Så Jesus på himlen
I Nepal så for en tid siden over 200 mennesker et syn av Jesus på korset på himlen. Synet er bl.a. bekreftet av flere sykepleiere på et misjonssykehus i byen. Bildet av Jesus var lysende og klart. Mange av de som så synet av Jesus var hinduer. Disse og mange flere har nå tatt i mot Kristus.
 
En mektig vind!
Guds mektige vind blåser over hele vår jord. Hver dag tar tusenvis imot Jesus som Herre og Frelser. Antallet kristne vokser tre ganger raskere enn jordas totale befolknings­tilvekst. F.eks. i Sør-Korca er antall kristne fordoblet i løpet av seks år, fra 6 til 12 millioner kristne fordelt på 37000 kirker.
 
Kinas mammut-kirke
De kinesiske myndighetene erkjenner nå at det er flere kristne i landet enn det de tidligere har ønsket å vedgå. Undersøkelser foretatt av myndighetene viser at det er 63 millioner kristne i Kina. Dette er langt høyere enn noe tidligere tall. Flesteparten av disse tilhører husmenighetene.

For kort tid siden besøkte et team fra Norge noen av områdene Asian Outreach driver arbeide i Himalaya. Det ble et sterkt og uforglemmelig møte med de ukjente troens helter. Eivind Frøen skriver her om sitt møte med en kirkeleder i Nepal.

Vi hadde kjørt bil i flere timer. Det siste stykket på noe som kanskje en dag kommer til å bli en vei. Deretter bar det videre til fots. Etter å ha vasset over en elv kom vi fram til målet for turen, en landsby et sted i Nepal.

Vi ble møtt av en lokal kristen leder. Han heter Bahadu. Han hadde bakgrunn som heksedoktor. Sterke demoniske krefter hadde vært en del av hans hverdag. Han kjente åndene i sin region ved navn. Men en dag ble hans kone alvorlig syk. Bahadu forsøkte alt som stod i hans makt. Han tok henne med oppover i fjellene i håp om at åndene kunne gjøre henne frisk. Han brakte henne den lagne veien til lege. Ingen ting hjalp. Omsider var kona døden nær. Hun var bare skinn og bein. Bahadu ble desperat.

En dag var det en som ga ham en traktat. Men han kunne ikke lese. Han tok traktaten med til den eneste kristne familien i distriktet. De leste traktaten for ham og fortalte om Jesus. I sin desperasjon tok Bahadu imot Jesus. Deretter bad han til Jesus om helbredelse for kona. Hun ble dramatisk helbredet.

Bahadu ble hos denne kristne familien en stund. Der fikk han litt opplæring. Men hjertet hans brant etter å dele evangeliet med andre. Etter kort tid begynte han som evangelist. Det er 16 år siden nå. Han hadde ingen bibelskole. Han var ikke ordinert eller utsendt av noen menighet eller misjon. Han kunne knapt lese og skrive. Men han hadde opplevd syndenes tilgivelse. Han hadde blitt løst fra demoniske krefter. Han hadde erfart Guds livsforvandlende kjærlighet. Nå var det bare en ting som betød noe for ham - å bringe evangeliet ut.

Arbeidet har båret frukt. I dag har Bahadu menigheter i 73 landsbyer. Han har ansvaret for tilsammen 45000 kristne i sin region! Dette skjer i et land hvor det å "omvende" et menneske til kristendommen straffes med 6 års fengsel.
Bare noen dager før vi kom på besøk hadde 14 av hans medarbeidere blitt kastet i fengsel. Det er en pris å betale for å følge Jesus.

Området som Bahadu har ansvaret for er stort, svært kupert og veiløst. For å komme til de fjerneste landsbyene må man gå i 8-10 dager. Tre av hans medarbeidere hadde kommet for å treffe oss. De hadde gått i tre dager. En av dem fortalte oss at de uken før hadde døpt 235 mennesker. I begynnelsen av desember 1992 skulle de i et par andre landsbyer døpe over 600 til!'

Det var inspirerende og gripende å sitte på bambusmatte foran hytta til Bahadu og lytte til disse menneskene. Livsstilen var så enkel at vi nok ville karakterisere det som den ytterste fattigdom. Men de var rike i Gud. De tok han på alvor, og de levde for å se misjonsbefalingen oppfylt. 

Som representant for kirken i vesten er det ett spørsmål som tvinger seg frani i en slik situasjon. Hva er nøkkelen til denne utrolig veksten? Hva er hemmeligheten til vekkelsen!

Bahadu svarte med et stort smil: -Tegn, under og mirakler! Og han fortsatte: -Når mennesker får se at Jesus lever. Når de får erfare at han er sterkere enn mørkets makter. Da er det svært mange som tar imot Jesus som Herre og Frelser.
Men er det ikke dette Jesus viste oss da han vandret her nede? Han proklamerte at Guds rike var kommet nær, og han demonstrert at Gyds rike ikke består av ord, men av kraft.

Vitnesbyrdene om Guds inngripen i menneskers liv går igjen som en rød tråd i de vitnesbyrdene jeg har fått høre i Asia. Det er dette som skjer i Kina, i Malaysia, i og i Himalaya. Og det er på dette området vi kristne i den vestlige verden stiller svakest. Vi har masse kunnskap, men lite av troens dynamiske erfaringer.

På veien hjem fra møtet med Bahadu og hans medarbeidere kjempet jeg med et spørsmål: Hvordan kan vi hjelpe disse troens navnløse helter med å spre evangeliet? De har folkene. Asian Outreach kan gi dem den nødvendige opplæring og oppfølging. Her i vesten har vi de økonomiske midlene som trengs.
For samme sum som det koster å holde to vestlige teltmakere ute i Himalaya kan vi underholde nesten 100 av Bahadus evange¬lister og pastorer. Det er tankevekkende og utfordrende.
​
Jeg tror misjonshistoriens stafettløp er i ferd med å gå over i en ny etappe. Nasjonale vitner vil i årene som ligger foran spille en større og større rolle i å bringe evangeliet ut til nye områder. Gud gjør noe nytt i dag. Måtte vi være våkne og fleksible slik at vi kan samarbeide med Gud i det han gjør.

De imponerende fjellmassivene i Himalaya trekker til seg mange eventyrlystne friluftsmennesker. Dette fjellområdet er imidlertid mer enn storslagen natur. I Himalaya-regionen lever 25 millioner mennesker og de aller fleste har ikke fått høre evangeliet. De har riktignok 32 millioner guder å velge mellom - guder som binder menneskene i demonisk frykt. Derfor er ikke spørsmålet for disse menne¬skene om det finnes noen gud. De spør om hvem som er den største og mektigste. Han vil de tro på. 

Asian Outreachs leder, Moa Pangneni fra Nagaland i nord-øst India, nå bosatt i New Delhi, vil at disse menneskene skal få høre evangeliet. Han og medarbeiderne utfordres hver dag av hinduer, buddhister, lamaister, animister - og naturen. Å ta seg fram i dette uveisomme Himalaya-området til et av de 200 stammefolkene, kan være strabasiøst nok. I Nepal lever eksempelvis 70-80 prosent av befolkningen på avsidesliggende steder.
-Når vi sier avsidesliggende, mener vi virkelig avsides. En av arbeiderne våre i Nepal må for eksempel gå i to uker før han kommer til nærmeste bussholdeplass, sier Moa, som mener at nettopp de lokale kristne er de beste evangelistene i disse områdene.

-Jeg og mine medarbeidere får høste det vestlige misjonærer har sådd. Noen av dem har bedt, plantet og vannet i 20 år uten at de har fått oppleve noe gjennombrudd, sier Moa.

Nådens tid
-Jeg tror at noe av hemmeligheten til at evangeliet går fram er at evangelistene og lederne har grepet dette at nå er nådens tid. I tillegg er det vesentlig at vi har anledning til å lære opp nasjonale ledere som har den samme bakgrunn som de menneskene de virker blant. Disse misjonærene er vant med de isolerte og tilbakestående områdene, forklarer Moa.

«Når Gud sier gå, så går de!»
Når Moa Pangnem snakker om sitt ansvarsområde i Himalayaregionen, er det Nepal, Sikkim, Bhutan, Burma og Siliguri/Darjeeling-området nord-øst i India. Asian Outreach støtter og hjelper lokale evangelister og menighetsplantere og lokale menigheter i disse landene. Treningssenteret som Asian Outreach har bygget i Siliguri, er strategisk plassert. Fra senteret i India kan du se inn i Nepal, Sikkim, Bhutan og Bangladesh.
​
-Da vi skulle bygge senteret i Siliguri, ledet Gud oss til en landsby i utkanten av byen, forteller Moa. Både lederen for senteret, pastor Lucky og jeg undret oss litt over hvorfor
 
treningssenteret skulle være i et område som var preget av fyll og rampete ungdom. Vi bygget det som i dag heter Great Comission Institute og dannet en menighet. Vi har ikke gjort noe spesielt for å bedre forholdene på dette stedet, men nå selger de frukt i stedet for brennevin og ungdommene har sluttet med sine herjinger. 

Kristen landsbyskole
I en landsby som ligger en times sykkeltur fra treningssenteret har Asian Outreach støttet byggingen av en skole og en kirke. I sin enkelhet passer husene godt inn i landsbyen. Hver dag sykler tre unge menn fra senteret langs en trafikkert vei og gjennom jungel til landsbyen for å undervise. Skolen gir plass til landsbyens egne barn og barn fra nabolandsbyene. Søkningen til den kristne skolen er større enn det er mulig å ta imot. Hvorfor sender hinduer barna sine til en skole hvor de leser i Bibelen? "Denne skolen er mye bedre enn den offentlige," svarer foreldrene. "Barna som går på denne skolen, gjør det mye bedre, de er lydigere og de arbeider mer.

-Dette er et eksempel på at evangelisering ikke nødvendigvis behøver å være aggressiv, mener Moa.

Velsignelsen fra Great Comission Institute når langt ut over Siliguri når studentene vender hjem etter en måneds undervisningsperiode. De som reiser hjem til landsbyene i Sikkim, Nepal, India eller Bhutan er overgitte kristne. En av studentene fra Bhutan var ble tatt av politiet på grunn av evangeliseringsvirksomhet kort tid før han kom til kurset i november. Han ville likevel tilbake til hjemlandet i Guds tjeneste selv om det kunne koste ham livet. Guds kall var sterkere enn frykten for døden.

-Når Gud sier gå, så går de. Det er typisk for mange av de arbeiderne som står sammen med oss, sier Moa, og tar fram et eksempel.

På vannet
-En av evangelistene i Burma er Massa som i løpet av de siste tyve årene har plantet over 200 menigheter i jungelen. Han vil bruke tre måneder dersom han skulle gå og besøke alle disse menighetene.

For en tid siden var han sammen med 12 pastorer i en landsby i Burma, og Gud talte til Massa så opp, og da så han en engel som sang!

dem at de skulle gå til en ny landsby tre dagsmarsjer unna. Det betydde at de måtte krysse en bred, stri elv. De gikk fordi Gud hadde sagt det. Framme ved elva som det menneskelig var umulig å komme over, ga de ikke opp. De gikk inn i jungelen for å finne noe de kunne lage et slags tau av. Siden Massa var lederen skulle han ta tauet og gå over elva først Han nådde ikke så langt før han ble tatt av strømmen og måtte hales i land. Etter flere mislykkede forsøk, ba de sammen, for Gud hadde bedt dem om å gå, og da måtte de over. Igjen tok Massa tauet og gikk ut i den strie elva. Han kom så langt ut at vannet begynte å nå ham til skuldrene Da hørte han noen som sang: "Jesus Kristus han lever, Han lever i dag. Han vandrer med meg han taler til meg og han leder meg." Massa så opp, og da så han en engel som sang. Han ble så henført at han glemte hvor han var, han glemte de andre pastorene og løftet hendene mot himmelen. Han var ikke riktig klar over selv hvordan det hadde gått til, men han var kommet over til den andre siden av elva. Tauet var trukket over. Nå kunne de andre pastorene gå over, men de stov bare og så på. Massa ropte over til dem at de skulle komme, og en etter en støtte de seg til tauet og dro seg over til Massa på den andre siden. «Vi så et mirakel,» sa en av pastorene. «Vi så at du stod midt ute i elva og løftet hendene, og så ble du løftet opp, og du gikk på vannet over til den andre siden!» 

Massa og pastorenes arbeid ble mektig velsignet da de kom til den nye landsbyen. Dette var en landsby som bare de kunne dra til, fir de arbeider i områder hvor ikke en gang jeg kan få tillatelse til å reise, forteller Moa, som i slutten av januar og begynnelsen av februar kommer til Danmar, Sverige og Norge.

"Leder" av Eivind Frøen

Nylig hadde jeg det privilegium å reise sammen med broder Andreas. Vi har kjent hverandre i snart 20 år. Få kristne ledere jeg kjenner har et så sterkt og kompromissløst Kristusvitnesbyrd.

Broder Andreas fortalte meg en episode som skjedde på den tiden gisseldramaet i Beirut var på det verste. Andreas hadde truffet lederen for en av de mest fanatiske organisasjonene som sto bak gisseltagninger flere ganger. De hadde etterhvert kommet på talefot.

En dag etter lang og moden overveielse reiste broder Andreas tilbake til Beirut. Han fikk på ny anledning til å treffe denne lederen. Broder Andreas presenterte sitt budskap på følgende måte:

-Min Gud sier at du må slippe gislene fri!

Hånlig latter var det eneste svaret han fikk. Men modig fortsatte han: -Da må du i det minste sette (og så nevnte han navnet på et av gislene) fri, for han er min kristne bror, og han har lidd nok nå!

Igjen var svaret hånlig negativt.

Broder Andreas fortsatte ufortrødent videre.

-Da må du sette ham fri, og så kan du sette meg inn som gissel i hans sted.

De ble stille denne gangen. Omsider spurte lederen forsiktig:
-Hvorfor, Andreas? Hvorfor vil du gjøre noe slikt?

Svaret kom klart og med tyngde: -Dette er Jesu sinnelag. Han kom til jorden som menneske for å ta lidelsen og straffen i vårt sted, slik at vi kan slippe fri. Derfor er vi kalt til å legge våre liv ned for hverandre!

Stillheten som fulgte var lang. Dette var kanskje første gang denne muslimske lederen fikk noe forståelse for evangeliets innhold. Men det som gav forståelsen var ikke ordene, men villigheten til å stille sitt eget liv bak.

Mon tro om ikke en av grunnene til at det er så små resultater av vår vitnetjeneste er at våre liv slår ihjel våre ord. Vi har et fantastisk budskap - men det krever et radikalt liv for å bli trodd.

Her i vesten er det nok få som broder Andreas som er villig til å bli tatt som gissel for å kunne formidle evangeliet til en fanatisk muslimsk leder. Men i den tredje verden møter jeg dem ofte.

For noen uker siden var jeg sammen med en slik mann i Himalayafjellene. Når han reiser ut for å preke i fjerntliggende landsbyer vet han aldri når han kommer hjem igjen. Han har blitt fengslet, mishandlet og forfulgt. Men uansett, han fortsetter å forkynne evangeliet. Når mennesker ser prisen disse enkle, navnløse troens helter betaler så forstår de lettere at budskapet de kommer med har verdi.
Det er dette Asian Outreach handler om: La oss synliggjøre evangeliet gjennom mennesker som er villige til å gå.

I Asia er de mange. De mangler våre såkalte kvalifikasjoner. De har ikke høyere utdannelse eller misjonsskole. Noen av dem kan knapt lese og skrive. Men de er frelst og tent i brann, de har noe av apostlenes dristighet. De kjenner kulturen, de taler språkene. De befinner seg allerede i eller nær området hvor de skal virke.
Men for å kunne gjøre jobben trenger de oss! Vi kan gi dem bønnestøtte. Vi kan gi dem av våre midler. (Mange steder er kr. 250,- pr. måned tilstrekkelig til å underholde en evangelist m. familie.)

Kanskje vi i Norge og Skandinavia først og fremst kan vise vår radikalitet på disse områdene. Du kan bli en radikal forbeder. Du kan være radikal når du setter av tid til å be og når du ber.

Du kan bli en radikal giver. Du kan be Herren vise deg hvordan du bedre kan forvalte dine midler på radikalt vis, og hvordan du kan motivere andre til også å bli involvert.

Sammen kan vi, fra øst og vest, fira syd og nord, med Hans hjelp og i Hans kraft gjøre det! - Å bringe evangeliet ut til alle mennesker i vår generasjon.