I 2021 kom Tasii til Kathmandu, og i januar 2022 møtte hun en gruppe fra AsiaLink som var samlet der. Hun fikk tilbud om å bli en del av KingLove-teamet vårt, og har vært det siden den gang. Tasii vitnet for sin mor og oppfordret henne mange ganger til å forlate hindugudene og følge Kristus, men det ville hun ikke. Helt til en dag i 2024 da Davees Rokka, en av de andre nepalske medarbeiderne våre, kom på besøk til henne.

Davees er virkelig en evangelist, og etter mye bønn og lange samtaler, bestemte Bimala seg for å bli et Guds barn. To dager senere ble hun døpt, og i oktober 2024 ble hun også med på AsiaLinks misjonsreise til Kailali i Nepal. Førti år gammel som menneske og et halvt år gammel som disippel av Jesus fikk Bimala sin første opplevelse med en kristen konferanse. ​

Etter talen går vi direkte til invitasjon. Folk stormer ikke frem, men litt etter litt løsner det. De lokale pastorene kommer frem for å ta imot mennesker, be for dem og følge opp slik det trengs. Jeg har ikke noe tall på hvor mange som kom for å bli frelst, eller for å for forbønn for sykdommer og problemer. Det er ikke viktig; ofte er denne tellingen vår en avsporing. Gud vet om alt og har god kontroll. Vi skal forkynne evangeliet, nøde mennesker til å vende om og tro og legge til rette for det. Resten må vi overgi til Den hellige ånd og det enkelte menneske.
​
Når forbønn og betjening er ferdig, er det tid for å servere mat. De 800 porsjonene som er gjort klar forsvinner lett inn i munner og mager. Når vi i AsiaLinks team setter kursen mot Davao rundt halv elleve på kvelden, toner sangen og musikken fortsatt ut her i Suawan. Vi har fått være med å dele ut Guds kjærlighet og levende håp. Mitt indre er så mett på Guds godhet. Hjertet er så fylt av takknemlighet. Til Gud. Og til alle i AsiaLink-familien som gjør dette mulig.  ​
Paragraph. Klikk her for å redigere.

Bhutan er noe for seg selv. Det lille kongedømmet befinner seg høyt til fjells, midt i Himalaya. Landet har nære bånd til nabolandet i sør og øst – India, og ikke fullt så nære bånd til Nepal, som ligger lenger vest. I nord grenser Bhutan mot Tibet, som i praksis vil si Kina. I motsetning til de fleste land i denne delen av verden, har Bhutan ikke mer enn drøyt 700 000 innbyggere. Landet er sterkt preget av buddhistisk tro og kultur, noe som blant annet kommer til uttrykk gjennom den pågående byggingen av en gigantisk Buddhastatue i fjellsiden nær hovedstaden Thimphu. Bhutanere flest er fattige og lever enkelt, men når det gjelder fullføringen av det nye nasjonalsymbolet, spares det verken på gull eller penger.
​Kun to religioner er lovlige i Bhutan: buddhismen og hinduismen. Den regjerende kongen er nummer fem i rekken; en ung mann i 30-årene. Faren overlot formelt makten til ham for 6-7 år siden, men det blir likevel sagt at alle vesentlige avgjørelser i praksis må godkjennes av den fjerde kongen – altså far i huset. Da Bhutan begynte å åpne seg for omverdenen på 1960-tallet, under den tredje kongens regjeringstid, kom det inn folk fra andre land for å bidra med opplæring og utvikling. Særlig viktig var det å skaffe lærere i engelsk, og India og Canada var blant de landene som bidro med ekspertise. Mange av canadierne var kristne, og for en periode var det mulig for vestlige misjonærer å arbeide i landet. Norske misjonærer var blant dem som virket i Bhutan i regi av det som den gang het Santalmisjonen.

På 80-tallet ble det en endring på dette, forteller AsiaLinks nasjonale medarbeider, Timothy. 
Da det ble kjent at innbyggere i det buddhistiske kongeriket begynte å konvertere til kristendommen, bestemte den fjerde kongen – altså far til den regjerende – at kristen misjon ikke skulle være lov. Den bhutanske varianten av buddhisme blir av Timothy beskrevet som svært fredfull. Ikke desto mindre ser det bhutanske lederskapet på seg selv som en viktig forsvarer av buddhistisk tro, dermed ble de kristne misjonærene etter hvert betraktet som en trussel mot Bhutans nasjonale kultur

​Vi hadde ikke truffet Moses Largado tidligere. Vi hadde heller ikke kommunisert rundt hva vi skulle forkynne om før vi møttes – samme dag som konferansen startet. Konferansen var imidlertid forberedt i forbønn mange måneder i forveien, og det gir alltid resultater. Vi nordmenn og de fra Singapore smeltet sammen på en fantastisk måte. Vi fikk betjene Bhutans kristne ungdommer med forkynnelse om Gud som vår kjærlige Far, Gud som vår mektige Skaper og også om Gud som vår rettferdige dommer. Alle disse aspektene hører med til et fulltonende evangelium. Mellom undervisningsøktene var det satt av tid til lovsang, fremvisning av nasjonale danseinnslag og selvsagt måltider. Kulturelt sett er bhutanerne beskjedne og forsiktige, men jeg skal si vi fikk se en forsamling av unge kristne som ikke sparte på lyd og uttrykk når de sang, danset og priste Gud. Selv i et lite og dårlig ventilert rom, tettpakket med folk, klarte flokken å lovsynge og tilbe i en full klokketime
En gigantisk Buddha-statue i åssiden ned mot Bhutans hovedstad, Thimphu.
 Den første kristne menighet i Bhutan som ble etablert av en nasjonal bhutaner, så dagens lys i 1999. Grunnleggeren var nettopp AsiaLinks medarbeider Timothy, eller Tim som vi ofte kaller ham. Siden den gang har antallet menigheter og antall troende økt markant. I 2009 ble det for første gang arrangert en konferanse for unge kristne bhutanere i hovedstaden Thimphu. Tim og menigheten han er pastor for, var vertskap. Siden har det blitt arrangert en slik samling annethvert år, og på årets konferanse, sommeren 2015, var det rekordmange ungdommer til stede. Hovedtema var «The Chosen Generation», eller «den utvalgte generasjon». Jeg var med som hovedtaler, sammen med Moses Largado, en pastor fra Singapore. Moses hadde med seg et timanns sterkt team, og jeg hadde min kone Kate Lisbeth med meg.

Ungdomsleir i Thimphu.
Mange av disse ungdommene opplever press fordi de er kristne. Noen fra familien sin; noen fra lokalsamfunnet. På skolen er de pålagt å ta del i buddhistisk religionsundervisning. Mulighetene for utdanning og jobb er begrenset, så de har mange utfordringer. I tillegg er de vokst opp i den samme typen kultur som asiater flest; altså en oppvekst der uttrykt kjærlighet i familien er stor mangelvare. Da vi inviterte dem til å bli bedt for og la vår omfavnelse være et uttrykk for Guds farskjærlighet, strakk ikke tiden til for alle dem som gjerne ville komme og gråte ut sin smerte – selv om hele Singapore-teamet deltok sammen med oss to fra Norge. Det gode er at vår store Far i himmelen ikke har begrensninger. Han virket mens vi var der, og vi vet at han virker videre. Vi dro fra Bhutan, beriket og takknemlige over å få være med å utruste den kommende generasjon bhutanere for Jesus – i et land og en kultur som i kristent perspektiv er helt i sin spede begynnelse. Takk til alle dere givere og forbedere som gjør dette mulig!

​Jeg heter H’sia og bor i Đăk Nông.  Jeg er 21 år gammel og jobber med kaffedyrking sammen med mine foreldre. Vi er sju søsken i familien, og jeg er den yngste.

Min far var kristen før, men på grunn av vanskeligheter han møtte, vendte han seg bort og elsker ikke lenger Gud. Etter at det skjedde, ble det vanskelig for meg å vise ham kjærlighet. I perioder var jeg så deprimert at jeg ikke ønsket å gå i kirken. Bitterheten fikk stadig større makt over meg, til det punkt at jeg ikke klarte å snakke med min egen familie. Ikke bare det; hvis noen kom og ville fortelle meg noe om Jesus, så kjente jeg hat mot den personen også.

En dag annonserte en ungdomsleder i menigheten at det skulle arrangeres en stor ungdomsleir med mange mennesker; det var i 2019. Jeg ba og sa til Gud at om det var hans vilje, måtte jeg få dra på denne leiren. Jeg snakket med pastoren vår og fortalte ham om problemene jeg sleit med. Jeg sa til ham at jeg ikke visste hvordan jeg skulle takle alle hindringene i livet mitt, men at jeg kjente en tro på at Gud ville bruke denne sommerleiren til å helbrede meg og fortelle meg at jeg var elsket.

Etter denne samtalen med pastoren vår, følte jeg meg så lettet og glad. Jeg dro på sommerleir, og der talte Øystein fra Norge om Guds farskjærlighet. Mens jeg hørte på dette, kunne jeg kjenne hvor stor kjærlighet Gud har til meg. Etter at talen var ferdig, omfavnet Øystein meg. Da kom Den Hellige Ånds kraft over meg. Umiddelbart forsvant all bitterhet og depresjon. Det ble en sterk manifestasjon av at jeg var elsket. På grunn av dette, kunne jeg nå også vise min kjærlighet både til familie og venner.

Da jeg kom hjem fra leiren, sa jeg til min far: «Pappa, jeg elsker deg og det gjør Gud også. Jeg tror at en dag vil du oppgi alle de verdslige tingene du nå holder på med og komme tilbake til Herren». Han svarte ingen ting, men det kom tårer på kinnene hans. Jeg tror nok han skjønte at han hadde gjort ting i forhold til barna sine som var veldig feil.
​
I tillegg til at jeg nå kunne elske menneskene rundt meg, hadde jeg også fått en mye større kjærlighet til Gud. Min ånd var blitt så fornyet og forandret i løpet av leiren. En dag kom pastoren og sa til meg at han kunne se Guds salvelse i meg, så han lurte på om jeg ønsket å tjene Herren. Etter å ha brukt tid i bønn til Gud om dette, svarte jeg ja. Jeg fortsatte å spørre Gud hva han ville jeg skulle gjøre. En dag traff jeg en gutt som jeg hadde fortalt om Jesus noen ganger tidligere. Nå tok han imot Kristus, og jeg fulgte ham opp og lærte ham ting ut fra Bibelen. Etter noen måneder var det en leder i menigheten som sa til meg: «H’sia, du har en gave til å oppmuntre!» Min første tanke var at det kunne jeg ikke tro. Jeg var en stille person og ikke spesielt god til å kommunisere, så hvordan kunne jeg være til oppmuntring for andre? Men jeg fortsatte å be rundt dette, og pris skje Gud: Han sendte meg noen gutter som jenter med nedbrutte hjerter. Da jeg delte med dem om Guds kjærlighet og ba for dem, opplevde de Guds berøring og helbredelse. Jeg takker Gud for hans styrke, at jeg kunne gjøre dette. Han har også gitt meg åndelige ledere som ber for meg og gir meg råd. Til denne dag har min kjærlighet til Gud bare vokst seg sterkere og sterkere. Mitt største ønske er å tjene Ham mer. Jeg vil virkelig gi hele livet mitt til Ham, og bare Ham. Og jeg tror virkelig at den dagen kommer da hele familien min skal tjene Gud sammen!

​I mange land i Asia går evangeliet frem med stormskritt.  Vi kan spekulere på hvorfor, og sikkert finne mange årsaker.  Åpenbare mirakler er vanlig.  Søster Tham, som nylig besøkte oss, fortalte for eksempel om en ung menighetsleder som døde i april.  Familien og menighetsmedlemmene fikk ham til et sykehus, men legens kommentar var bare: ”Han er jo død!” Mens de var der i sykestua, åpnet den døde plutselig øynene, rettet seg opp og spurte: ”Hvor er jeg?”  Han hadde aldri vært i et rom med så mye lys før, fordi han holdt til i fjellområdene der det ikke er strøm.  Vennene hans fortalte at de hadde brakt ham dit fordi han døde.  Da demret det for den unge pastoren: ”Ja, det stemmer” sa han.  ”Jeg døde og jeg kom til himmelen.  Men der ble jeg møtt av to engler som sa til meg: ”Du kan ikke komme hit nå.  Menigheten din er svak, du må tilbake og hjelpe dem”.  Så puttet en av englene noe i munnen hans – kanskje et blad fra livets tre – og dermed våknet han der i sykestua.  Han er nå i full sving igjen.
Slike hendelser gjør naturligvis inntrykk.  Andre synlige effekter av at evangeliet går fram, er at økonomien bedres - rett og slett fordi folk begynner å gjøre slik kristne gjør: Jobbe og ikke stjele, ta ansvar og ikke sløse vekk pengene på alkohol og tull.  Mennesker lærer i stedet å bry seg om hverandre.  Kynisme byttes ut med barmhjertighet.  Det bygges barnehjem, folk får hjelp til skolegang, mennesker ser hvor godt det er å hjelpe enker og farløse, slik Bibelen beskriver.
Det er sikkert også andre årsaker til kirkeveksten i Kambodsja, Kina, Vietnam og mange flere steder.  Ikke minst er det noe som heter ”Guds time”, en størrelse vi aldri får full innsikt i.  Likevel er det slående å betrakte kontrasten mellom den begeistring Guds Ord og de kristne møter blant asiatene, og den forakt som blir Bibelens verdier og troens folk her i landet til del.  Kristentroens verdier er åpenbare for alle; de kan leses svart på hvitt i vårt grunnlagsdokument – Bibelen.  Noen av de viktigste er, stikkordsmessig og i tilfeldig rekkefølge: Kjærlighet, fred, glede, frihet, vennlighet, godhet, sannhet, barmhjertighet, håp, trøst, mildhet, tilgivelse, forsoning.  Dette er uslåelige verdier som bygger livet. En kan være fristet til å spørre nå når stortings- og verdivalget nærmer seg: Hvorfor er noen mot noe sånt?
”Sterkest har møtet vært med asiatiske kristne” uttalte tidligere leder i AsiaLink, Torbjørn Killerud, i sitt avskjedsintervju.  Den kanskje viktigste faktoren som gjør at evangeliet mottas med slik begeistring, er at det totalforvandler menneskene.  Ordet blir kjød.  Nye holdninger.  Ny adferd.  Ny språkføring.  Ny utstråling.  Hvorfor og hvordan?  Fordi de nærer seg med Guds Ord, hengir seg til det, underordner seg det, prioriterer det.  De gjør et godt valg.  Daglig.  Noe om også er vår mulighet.  I dag...