Det er torsdag ettermiddag. Jeg sitter i et hjørne av rommet hvor jeg har tilbrakt mesteparten av dagene denne uka. AsiaLinks team er på konferanse med nepalske brødre og søstre som har dette til felles at de alle har gått EZRA-skolen her i Kathmandu. Totalt var omkring tre hundre tidligere EZRA-studenter invitert til konferansen. Rundt halvparten av dem møtte opp. For den andre halvparten som ikke kom, dreier det seg ikke om mangel på interesse. Det handler om en kombinasjon av avstander og veistandard som man nesten ikke kan fatte før man selv begynner å bevege seg rundt i indre Nepal. Det handler om jordras, politiske streiker, forpliktelser på hjemmebane og mange andre praktiske forhold som gjør det umulig for dem å komme.

Teamet fra Norge består denne gangen av Siv Elen Åsen, John Tore Daland og undertegnede fra staben vår, og i tillegg har vi med oss en bibellærer som heter Tim Virek. Vi er her for å møte evangelistene som underholdes av AsiaLink, sammen med mange andre pastorer, evangelister og ledere. Vi er her for å se dem, dele liv og undervise i Guds Ord. Når jeg sitter her for å skrive ned ferske inntrykk fra disse dagene, kjenner jeg enda en gang hvor vanskelig det er å formidle med ord alt det sterke vi har vært med på. Men det er så dyrebart at jeg må prøve å dele.

Noe av det som gjør aller mest inntrykk på meg, er å se de fire medlemmene av familien til vår medarbeider Daniel . Han og kona Sunamee har en sønn som nå er 17 år - Avisjek, og ei datter på 13 som heter Stuti. I en kultur hvor avstand mellom foreldre og barn er så dominerende, er det bare fantastisk å se relasjonen mellom disse fire. Mann og kone tjener side ved side, med en verdighet og gjensidig respekt som bare er vakkert for øyet og rørende for hjertet. Sønn og datter får ansvar og tar ansvar; pappa Daniel gir flere ganger mikrofonen til sønnen sin med ordene «han kan oversette bedre til engelsk enn jeg». Dattera får ansvar for å ta teamet vårt med ut så vi finner et sted å spise middag når dagen er ferdig, og trettenåringen gjør det med en naturlighet som man bare legger merke til. Når jeg ser denne familien, tenker jeg med meg selv at her får jeg se med egne øyne hvordan Gud har tenkt at en familie skal fungere sammen. Vennlighet, villighet, ansvar, samspill. Jeg tar meg i å tenke at jeg nesten ikke kan se meg mett på dem. Når jeg kommenterer det til Daniel, svarer han – typisk nok «Praise the Lord» – lovet være Herren!

HENGIVENHETEN
De fleste av dem som er her, har aldri møtt hverandre før. Til det bor de altfor langt unna allfarvei. En del av dem har aldri tidligere vært i Kathmandu. Mange har aldri sett et fly; noen har ikke en gang sett en bil før, forteller Daniel. Men her er de ett med hverandre, som søsken i troen på Kristus. Det gjør et ubeskrivelig
inntrykk å se hvordan disse menneskene hengir seg til Gud. Jeg har mang en gang opplevd hvordan lovsangsledere hjemme må bruke – og bruker – alle slags «grep» for å få forsamlingen med. Omfattende forberedelser, lydsjekk og masse instrumenter, appeller til folk om å reise seg og synge ut… Dét trengs ikke her! Folk er i gang umiddelbart. Lovsangen går høyt i toneleie og høyt i volum; nepalerne elsker å synge, og de er generelt gode sangere. Gode til å danse er de også, så her er det mye liv og bevegelse under lovsangen. Fargerike flagg vaier med navnet Jesus på. Løftede hender, tårer som renner, klapping og høye rop – her får livet utløp. Og det er ekte, ikke arrangert. Vi kan merke denne helt spesielle gleden de opplever over å kunne møtes på denne måten. Være mange sammen. De fleste av dem tjener Herren alene i sine daler og landsbyer, og det er
smått med mulighet til fellesskap med andre pastorer eller evangelister. Men her får de kjenne samholdets styrke.

Yen tilhører denne bølgen av pastorer og predikanter som kom i fengsel i begynnelsen av 80 tallet. Han måtte reise fra kona og deres fem barn. Alt han hadde ble konfiskert og kona måtte begynne å bygge opp et liv uten mann. Midt i en stor by, uten noen kristne venner som kunne hjelpe. De var helt alene, hadde ingen penger og ingen mat. Det eneste de hadde var kokt vann. Etter en stund ble
det veldig ille for barna, og hun begynte å lete etter noe hun kunne koke og gi til dem. Det ble mange ulike resultater. En dag sa hun “Gud, hvis ikke du gjør noe, kommer ikke barna mine til å overleve denne vinteren.” Det var veldig kaldt, rundt minus 20. Hun hadde ingen steinovn til varme, og igjen ba hun og sa “Gud, vis din nåde over meg!” En morgen da hun åpnet døren, stod det en pakke ute på gata uten navn. Den bare stod der. I pakken var alt hun trengte. Hun kikket rundt, men hun kunne ikke se noen. Hun forstod ikke hvor pakken kom fra, for det fantes ikke postverk i Kina på den tiden. Det måtte være noen som hadde levert den til familien. De var så takknemlige og priste Herren.

Neste dag kikket hun ut døren og det stod en ny pakke der. Dette fortsatte i 20 år. Men ikke bare det. Hun fikk en slags sjekk som var delt ut av kommunistene. En sånn kupong man kunne handle med. Hver måned fikk hun en sånn sjekk som noen bare la på trappen der hun bodde. Sammenlagt kom denne sjekken hver måned i 23 år. Hun undret seg og tenkte at dette måtte være en feil, så hun gikk til forretningen der man løser den ut og sa “Jeg vet ikke hvor denne kommer fra. Den bare kommer. Vet dere noe? Hvem som står bak det?” Og de svarte “Hva har du å klage over? Du har jo fått den! Den er jo til deg!” Hun fikk aldri vite hva slags
engel som forsørget dem med mat og penger under hele denne tiden da hennes mann var i fengsel.

Yen var helt sikker på at familien hans ikke hadde overlevd. 23 år senere kom han hjem. Dette ble til stor oppmuntring for de kristne i Kina, og de tenkte at hvis Gud kan gjøre noe sånt som dette, da kan han vel gjøre hva som helst! “Dere har ikke fordi dere ikke ber!” sier Bibelen. Du begynner med å stole på Herren på et område, og neste gang det skjer noe lignende, vet du at han hjalp deg sist gang. Hvorfor skulle han da ikke hjelpe nå?

Så er vi alle samlet: Blant oss har vi en gris, høner og en fullsatt sal med forventingsfulle mennesker. En ganske vanlig situasjon når man ferdes i jungelområder i Asia. Man lever nær hverandre, og dyrene er en naturlig del av hverdagen. Vi er i en liten landsby sammen med noen kinesere som trenes som misjo nærer her. Det hele er ganske uvant for kineserne, for de er i en landsby hvor ingen snakker kinesisk; vi er utenfor Kina. Dette er mer enn en øvelse - de er faktisk på misjonsmarken.

Et stort lerret blir satt opp og på gulvet står en liten prosjektor, på størrelse med en halv smørpakke. Denne type prosjektor kan blant annet lades opp med et lite solcellepanel og kan så fungere i fire timer uten tilførsel av strøm. På grunn av størrelsen kan man putte den i lommen og vise film hvor som helst. Filmen er lastet ned på et lite minnekort som man putter inn i prosjektoren. Man har derfor
en rekke ulike filmer og kan velge hva som er mest hensiktsmessig å vise for anledningen.

Filmen vi får se er tilpasset gruppen som sitter i salen. Siden det er flest barn tilstede blir det dukkefilmen ”Jesus the Miracle maker” (Jesus, mirakelmannen). Først tenker jeg for meg selv at dette kommer til å bli en lang kveld, men så merker jeg at jeg stadig blir rørt av filmen. Den er rett og slett knallsterk i sitt budskap.

Det er engelsk tale på filmen, men kineserne samarbeider med noen av de lokale. Med en liten forsterker og mikrofon får de oversatt talen til det lokale språket.

Noen av barna sovner i løpet av filmen. Andre smyger seg forsiktig ut av rommet, men kommer snart tilbake. Filmen slutter og en lokal forkynner gir utfordring om å tro på Jesus. Etter at utfordringen blir gitt, reiser alle i rommet seg fordi de vil tro på Jesus.

Etter filmen deler kineserne ut en næringsrik suppe som et kosttilskudd for de som bor i landsbyen. Mange sykdommer kan avverges med et mer variert og innholdsrikt kosthold. William Boot sitt valgspråk; ”Soup, Soap and Salvation”
har fortsatt mye for seg.

AsiaLink samarbeider med mange ulike partnere som har sine spesialfelt. Tilbake til Jerusalem har fått et utrolig gjennomslag hvor de driver sin aktivitet. Favør fra mange parter gjør dette arbeidet mulig.

Bønn er det som baner for vei for evangeliet. Den favør vi og våre partnere er vitne til kommer ikke av seg selv. Den kan ikke kjøpes for penger. Den er utelukkende et resultat av at vi har mennesker som ber for arbeidet vårt. Vi vil derfor oppmuntre til mer av det. På forhånd takk fra oss i AsiaLink og våre partnere. Mest av alt takk fra de som aldri har hørt evangeliet, men som nå får mulighet gjennom forarbeidet i bønn.

Det er alltid en oppmuntring å være sammen med unge vietnamesiske kristne. Sist høst fikk jeg igjen det privilegium å besøke, og undervise på bibelskolen som pastor Hung driver i Saigon. Her var det 45 studenter som kom fra hele Vietnam, og som ønsket å bli utrustet til tjeneste. De var tent i brann, og hadde alle et ønske om å tjene Gud med livet sitt. Det som alltid slår meg, i møte med unge vietnamesiske kristne, er overgivelsen de har. Ivrige sitter de i timevis og lytter mens jeg deler fra Guds ord. Lovsangen er sterk og intens, og jeg er overbevist om at vietnameserne kommer til å stå foran i lovsangskoret i himmelen.

Når jeg skal skrive denne lederen er tankene mine fortsatt i påskebudskapet. Samtidig lurer jeg på hva som rører seg blant folk. Kirkemøtet, sommerkonferanser, valgforberedelser til høstens valg, 17. mai, våren som har kommet og med den – ferieplaner. Jeg velger å dele tanker om noe som ligger et halvt år tilbake og som gjorde sterk inntrykk.
 
I oktober 2012 var jeg deltager på AsiaLinks misjonskonferanse i Thailand. Dette var mitt andre møte med mange av våre medarbeidere samlet i Asia. Det er utrolig sterkt og inspirerende å møte disse folkene som vi samarbeider med og støtter. Noen hadde med seg ektefelle og barn, så vi ble bedre kjent med hele familiene. Disse vennene kom fra land med helt andre utfordringer både politisk, økonomisk og religiøst. Mange sterke vitnesbyrd om den Jesus som vi tror på, som lever og virker i menneskers liv i dag. For meg som kommer fra Norge, og har grei økonomi, gode sosiale ordninger, ingen forfølgelse, medlem av en kirke som ikke blir overvåket, er dette et møte som gir inntrykk.
 
Jeg sitter med mange spørsmål, ikke alle svar. Men det er en ting som slår meg, og det er ordet overgivelse. Det er sterkt å møte pastorer, evangelister og bibellærere og merke deres overgivelse til Herren. Være ledet av Ham og høre den nøden de har for at landsbyen og folket sitt skal lære Jesus å kjenne.
 
I etterkant av konferansen var jeg på Filippinene og besøkte et treningssenter hvor unge evangelister fra Kina og Filippinene ble trent i bibelundervisning, språk og praktiske oppgaver. Målet deres var  ”Back to Jerusalem ” visjonen.  Også der møtte jeg denne overgivelsen til Jesus som gjorde et slikt sterkt inntrykk. Jeg fikk også det privilegium å være med å be med disse ungdommene.
 
Tilbake i Norge sitter jeg med en sterk opplevelse av en levende Gud, som er i virksomhet i verden i dag. Med en bønn om en ny og sterk overgivelse til Herren blant kristenfolket og en bønn for Norge. Evangeliet er fortsatt Guds kraft til frelse for alle som tror. Det har gjennomslagskraft også i dag. La oss be om at mange må erfare det!

Det finnes et land der ordet,” Gud,” er bannlyst. Bare det å hviske Hans navn kan koste deg livet eller føre deg til en konsentrasjonsleir du aldri slipper ut av. Det er en politistat med utallige konsentrasjonsleirer hvor mennesker blir utsatt for de mest bestialske eksperimenter, et sted der myndighetene krever å få utøve full kontroll over tro og tanke. Det er et land med gasskamre og henrettelser på offentlige plasser, henrettelser selv barn blir tvunget til å se på. Landet heter Nord Korea.
 
NK med sine 22 millioner innbyggere er en stat hvor alt blir styrt og kontrollert av myndighetene. Alle former for religionsutøvelse er strengt forbudt. Alle borgere har plikt til å angi sine medborgere for et hvert avvik fra det myndighetene har bestemt. Allerede som barn blir du opplært til å være informant. I løpet av de siste 50 år har dette skapt et klima av frykt hvor ingen våger å stole på andre. Dette rammer forhold mellom ektefeller og forhold mellom foreldre og barn og bryter ned de mest fundamentale relasjoner i samfunnet. Forfølgelsen har gjennom årene ført til nær total utryddelse av kristne.
 
Det er vanskelig å kunne forestille seg at det som i dag er NK, for omtrent hundre år siden var sentrum for en av de mest ekstraordinære vekkelser verden har sett. Hundretusener ble frelst. I Pyongyang, det som i dag er hovedstaden i NK, var det så mange kirker og bibelskoler at byen ble kalt Østens Jerusalem. I dag må de kristne leve i skjul og det å tro på Gud er forbudt.
 
Men det finnes håp. I løpet av de siste 6 år har vi vært vitne til at hundrevis av nordkoreanere har blitt frelst. Vi har vært i stand til å etablere humanitære plattformer i NK. Disse har gitt misjonærer mulighet til å bo, virke og evangelisere i landet. Risikoen de løper er høy, men det er også deres overgivelse.
 
I april kommer en bok om Nord Korea ut på norsk. Boken gir et unikt innblikk i et land hvor folk lever under forhold det er umulig å forestille seg. Der vil du også kunne lese om de kinesiske misjonærenes tjeneste og de utrolige resultatene de har fått oppleve. Det er en bok som dokumenterer at lyset alltid seirer over mørket.