«Gled dere i Herren alltid. Igjen vil jeg si: Gled dere!» Filipperbrevet 4:4 er et favorittvers! Like etter følger enda en oppmuntring: «Vær ikke bekymret for noe, men legg alt dere har å be om, frem for Gud i bønn og påkallelse, med takk. Og Guds fred som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus».

Jeg elsker disse glade ordene. Ikke er jeg et spesielt bekymret menneske heller. Like fullt vil jeg dele med deg noe som gjør meg dypt urolig. Som trofast møtegjenger i ulike menighetssammenhenger, har jeg i økende grad begynt å tenke over hva slags temaer og vinklinger forkynnelsen dreier seg om. Og – enda mer – hva jeg omtrent aldri hører. 
​
Gjennomgangstonen i dag virker å handle om at Gud er «den gode Far som alltid elsker og alltid vil hjelpe og støtte deg, uansett hva du har gjort og uansett hvordan ting går». Alle som leser Rapport fra Asia, vet at «Guds farshjerte» er et av mine favorittema, som jeg stadig underviser om. Rett forstått er det sant at Gud elsker, støtter og hjelper oss uansett. Men der er et men. Skriften presenterer en Gud med flere farger. Den samme Bibelen som sier at «Gud er kjærlighet», forteller også at «Gud er en fortærende ild». Den snakker om «Guds vrede», som er verre å bli rammet av enn alt annet vi kan tenke oss. Bibelen sier at ingen kan tjene to herrer. Paulus henviser til alvorlige ting som skjedde med Guds folk i den gamle pakt, og skriver til de kristne i Korint: «Disse hendelsene er advarende eksempler for oss. De skal lære oss ikke å ha lyst til det onde, slik de hadde» (1. Kor 10:6). Vår gode Jesus snakket mye om helvete. Han advarte kraftig. Han forutsa at falske profeter vil komme. At mange vil bli ført vill. At det gjelder å være våken. At det ikke hjelper å komme med gode rapporter om demonutdrivelser og sterke helbredelser – hvis man ikke lever rett. I Åpenbaringsboken ser vi at den milde Jesus ikke går av veien for å refse de fleste av menighetene kraftig, med klare advarsler om konsekvensene av å være ulydig.

​Når hørte jeg sist disse sidene ved vår tro bli forkynt like klart som de er beskrevet i Bibelen? Uten omsvøp og tillempning? Tør vi som forkynnere å tale alvor? Tåler Guds menighet alvor? Eller er vi blitt så preget av Hollywood-kulturens krav til «Happy Ending» – at alt må ha en lykkelig slutt – at det ikke er rom for hele sannheten i våre forsamlinger? I så fall bygger vi Guds tempel med høy og halm. Det kommer til å brenne opp, og vi blir dyrt ansvarlige for hvordan det går med oss selv og andre når prøvelsens tid kommer. Midt i min glede over Herren og hans løfter, gir dette meg en dyp uro. Det er tid for oss til å rope: «Gud, hjelp oss å omfavne hele sannheten i ditt Ord!»

I januar i år har vi igjen fått mange sjokkmeldinger om muslimsk terrorisme. I Paris ble en gruppe journalister brutalt henrettet. Terroristene handlet, i følge nyhetskilder, på oppdrag fra Al Qaida. I Nigeria sprengte en 10 år gammel pike seg selv i luften og tok med seg minst 19 mennesker i døden. Dette var sannsynligvis iscenesatt av den muslimske gruppen Boko Haram. De har erobret et landområde som er like stort som det Den Islamske Stat (IS) kontrollerer i Irak/Syria. I Midtøsten er slike hendelser nesten blitt daglig kost. I alle disse brutale angrepene brukes begrepet martyr. Ordet martyr brukes i denne sammenheng om mennesker som sprenger seg selv i luften eller ofrer livet i forsøk på å drepe eller lemleste flest mulig mennesker. Begrepet brukes også om de som dør i væpnet strid for å fremme Islam. 

I kristen sammenheng brukes ordet martyr på en helt annen måte. En kristen martyr dør ikke i forsøk på å drepe eller lemleste andre. Han eller hun gir sitt liv fordi han ikke vil fornekte sin tro. Det er ikke hatet mot de ”vantro” men kjærlighet som er drivkraften.

Ifølge David Barret og Tod Johnson har ca. 70 millioner kristne lidd martyrdøden i løpet av de siste 2000 år. To tredje deler av disse døde i det 20 århundre.

Islamistene hater de ”vantro.” De definerer en ”vantro” som en som ikke tenker og tror nøyaktig som de selv. Løsningen deres er like enkel som den er barbarisk. De ”vantro” skal drepes og utryddes fra jorden. I Midtøsten hevdet IS nylig at ”de vil skylle kristne ut av området i elver av blod.” De siste årene har ca en halv million kristne flyktet fra denne regionen.

Der islamistene forkynner og praktiserer hat, kommer Jesus med et budskap så radikalt at det for enkelte nesten kan lyde urealistisk. ”Elsk deres fiender. Velsign dem som forbanner dere, gjør vel mot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere” (Matt.5,44)
Det er i lydighet til dette budskapet kinesiske misjonærer nå reiser inn i noen av de mest urolige og risikable områder i verden. Nylig reiste 5 misjonærer inn i Iran. En gruppe har virket i Syria i flere år. For noen uker siden reiste noen representanter for husmenighetene inn i Nord Irak for å planlegge misjonsvirksomhet der. Kinesiske misjonærer er nå til stede i de fleste land mellom Kina og Middelhavet. De kjenner risikoen. De er forberedt på at det å forkynne evangeliet i disse områdene kan koste dem livet. Men dersom de skulle ende opp som martyrer er det ikke fordi de sprer hat og ødeleggelse, men fordi de ønsker at alle mennesker i verden skal få høre evangeliet om Guds kjærlighet.

Det er dette arbeidet vi i AsiaLink får lov til å være med på. Det er dette oppdraget vi med frimodighet inviterer deg til å være en del av.