Greman Ujang var bilselger. En dyktig bilselger. Han gjorde det meget godt, og kunne nådd langt i salgsbransjen. Men så kom Herren inn i livet hans, og da gjorde Greman et valg som har satt kurs for hele livet. Et valg om heller å tjene Gud enn å tjene penger.

Helt fra han tok imot Herren som ung mann, har Greman Ujang drømt om å kunne bygge en kirke.  Da han ble en kristen, åpnet Gud øynene så han kunne forstå hva slags situasjon folket hans – ibanstammen – var i. Han betraktet deres enkle livsstil i langhusene og skjønte hvor fortapt disse menneskene var i møte med livet i storbyen. «Da jeg skjønte hvor vanskelig stilt mitt eget folk var, sa jeg til Gud: ‘Herre, her er jeg – bruk meg!’ Jeg kjente et helt spesielt hjerte for ibanfolket» forteller Greman. 

Snart kom han i kontakt med Thong; en kineser som tjente Gud i Malaysia. Da Thong utfordret Greman til å arbeide for Guds Rike, fortalte han om kallet han kjente i forhold til sin egen stamme. Thongs svar var: «I denne tjenesten er der ingen grenser». Dermed begynte Greman å virke for misjonsorganisasjonen Asian Outreach, hvor Thong var leder.

Greman forteller:  – Da jeg sluttet i Asian Outreach i år 2000, minnet Herren meg igjen om dette med å bygge en kirke i hovedstaden Kuching. Samme år startet vi menighet med bare seks familier. Visjonen var å skape et tilfluktssted for stammefolk som kom til byen fra jungelen. Det skulle også være et sted å næres og vokse; et treningssted og en utskytningsrampe for «å nå, berøre og forvandle livet til ibanfolket» - de ordene ble mitt svært personlige livsmotto. Det er disse ordene som i hele livet mitt har styrt meg mot dette spesifikke målet: ibanerne for Kristus.

Fra starten av brukte vi andre etasje i et butikklokale som kirke. Det var mulig å få inn omkring 50 mennesker der. Gruppen vår vokste hele tiden, så i 2003 kjøpte vi tomt til kirkebygg med et lite hus på – vi måtte ha mer plass. Mye måtte gjøres med dette huset, men vi brukte det like fullt til våre gudstjenester. Da vi skulle kjøpe tomten, hadde vi ikke penger. Vi måtte låne av Sarawak Baptistsamfunn. Vi klarte selv å stable på beina omkring 50 000 kroner, og fikk låne 250 000, men hele menigheten sto samlet bak dette. 

Vi er i det sentrale Kina og underviser på en leder- og medarbeidersamling. Nesten 60 mennesker er stuet sammen på et lite konferanserom i et større bygningskompleks. Folk har ankommet i små grupper den siste timen for ikke å vekke oppmerksomhet. Når lovsangen stiger, lurer min kollega og jeg på hvor forsiktigheten ble av – for her synges det av full hals. Dette har jeg vært med på før også, og jeg bare nyter opplevelsen av den friske lovsangen. Finjusterte gitarer og fyndige akkorder er det smått med, og vi gjenkjenner heller ikke de vante tonene fra våre moderne lovsangsleverandører i vest. Jeg elsker lovsangen hjemme i menigheten, og likevel er det noe helt spesielt her når alle, uansett alder, sangstemme eller tonedøvhet, bare synger av hjertets lyst. Dét er Kina. Det er utrolig fengende.  Vi har noe å lære.
 
Når undervisningen er ferdig, setter vi oss ned med en av lederne i nettverket. Han er rundt førti og smiler fra øre til øre mens han deler sitt vitnesbyrd med oss. Som fjortenåring fikk han en kronisk rygg- og nakkelidelse. Ifølge legen ville han være lam innen ti til femten år. Familien hans var svært religiøse og oppsøkte alle mulige «medium» som tilbød hjelp. De dro naturligvis også til alle tilgjengelige sykehus for å finne en kur. Til slutt var pengene brukt opp, mens sykdommen bare hadde forverret seg. Han hadde stadig stivere rygg og nakke, i tillegg til vondt i ulike ledd. Livet besto det meste av tiden av grusomme smerter, noe som førte til pillemisbruk og alkohol.
 
I 1995 var det noen som forkynte om Jesus for hans mor. Hun tok imot Jesus, men vår smilende venn hadde den gang ingen interesse av slikt nonsens. Moren gikk da i gang med en bønnekamp – takk Gud for bedende mødre! Hun bad til Gud på sine knær i sju år, uten noen bedring i sikte. Situasjonen ble snarere verre. Mannen vi lytter til, forteller at han ble bitter og sint og slo inn på en småkriminell løpebane. Han hadde fått seg jobb i en bank, hvor han stadig var langfingret for å bøte på spillegjeld. Til slutt ble det oppdaget at han hadde tatt penger fra banken, og han fikk sparken. Livet fortsatte med fyll og festing – piker, vin og sang, som det heter. En dag traff han kjærligheten. Han trodde og håpet en kvinne ville være løsningen, men forholdet varte bare et par år. Han sier selv at han «ikke var til å være i hus med.» Sparket fra jobben, skilt fra kona og med stadig økende smerter. Legens prognose var i ferd med å gå i oppfyllelse – mørket senket seg.
 
Mot slutten av 2001 kom en kristen kvinne fra menigheten hans mor tilhørte, hjem til henne for å holde et møte der. Tilfeldigvis var vår venn hjemom akkurat da. Han ble tilbudt bønn for sykdommen og takket ja av høflighet – det kom slett ikke fra hjertet. Så gjorde Gud slik som han ofte gjør. Den syke kjente at noe skjedde med ham, og søsteren som ba for ham merket også at Ånden beveget seg. Hun ba vår venn si «halleluja!»  Han kom halvveis gjennom ordet; så var det som om noe tok kontroll over tunga hans. I ettertid vet han at han simpelthen begynte å tale i tunger. Det gikk ikke lenge før frelsesbønnen ble bedt, og helbredelsen begynte. «Ti dager senere var jeg frisk!» sier mannen med et stort smil. «Dette var en så sterk opplevelse. Jeg hadde ikke grått siden jeg var fjorten, den gang legen sa jeg ville være lam før jeg var tretti. Nå var jeg tjueåtte, helbredet og på vei til himmelen!» I løpet av de neste tre månedene ble bokstavelig talt alt forandret i livet hans. Siden 2003 har han vært en av lederne i menigheten. «Jeg er så takknemmelig til Jesus!» avslutter han og smiler enda en gang.

For noen år siden talte jeg på en konferanse for lutherske pastorer i Bihar i India. Tolken min var en ung velutdannet kvinne som hadde vært aktiv i lederskapet i menigheten sin i flere år. Noen år senere ble hun valgt til å representere sitt kirkesamfunn som delegat på en luthersk verdenskongress i
Sør-Amerika.
 
På vei tilbake til India stanset hun noen dager i Norge for blant annet å besøke min kone og meg. Hun fortalte oss hvordan hun hadde gledet seg til å ha felleskap med delegater fra vestlige kirkesamfunn da hun dro på denne kongressen. Det var jo disse som hadde sendt ut misjonærer, brakt evangeliet til India og grunnlagt kirkesamfunnet hun var en del av. Nå var kvinnen rystet, forvirret, og fortvilet. Det hun opplevde i Sør-Amerika hadde brakt henne inn i en slags troskrise.
 
Hun fortalte hvordan hun hadde blitt sjokkert over livsstilen til mange av delegatene. Kvinnen hun bodde på rom sammen med var ikke gift, men hadde en samboer. Vår indiske venn sa at hadde hun levd slik i India, hadde hun selvfølgelig ikke fått være delegat men i stedet blitt utsatt for kirketukt. Hun var videre forundret over hvordan mange av delegatene var mer opptatt av politiske spørsmål enn av åndelige ting og sjelers frelse.
 
Vi måtte bruke mye tid på å forklare henne hvordan sekularismen i Vesten har infiltrert og infisert kirker og menigheter. Bildet er klart. Dersom du sitter i en båt som driver på åpent hav, vil du ikke se at du driver etter at du har mistet land av syne. Vi ser på andre og tenker: «Hvor langt de har drevet», men glemmer er at der vi er i dag, var de i går, og der de er i dag, vil vi være i morgen.
 
Bibelen er landet vi ikke må miste av syne. Gjør vi det, ser vi ikke lenger selv at vi er i drift. Når jeg ser hvordan Skriften omtolkes og derved egentlig forkastes i Norge og den vestlige verden, er det lett og bli mismodig. Oppmuntrende er det derfor å se hvordan mange kristne i Sør og i Øst holder fast på Bibelen som absolutt autoritet for liv og lære. Tiden er kommet hvor vi trenger misjonærer og impulser fra de kirkene våre forfedre var med på å plante – i det vi pleide å kalle "den tredje verden."