Det er kommet flere tilbakemeldinger på denne kronikken som sto på trykk i siste utgave av Rapport fra Asia. Blant annet har en kristen nærradio i Østfold spurt om å få publisere hele artikkelen i et av sine programmer. Vi gjengir artikkelen også for våre web-lesere.
Hva er AVKRISTNING?
Når vi hører det triste ordet ”avkristning”, er det fort gjort å tenke på saker som endring av formålsparagrafer, fjerning av kristendomsfaget, omdefinering av ekteskapet, synkende medlemstall i kristne organisasjoner og mer av samme slag.
Dypest sett betyr avkristning at Kristus taper rom. Hvor er det så Kristus har sitt tilhold? Ikke i bygninger av tre og stein. Ikke i lovverket heller. Kristus har valgt å bosette seg i mennesker av kjøtt og blod, eller – som Bibelen sier – i de troende.
De ytre tegnene på at Kristus fortrenges i dagens samfunn, er symptomer på en avkristning som allerede i lang tid har pågått i våre hjerter, vi som kaller oss troende.Over tid gikk bedehusene over til å bli snakkehus, og etter hvert ble de tomme. Interessen for å bli underholdt tok mer og mer over for viljen til å hengi seg i utholdende bønnearbeid, som er noe av det viktigste Gud kaller alle sine barn til – en tjeneste som både er krevende og ufattelig givende. Langrennsstafetten var så ubeskrivelig spennende at det ble mer interessant å se skigutta ta gull enn å feire Kristi seier over døden. Den ene naboen etter den andre skaffet seg hytte, og dermed tok lysten tak i de troende også. Når økonomien gjorde det mulig, slo man til, og hadde man først fått seg hytte, så må man jo benytte den. Stille, stille fikk helgeturene prioritet fremfor de helliges samfunn. Gradvis ble man vevet inn i en livsstil med en slags forpliktelse til å bruke tingene; det er jo hele vitsen. Så dukker det fort opp et forsvarsbehov: Det er da vel ikke synd å dra på tur? Bibelen sier vel ikke at det er galt å kose seg?
Svaret på begge spørsmål er isolert sett nei, men der er et men: Hva handler våre liv i verden om? Hvorfor er vi her? Hvem er sentrum i vår tilværelse? Humanismen har mennesket i sentrum, men har kristendommen det? Sier ikke Bibelen: ”Er dere reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe?”
Det fins en vei mellom – på den ene siden – tordnende domstaler og truende knyttenever som fører folk i frykt og lovtrelldom, og – på den andre siden – et humanistisk evangelium som setter mennesket, følelsene, lystene og egeninteressen på livets trone. Denne veien heter Jesus, og han kaller mennesker med de samme ordene i dag som han alltid har gjort: Vend om og tro evangeliet! Følg meg! Den som ikke elsker meg mer enn alt annet, er meg ikke verd.
Muligheten til påkristning begynner i våre hjerter. Våre prioriteringer, hva vi underkaster oss. Jesus utfordret en gang en rik mann til å selge alt han hadde og gi pengene til de fattige. Da han sank sammen i skuffelse, kom det ikke noe kompromissforslag fra den milde Jesus. Spørsmålet vi med god grunn kan stille oss selv i fullt alvor, er: Er vi villige til å oppgi såpeoperaen eller stafetten, nyhetssendingen eller hytteprosjektet for å gå inn i bønnearbeid med Jesus? Er vi i det hele tatt i stand til å høre Mesterens kall til omvendelse fra våre bekvemmelighetsvaner i en avkristnet tid?
Inderlig hengivenhet kjennetegner de kristne i Asia, hvor de vanligvis er en minoritet - ofte sett ned på av samfunnet. Her fra nattverdfeiring i en husmenighet i Hanoi.
Utskriftsversjon
