Abel gir ikke opp!

Arkiv - fra  den gangen vi kalte oss Asian Outreach

Veien fram til å bli misjonær var vanskelig, men han ga Gud et løfte som han har holdt. Denne misjonæren er Abel Custodio fra Filippinene. I november kommer han til Norge og vil tale i flere menigheter.

Som 22-åring falt Abel i den samme grøft som mange unge filippinere gjør. Han begynte å misbruke alkohol og narkotika. Han gikk etter hvert over til kraftigere stoffer som marihuana og heroin. Dette førte til at han flyttet hjemmefra for å bo hos noen narkomane venner. Han besøkte ikke familien sin på to år, men han møtte mora som foreslo at han skulle gå til lege. Da han gjorde det, hadde familien sørget for at legen sendte ham på et rehabiliteringssenter.

Rehabilitering på Filippinene er en hard kur, flere begår selvmord for å slippe fra det. Abel ble meget sint, for han følte han var blitt bedratt. Han forsøkte å ta livet sitt ved å slutte å spise, men han ble sendt på sykehuset hvor han ble behandlet. Han var fortsatt sint på familien som hadde lurt ham på rehabilitering. Men midt i for­tvilelsen skjedde det noe.

-Min beste venn sendte meg et brev, forteller Abel. Han fortalte om frelsen i Jesus Kristus. Jeg leste brevet og ordene om at Jesus er håpet selv om det er håpløst trengte igjennom i hjertet mitt. Vennen skrev brev etter brev der han fortalte om Jesus. Den 23. mars i 1978 knelte jeg gråtende ned for Gud og ba han om tilgivelse og at han skulle komme inn i mitt liv og bli frelser. Det ble vendepunktet i livet mitt.

-Jesus ga meg et ønske om å arbeide hardt for å komme ut av narkotikaens grep. Fire måneder senere var jeg ferdig ved rehabili­teringssenteret. Vanligvis tar det fire år. Jeg var virkelig forandret, og det var Herrens verk. I løpet av de fire månedene ba jeg til Gud at hvis han fikk meg ut derfra, ville jeg tjene ham resten av livet. Jeg reiste direkte til kirken hvor jeg takket Gud for det han hadde gjort, og mor og far gråt, forteller Abel, som begynte på en bibelskole.

I løpet av tida på bibelskolen vokste det fram et ønske hos Abel om å plante menigheter. En tid etter bibelskolen grunnla han en menighet i Manila som vokste til 270 medlemmer. Å være pastor i den menigheten var en kamp.

-Naboene som ikke var kristne, likte ikke måten jeg for­kynte på, forteller Abel. De slo meg med stokker og truet meg med pistol, for de ville skremme meg. Forfølgelsene økte i intensitet, men jeg sa at Gud har satt meg her, og det er han som skal flytte meg. I løpet av den tiden plantet vi seks menigheter.

-Men Gud kalte meg til misjon, og jeg skrev avskjedsbrev til menigheten seks ganger, men menigheten ville ikke at jeg skulle reise. Siste gang måtte jeg bare si at jeg måtte følge Herren. Det var en stor kamp, og en stund trodde jeg at det var en gal avgjørelse. Jeg ble med i en misjon som arbeidet med menighetsplanting i Baguio City, forteller Abel.
​
Han arbeidet i den misjonen i tre år før han sent på året i 1988 reiste på ferie til Palawan, en øy helt vest på Filippinene. Der møtte han for første gang noen fra Tagbanuafolket. Disse menneskene kunne han ikke glemme. De måtte få høre om Jesus! Noe senere gikk han på en av Asian Outreach' Great Comission Institute-skoler. Der la han opp planen for hvordan han skulle nå dette unådde folkeslaget, og hvordan det skulle plantes menigheter. Kort tid etter reiste Abel tilbake til sine nye venner på Palawan. Det hadde vært en lang vei å bli misjonær blant de unådde folkeslag. Inntil i dag har Abel og hans medarbeidere plantet fem menigheter blant stammefolk på denne øya.

---