PÅ LEIR FOR FØRSTE GANG!

I år har jeg vært på sommertur til Asia. Først Filippinene, og deretter Vietnam. Begge steder har unge asiatiske medarbeidere fra KingLove teamet vært med, og i begge land har vi besøkt nye steder.  To ungdomsleirer og en rekke andre arrangementer har fylt dagene. Her følger en rapport i ord og bilder fra en ungdomsleir på Mindanao, i det sørlige Filippinene, med over 400 deltakere. Og en ting, mens du leser: Ikke glem at det er du som ber for og gir til AsiaLinks arbeid som gjør dette mulig – tusen takk!

Monica og Jay, velkjente navn for våre lesere, hentet meg på flyplassen i Davao tirsdag kveld. Onsdag kveld kom Davees fra Nepal og koblet seg på. Etter at AsiaLink begynte å lage TV-programmer for Kanal 10 og Bedehuskanalen, er filming blitt et nytt element som alltid hører med på reisene. Ungdommene i KingLove-teamet er til uvurderlig nytte i den sammenheng. Først og fremst er det mye enklere og rimeligere å ta dem med på tur enn om vi skulle hatt med egne filmfolk fra Norge. Dessuten er de blitt veldig flinke, og de har fått bra utstyr å jobbe med. Samtidig lærer også de mye nytt og utvikler seg som ledere og medarbeidere.

Etter frokost torsdag morgen satte vi av gårde fra Davao til en landsby som heter Lanao Kuran, et par timers kjøring med bil. Stedet befinner seg i Arakan Valley (Arakan-dalen), som er en del av Nord-Cotabato – naboregion til Davao. Her har Monica og Jay forberedt en todagers sommerleir, i samarbeid med en gruppe som heter LUMAD – mer om dem litt senere. I nær historie har dette vært farlige trakter å ferdes i, med opprørsgrupper, konflikter, drap og bortføringer. Nå er det relativt rolig, men det filippinske militæret holder fortsatt et stramt grep. Det er portforbud etter klokken 21:00 om kvelden, og bevæpnede soldater er til stede under hele leiren.

En del av leirdeltakerne ankommer på to hjul, ofte både tre og fire på samme motorsykkel. Mange kommer til fots og har gått i timevis. For de fleste av dem er dette deres første mulighet til å være med på en slik kristen leir. De kommer fra fattige kår. Jeg ser ikke én ungdom med klokke på armen, og det er langt mellom dem som har en mobil. Vi kan kanskje forestille oss hvilken begeistring de må føle når de får komme sammen på denne måten.

Få av deltakerne ville kunnet komme hit uten økonomisk hjelp. AsiaLink og LUMAD spleiser på budsjettet med like beløp. LUMAD er forkortelse for «Leaders United for Mission and Development», som på norsk betyr «Ledere forent for misjon og utvikling». De driver et organisert misjonsarbeid som spesifikt fokuserer på å nå stammeområdene her på Mindanao med evangeliet. Basen deres er – i ordets bokstavelige betydning – en misjonsmenighet i Davao. Åtti prosent av medlemmene deres deltar regelmessig på misjonsturer. Det var folk fra denne menigheten som sto for alt det praktiske med tilrigging og matlaging på leiren vår. Ikke bare gjør de dette frivillig; de må også dekke sine egne utgifter. Dette er kristne som ser det som en stor ære å være med og drive misjon. De minner meg om den «eldre garde» av misjonsfolk i Norge som etablerte den ene misjonsvirksomheten etter den andre på 18 og 1900-tallet. Rett og slett nydelig.

Ungdommene kommer til leiren sammen med sine ledere – totalt er det 39 pastorer der. Det første som skjer, er at alle må registrere seg.  Første post etter registrering er lunsj. Etter en lang reise smaker det godt med ris! Før måltidet er ferdig, er lovsangsteam og musikere i gang på scenen. Snart toner sangen høyt og kraftig her i Lanao Kuran. Tema for leiren er «Stå fast i troen på Jesus Kristus!» Jeg har det privilegium å preke tre ganger på torsdag og en gang på fredag. Vi starter med å fokusere på viktigheten av å høre godt etter når Guds Ord blir talt. Om å la hjertet vårt være «den gode jord» som bærer frukt, slik Jesus beskriver i lignelsen om såmannen. Vi understreker at Guds Ord er sannhet. Vi snakker om hvordan synden kom inn i verden og hvordan den preger livet vårt den dag i dag, konkretisert blant annet gjennom mangelen på vennlighet og trygghet, kjærlighet og tilgivelse i mange hjem og familier. Vi tar også for oss kampen vi kristne har mot makter, myndigheter og ondskapens mørke. Vi løfter frem viktigheten av å leve en dag om gangen, og om å påkalle Jesus hver morgen før vi gjør noe annet.

Etter første undervisning skal gruppene bearbeide det de har hørt – og det skal de gjøre på en spesiell måte. Frøst skal de snakke sammen om hva de har lært og forstått. Deretter skal de uttrykke dette gjennom å tegne. Kjempespennende å se hva de fikk til! Og en glimrende måte å hjelpe dem til å tenke gjennom det de er blitt undervist om.

En ny runde med undervisning følger, og snart er det tid for middag. Kveldsmøtet er planlagt slik at vi skal ha god tid til å gjøre ulike praktiske ting for å konkretisere viktige poeng i forkynnelsen. Jeg preker en halvtimes tid, inkludert tolkning. Så har vi avtalt å gjøre en symbolsk handling. Vi har ordnet med et vaskefat og vann. To av ungdommene kommer frem. Jeg bøyer meg ned, tar av dem sandalene og vasker føttene deres. Poenget er å visualisere dette at vi alle er kalt til å være tjenere, enten vi er pastorer, predikanter eller pappaer – uavhengig av alder og hudfarge. Slik Jesus også gjorde den siste kvelden han var sammen med disiplene sine. Vi vil understreke at alle er like verdifulle og betydningsfulle. Som kristne er det vårt kall å klatre ned, ikke å strekke oss mot det høye.  Avstanden mellom unge og eldre er mye større her enn i vår kultur, og underlegenhetstanken i forhold til mennesker fra den vestlige verden sitter dypt i folks tanker. Derfor denne synliggjøringen av Guds Ords sannhet.

Neste punkt i ettermøtet er en utfordring til ungdommene om å skrive ned på et ark alt i livet de ønsker å bli kvitt. Frykt eller bekymringer. Bitterhet og hat. Synd, skam, utilgivelighet – hva som helst. Alle leirdeltakerne er utstyrt med notatblokk og penn. Vi gir dem noen minutter til å tenke og skrive. Dette tar de virkelig på alvor. Det er et syn å se når ungdommene kommer og kaster sine papirlapper i en kasse vi har satt fremst. Helt konkret legges synd, sorg og bekymringer av. Til slutt setter vi fyr på boksen og lar alt gå opp i røyk. Pastorene er der også, tilgjengelige for dem som ønsker å bli bedt for eller omfavnet. Mange av ungdommene trenger det.  

Leir er naturligvis ikke bare møter. Lederne har planlagt mange ulike aktiviteter, lek og moro, som du kan se på bildene her. Og selvsagt måltider. Etter bibelundervisningen på fredag, skal de seksten lagene ha et aktivitetsprogram med mye spennende innhold – og med et innebygd budskap i hver aktivitet. En av oppgavene består i å finne ti papirbiter i en skål med mel – og det er ikke lov å bruke hendene. Poenget er å ikke gi opp selv om noe er vanskelig eller ubehagelig – for her har man ikke mange andre alternativer ennå bruke munnen. En annen oppgave handler om å hente ned en gjenstand som henger høyt oppe i et tre. Her må teamene jobbe sammen og være kreative; løfte hverandre eller klatre på hverandres skuldre for å fullføre oppgaven. Så kommer en lek der de skal ta seg frem i en hinderløype med bind for øynene. Flere av lederne gir ulike instrukser om hvor de skal bevege seg, og oppgaven består i å lytte til den rette stemmen.

Alle teamene går løs på disse oppgavene med stor iver; det er et syn for øye. Så mye ekte, naturlig glede over å kunne leke sammen, og samtidig så mye meningsfull læring knyttet til leken. Monica og Jay har gjort en stor innsats med å legge alt dette til rette.
​
Etter lunsj på fredag legger de unge ut på hjemreisen. Vi er alle mette på inntrykk og trette etter intense dager. Men det var derfor vi kom – for å nå disse dyrebare menneskene med Guds Ord og Hans kjærlighet. Vi er fulle av takk og forventning til hva Den hellige ånd vil virke i hver enkelt deltaker, slik at ordet kan gi varig frukt. Han både vil og kan!