Arbeidet bærer frukt!

Av Øystein Åsen

'Thien Ai på utsiden av skolebygget i Phnom Penh, her sammen med to brødre fra Filippinene.

Mellom førti og femti vietnamesiske barn går på skole hos «Children for the Great Commission» i Phnom Penh. De er i alderen sju til sytten år, og deles i tre grupper. Dagen starter med lovprisning til Jesus, og barna synger av hjertens lyst. Thien Ai spiller key-board og leder an. Underveis siterer barna høyt sammen fra Bibelen, kjente vers som de har lært utenat. Noen elever får komme fram for å prøve seg som forsangere – iveren er stor, mange har lyst. Det yrer virkelig av liv her på CGC-skolen!

Når den første timen med lovprisning, bønn og Guds Ord er ferdig, er det min tur. Jeg vil dele litt med barna om Gud som den gode Far, så jeg spør dem hvordan de tenker at en god far skal være? Svarene er interessante: «En som ikke drikker», «En som ikke slår mamma», «En som ikke røyker». Forestillingen deres om den gode far, handler om hva han ikke skal gjøre. Jeg spør dem videre:  – Pleier pappa å fortelle deg at han er glad i deg?  Nei. Ingen svarer ja på det. – Pleier pappa å klemme deg? «Ja…» svarer noen, og jeg blir oppmuntret. Men gleden fordufter fort når siste del av svaret kommer: «…da jeg var liten.» – Hvor lenge er det siden du sist fikk en klem av pappa, da? spør jeg. Har det skjedd i år? «Nei.» – Ville dere like at pappa klemte dere? «Ja!» svarer de alle sammen. Og plutselig er det en elev som blir ivrig etter å si noe. Med et stort smil kommer det: «Her på skolen klemmer læreren vår oss hver dag!»

Det er bare første driftsår for denne skolen, men det er ikke vanskelig å se hvilken innflytelse stedet har på elevene. Hjemmet deres er landsbyen ved elvebredden, med all den elendighet som fins der. Typisk er det at foreldrene lever sine liv helt uten mål og mening. De fisker for å ha til livets opphold; noen plukker og selger søppel, mange bruker dagene på å spille om penger. Alkoholisme er utbredt, og – som vi har skrevet om tidligere – er salg av jentebarn til prostitusjon blitt en ny inntektskilde for fattige foreldre. I dette miljøet vokser barna opp, her lærer de livets betingelser. Noen av dem kan altså huske at de ble omfavnet da de var små, men ikke nå lenger. Til tross for at mange av dem ennå ikke er ti år gamle. Bruk av vold er utbredt, både koner og barn får unngjelde. Det meningsløse og retningsløse livet går i arv fra generasjon til generasjon. Derfor er kontrasten så enorm til et sted hvor barna blir sett, smilt til og omfavnet. Ikke fordi noen håper på å få noe fra dem, men fordi de simpelthen er elsket.

Utover dagen forflytter noen av elevene seg til andre etasje i CGC-bygget. Her blir det blant annet undervist i engelsk. Foreløpig er det enkeltord eller gloser; mange av barna kan verken lese eller skrive ordentlig ennå. Men når læreren holder frem et rødt ark, roper alle elevene i kor: «RED!» som altså er rød på engelsk. Slik fortsetter det med andre farger, og senere leser de enkle tekster fra arbeidsboken. I underetasjen fortsetter de yngre barna å bli undervist av en annen lærer. Når tiden for lunsj kommer, går barna hjem for å spise – det er bare noen få minutters gangvei. Men først tar de seg tid til å gjøre det de aller helst vil: Leke. I norsk sammenheng er jeg helt gjennomsnittlig høy, men her nede blir jeg nærmest som en kjempe med mine 180 centimeter. Barna skriker og ler mens de klatrer på meg. Det er ikke vanskelig å oppfatte at de elsker når vi voksne lar dem herje med oss, tuller og tøyser med dem, løfter på dem og svinger dem rundt.

Hvor mye kan elevene lære på et år her? Det vil sikkert variere veldig. Mange av dem møter svært trofast på skolen, mens noen har begrensninger hjemme som gjør at de ikke kan komme hver dag. Hvis far eller mor trenger deres arbeidskraft, er ikke terskelen særlig høy for å holde barna borte. Den ene av dagene jeg besøkte dem, var det en spesiell minnemarkering for de døde – i henhold til buddhistisk tro. Da var mange av barna nødt til å følge med foreldrene på dette.  Men uansett hvor mye faglig utbytte de sitter igjen med, disse barna, så er én ting hevet over tvil: De møter ekte kjærlighet. De får høre evangeliet om den Jesus som elsker dem så høyt at han ga sitt liv for dem. De får vite at det fins en annerledes måte å leve på enn det de selv er oppvokst med. Det fins en mulighet til å velge et liv der synd ikke skal sette betingelsene. Dette er CGC sin visjon, og dette er det vi er med på gjennom AsiaLink. Takk for trofast forbønn og støtte til skolen, til Thien Ai og medarbeiderne. Arbeidet bærer frukt!
 

---