Å gi våre liv

Arkiv - fra den gangen vi kalte oss Asian Outreach

I flere år har jeg hatt et ønske om å få reise til Asia og se vekkelsen på nært hold. Jeg hadde et desperat ønske om å få være sammen med de lokale kristne, og se hvordan de lever sitt hverdagsliv med Kristus.v Av tv pastor John Henry, styremedlem i AO Norge

Mange her hjemme har en lengsel etter å se en gjennom­gripende vekkelse over vårt land. Hvordan kan det skje? Finnes det noen oppskrift for at noe slikt kan skje her hjemme? Hva er forskjellen på det kristne arbeid i Asia i forhold til her hjemme?

Mitt mæte med Asias hverdagskristne ble et møte med Guds fotsoldater. De har ikke et kjent navn. Ei heller er de trekkplastre på våre store konferanser. Nei! De er ukjente, vanlige menn og kvinner. De er i brann for Jesus. De leder tusener til frelse og planter hundrevis av menigheter i land hvor evangeliet er forbudt.
 
Nylig fikk jeg anledning til bl.a. å besøke en spennende menighet på Filippinene. På øya Mindenao finner vi en meget aktiv og dynamisk menighet som heter Happy Church. Vi oppdaget raskt at det virkelig var en "glad menighet". Til tross for at fleste­parten av menighetens medlemmer bodde i de verste slumkvarterene hadde de en inderlig glede og begeistring for Jesus.
 
Umiddelbart etter ankomst fikk jeg presentert programmet for de drøye fire dagene oppholdet varte. Jeg sperret øynene opp da jeg så det tettpakkete opplegget. Menig­hetens leder, pastor Elvie Go, så min reaksjon og forklarte med et smil: "Vi har ikke satt opp noe ekstra, dette er vår hverdag!"

Og kanskje her ligger noe av forskjellen mellom hverdags- kristenlivet hjemme og i Asia. De har overgitt hele sitt liv til Jesus. De har forstått 1. Joh. 3:16. "Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus gav sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi vårt liv for brødrene." Alt det de gjorde i denne menigheten, alle aktiviteter var innholdet i dette verset. De gav bokstavelig talt sine liv. La meg komme med et eksempel.

En natt ble jeg plutselig vekket av at det banket på døra. Klokken var 03.00. En stemme utenfor sa: "Skynd deg, de har allerede begynt med bønnemøtet oppe på taket!" Da vi kom opp på taket var det samlet ca. 40 mennesker til bønn og lovprisning. Til min for­bauselse fikk jeg høre at vi etterpå skulle på husbesøk(!) Rundt oss var det bekmørkt. Hvordan ville folk reagere på å at noen banket på døra midt på natta?

Vi reiste ned til et av slumkvarterene nede ved havnen. Stanken slo imot oss mens vi i nattmørket balanserte på de små plankene mellom stolpehusene. Jeg var spent på hvordan de hadde tenkt å evangelisere her når alle sov.
Vi stilte oss opp på en lang rekke på plankestien. Så begynte noen å synge. Sangen lød omtrent slik:

"Det er tidlig morgen. Månen er på vei ned, og sola er på vei opp Vi beklager å vekke deg opp, vi har et desperat ønske om å få dele Jesu kjærlighet med deg før dagen gryr. Om du vil slippe oss inn og la oss få dele evangeliet med deg så vær snill og åpne din dør."
 
Jeg kjente hvordan tårene mine ville komme. Der, i et stinkende og skittent slumområde stod jeg sammen med en gruppe men­nesker. Ikke velutdannede evang­elister med et kjent navn. Jeg stod sammen med mennesker grepet av Jesu kjærlighet. Mennesker som gav sitt liv. Denne morgenen, før sola hadde stått opp, var det sju mennesker som ga sine liv til Herren.
 
Jeg kunne ha fortsatt med å fortelle historier om hverdagslivet til de kristne i Asia. Men la meg til slutt komme tilbake til spørsmålet jeg stillte meg før jeg kom ut til Asia. Hva er forskjellen mellom de kristne i Asia og oss her hjemme? Svaret jeg kom frem til er enkelt, og det overrasker deg kanskje ikke: Vi har teorien, mens de handler og praktiserer den.
​
Det er ingen trylleformel eller oppskrift på hvordan vi kan få oppleve vekkelse. Den starter når vi kristne overgir oss til Herren og gir "våre liv for brødrene."