Tidlig en søndagsmorgen ankommer flyet vårt fra Manila. Vi blir hentet på flyplassen av pastor Jojo, og bragt rett til gudstjenesten som, allerede er godt i gang. Kirkelokalet ligger i en liten sidegate, ikke langt fra byens sentrum, og ser ganske forfallen ut på utsiden. Med en gang vi kommer innenfor, oser det imidlertid av gudsnærvær og kjærlighet. Etter en kort presentasjon av oss, ønsker pastor Jojo at en av oss skal preke. De 60-70 fremmøtte følger godt med. Etter talen er gudstjenesten over, og vi rekker en kort frokost før neste gudstjeneste begynner. På denne er det flere mennesker. Hoveddelen av disse er ungdom. En av sønnene til Jojo, Isaac, leder an i lovsangen. Det er fullt trøkk, og sangen åpner vei for et nærvær av Den Hellig Ånd. Unge jenter med tamburiner danser til Guds ære fremst i kirkesalen. Alle på «podiet» er ungdommer, og en tanke slår ned i meg mens jeg står her og nyter felleskapet med Gud og mennesker: «Mon tro om ikke disse ungdommene også kommer til å stå foran og lede lovsang i himmelen …..» Vi må preke på denne gudstjenesten også, og så er det forbønn. Mange blir betjent av Gud.
​
Etter lunsj denne søndagen fortsetter vi med møte for ungdommene. De kommer sammen hver søndag ettermiddag for å få undervisning og bli utrustet til tjeneste. 30 stykker har kommet, de fleste av dem har allerede fått med seg to gudstjenester denne dagen. Likevel er de tørste etter å motta mer fra Gud, og han fyller dem med Den Hellige Ånd.

Neste dag er mandag, og vi får være med Helen og Jojo ut i slummen for å se hvordan en del av barna som støttes av faddere i Norge har det. Vi besøker et område i byen hvor husene er bygd på stolper utover i vannet. De ligger tett i tett, oppå et pæle-system, med små gangveier mellom husradene. De fleste av husene er ikke mer en ca. 20 m2. En mor vi møter her lager små kurver av strå til å koke ris i. Dersom hun jobber hardt, kan hun klare å produsere 1000 slike kurver i løpet av en dag. Lønnen hun mottar er 70 peso - 10 norske korner. Jeg går videre med flau smak i munnen når jeg tenker på hvor lettvint jeg bruker en tier i Norge. Vi går rundt i området, smiler til mennesker, snakker med dem, ber for syke, og opplever at flere vil ta imot Jesus som frelser. Noen forteller at smertene de hadde, forsvant under forbønnen. Helen og Jojo er med og ser, og kommer til å følge opp når vi reiser.

Om kvelden er det møte og felleskap for alle menighetens ledere. Igjen merkes Gudsnærværet på en helt spesiell måte. Mange gråter, ler, faller, og mottar ny styrke til liv og tjeneste.

Tirsdags morgen har vi samling for en del av mødrene som har barn i skoleprogrammet. Disse samles ukentlig til undervisning og samtale. De tilhører de aller fattigste i byen, så det er fint med veiledning og fellesskap. Denne tirsdagen ønsker to av dem å ta imot Jesus som frelser. Også denne morgenen blir mange helbredet, blant annet en eldre kvinne som har vært døv på det ene øret fra hun var liten. Etter at møtet er slutt, kommer flere av mødrene tilbake med ektefeller eller naboer som de ønsker vi skal be for. Flere tar imot Jesus og blir helbredet. Møtet som skulle vare en drøy time har tatt hele formiddagen. Om kvelden samler barna seg rundt oss for lek og moro. Det er liv, latter og sang til sent på kveld.

Onsdag reiser vi til en av nabobyene, hvor ett av menighetens medlemmer; Johnny, arbeider med innsatte i det lokale fengselet. Han besøker fengselet hver uke, og har god kontakt med fangene. Et filippinsk fengsel er ganske annerledes enn et norsk. Her er det overfylte celler, med 25 fanger i hver. Du sover i køyesenger som står tett i tett, og det er liten gulvplass inne i cellene. Vi står i gangen mellom cellene og synger og deler Guds ord. Fangene står linet opp bak gitterdørene. De klapper og synger med. Johnny forteller at omkring 150 av de 172 innsatte nå har tatt imot Jesus som frelser.

Tidlig torsdag morgen skal vi reise tilbake. Vi har kun vært her i fire dager, og sitter igjen med stor takknemmelighet til Gud. Mange mennesker er blitt frelst og helbredet, og vi har fått oppleve en menighet som fungerer tilnærmet det vi kan lese om i Apostlenes Gjerninger. Alle medlemmene er med og bidrar flere ganger i uka. Menighetens visjon er å være med å endre livet til de minste og fattigste ved å strekke en hånd ut til barna. Ved å gi disse en mulighet til skolegang, ser vi at hele familier nås, og i neste omgang sprer dette seg til naboer og slektninger. Nøden er der fortsatt, og i Ozamiz by er behovene store og mange. «Vi kan bare hjelpe ett og ett barn, men vi ser at frukten av dette langt overskrider det man kan forvente» sier Jojo, «fordi Gud er med og velsigner».
 
Neste dag er mandag, og vi får være med Helen og Jojo ut i slummen for å se hvordan en del av barna som støttes av faddere i Norge har det. Vi besøker et område i byen hvor husene er bygd på stolper utover i vannet. De ligger tett i tett, oppå et pæle-system, med små gangveier mellom husradene. De fleste av husene er ikke mer en ca. 20 m2. En mor vi møter her lager små kurver av strå til å koke ris i. Dersom hun jobber hardt, kan hun klare å produsere 1000 slike kurver i løpet av en dag. Lønnen hun mottar er 70 peso - 10 norske korner. Jeg går videre med flau smak i munnen når jeg tenker på hvor lettvint jeg bruker en tier i Norge. Vi går rundt i området, smiler til mennesker, snakker med dem, ber for syke, og opplever at flere vil ta imot Jesus som frelser. Noen forteller at smertene de hadde, forsvant under forbønnen. Helen og Jojo er med og ser, og kommer til å følge opp når vi reiser.

Om kvelden er det møte og felleskap for alle menighetens ledere. Igjen merkes Gudsnærværet på en helt spesiell måte. Mange gråter, ler, faller, og mottar ny styrke til liv og tjeneste.

Tirsdags morgen har vi samling for en del av mødrene som har barn i skoleprogrammet. Disse samles ukentlig til undervisning og samtale. De tilhører de aller fattigste i byen, så det er fint med veiledning og fellesskap. Denne tirsdagen ønsker to av dem å ta imot Jesus som frelser. Også denne morgenen blir mange helbredet, blant annet en eldre kvinne som har vært døv på det ene øret fra hun var liten. Etter at møtet er slutt, kommer flere av mødrene tilbake med ektefeller eller naboer som de ønsker vi skal be for. Flere tar imot Jesus og blir helbredet. Møtet som skulle vare en drøy time har tatt hele formiddagen. Om kvelden samler barna seg rundt oss for lek og moro. Det er liv, latter og sang til sent på kveld.

Onsdag reiser vi til en av nabobyene, hvor ett av menighetens medlemmer; Johnny, arbeider med innsatte i det lokale fengselet. Han besøker fengselet hver uke, og har god kontakt med fangene. Et filippinsk fengsel er ganske annerledes enn et norsk. Her er det overfylte celler, med 25 fanger i hver. Du sover i køyesenger som står tett i tett, og det er liten gulvplass inne i cellene. Vi står i gangen mellom cellene og synger og deler Guds ord. Fangene står linet opp bak gitterdørene. De klapper og synger med. Johnny forteller at omkring 150 av de 172 innsatte nå har tatt imot Jesus som frelser.
​
Tidlig torsdag morgen skal vi reise tilbake. Vi har kun vært her i fire dager, og sitter igjen med stor takknemmelighet til Gud. Mange mennesker er blitt frelst og helbredet, og vi har fått oppleve en menighet som fungerer tilnærmet det vi kan lese om i Apostlenes Gjerninger. Alle medlemmene er med og bidrar flere ganger i uka. Menighetens visjon er å være med å endre livet til de minste og fattigste ved å strekke en hånd ut til barna. Ved å gi disse en mulighet til skolegang, ser vi at hele familier nås, og i neste omgang sprer dette seg til naboer og slektninger. Nøden er der fortsatt, og i Ozamiz by er behovene store og mange. «Vi kan bare hjelpe ett og ett barn, men vi ser at frukten av dette langt overskrider det man kan forvente» sier Jojo, «fordi Gud er med og velsigner».
 

Det var tidlig på 2000-tallet at jeg første gang hørte om en paralysert, kristen kineser som skulle ha blitt momentant helbredet, for deretter – på mirakuløst vis – å spasere ut av et fengsel i Kina. Jeg husker at jeg tenkte: «Det måtte vært fantastisk å få møte denne mannen!» Så, høsten 2003, skjedde dét. Broder Yun besøkte Arendal, og jeg fikk høre ham der på et møte i Filadelfia. Jeg arbeidet den gang som kateket i Froland menighet, og ante ingenting om at kineseren med denne spesielle historien skulle komme til å bli en personlig venn og samarbeidspartner.

De siste ti årene har jeg møtt broder Yun mange ganger. Vi har vært på mange møter sammen, vi har kjørt lange avstander i Nord- så vel som Sør-Norge, han har overnattet hjemme hos oss og vi har ofte spist, pratet og bedt sammen. Nylig besøkte AsiaLink Færøyene og Danmark, sammen med broder Yun og hans trofaste tolk, broder Ren.  I løpet av denne februarhelgen talte «den himmelske mann» fire ganger; på Vàgar, i Torshavn og på Eysterøy. Det var møter i små og store kirkelokaler. Noen av vertskapsmenighetene er karismatiske, andre evangelikale. Johan Petur, vår lokale kontakt på Færøyene, gjorde en formidabel innsats med å tilrettelegge, både før møtene og underveis – takk, bror! På vei til Norge, hvor turneen skulle fortsette påfølgende uke, hadde vi én kveld ledig i Danmark. Etter initiativ fra menigheter i Ålborg, ble det arrangert fellesmøte der i byen mandag kveld.

Over alt var det fulle hus, noe som selvsagt alltid skaper glede. Broder Yuns historie er spennende. Den tar oss langt bortenfor fornuftens grenser, og det mangler heller ikke på undrende og kritiske spørsmål: Kan det virkelig være sant, alt dette? At de torturødelagte bena hans ble momentant helbredet? At han gikk ut av fengselet, gjennom dører og porter som bare åpnet seg, forbi titalls vakter, uten å bli sett? At han kom seg ut av Kina ved hjelp av passet til en person som ikke lignet ham i det hele tatt? Da Yun for en del år siden møtte tidligere president George Bush jr., var det tydelig at han også strevde med å tro at alt dette virkelig kunne være tilfelle. Etter samtalen mellom de to, konkluderte den amerikanske statslederen slik: «Jeg tror på Bibelen. Jeg tror på alle miraklene, på alt som står. Det du forteller, må være Apostlenes Gjerninger kapittel 29.»
Jeg tror også på Bibelens vitnesbyrd. Jeg tror på en levende, allmektig Gud. Jeg tror på de dødes oppstandelse – og hva annet blir da for utrolig? I tillegg fins det en annen dimensjon med broder Yun. Den er ikke like lett å få øye på om man ikke har anledning til å bruke tid med ham, men den gir livshistorien og mirakelberetningene stor tyngde og troverdighet. I årenes løp er boken hans blitt solgt i titusener, kanskje hundretusener. Han selv har reist og forkynt i over sytti land i hele verden. Han har møtt mange høytstående folk i tillegg til George Bush. Han taler stadig til forsamlinger så store som nordiske predikanter flest bare kan drømme om, og stadig skjer det utrolige mirakler der han er.

Yun er imidlertid den samme Guds tjener som han alltid har vært: Ydmyk, takknemlig, gudfryktig, enkel. Han står opp lenge før de fleste av oss, normalt ved 4-tiden, og bruker to-tre timer til å be og studere Guds Ord. Ja, hver dag. Da vi var på Færøyene, møttes vi til frokost klokken ni, tre dager på rad. Hver dag kom en smilende Yun inn i matsalen. «Halleluja!» var hans første ord. Aldri spiser han noe før han har takket og bedt høyt for maten. Når han kommer inn på et nytt sted, er det nærmest prosedyre at han kneler på gulvet og ber. Han bryr seg ingenting om det er en restaurant, et hjem eller avgangshallen på en internasjonal flyplass. Fins det et gulv, så er det for ham et sted for å knele og be. Jeg har ennå til gode å se den himmelske mann misfornøyd eller i dårlig humør.
Vi kan ikke fatte hva Yun har opplevd av tortur, smerte og sult. Hvor mye han har fastet og bedt. For en del år tilbake begynte mennesker – angivelig kristne – å spre rykter om at Yun ikke snakket sant. At han nå levde høyt på boksalget sitt, og var blitt en rikmann. At han utga seg for å være noe stort, og mange andre beskyldninger. Disse påstandene og ryktene – åpenbart født i misunnelse – såret Yun mer enn alle elektriske støt og slag til sammen. Hva gjør et menneske normalt i en slik situasjon? Slår tilbake. Hva gjorde broder Yun? Han svarte med å skrive en hilsen til disse anklagerne og fortelle at han gleder seg til å tilbe sammen med dem foran Guds trone.

Jeg er så takknemlig til Gud for at det fins slike mennesker som broder Yun. Han glemmer ikke hvor han kom fra. Han forteller ennå med tårer om sin eldre bror som døde av sult, om en far som var døende av kreft og en mor som ville ta livet sitt i fortvilelse. Med tre års skolegang har han ikke glemt alle de år av sin barndom da livet handlet om å tigge mat for at ikke flere i familien skulle sulte i hjel. Han glemmer aldri den natten da moren vekket ham og sa at de måtte samles om farens sykeseng og «påkalle Jesus». Yun hadde aldri hørt om Jesus før, men nå fikk han se hvilken kraft som fins i dette navnet. Den døende, kreftsyke faren ble mirakuløst helbredet, og noen måneder etter fikk16-åringen Yun sitt kall: «Du skal være mitt vitne til sør og vest!» Det skulle gå over tjue år – ti av dem i fengsel – før visjonen fullt ut ble virkelighet, men siden den mirakuløse flukten i 1997 har Yun fått se Gud oppfylle sitt løfte. Vi i AsiaLink takker Gud for at vi får stå sammen med ham og mange andre kinesere i det som er deres store livskall: Å bringe evangeliet ut til alle unådde folkegrupper; helt fra Kina og tilbake til Jerusalem.