodde på internat der med de andre studentene. Det var en kristen internatskole og jeg var den eneste ikke-kristne der. Alle vennene mine var kristne og døpt. Hver morgen og kveld før måltidene hadde vi andakt, lovsang og bønn. På den tiden tenkte jeg at «jeg vil bare være som dem», men jeg hadde ikke noe i hjertet.

Jeg har alltid likt musikk, og etter at jeg fremførte en sang på skoleavslutningen før sommerferien, ble jeg spurt av korlederen på skolen om å bli med i skolekoret. Jeg lærte sangene fort og ble etter hvert spurt om å lede lovsang. Fortsatt hadde jeg ikke noe i hjertet, men jeg likte å synge foran folk. Jeg rocket opp «Hosianna» og tenkte at det var kult at alle hørte på meg.

Da jeg kom til det siste året på skolen gjennomførte de et dåpsprogram og noen av vennene mine skulle bli døpt. De sa til meg at «nå har du vært her et år. Skal du ikke la deg døpe?» Jeg ble med, for jeg tenkte at jeg ville være som dem, men ikke bli kristen eller ta imot Jesus.

Satan var glad for å se livet mitt, siden jeg ikke tok imot Jesus. Jeg var en av de flinkeste studentene på skolen og alle håpte på mine studier. Familien min sa alltid at jeg måtte studere medisin. På den tiden virket Satan på meg. Jeg ble sinnssyk. Jeg visste ikke om det selv, men mamma og læreren min, og de som jobbet på skolen visste det. Jeg pleide å rive i bøkene mine og slåss med vennene mine, og til og med med læreren min. De ringte mamma, og fortalte hva som skjedde med meg og sa at hun måtte hente meg.

Mamma var hinduprest. Noen mennesker leide og startet kirke i dette rommet vi nå er i. Hver gang de hadde lovsang og preken, pleide mamma å ringe i bjellene veldig høyt for å forstyrre dem. Hun sang og tilba idolene med høy stemme for å forstyrre fellesskapet.

Da jeg var blitt syk, tok mamma meg med til alle hun visste for å få meg frisk fra galskapen. Heksekraft og heksedoktorer, forskjellige sykehus i Kathmandu og andre byer. Hun tilbød mye penger og ofret mange dyr til heksedoktorer og templer. En dag var hun veldig trist og håpløs siden jeg ikke ble frisk. Hun hadde vært hos en heksedoktor som krevde veldig mye. Da hun gikk hjem, kom Gud med en tanke til henne. «Hvorfor skal jeg gi så mye penger og de dyra? Sønnen min var på kristen skole og internat og ble døpt. Hvorfor ikke ta ham til kirka for å be?» Hun tok meg med til kirka, og de begynte å be for meg.  Etter seks måneder med bønn ble jeg frisk.

Gud hadde en plan for mamma også. Da jeg ble helbredet, var hun selv et vitne til min helbredelse. Da hun kom hjem tok hun et valg: Fra i dag av vil jeg ikke tilbe noen idoler og ikke gjøre noen ritualer. Hun gikk til kjøkkenet og tok alle plakatene og bildene av avguder, idoler og rituelle ting og kastet det ut. Hun begynte å brenne det. Samtidig tok hun imot Jesus og troen på ham. Da hun brant alle disse tingene, kom søsteren hennes for å besøke henne. Da hun så at alt brant, ble hun sint på mamma og meg, og hun startet å skjelle på oss. Hun sa at hvis vi noen gang blir syke, så får vi ikke komme til henne. Mamma hadde allerede tatt et valg, og Gud hadde en plan for henne; mamma var målrettet og bestemt på å følge Jesus.

Det samme året fikk jeg mulighet til å ta DTS (Disippeltreningsskole med Ungdom i Oppdrag) i Pokhara. Der tok jeg imot Jesus og fikk lære om frelse, hvem Gud er og hvem han er for meg. Jeg visste ikke noe om pappa, men vi hadde en undervisning der om Guds Farshjerte.  Etter undervisningen visste jeg at Gud er min Far, og han elsker meg. Jeg føler meg ikke lengre foreldreløs.
Det er tydelig for oss å se hvor nært forhold Bijay har til sin mor. Kjærligheten dem i mellom bokstavelig talt lyser i ansiktene. Nå er den unge mannen altså er pastor for en husmenighet her i fjellandsbyen Bandipur. Nok et konkret eksempel på hvordan evangeliet arbeider seg frem over alt.