Caleb og Josva er to av de heldige beboer­ne på Happy House. De er små, men store humørspredere. Noe fantastisk utgangs­punkt i livet hadde de ikke.
Tvillingbrødrene ble trolig utsatt for et abortforsøk, men unnslapp. En morgen ble de levert på døra hos pastor Elvie.

Det var sannsynligvis det beste som kunne hen­de dem. Tvillingene er trolig fem-seks måneder gamle, men ingen vet sikkert. Caleb har en tå som er tydelig skadet. Det er derfor Elvie tror de har vært utsatt for et abortforsøk.

Ellers er guttene friske som bare det. På Happy House får de all den omsorg og oppmerksomhet man kan tenke seg. Tallet er stort på villige «tan­ter» og «mødre» og «søstre».
​
Full av barn
Selv om Happy House ikke er noe barnehjem, er det fullt av barn. Noen vet ikke hvem foreldre­ne er, andre kjenner foreldrene sine, men har det bedre på Happy House. Noen har Elvie «berget ut av ilden», fra ublide skjebner på gata eller på horehus. Andre har en av foreldrene sine hos seg her i Gledens Hus.

Krigere
Det er selvsagt ikke tilfeldig at Caleb og Josva har fått slike sterke bibelske navn som oser av kampglød.
-Caleb og Josva skal bli mektige krigere for Gud, sier pastor Elvie og ler sin smittende latter.
Straks hun får nye medlemmer i den store hus­standen, har hun framtidsvyer for dem. Større barn får oppgaver som inkluderer dem i fellesskapet i huset. De fleste av dem får også skolegang. Det er ellers ingen selvfølge. Dessuten er de sikret mat hver dag. Elvie har personlig tatt til seg to jenter. En av dem led av underernæring da hun kom. Det er ikke uvanlig.

Bygger karakter
Barna får også pene klær, lærer elementær hygiene og god oppførsel. Det er lite slinger i valsen på Happy House.   Elvie er en myndig dame, men alle formaninger gis med varme og omsorg.

Elvie bygger selvsagt alt sammen på at barna får høre om Jesus. Hun oppdrar dem målbevisst for å gi dem en sterk karakter.
​
Caleb og Josva har nok en stor framtid foran seg.

1. juli 1997 er Hong Kong kinesisk.
   
   -Gud bruker dette til å nå menneskene i Hong Kong, sier Dan  som arbeider for Asian Outreach i den gamle kolo­nien. For første gang ser man vekkelser av noe sær­lig omfang her.

Norsk-amerikaneren Dan  er leder for Hosanna-tjenesten i Asian Outreach. Denne grenen av arbeidet startet som en forbønnstjeneste for Kina, men er nå i ferd med å utvide arbeidet til også å gjelde litteraturtan- sport og evangelisering. Men fokus er hele tiden på Kina.

-Vi har snakket om Hong Kong og Kina. Men i 1997 er Hong Kong Kina. Vi må forandre våre idé om hva Hong Kong er. Vi er i Hong Kong, og dette er Kina det også. Vi befinner oss allerede på misjonsfeltet, sier Dan selvransakende.

Vekkelser i Hong Kong
-Nå ser vi at mennesker kommer til Herren også her, og i stort antall - omsider! For det har vært vanskelig å fa noe gjennombrudd for evangeliet her. Folk har vært svært motvillige i Hong Kong. De har ikke tid til Gud. De sier de må tjene penger. Derfor må vi be om at Gud må åpne øynene deres så de spør: «Hva er dette bud­skapet du kommer med?» Buddhis­men er dominerende her, og de fleste forstår den åndelige verden. De ofrer til forfedrene på gravene på en spesiell dag i året. Da tar de med seg hele familien på en slags piknik til gravstedet, forteller han.
 
Mangler utenlandsk hjelp
Det er nå mulig å holde vekkelses­møter og preke i auditorier på skole­ne. Det kan komme fram seksti til hundre stykker på invitasjoner til å bli frelst. Det er også mulig å holde møter i parker.
 
-Hva kan misjonsvenner i Vesten bidra med?
-Vi mangler utenlandske medarbei­dere som kan komme og vise drama, holde vitnesbyrd, fortelle historier og holde gudstjenester.
 
Gud bruker frykten
-Er det frykten for 1997 som far mennesker til å vende om i Hong Kong nå?
-Jeg tror Gud bruker 1997. Folk er blitt mer rastløse. Ingen vet hva kine­serne vil finne på når de tar over, selv om mange trøster seg med at ingen­ting dramatisk vil hende.

Dåp i badekar
Dan har hatt personlige opplevelser også inne i «selve Kina».
-Sakte er vi kommet inn i fastlands-Kina. Nylig hadde jeg det privilegium å døpe en kineser. Det er ikke alle forunt. Han var kristen, men vis­ste at hvis han ble døpt, ville han bli registrert. I Tre Selv-kirken har de dåp bare en gang i aret. Myndig­hetene spionerer aktivt på de kristne, og når noen lar seg døpe, skjønner de at vedkommende mener alvor. Frykten for forfølgelser hadde holdt denne mannen tilbake. Problemet var at han trodde at dåpen matte foregå i en kirke. «Nei, det er ikke nødven­dig», kunne jeg fortelle ham. «Du trenger bare noe vann, så du kan dukkes under». «Men da kan vel du døpe meg i badekaret?» utbrøt han. Det gjorde jeg, så badekaret på hotellet hvor vi bodde, ble dåpsbasseng.
 
Snakker kinesisk
Dan  snakker kinesisk og gjør seg godt forstått, men han får kontakt med kinesere uansett.
​
-Det er ikke på grunn av språkkunn­skapene mine jeg har fått lede noen til Jesus. Jeg tror Gud vil føre de menneskene til oss som virkelig søker ham, uansett om vi kan spraket eller ikke. Mange er interessert i å snakke engelsk og lære engelsk, så de oppsøker oss, forteller Hosianna- lederen til Rapport fra Asia.

Her er kanskje den sjansen du har sett etter for å komme ut i misjonstjeneste blant fatti­ge? I slutten av september holder The Great Commision Insitute (GCI) - misjonsbefalingsinsituttet - i Singapore et eget kurs som er spesielt tilrettelagt for vestlige deltakere.

Kurset det er snakk om, starter 27. september og varer til 23. oktober. Hovedvekten ligger på «Tjeneste blant fattige» som også er navnet på kurset.

Fattigdommens Calcutta
Det holdes i Calcutta, kanskje et av de sterkeste symbo­lene på verdens fattigdom. Det er jo her Mor Teresa har hatt sin tjeneste helt siden 1928 - et arbeid hun fikk Nobels fredspris for.

Men det er i sannhet nok av fattige og et uendelig behov for a spre fred, både i Calcutta og andre steder. Byen skulle være den perfekte ramme for et kurs med en slik tittel som det GCI holder i september.

GCI holder hovedsakelig kurs for asiatiske kristne. Mange av dem har allerede vært i virksomhet lenge for å spre evangeliet i sine hjemland. Dette er fotsoldater i den store Asian Outreach-hæren. De evangeliserer og planter kirker, men de mangler ofte nyttig bibelundervisning. Dette får de på GCI-kursene. Mange opplever personlig åndelig påfyll som de aldri før har fått. Opplegget kan minne mye om Disippeltrenings-skoler av det slaget Ungdom i Oppdrag driver.
 
Erfaringer med Gud
Kursene er korte og grundige, og det legges vekt på praksis og bønn. Temaer det blir undervist i kan være «Guds farshjerte» eller lederskap, men opplegget tilpas­ses alltid behovet i det landet kurset holdes. Og disse behovene varierer sterkt i de 20 landene der Asian Outreach har virksomhet.
 
Kursdeltakere har ofte erfaringer med at Gud beveger seg blant dem på en spesiell måte, særlig gjennom tilbe­delse og lovsang. Hele holdningen i Østen er langt mer åpen i forhold til åndelige ting enn i Vesten.
Kurset for vestlige i Calcutta vil selvsagt skille seg ut på flere måter. For det første vil selvsagt de fleste deltakerne være fra Vesten. Dernest vil det bli undervist på engelsk.
​
Asiatiske deltakere forteller at disse GCI-kursene har gitt dem retning i arbeidet. Kanskje er kurset i Calcutta det som kan gi deg retning?

Undervisning, undervisning, undervisning. Dette er omkve­det nesten hvor du kommer i vekkelses-Asia. Fordi tallet på kristne vokser hele tiden, sak­ker man mange steder akterut med oppfølgingen. Derfor tas det nå et krafttak på dette området bla. i Himalaya og Burma.

Moa Pangnem var nylig i Norge på møte-turné. Han kunne blant annet fortelle om de store vekkelsene i Burma. Moa er fra Nagaland, og hans landsmann pastor Masa, står i et effektivt kirkeplantingsarbeid i nabo­landet Burma.

Masa har plantet 80 kirker sammen med sine medarbeidere i et område på 2000 landsbyer. Målet er å plante en i samtlige landsbyer! Syv hundre men­nesker blir kristne hver dag i området.

Vekt på undervisning
Det er lett å la seg blende av store tall. Baksiden av medaljen, hvis man kan snakke om det, er at mange blir gående uten undervisning.

-Dette blir det vi kommer til å legge vekt på i tiden framover, sier Moa.

Problemet for Masa er at han holder på å slite seg ut. Han er 65 år gammel og har vondt for å reise mye. Nå vil Masa trene ledere som kan trene andre til å bli ledere. Så slipper han å reise selv. Danske givere har gitt 110 000 kroner til et treningssenter i Nagaland, på grensen til Burma.

I Himalaya, der Moa reiser mye, er det også stor undervisningstørst.

-De vet ikke hvordan de skal få mangfoldiggjort søknadsskjemaene til kursene våre, så de setter på en masse navn på hvert skjema, forteller Moa.

Mange undere
Gud gjør mange undere i området. Dette er med og fremmer vekkelsen.
-En mann fra Bhutan, som nå kaller seg Simon, ble mirakuløst helbredet. Han hadde en sjelden sykdom i en fot. Den svulmet opp, og heksedoktorer og vanlige leger kunne intet gjøre.

Han bestemte seg for å gå på et kris­tent møte og bli bedt for. Etterpå kun­ne han gå for første gang på tyve år, forteller Moa.
Det er slikt det blir vekkelser av.

Reisen opp i fjellene tar fire-fem timer med jeep. Turen går på veier som er elveleier i regntiden. Den lille landsbyen ligger så høyt at selv nord­boer finner klimaet behagelig. Her i Tonggo, høyt oppe i de skogkledde åsene, bor det 1024 mennesker.
 
Alejandro kjenner antallet på en prikk. Han er borgermester i Tonggo, subanu- landsbyen der han er født og oppvokst. Han skiller seg ut ved den fine fargerike skjorta. Han er en av pastor Elvies trofaste og betrodde medarbeidere. Menigheten i Tonggo heter også Happy Church, som modermednigheten i Ozamiz. «Salvation and Praise Fellowship» - frelses- og tilbedelsesfellesskap - står det over døra til den spinkle kirken. Foreløpig er bare tolv fami­lier på tilsammen 110 mennesker kristne.
 
Seks timer å gå
Alejandro har vært pastor på heltid siden 1990, men ikke her. Tonggo har han overlatt til en yngre landsbybeboer. Selv går han i timesvis til nabolandsbyen hvor han har plantet og leder en menighet.
-Hvor lang tid tar det å komme dit?
-Seks timer. Tre hvis vi går fort.

I frontlinjen
Alejandro er blitt truet av geriljasoldater. De vil ha ham til å slutte med virksomheten. De har lite å hente hos folk som vender seg til Kristus i stedet for Marx. I Alejandros egen landsby har regjeringshæren en kon­trollpost. Vi må skrive oss inn i en bok før vi får passere. Tonggo ligger i frontlinjen på så mange måter. Det er slett ikke ufarlig det Alejandro driver med, men han er ikke redd. Han har vært ute for verre fiender enn sol­dater. Og vunnet.

-Før var jeg animist. Foreldrene mine førte meg inn i det. De sa det var helt nødvendig at jeg tilbad ånder som bor i trær, steiner, dyr og fjell for at vi skulle fa fred fra dem. Vi ofret til dem og tilbad ved fullmåne. Jeg følte at dette var det riktige. Foreldrene mine truet med at jeg snart ville dø hvis jeg ikke deltok. Som en lydig sønn, ble jeg med.
 
Kristen etter helbredelse
For tolv år siden ble Alejandro kristen. Tonggo ligger på toppen av en åsrygg med høye skrenter En mann hadde falt 60 meter ned og skadet seg stygt Alejandro var vitne til ulykken. Da noen kristne ba for den skadde, ble han helbredet. Det ble et sterkt vitnesbyrd for Alejandro som hadde vært stengt for evangeliet før. Nå åpnet han seg. fordi han skjønte at dette dreide seg om den høyeste Gud.
 
-En stemme ringte i ørene mine. «Det finnes bare en sann Herre!» Helbredelsen var et mirakel så stort at det måtte være fra de kristnes Gud. Vi ba jo for folk til ånde­ne også, men så bare helbredelser av små skader. Ikke å undres over al pastor Rubios favorittekst i Bibelen er fortellingen om Nebukadnesar som kastet de tre mennene i ildovnen, men uten at ilden skadet dem.
 
Hatet av foreldrene
Alejandros foreldre la ham for hal etter dette. De truet med a drepe ham hvis han ikke vendte tilbake animismen. Men han visste at det ville stjele den gleden han nå kjente.

Elter mange år har foreldrene fått se sønnens sterke overbevisning og blitt kristne, men det skjedde først for kort tid siden.

-Jeg husker hvor sinte de var. Nå ser jeg frukten av a bli stående fast på det man tror på, sier han.

Angrepet av ånder
-Da jeg ble kristen, kunne jeg passere offerstedene hvor jeg hadde tilbedt før og plutselig kjenne en smerte i magen eller andre steder i kroppen Jeg ble angrepet av ånder Men jeg vet at Jesus er større og jeg holdt fast på det. Etter en tid var det slutt på angrepene Jeg er for sterk i Herren nå til at de kan angripe meg, vitner han.
 
I Vesten er man rask med a kalle slike ting overtro, men for Alejandro er onde ånder en realitet han har erfart. Hans spørsmål er ikke om de finnes, men om det finnes en som er større Alejandro har funnet demonenes over­mann.
 
Jesus er alltid her
-Hvis vi skal ha tak i lege, må vi krysse seksten elver Det lar for lang tid. Pasienten kan være død før vi kom­mer fram, så vi ber for folk i stedet, sier pastor Rubio. - Vi ser mange helbredelser. Det beste er a ha en doktor som er her hele tiden, og det er Jesus, fortsetter han.
 
Ikke mitt liv
Det kan være farefullt både a bo langt fra jordiske leger og å bevege seg i geriljaland Men Alejandro er ikke redd.

-Soldatene kan true meg, men det gjør ikke noe. Det arbeidet jeg driver, er ikke mitt. Livet er heller ikke mitt lenger, det er Herrens. Han har velsignet meg så mye og jeg er hans ydmyke tjener.