«The Last Frontier», den siste grensen, kalles ofte Himalaya. Åndelig talt er i alle fall dette området en av Asias mørkeste sider.

Himalaya består av grenseområdene mellom India, Burma, Bhutan, Nepal og Sikkim. Det er 200 ulike stammefolk i området, og befolkningen på ca. 25 millioner lever i spredte og utilgjengelige landsbyer. Mange steder lever menneskene her svært primitivt, nesten på steinaldernivå. Sterke rivaliseringer mellom stammer og blodtørstige hodejegere gjør at livet ofte er svært utrygt.

De største religionene i området er buddhisme, hinduisme, lamaisme og animisme. Folk tilber demoner og hinduistiske guder som binder folk i trelldom og frykt.

For folkene i Himalaya er det ikke et spørsmål om det finnes noen gud. De har over 32 millioner guder å velge mellom! De vil vite: «Vis meg den gud som er sterkest, han vil jeg tro på!»

Trene ledere:
I flere år har Asian Outreach drevet med opplæringsarbeid blant lokale kristne ledere. Moa Pangnem – leder for AOs arbeid i Himalaya-regionen – har sammen med sitt team plantet over 200 menigheter de siste fem årene.

Til områder hvor vi aldri kan (eller vil) komme har AO trent og utrustet pionermisjonærer hvis navn vi aldri vil finne i vår kirkehistorie.
​
De fleste av oss har vel knapt hørt om disse landene, enda mindre har vi registrert at Gud over lengre tid har handlet på en helt suveren måte i flere av disse landene.

I andre artikler kan du lese om vekkelsen i Nagaland, hvor et helt folk vendte om og ble kristne. Gud stadfestet sitt ord med tegn og under. Når de kristne kom sammen varte møtene gjerne flere uker! Det kom og gikk folk hele tiden. Og vekkelsen fortsetter!

Moa Pangnem
– som hatet og forfulgte de kristne, sprengte bombe i en kirke, levde et hardt liv med stort alkoholbruk – kom til sin hjemby og oppdaget at alle var blitt kristne. Han var den siste i sin by som ble kristen.
De siste ti årene har han ledet AOs arbeid blant stammefolkene i Himalaya-området.
En Guds kjempe.

 VEKKELSE:
 Ordet bringer frem minner om noe som engang skjedde, eller håp om noe som kanskje kan komme. De fleste kristne vil vel si at de ønsker at Gud skal sende vekkelse.

Men hva når det ikke skjer? Hva når årene går og den trofaste gruppen i kirken eller på bedehuset langsomt skrumper inn? Gud ser da vår åndelig nød. Hvorfor får vi ikke vekkelse?

Enkelte finner trøst i fatalismens (skjebnetroens) mørke. Jeg husker en som sa til meg for noen år si­den. "Du må da begripe at Gud sender vekkelse hvor og når han vil."

Vil da ikke Gud vekkelse? Vil ikke han at menne­sker skal bli frelst? Vi må svare et rungende "jo" på dette. Gud lengter etter at alle mennesker skal få oppleve frelsens mirakel.

Men hvorfor skjer det da ikke?
Jeg tror vi i Norge på ny må minne hverandre om hva det innebærer å være kalt til Guds medarbeidere (1. Kor. 3,9). På forunderlig vis har Gud valgt å bru­ke mennesker til å gjøre sin frelsesplan kjent. Han bruker mennesker til å forkynne. Men han kaller oss til like viktig medarbeiderskap i det å be.

I dette bladet får du lese litt om den fantastiske vek­kelsen i Nagaland. Vekkelsen som begynte der i 1976 er kanskje en av de mest massive og spesielle vekkelser vi kjenner fra misjonshistorien. Men det er lett for oss å glemme eller overse det som skjedde forut for vekkelsen.

Det startet med at en mann begynte å be. Bønnebyr­den spredte seg til flere. Etter kort tid var en bønne­kjede i gang. På slutten var ca. 500 mennesker i  denne landsbuen med i forbønn for vekkelse. Da bønnekjeden hadde vart uavbrutt i 15  år, brøt vekkelsen løs. Og hvilken vekkelse!

Har vi i Norge forstått hva det vil si å være utholdende i bønn? Har vi forstått dette med bønne­kamp?

I Daniel 9 og 10 får vi et interessant glimt inn i denne  åndelige verden. Daniel gikk inn i forbønn. Etter at Daniel hadde bedt i 3 uker, kom engelen med svaret. Han fortalte Daniel at Gud hørte hans bønn fra første øyeblikk, men at Perserrikets fyrste stod engelen imot i 21 dager.

Det kan være farlig å lage for bastante teologiske systemer av dette. Men en ting synes klart. Når vi ber skjer det først noe i den åndelige verden. Deret­ter kan ting skje i den synlige verden. Hvor ofte er det ikke at vi gir opp å be før svaret fra Gud bryter gjennom.

Mange steder i verden er situasjonen svært lik skild­ringen i Esekiel 22. Synden var stor. Straffen måtte komme. Men Gud lengtet etter å sende velsignelse og vekkelse istedenfor dom.

Da så Gud etter en som kunne gå inn i forbønnstje­neste slik at han kunne sende vekkelse over landet vers 30. "Jeg søkte blant dem etter en mann som vil­le mure opp en mur og stille seg i gapet for mitt åsyn til vern for landet, så jeg ikke skulle ødelegge det. . ."   Men det tragiske var at han fant ingen forbe­dere. Når du leser om vekkelsen i Nagaland måtte Gud få røre ved deg og motivere deg til å bli en som stiller seg i gapet for hans åsyn til vern for landet.

La oss virkelig fungere som Guds medarbeidere i denne innhøstningstid.